Rt-1970-1424
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-12-05 |
| Publisert: | Rt-1970-1424 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 153/1970 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bølviken, Endresen, Mellbye, Fagereng, Mindretall: Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §52, Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Bølviken: Kragerø forhørsrett avsa den 14. oktober 1970 dom med denne domsslutning:
«A f. 3/10 1944 dømmes for overtredelse av veitrafikkl. §31 jfr. §22 første ledd til en straff av fengsel i 24 - fireogtyve - dager.»
Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av forhørsrettens dom.
Dommen ble forkynt for domfelte på Kragerø politikammer den 16. oktober 1970. Han vedtok dommen på stedet. I udatert ankeerklæring noen dager senere, innen ankefristens utløp, påanket han dommen. Han anfører at han ved forkynnelsen var mentalt ute av balanse, og at han trodde at vedtagelsen bare gjaldt forkynnelsen.
Etter rapport av 23. oktober 1970 avgitt av politibetjent Per Thorbjørnsen, som foretok forkynnelsen, må jeg gå ut fra at domfelte fikk vanlig orientering om ankeregler og betenkningsfrist. Jeg finner imidlertid ikke å kunne utelukke at domfelte på grunn av den tilstand han var i - denne side av saken kommer jeg tilbake til - ikke har forstått rekkevidden av en vedtagelse. Jeg antar derfor at anken må tas under realitetsbehandling.
Anken gjelder straffutmålingen, idet domfelte mener at straffen burde ha vært gjort betinget. Han har i den forbindelse fremlagt følgende erklæring datert 19. oktober 1970 fra lege Inger Joheim:
«A f. 3/10.44 har konsultert meg for nervøse plager.
Hans mor er plaget av nervøsitet. Pas. er enebarn. Han har alltid vært anspent, rastløs.
Han har nå fått dom for promillekjøring. Dette har gått meget hardt inn på ham. Han er svært deprimert.
Hans kone fikk baby for 1 mnd. siden. Hun var mye nedfor i svangerskapet, dels pga. miljøskifte og vanskelige boligforhold. Etterat hun fikk vite om mannens promillekjøring har hun falt helt sammen. Hun er så utafor at hun har vansker med å greie stell av hus og barn. Hun går med tanker om selvmord. Hun er meget engstelig for å være alene. Pas. har sine foreldre i Oslo, kona har sin fam. i Ålesund. Det er ingen som kan hjelpe og støtte fam. i denne vanskelige tiden.
Side:1425
Depresjon og nervøsitet vil ved soning kunne medføre en langt større påkjenning enn i normale tilfeller.
Konas psykiske tilstand vil ved fullbyrdelse av straffen kunne medføre store og uberegnelige skadevirkninger.»
Til ytterligere belysning av domfeltes og hustruens forhold er fremlagt en lengre redegjørelse fra domfelte til forsvareren.
Jeg er under noen tvil kommet til at anken bør tas til følge.
Jeg legger til grunn at domfelte og hans hustru etter at de flyttet til X på forsommeren 1970, har vært i en vanskelig stilling. De var lovet bolig på stedet, men ble i lengre tid, inntil hustruen var gravid i niende måned, nødt til «å bo i koffert». De hadde, og har fremdeles, vanskeligheter også av annen art. Fødselen, som fant sted den 11. september 1970, var ventet å bli komplisert, men forløp etter forholdene bra. Etter at domfelte hadde besøkt hustruen på sykehuset den 13. september, var det at alkoholnytelsen med etterfølgende kjøring fant sted. Domfelte våget ikke å fortelle hustruen om dette, men ble etter at hun var kommet hjem fra sykehuset, nødt til å orientere henne om det som var skjedd. Det inntrufne og den dom som ble en følge av kjøringen, har gått meget sterkt inn på henne, og også på domfelte. Om dette viser jeg til opplysningene i legeerklæringen. I sin redegjørelse til forsvareren opplyser domfelte at hustruen har gjort et forsøk på å ta en overdose av tabletter, noe han fikk forhindret.
Jeg savner en del nærmere konkrete opplysninger om domfeltes og hustruens forhold. Aktor har imidlertid under forhandlingene for Høyesterett uttalt at han ikke bestrider riktigheten av de opplysninger som er gitt, og jeg finner å måtte legge til grunn at opplysningene er korrekte. Etter legens erklæring går jeg ut fra at en soning i dette tilfelle vil kunne medføre en langt større påkjenning enn det som er normalt og rimelig i disse tilfelle, idet jeg særlig legger vekt på hustruens tilstand. Jeg antar man må regne med at hun, om hun blir alene mens mannen soner dommen, kan komme til å begå uoverveide handlinger som kan medføre store og uberegnelige konsekvenser. Slik saken ligger an, finner jeg det forsvarlig å gjøre straffen betinget.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår etter reglene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - ar.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye og Fagereng: Likeså.
Dommer Bahr: Jeg stemmer prinsipalt for at anken avvises på formelt grunnlag fordi domfelte ved sin vedtagelse av dommen har gitt avkall på å anvende rettsmidler, og det etter min mening ikke er legitimert omstendigheter av den karakter og styrke at vedtagelsen kan erklæres uforbindende som
Side:1426
viljeserklæring. I henhold til rapporten fra politibetjent Thorbjørnsen - nevnt av førstvoterende - bygger jeg på at domfelte hadde fått full orientering om sin adgang til å anvende rettsmidler og om virkningen av en vedtagelse, før han overfor politibetjenten erklærte at han vedtok dommen. A ble dømt på grunnlag av tilståelse. At det ble dom på ubetinget fengselsstraff, kan neppe ha kommet som noen større overraskelse for ham.
Mitt standpunkt her deles imidlertid ikke av rettens flertall, og jeg uttaler meg i mine videre bemerkninger ut fra den forutsetning at anken blir å ta under behandling i realiteten.
Jeg er klar over at man i Høyesteretts praksis finner eksempler på at fengselsstraff for promillekjøring er blitt gjort betinget med den begrunnelse at soning av straffen vil medføre uforholdsmessige skadevirkninger for domfelte eller hans pårørende. Men jeg forstår vedkommende avgjørelser så, at det skal ganske meget til for at man på slikt grunnlag kan fravike Høyesteretts strenge linje med hensyn til ubetinget fengselsstraff for slikt forhold. Det må foreligge omstendigheter av en markant karakter, godtgjort på overbevisende måte.
I ankeerklæringen fra A er bare påberopt domfeltes og hans hustrus mentale tilstand. Det materiale som er forelagt Høyesterett til underbygging av domfeltes anførsel for så vidt, består i en erklæring fra lege Inger Joheim og et brev fra domfelte til forsvareren, begge omtalt av førstvoterende. - Jeg går ut fra at doktor Joheim er lege i alminnelig praksis, uten spesialistutdannelse.
Det materiale det her er tale om, er ikke tilstrekkelig til å overbevise meg om at en soning av dommen vil medføre slike skadevirkninger som påberopt av forsvaret. Ganske visst er det i legens erklæring bl.a. sagt at hustruen «går med tanker om selvmord». Og Høyesterett har i en tidligere sak lagt vesentlig vekt på at en soning ville kunne utløse en suicidaltendens hos domfeltes hustru, jfr. Rt-1968-705. Men det materiale man hadde i den saken, var av en atskillig mer massiv karakter enn det vi her har; det forelå således helt sikre opplysninger - i form av erklæringer fra lege og sykehus - om tidligere selvmordsforsøk.
For at man i vår sak skulle kunne tillegge domfeltes og hans hustrus psykiske forhold slik betydning som flertallet gjør, måtte disse forhold etter min mening vært bedre belyst, f. eks. ved at A og hans hustru ble underkastet nærmere medisinsk undersøkelse, og da ved psykiater eller annen spesialist. Jeg er oppmerksom på at aktor for Høyesterett - som nevnt av førstvoterende - ikke har bestridt riktigheten av det som er anført i legeerklæringen og i domfeltes brev, men finner ikke å kunne tillegge det avgjørende betydning. Slik saken foreligger for Høyesterett, finner jeg ikke å kunne danne meg en tilstrekkelig begrunnet mening om de nevnte anførsler er reelt underbygd, og hvilken vekt de bør tillegges.
Jeg ville i tilfelle kunne stemme for at saken ble utsatt for at
Side:1427
slik undersøkelse som jeg har vært inne på, kunne bli satt i verk. Men heller ikke for så vidt deles min oppfatning av rettens flertall. For meg gjenstår da bare den utveg å stemme for at dommen oppheves fordi domsgrunnene ikke inneholder det som trengs til at straffutmålingen kan prøves - en mangel som jeg ikke anser tilstrekkelig avhjulpet ved bevisførselen for Høyesterett.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av forhørsrettens dom (kst. sorenskriver Poul Halvor Poulsson):
Politimesteren i Kragerø har ved ekspedisjon av den 9.10. 70 begjært A f. 3.10. 44 avhørt som siktet for overtredelse av veitrafikkl. §31, jfr. §22, 1, ledd, bestemmelsen om at ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) derved at han søndag den 13.9. 1970 omkring kl. 0130 kjørte sin stasjonsbil med kjennetegn - - -fra sin bopel i hovedbyen og - - -, som er en strekning på omkring 1,5 km, skjønt han var påvirket av alkohol (ikke edru), idet blodprøve som ble tatt av ham samme dag kl. 0200 viste alkoholkonsentrasjon i blodet på 1.47 promille.
Med hensyn til straffutmålingen vil retten bemerke.
Retten finner en straff av fengsel i 24 dager passende. I skjerpende retning har retten intet å anføre. I formildende retning legger retten til grunn at kjøringen ble foretatt over en relativt kort distanse, at siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse og at det ikke oppsto noen skade som følge av kjøringen.
Siktede er uformuende hvorfor saksomkostninger ikke idømmes. - - -