Rt-1970-1015
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-07-31 |
| Publisert: | Rt-1970-1015 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 707. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gaarder, Eckhoff, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §455, §458, Straffeprosessloven (1887) |
Dommerne Gaarder, Eckhoff og Hiorthøy.
A reiste i 1965 tre private injuriesaker, som ble forenet til felles behandling. Ved Sunnhordland herredsretts dom av 17. juli 1967 ble de saksøkte frifunnet og tilkjent kr. 8.000,- i saksomkostninger. Etter anke fra A ble dommen opphevet av Høyesterett ved kjennelse av 27. august 1968, jfr. Rt-1968-826 hvor saksforholdet er nærmere omtalt. Med hjemmel i straffeprosesslovens §458 tilkjente Høyesterett ikke saksomkostninger, fordi det ved Høyesteretts kjennelse ikke falt endelig avgjørelse i saken.
A frafalt deretter å fremme saken på ny mot de saksøkte. Disse fremsatte da krav om saksomkostninger av A og ble ved herredsrettens kjennelse av 10. februar 1970 tilkjent kr. 17.000,-. A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som den 16. mai 1970 opphevet kjennelsen og bemerket:
«Etter endringa av §458, 2. leden, i straffeprosesslova 24. juni 1933 kan kjæremål mot saksomkostningsavgjerda i ei straffesak mellom anna nyttast når det blir påstått at sakskostnader ikkje burde vera tilkjent. Føremålet med lovendringa var å opna høve for kjæremålsinstansen til å prøva ei saksomkostnadsavgjerd i vidare omfang enn det som var blitt rettspraksis på grunnlag av den ordlyden §458 hadde fått etter endringa 14. desember 1917, jfr. Ot.prp. nr. 26 for 1933 19-21 og nr. 60 for 1933 5. Slik §458 no lyder må derfor kjæremålsinstansen kunna prøva om saksøkte har gitt rimeleg grunn til forfylgjinga, og likeså - og det er det aktuelle her - om heradsretten med rette har late vera å ta stilling til om motparten hadde gitt A slik rimeleg grunn.
Heradsretten har funne at spørsmålet om motpartane har gitt rimeleg grunn til forfylgjinga «må avgjerast ved retten si vurdering og avgjerd av realiteten i saka, jfr. Høgsterettsdom i Retst. 1917 376». Det er ikkje gjort i denne saka, og heradsretten peikar i den samanheng på høgsterettsdommen som oppheva den frifinnande heradsrettsdommen fordi heradsretten korkje drøfta eller avgjorde om A si framferd forsvarleg var karakterisert som utilbørlig, eller om karakteristikken «uskikket som lærer» var ærekrenkjande. Heradsrettens konklusjon er: «Då det såleis ikkje ligg føre realitetsavgjerd i saka, kan retten ikkje vurdera saksøkjaren sitt forhold og om dei saksøkte «har gitt rimelig grunn til forfølgningen.»»
Lagmannsretten kan ikkje vera samd i dette synet. Det fylgjer endefram av ordlyden i strprl. §455 nr. 3 at også når forfylgjinga
Side:1016
som her endar utan dom, skal retten prøva om saksøkte har gitt rimeleg grunn til forfylgjinga Det kan vera mange grunnar til at ei sak endar utan dom, og i dei fleste slike tilfelle vil vel realitetsavgjerd vanta. Konsekvensen av heradsrettens syn vil dermed vera at føresegna i §455 nr. 3 om at den saksøkte ikkje kan krevja sakskostnader når han har gitt rimeleg grunn til forfylgjinga, ikkje er brukande i desse tilfella, og at han derfor må tilkjennast vederlag for kostnadene, same kva grunnen er til at forfylgjinga endar utan dom. Men slik lagmannsretten skjønar lova, kan dette ikkje vera meininga.
Lagmannsretten kan heller ikkje finna eit slikt innhald i Høgsteretts orskurd i Rt-1917-376. Lagmannsretten skjønar denne orskurden slik at det berre er når retten ikkje har materiale til å kunna gjera seg opp ei velgrunna meining om saksøkte verkeleg kan seiast å ha gitt rimeleg grunn til forfylgjinga, at ein må falla tilbake på hovudregelen og gi saksøkte vederlag for sakskostnadene. Men i den føreliggjande saka har realiteten vore oppe til grundig drøfting ved houvudførehaving både i heradsretten og i Høgsterett, og det ligg føre eit omfatande materiale om realiteten både i saksdokumenta og i dommen frå heradsretten og i orskurden frå Høgsterett. Det nær sagt einaste som ikkje ligg føre, er ei realitetsavgjerd, men det kan som før nemnt heller ikkje vera turvande, for saka ville då neppe ha enda utan dom.
Lagmannsretten meiner å ha støtte for sitt syn mellom anna i ein orskurd av Høgsterett, omtalt i Rt-1926-1033.
Det er etter dette ein feil i lovbruken og saksførehavinga når heradsretten ikkje har drøfta og tatt stilling til om motpartane har gitt A rimeleg grunn til forfylgjinga, og fylgja av dette må vera at heradsrettens orskurd blir oppheva.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet de saksøktes videre kjæremål og uttalte:
«Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i dens tolking av strprl. §455 nr. 3 og slutter seg i alt vesentlig til lagmannsrettens begrunnelse, som finnes tilstrekkelig.»