Rt-1970-1547
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-04-17 |
| Publisert: | Rt-1970-1547 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 117B/1970 |
| Parter: | Fru A (advokat J. Fr. Undall) mot B. |
| Forfatter: | Bahr, Anker, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §177, Tvistemålsloven (1915) §208, §404 |
I ekteskapssak anlagt av fru A mot A med bl.a. krav om skilsmisse, anførte fru A at A hadde hatt samleie med B. Forholdet ble erkjent av A i tilsvaret. Da vitnet B skulle forklare seg under hovedforhandlingen, nektet hun å forklare seg om sitt
Side:1548
nærmere forhold til A og påberopte seg at det kunne utsette henne for tap av den borgerlige aktelse. Ved Horten byretts kjennelse av 26. september 1969 ble B ikke fritatt for vitneplikten.
Etter kjæremål fra B avsa Agder lagmannsrett 6. januar 1970 kjennelse hvorved B ble fritatt for å avgi forklaring om det påståtte forhold mellom henne og A. Lagmannsretten uttalte:
«Det antas å være riktig som anført av fru A at spørsmålet om hvorvidt et vitne ved å besvare spørsmål om å ha stått i forhold til en gift person kan utsette seg for tap av den borgerlige aktelse, må bedømmes konkret. Det vises forsåvidt til uttalelse fra førstvoterede i Rt-1958-276. Det bemerkes at man her har tilsvarende bestemmelser i tvml. §208 og strf. pr.l. §177. I Andenæs straffeprosess utg. 1962 196/197 er uttalt at en gift person som regel må kunne nekte å svare på spørsmål om han har stått i forhold til andre. Videre uttales: «for en ugift person stiller saken seg etter nåtidens oppfatning annerledes, med mindre han bekler stilling som medfører en særlig streng bedømmelse av hans sedelige vandel (f. eks. prest eller biskop).» Etter lagmannsrettens mening er denne uttalelse for generelt formet. Også for et ugift vitne som ikke innehar stillinger som nevnt hvor det stilles spesielt strenge krav til vedkommendes kjønnsmoral, kan det i mange tilfelle føles infamerende å bli påført å ha stått i forhold til en gift person. I det hele synes spørsmålet om fritak for vitneplikt etter tvistemålslovens §208 eller den tilsvarende bestemmelse i strf.pr.l. §177 å måtte bero på en konkret vurdering av hvorledes spørsmålets besvarelse stiller seg i forhold til vitnets person, miljø og hvilken virkning det i tilfelle kan få for vitnet om hun skulle bli pålagt å besvare spørsmålene.
B er 21 år gammel. Lagmannsretten må gå ut fra at hun finner det infamerende for seg å bli stillet spørsmål om hun har hatt samleie eller annen kjønnslig forbindelse med en gift person. Foruten den skade spørsmålets besvarelse i tilfelle kan påføre hennes gode navn og rykte, må også legges vekt på at det kan påføre henne tap av borgerlig aktelse i hennes omgangskrets. Under enhver omstendighet vil det være avgjørende at det likefrem kan medføre slikt tap i borgerlig aktelse for B om hun skulle besvare spørsmålene at det kan få konsekvenser for om hun skal kunne fortsette ved - - -skole.
Det skal bemerkes at anførslen fra fru A om at hun isåfall blir henvist til å søke beviset ført ved andre vitner, og at dette i sterkere grad kan gå utover B, er irrelevant. Det er klart at fru A forsåvidt må stå fritt med hensyn til bevisførslen. Hvilke konsekvenser en slik bevisførsel kan få for B må imidlertid vitnet selvstendig ta i betraktning når hun tar standpunkt til om hun vil nytte sin rett til å nekte å avgi forklaring etter tvml. §208. Forøvrig må selvsagt byretten ut fra vanlig fri bevisvurdering - også uten positiv forklaring fra B - ta standpunkt til om det foreligger ekteskapsbrudd fra A's side».
Fru A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Side:1549
Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet og uttalte:
«Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens tolkning av tvistemålslovens §208. Utvalget kan ikke finne at kjennelsen gir uttrykk for noen uriktig forståelse av denne bestemmelse.
Spørsmålet om hvilket tap av den borgerlige aktelse det vil kunne få for vitnet om angjeldende spørsmål besvares og om dette tap er tilstrekkelig til å begrunne fritak for vitneplikt kan kjæremålsutvalget ikke prøve, jfr. tvistemålslovens §404.»