Rt-1970-1172
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-10-16 |
| Publisert: | Rt-1970-1172 |
| Stikkord: | (Discotequeavgift-kjennelsen), Opphavsrett, Strafferett, Bot |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en discotequeklubb måtte betale bot for ikke ha betalt fastsatt avgift til "Fondet for utøvende kunstnere" etter å ha arrangert musikk- og dansekvelder. Spørsmålet var om fremføringen var skjedd «offentlig» og i «ervervsøyemed». |
| Saksgang: | Høyesterett L.nr. 155B/1970 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat F Gripne) mot A (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Hiorthøy, Bendiksby, Blom, Tønseth, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Lov om avgift for utøvende kunstnere (1956) §3, §6, Straffeprosessloven (1887) §377, Åndsverkloven (1961) §18 |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1941, ble av politimesteren i Trondheim 27. februar 1970 forelagt en bot på kr. 100, subsidiært 3 dagers fengsel, for overtredelse av lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres
Side:1173
prestasjoner m.v. av 14. desember 1956 §6, jfr. §3. Grunnlag for forelegget var at han som ansvarlig for Discotequeklubben Roys Place, Country & Western club i Cortina Kafe's lokaler i Elgeseter gt. 10, Trondheim, i tidsrommet 30. juli 1969 til 16. oktober 1969, til sammen 24 arrangementer, arrangerte discoteque dans uten å svare den av Fondet for utøvende kunstnere fastsatte avgift på kr. 600 innen den av Fondet satte frist 10. februar 1970.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble av påtalemyndigheten sendt Trondheim byrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved byrettens dom 9. juni 1970 ble A frifunnet. Avgjørelsen var enstemmig, men rettens flertall, domsmennene, og rettens formann bygget frifinnelsen på forskjellige grunnlag.
De nærmere omstendigheter i saken fremgår av byrettens dom.
Politimesteren i Trondheim har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. I ankeerklæringen er det også anket over saksbehandlingen, idet domsgrunnene anføres å være mangelfulle for så vidt angår spørsmålet om det er utvist straffbar uaktsomhet. Denne del av anken er imidlertid ikke tatt opp av aktor for Høyesterett.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen må tas til følge. Den begrunnelse flertallet i byretten har gitt for sin frifinnende dom er meget knapp, men domsgrunnene er etter min mening likevel tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve om loven er riktig anvendt.
Vilkår for avgiftsplikt - og dermed i tilfelle for en straffbar lovovertredelse - er etter loven av 14. desember 1956 §3a at det fremføres opptak av den i bestemmelsen beskrevne art «i ervervsøyemed» og «offentlig». Når det gjelder disse krav i loven, uttaler flertallet i byretten at «tiltalte har organisert en klubb og ført medlemsfortegnelse og avkrevet kontingent. Ingen fikk delta i arrangementene uten å legitimere seg ved medlemskort, bortsett fra utenlandske gjester. Flertallet mener derfor at det ikke har funnet sted noen offentlig tilstelning. Tiltalte har heller ikke handlet i ervervsøyemed».
Jeg finner det lite tvilsomt at byretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn når den har funnet at vilkåret om offentlig framføring ikke er fyllestgjort. Det fremgår av rettens beskrivelse av det faktiske forhold at alle og enhver som var fylt 18 år kunne bli medlem, likevel slik at man avviste personer som var kjent for å lage bråk. Medlemskontingenten var kr. 4 pr. kvartal, og i alt hadde det i angjeldende tidsrom tegnet seg henimot 400 medlemmer, deriblant mange gjennomreisende. Under sammenkomstene var det gjennomsnittlig 25 - 40 medlemmer til stede. Det fremgår ikke av dommen om det i tillegg til kvartalsavgiftene også ble betalt inngangspenger, og jeg må da legge til grunn at så ikke har vært tilfelle. Forholdet kan for øvrig ikke sees å ha noen betydning for avgjørelsen.
De momenter som her er nevnt, - den praktisk talt
Side:1174
ubegrensede adgang for alle voksne, den beskjedne medlemskontingent og det betydelige antall inntegnede medlemmer, må etter min mening føre til at klubbens møter i forhold til avgiftsloven må karakteriseres som offentlige. Når tilknytningen mellom medlemmer og forening har vært så løs som her, kan det ikke tillegges betydning for avgiftsplikten at det i formen organiseres en klubb, føres medlemsfortegnelse og oppkreves kontingent. Jeg viser til støtte for resultatet til beslektede avgjørelser i Rt-1927-792, 1929 337 og særlig til dom i Rt-1953-633, jfr. uttalelse i Ot.prp. nr. 10 for 1956 9 som forutsetter at angjeldende uttrykk i avgiftsloven «stort sett bør tolkes på samme måte som de tilsvarende begreper i åndsverkloven».
Kravet om ervervsøyemed kan muligens fremby en viss tvil. Det fremgår av dommen at formålet med tiltaket ikke var økonomisk vinning, men å skaffe byens ungdom et sted å være om kveldene til underholdning med musikk og dans. Verken A som formann, styremedlemmer eller regnskapsfører skulle ha noen godtgjørelse. Bare utkaster og billettører skulle lønnes.
Likevel må det så vidt skjønnes være avgjørende at adgangen til sammenkomstene faktisk var avhengig av betaling - i form av såkalt medlemskontingent - som skulle gi det finansielle grunnlag. At formålet ikke var gevinst for arrangørene, kan under disse omstendigheter ikke spille noen rolle, jfr. lovens §3 annet ledds annet punktum sammenholdt med åndsverklovens §18a. At det var forutsetningen at klubben, hvis den gikk godt, skulle betale leie til A for de instrumenter han hadde stilt til disposisjon, eller avkjøpe ham disse, bringer for øvrig inn et ytterligere økonomisk moment.
Jeg stemmer etter dette for slik
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Tønseth og Nygaard: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Kjeld Bugge med domsmenn):
A, født xx.xx.1941, - - -reparatør, med forsørgelsesplikt for to barn, uformuende med timelønn kr. 11.-, - - -
Tiltalte har møtt og benektet seg skyldig. Hans begrunnelse er den at det er dannet en klubb ved navn Country & Western Roys Place. Det er derfor ikke skjedd noe offentlig arrangement og alt er skjedd uten at det foreligger noe ervervsmessig øyemed.
Tiltalte har forevist en protokoll hvor det på 8 sider er gitt et referat av virksomheten, og lenger ut i boken er ført en medlemsfortegnelse på 4 sider og deretter ført en alfabetisk medlemsfortegnelse med en side stort sett for hver bokstav i alfabetet.
Side:1175
c
Tiltalte har forklart at referatet er ført av ham selv etter at møtene er holdt.
Det er også lest en udatert søknad til politikammeret om tillatelse til å starte et diskotek i Michaelsens kafe i Brattørgaten 3 b. Der er anført at det vil bli «kjørt» 4 kvelder i uka. «Det vil bli inngangsbilletter å betale for dekning av plater og ev. andre utgifter. Det vil bli ansatt ordensvern og dørvakt. - - -»
Det er erkjent at søknaden antagelig er innlevert personlig i begynnelsen av juni 1969 og muntlig tillatelse gitt til å «prøvedrive» i 14 dager.
Tiltalte hadde selv kjøpt inn to platespillere, 1 forsterker, 1 mixebord, 2 høyttalere og mikrofon for ialt henimot kr. 6.000.-.
Det erkjennes at virksomheten ble drevet i Cortina kafe i Elgeseter gate 10, fordi det ble for dyrt i Brattørgaten. I tidsrommet 30.7.-16.10. 1969 ble holdt ialt 24 arrangementer.
Tiltalte har fremholdt at det gjennomsnittlig var 2540 medlemmer til stede. Ialt har det tegnet seg henimot 400 medlemmer i dette tidsrom, men mange var gjennomreisende, eller forlot byen av andre grunner. Medlemskontingenten var kr. 4.-pr. Kvartal. Alle personer som var fylt 18 år kunne bli medlem. Man avviste en del som var kjent for å lage bråk.
Hensikten var å skaffe byens ungdom et sted å være om kvelden til underholdning av musikk og dans. Servering bestilte hver enkelt av restauratøren. Hvis klubben gikk godt var det meningen at den enten skulle betale leie til tiltalte for instrumentariet, eller klubben skulle kjøpe det av ham. Hverken han som formann, styremedlemmer eller regnskapsføreren skulle ha noen godtgjørelse. Alt var frivillig. Bare utkaster og billettører skulle lønnes. Det ble drevet bare to kvelder i uken.
Aktor har fremholdt at fondet for utøvende kunstnere varslet restauratøren 20.8.1969 om betaling av avgift, og han leverte det straks videre til tiltalte. Det foreligger åpenbart offentlig fremføring i ervervs øyemed.
Rettens flertall, domsmennene, finner at tiltalte har organisert en klubb og ført medlemsfortegnelse og avkrevet kontinget. Ingen fikk delta i arrangementene uten å Iegitimere seg ved medlemskort, bortsett fra utenlandske gjester.
Flertallet mener derfor at det ikke har funnet sted noen offentlig tilstelning. Tiltalte har heller ikke handlet i ervervsøyemed. Han må derfor bli å frifinne.
Rettes formann viser til søknadens ordlyd «det vil bli inngangsbilletter å betale». Senere brukes uttrykket «hvis tilstrekkelig medlemmer tegnes.»
Formannen finner også å ville fremheve at tiltalte har handlet ut fra et bestemt sosialt syn. Han finner ingen grunn til å tvile på tiltaltes opplysning om at han har arbeidet med lagsarbeid og med velferdsarbeid til sjøs, og at hans hensikt var å skaffe ungdom i Trondheim et sted å være om kvelden til underholdning og dans under form av Klubbvirksomhet. Han finner at tiltalte selvsagt åpenbart har vært uselvisk og uten tanke på egen vinning. Han har imidlertid fullstendig manglet evnen å organisere klubbvirksomheten. Han finner bevist at et meget stort antall ungdommer etter hvert har betalt sin kvartalsavgift på kr. 4.- og dermed blitt medlem for et tilsvarende tidsrom. Et relativt
Side:1176
beskjedent antall har fortsatt å komme der. Han finner at virksomheten i det korte tidsrom fra 30.7.-16.10. 1969 ikke har vært drevet som en lukket klubbvirksomhet. Tilstelningene må sies å ha vært offentlige og basert på interesse av inntekt. Forsåvidt antas betingelsene å foreligge for beregning av avgift etter lovens §3.
Som ovenfor nevnt finner han imidlertid ikke grunn til å tvile på at tiltaltes hensikt har vært å starte en klubb for ungdom av et bestemt sosialt tilsnitt. Hans hensikt har åpenbart ikke vært rettet på erverv eller offenlig adgang for alle og enhver. Meningen var å foreta en viss avsiling av medlemmene for å skape et godt miljø.
Ut fra dette syn finner formannen at tiltaltes hensikt fører til at han hverken har opptrådt forsettlig eller uaktsomt på en sådan måte at det kan sies å foreligge straffbart forhold. Formannen stemmer derfor også for frifinnelse. - -