Rt-1970-1506

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-12-17
Publisert:	Rt-1970-1506
Stikkord:	Odelsløsning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 185B/1970
Parter:	Ingrid Egeland (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Petra Haddeland (advokat Haakon Nygård - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Heiberg, Endresen, Bølviken, Bahr
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §1, Skjønnsprosessloven (1917) §66, Tinglysingsloven (1935) §39

Dommer Hiorthøy: I odelsløsningssak ved Flekkefjord herredsrett mellom Ingrid Egeland som saksøker og Petra Haddeland som saksøkt angående løsning av eiendommen gnr. 212, bnr. 2 i Kvinesdal, tidligere gnr. 43, bnr. 2 i Fjotland, avsa herredsretten - dommerfullmektigen med skjønnsmennene ved undertaksten som domsmenn - den 16. juli 1968 dom med domsslutning:

«1. Petra Haddeland, Kvinesdal, frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Ingrid Egeland til Petra Haddeland, Kvinesdal, kr. 2.000,- kronertotusen - innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.»

Ingrid Egeland påanket dommen til Agder lagmannsrett som 8. juli 1969 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Punkt 1 i Flekkefjord herredsretts dom av 16. juli 1968 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ingrid Egeland har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Fru Petra Haddeland tilpliktes å gi skjøte på eiendommen gnr. 212 bnr. 2 i Fjotland, Kvinesdal, og å fravike eiendommen 14. april 1971, mot å få utbetalt kr. 43.000,- - førtitretusen - med fradrag av påhvilende heftelser.

2. Fru Petra Haddeland tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til fru Ingrid Egeland.»

Side:1507

Petra Haddeland har tatt til gjenmæle i ankesaken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, men slik at saksomkostninger påstås tilkjent for alle retter.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsrett med den forandring at ankemotpartens subsidiære påstand for lagmannsretten om tilkjennelse av renter av løsningssummen, er frafalt for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Flekkefjord herredsrett 2. januar 1970 med avhør av vitnet Knut Mygland som også har avgitt forklaring for de tidligere instanser. Videre er det 9. mars 1970 ved det norske generalkonsulat i Minneapolis, Minnesota, U.S.A., holdt bevisopptak med avhør av vitnet Lars Haddeland, New Town, North Dakota, U.S.A. Det er for Høyesterett fremlagt en del nytt dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for.

For Høyesterett gjelder tvisten utelukkende spørsmålet om hvorvidt Gunleiv Haddeland før odelsgodset i 1938 eller 1944 ble overdratt til hans yngste sønn Karl hadde sittet med eiendommen som reell eier i 20 på hverandre følgende år slik at han hadde fullført odelshevd i samsvar med odelslovens §1. Besvares dette spørsmål bekreftende, er det erkjent av ankemotparten at den ankende parts løsningskrav må gis medhold. For så vidt angår det omhandlede tvistepunkt har partene i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for de tidligere retter, men saken foreligger bedre opplyst for Høyesterett, særlig som følge av bevisopptaket i U.S.A.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Etter de opplysninger i saken som nå er fremskaffet, finner jeg det lite tvilsomt at Gunleiv Haddeland hadde ervervet odelsrett til det daværende gnr. 43, bnr. 2 i henhold til odelslovens §1 før han skilte seg med eiendommen, og at Ingrid Egelands løsningskrav derfor må tas til følge.

Jeg legger til grunn som erkjent mellom partene at Gunleiv Haddeland ble eier av gnr. 43, bnr. 2 i 1901/02 ved at han overtok eiendommen etter sine tre fastre, Anna, Malene og Guri Olsdøtre, og at eiendomsforholdet fortsatte uforandret inntil 1908/1909. Hvem som i dette tidsrom innehadde hjemmel til eiendommen er ikke klarlagt under saken, men ved formidling av en tidligere eier, Tobias Hansen, ble det skaffet til veie tinglyst hjemmel for Gunleivs eldste sønn Lars, født xx.xx.1889, nemlig ved skjøte av 3. august, tinglyst 7. august 1908, og auksjonsskjøte av 29. oktober, tinglyst 6. november 1909. I tiden mellom utferdigelsen av de nevnte dokumenter var det 9. oktober 1908 tinglyst pantobligasjon fra Lars til Arbeiderbruk- og Boligbanken, datert 28. september 1908 og pålydende kr. 1800. Lånet ble utbetalt 21. desember 1909 etter at Lars på vårparten samme år var utvandret til U.S.A.

Det springende punkt i saken som partenes prosedyre

Side:1508

fortrinnsvis har dreiet seg om, er om Gunleiv Haddelands eierforhold ble avbrutt ved at sønnen Lars fikk hjemmel til eiendommen eller om skjøtning og låneopptak var et formelt arrangement med formål å reise penger for Gunleiv. Den ankende part har som for de tidligere instanser gjort gjeldende at det hele må ha vært en proforma-ordning med sikte på å oppnå lån i Boligbanken. Forklaringen virker etter omstendighetene sannsynlig, men det har ikke lykkes for parten å underbygge den ved håndgripelig bevismessig grunnlag. På den annen side har det unektelig formodningen mot seg at det, som hevdet av ankemotparten, fant sted et reelt salg til Lars, formentlig i hensikt å avholde ham fra å forlate landet. En reell eiendomsoverføring til Lars lar seg således vanskelig forlike med at han allerede våren 1909, før hjemmelen var brakt i orden og lånet utbetalt, utvandret til U.S.A. hvor han senere har oppholdt seg, bortsett fra et kortvarig besøk i Norge i 1948; og enn mer gjelder dette den omstendighet at faren i de følgende år har skaltet og valtet med eiendommen etter forgodtbefinnende, idet Lars bare har vært trukket inn ved anmodning om underskrift eller angivelse av fullmaktsforhold hvor dette unntaksvis har fremstilt seg som nødvendig av hensyn til tinglysing eller lignende forhold. Gunleiv Haddeland har vært betraktet som eier og har betalt skatt av gårdsdriften. Helt avgjørende finner jeg imidlertid den vitneforklaring som i mars i år ble avgitt av Lars Haddeland under bevisopptaket i U.S.A. Han gir her bestemt uttrykk for at han ikke i 1908 ble eier av eiendommen, at han ikke vet hvorfor skjøtet fra Tobias Hansen ble utstedt til ham, og at han ikke kjenner til hva som var formålet med hjemmelsoverføringen. Det fremgår ellers av hans forklaring at han ikke har hatt noen som helst reell befatning med eiendommen, ikke har ytet tilskudd til driften eller dekket andre utgifter, og aldri har oppebåret noe utbytte i forbindelse med låneopptak eller avhendelser. Det er nok så at hans forklaring på visse punkter tilsynelatende ikke stemmer med det som kan kontrolleres på annen måte, bl.a. låneopptaket i Boligbanken og skjøtningen i 1936 av en parsell til broren Andreas. Men under hensyn til det lange tidsforløp og omstendighetene for øvrig kan jeg ikke se at dette er egnet til å svekke hans alminnelige troverdighet. Det er ingen grunn til å tvile på at han hele tiden har ansett eiendommen for seg uvedkommende og har vært uten reell medbestemmelsesrett når det gjelder denne.

Etter dette må jeg legge til grunn at Gunleiv Haddeland har vært den virkelige eier av odelsgodset, nå gnr. 212, bnr. 2 i Kvinesdal, fra ca. 1902 til eiendommen ble overdratt til sønnen Karl enten i 1938 eller i 1944. Da eiendomsforholdet må anses å tilfredsstille vilkårene i odelslovens §1, vil odelshevd være inntrådt senest i 1922. Det er da ikke nødvendig å gå inn på det omtvistede spørsmål om hvorvidt overdragelsen til Karl fant sted i 1938 eller i 1944. Jeg skal imidlertid bemerke at selv om man kan stå tvilende overfor enkelte anførsler i forbindelse med

Side:1509

tinglysningserklæringen av 1944, støtter den likevel oppfatningen om Gunleiv Haddeland som den virkelige eier.

Etter det jeg har anført må den ankende parts påstand bli å ta til følge, dog slik at jeg antar at saksomkostninger bare bør tilkjennes for Høyesterett. Saken har fremstilt seg som uklar og tvilsom under behandlingen i de tidligere instanser, men i hvert fall etter bevisopptaket i U.S.A. 9. mars i år burde det stått klart for ankemotparten at anken måtte føre frem.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Petra Haddeland dømmes til å gi Ingrid Egeland skjøte på gnr. 212, bnr. 2 i Kvinesdal, og til å fravike eiendommen 14. april 1971 mot å få utbetalt 43.000 - førtitre tusen - kroner med fradrag av påhvilende heftelser.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Petra Haddeland til Ingrid Egeland 7.000 - sju tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Bølviken og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Svein Askevold med domsmenn): - - -

Saksforholdet er følgende: - - -

Om eierforholdet til gnr. 43 bnr. 2 er det en del uklarheter. Det som iallfall er på det rene er at Lars Haddeland, eldste sønn til saksøkerens bestefar, Gunleiv, og onkel til saksøkeren, fikk 3/8-1908 utstedt til seg skjøte fra Tøbias Hansen Valdrio dennes «gaardepart i Haddeland» gnr. 43 bnr. 2. - - -

Ved tinglyst beslutning av 25/6-1924 er Gunleiv oppført som eier. Ved overutskiftningsforretning, tinglyst 3/3-1925, benevnes dels Lars dels Gunleiv som eier. For bestyreren av nevnte forretning synes det innledningsvis ikke å ha stått klart hvem som skulle ansees som eier, men utover i forretningen synes det å ha blitt klarlagt at hjemmelsinnehaveren var Lars.

Omkring 1930, Lars oppgir ved en påtegning på et dokumentert skriv 1929, fikk faren Gunleiv full disposisjonsrett over bnr. 2. Noen formell overdragelse fant imidlertid ikke sted. Samme år, 1930, belånte Lars gnr. 2 ved et lånopptak i Fjotland Sparebank på kr. 3.000,- og etter dette tidspunkt hadde han ikke noe mer med eiendommen å gjøre i formell henseende. Gunleiv skal i 1938 ha overdradd eiendommen til sønnen Karl Haddeland ved en kjøpekontrakt, men denne fikk først i 1944 formell hjemmel i medhold av tinglysingslovens §39, pkt. 3. Kjøpekontrakten ble ikke tinglyst. I 1966 utsteder så Karl Haddeland skjøte, tinglyst samme år, til saksøkte Petra Haddeland, som nå blir hjemmelsinnehaver til bnr. 2. - - -

Side:1510

Retten skal bemerke:

Retten er kommet til at bnr. 2 er odelsjord, jfr. odelslovens §1 «Jord på landet» og drøfter ikke dette nærmere.

Det er enighet mellom prosessfullmektigene om at saksøkeren har reist løsningssak i tide, innen tre år etter at odelsjorden ble solgt ut av slekten i 1966, og retten legger dette til grunn. For retten er det blitt fremholdt at hvis ikke Gunleiv kan sies å ha vært reell eier av bnr. 2 i minst 20 år, har han ikke ervervet odelsrett, og da kan heller ikke saksøkeren ha odelsrett. Det er enighet mellom partene at det ikke er betingelse for å erverve odelsrett at Gunleiv ikke har hatt formell hjemmel til odelsjorden. - - -

Uenigheten i nærværende sak dreier seg vesentlig om hvorvidt det er godtgjort at Gunleiv hadde uinnskrenket eiendomsrett til bnr. 2 av den art som er forutsatt i odelslovens §1. Det blir m.a.o. et spørsmål om hjemmelsoverdragelsen til Lars var et proformaverk, men at faren hadde full eiendomsrett så lenge han satt med gården. For retten er det fremholdt at det som er sikkert er, at i 1944 fikk Lars' bror Karl, hjemmel til bnr. 2. Det er påberopt en kjøpekontrakt av 1938, men den har partene ikke kunnet legge fram under saken. I mangel av fyldestgjørende dokumentasjon i annen retning, legger retten til grunn året 1944. Retten legger videre det synspunkt til grunn, at det er det reelle eierforholdet som er avgjørende for hvorvidt Gunleiv har ervervet odelsrett til den omtvistede eiendom. At Gunleiv var reell eier i 1930 årene, slik dette forutsettes i §1, anser retten bevist. For at odelshevdstiden skal være oppfyllt, må han, etter det årstall som retten nå legger til grunn, ha hatt en privatrettslig urokkelig adkomst iallfall fra 1924. Ved vurderingen av dette spørsmål, finner retten å måtte legge avgjørende vekt på hva Lars selv mener om dette spørsmål. For retten er det lagt fram korrespondansen som prosessfullmektigene har hatt med han under saksforberedelsen. l en påtegning på brev av 20/2-1968 fra saksøktes prosessfullmektig, uttaler Lars at han, etter det han husker, i 1929 gav faren fullmakt til å gjøre med gården hva denne ville. Dette må forståes at fra denne tid oppgav Lars all videre befatning med eiendommen, og gir den til faren med full rådighet. Da det er helt på det rene at Lars fra 1908 var hjemmelsinnehaver til bnr. 2, må det kreves andre og sterke opplysninger om retten skal legge til grunn et annet år for eiendomsrettens fulle inntreden. På det tidspunkt Lars gav denne opplysning, var han 79 år. Det er for retten ikke fremkommet noen opplysninger om at han skulle være svekket av alderdom, slik at hans egen opplysning ikke skulle være troværdig. At Lars ikke har tatt noe parti i denne odelsløsningstvisten, viser den øvrige korrespondanse, idet han uttaler at han ønsker fred i familien.

Rettens standpunkt innebærer følgelig at Gunieiv ikke har vært eier i minst 20 år slik odelslovens §1 forutsetter, at han kan ha blitt odelsververen til bnr. 2. Retten antar heller ikke at Gunleiv har vært reell eier fra 1902. Det trekker noe i retning av saksøkerens standpunkt at det var Gunleiv som var lignet og ikke Lars, selv om denne var hjemmelsinnehaver, men det som retten legger til grunn på grunnlag av det dokumenterte, er at det var for driften Gunleiv ble lignet. Da det er på det rene at han drev gården og nøt fordelene av hva den utbrakte,

Side:1511

har det derfor presumpsjonen for seg at også han skulle lignes for nettopp dette. Å konstruere et reellt eierforhold for Gunleiv på dette grunnlag anser retten så lite fyldestgjørende at saksøkerens anførsel på dette punkt ikke kan gis medhold. Forsåvidt er fakta forskjellig fra en HRD i Rt-1968-197, se særlig 201, at dommen ikke avgjørende kan tas til inntekt for et syn i motsatt retning av det denne rett bygger på. Til saksøkerens anførsel om at de lån som ble opptatt på eiendommen tilfallt Gunleiv, og som også taler for at Gunleiv var den reelle eier vil retten bemerke at det av saksøkeren fremholdes at disse ble brukt til investering på gården, et forhold som Lars også hadde nytte av qua eier. Det er videre helt klart at Lars måtte stå som utsteder av de forskjellige heftelsesdokumenter som ble tinglyst, selv om disse omstendigheter til en viss grad trekker i retning av at han stod som eier bare i gavnet. Retten har imidlertid ikke kunnet finne det godtgjort, etter en samlet vurdering av sakskomplekset, at Lars reellt hadde gitt faren slik adkomst til eiendommen at denne i odelslovens forstand må bli å anse som den egentlige eier av bnr. 2. Det må erindres at det ikke var faren som skjøtet eiendommen over på Lars, men en utenforstående 3. mann og dette taler mot anførselen om at Lars' eierposisjon var et proformaverk. Ved utskiftnings- og skylddelingsforretningene i 1920- årene, går det igjen at Gunleiv må handle med fullmakt fra Lars, og begrepet fullmakt går igjen i Lars' påtegning på brevet som foran er nevnt. Da retten således har funnet det godtgjort at Gunleiv heller ikke ble den virkelige eier før 1929, har han tapt sin odelsrett p.g.a. manglende odelhevdstid, og saksøkerens subsidiære anførsel tas heller ikke til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Markus Endresen og Kaare Westad og sorenskriver Petter Wildhagen):

Ingrid Egeland anla ved stevning av 7.8.1967 odelsløsningssak ved Flekkefjord herredsrett mot Petra Haddeland med krav om å bli tilskjøtet eiendommen gnr. 212 bnr. 2 i Kvinesdal, tidligere gnr. 43 bnr. 2 i Fjotland. Rettsmøte etter skjønnslovens §66 ble holdt 26.10. 1967. Petra Haddeland motsatte seg løsning - - -

Lagmannsretten som er kommet til samme resultat som herredsretten skal bemerke:

For lagmannsretten gjelder spørsmålet om Gunleiv Larsen - Ingrid Egelands farfar - ervervet odel på bnr. 2 i den tid han satt på dette. Det er for lagmannsretten ikke bestridt at Ingrid Egeland om Gunleiv vant odel, har odelsrett til eiendommen og at betingelsene for henne til å løse den er tilstede.

Ved skylddelingsforretning i 1894 ble gnr. 43 bnr. 1 Haddeland likedelt mellom brødrene Ole Larsen og Gunleiv Larsen. Den del av eiendommen som tilfalt Gunleiv var ubebygget. Den fikk bnr. 4 og Gunleiv lot oppføre hus på den omkring 1895 og bosatte seg der. I de første årene etter 1900 overtok Gunleiv gnr. 43 bnr. 2 Haddeland etter 3 fastere, Anna, Malene og Guri Olsdøtre. Han tok i 1902 opp et pantelån på eiendommen stort kr. 1.000,-, og er i matrikkelen for 1906 oppført som «eier - bruker» av denne. Etter det opplyste flyttet Gunleiv til bnr. 2 i årene

Side:1512

før 1909, det nøyaktige årstall har partene ikke kunnet oppgi. Han hadde på denne tid 6 barn: Lars, Olav, Johannes, Andreas, Aase og Tønnes.

Lagmannsretten finner at Gunleiv etter det foreliggende var eier av bnr. 2 frem til 1908, men han hadde ikke hjemmel til eiendommen. Om dette nevnes at Tobias Hansen Veggeland i 1880 hadde kjøpt bnr. 2 på tvangsauksjon. Han skjøtet i 1908 bruket over til Gunleivs eldste sønn Lars og i 1909 fikk Lars auksjonsskjøte på grunnlag av Tobias Hansens erklæring til auksjonsforvalteren om at han hadde overdratt auksjonsbudet fra 1880 til Lars. Etter skjøteutstedelsen i 1908 opptok Lars et pantelån på bnr. 2 i Arbeiderbruk- og Boligbanken stort kr. 1.800,-. Det er ikke kjent hva lånebeløpet ble anvendt til og til hvem det ble utbetalt. Da Lars i 1909 reiste til U.S.A. lånte han reisepengene av Gunleiv. Lars bosatte seg i U.S.A. og stiftet familie der.

Det er på det rene at det var trange økonomiske kår på Haddeland omkring 1908/09, men opplysningene om forholdene ut over dette er ellers sparsomme. Det foreligger således ikke noe om hva som måtte være avtalt mellom Gunleiv og Lars om skjøtningen i henholdsvis 1908/09. Man er således uten veiledning om han allerede i 1908 hadde bestemt seg for å reise til U.S.A. og uten sikker veiledning om han ved avreise i 1909 hadde til hensikt å komme tilbake etter noen år for å overta eiendommen. For Gunleivs vedkommende vites ikke om han i 1908 i forbindelse med skjøtning av bnr. 2 mente å flytte tilbake til bnr. 4 og om han senere utsatte flytningen i påvente av at Lars skulle komme hjem igjen. Det som foreligger fra denne tid gir etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å slutte at Gunleiv, med tanke på selv å beholde eiendomsretten til bnr. 2, lot bruket skjøte til Lars for å oppnå forannevnte lån i Arbeiderbruk- og Boligbanken. Man nevner, siden dette har vært omtalt for lagmannsretten, at Gunleivs muligheter for å oppta lån med pant i bnr. 4 neppe var uttømt i 1908. Det er på det rene at han i 1911 opptok lån i Fjotland Sparebank på kr. 600,- med pant i dette bruk.

Etter opplysningene drev Gunleiv bnr. 2 og bodde på eiendommen frem til han overdro denne til yngstesønnen Karl som er født i 1911. Han ble lignet og skattlagt for driften av eiendommen. Spørsmålet om han ble formueslignet for denne har ikke vært omhandlet under ankesaken.

Man må etter forholdene gå ut fra at det ikke har vært formue å beskatte.

Det er på det rene at Gunleiv ved flere anledninger opptråtte på vegne av Lars når det gjaldt forhold vedrørende eiendommen. Slike disposisjoner fant sted bl.a. ved under- og overutskiftningene i 1923/ 1924 da Lars ble regnet som eier av bnr. 2 og Gunleiv som eier av bnr. 4 og ved prioritetsviking i 1936 i forbindelse med en overenskomst om senkning av Lille-Kvine, tgl. 6.12.1927.

Når det gjelder Lars og hans forhold til bnr. 2 foreligger det uttalelser fra ham til partenes prosessfullmektiger på grunnlag av henvendelser fra disse i forbindelse med odelssøksmålet. I påtegning på brev av 1.2.1968 fra advokat Andersen har Lars anført at «Om min hukommelse er riktig, så gav jeg min far (Gunleif Haddeland) fuldmakt at gjøre hvad han vilde med den gården, som han havde

Side:1513

igjen. Den ene blev solgt til Tønnes Haddeland, og den andre har jeg ingenting at gjøre med». Lagmannsretten nevner at Tønnes i 1933 ble tildelt en parsell av bnr. 4 - Gunleivs foran nevnte eiendom - og at han fikk overdratt resten av bruket i 1935. I påtegning på et senere brev av 20.2.1968 fra advokat Andersen har Lars anført følgende: «P.S. Eftersom jeg husker, så var det i 1929, at jeg gav min far fuldmakt at gjøre hvad han vilde med gården. Så alt er i orden herifra.» H.r.advokat Rekve tilskrev Lars i brev av 8. mars 1968 og stillet følgende spørsmål under punkt 4 i brevet: «Den 3. august 1908 er det utstedt skjøte til Dem på gnr. 43 bnr. 2 i Fjotland. Var dette et reelt skjøte slik at De ble eier, eller var det Deres far som i virkeligheten skulle være eier av eiendommen? Hva var i så tilfelle hensikten ved å gi Dem skjøte?» Dette spørsmål besvarte Lars ved påtegning utfor spørsmålet. «Jeg gav fulmagt til far.» Under punkt 6 i samme brev ble stillet dette spørsmål: «Har De noen gang betraktet Dem som virkelig eier av gnr. 43 bnr. 2? Hvis De svarer ja på dette, ber jeg om å få oppgitt om De noen gang har innlevert selvangivelse, eller hatt noen inntekt eller utgifter vedrørende eiendommen». Lars besvarte dette spørsmål med: «Nei (No.)» Da svaret ble funnet ikke å være entydig ba h.r.advokat Rekve i nytt brev av 23.7.1968 Lars besvare følgende spørsmål: «Har De noen gang betraktet Dem som virkelig eier av gnr. 43 bnr. 2?». Lars returnerte dette brev med påtegning «No» utfor spørsmålet.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på de uttalelser som Lars har gitt på prosessfullmektigenes henvendelser. Svarene finnes å være noe motstridende og det tør være tvilsomt om Lars helt ut har forstått betydningen av det sist refererte spørsmål fra h.r.advokat Rekve. Man nevner at Lars i 1930 undertegnet obligasjon pålydende kr. 3.500,- til Fjotland Sparebank med pant i bnr. 2.

Lagmannsretten finner etter det foreliggende ikke tilstrekkelig godtgjort at skjøtningen til Lars i 1908 og 1909 var proforma og dermed ikke at Gunleiv har hatt eierrådighet over bnr. 2 av den art som §1 i odelsloven fastsetter som betingelse for erverv av odelsrett. - - -