Rt-1970-369
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-04-01 |
| Publisert: | Rt-1970-369 |
| Stikkord: | Strafferett, Ærekrenkelse, Mortifikasjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om mortifikasjon av en ærekrenkende beskyldning fremsatt offentlig under omtale av den norske utgaven av Ralph Hewins' bok: «Quisling - profet uten ære». Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Oslo Byrett 21.04.1969 - Høyesterett HR-1970-32, L.nr. 32/1970, Privat straffesak |
| Parter: | Hans S. Jacobsen (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Sverre Løberg (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.) |
| Forfatter: | Heiberg, Tønseth, Endresen, Gaarder, Dissens: Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §112, §71, Straffeprosessloven (1887) §102, §2, §375, §380, §385, §396, §400, Straffeloven (1902) §247, §86 |
Dommer Heiberg: Denne sak er reist av Hans S. Jacobsen mot Sverre Løberg med krav om mortifikasjon av en ærekrenkende beskyldning som denne har fremsatt offentlig under omtale av
Side:370
Jacobsens befatning med den norske utgave av Ralph Hewins' bok: «Quisling - profet uten ære».
Under hovedforhandlingen i Oslo byrett nedla Jacobsen påstand:
«1. Prinsipalt:
Følgende uttalelse fra Sverre Løberg om Hans S. Jacobsen kjennes død og maktesløs:
«Hans S. Jacobsen bør frivillig underkaste seg psykiatrisk observasjon. Hvis ikke spesialistene kommer til at han har manglende sjelsevner, er han en av de største forfalskere og forfuskere av denne del av Norges historie som eksisterer.»
Subsidiært:
Løbergs beskyldning om at Jacobsen er en kvalifisert (grov) forfalsker av denne del av Norges historie kjennes død og maktesløs.
2. Sverre Løberg tilpliktes å erstatte Hans S. Jacobsen saksomkostninger med et tilstrekkelig beløp.»
Ved byrettens enstemmige dom av 21. april 1969 ble Løberg frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jacobsen påanket dommen til Høyesterett og begjærte subsidiært fornyet behandling for lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
I ankeerklæringen er angitt at anken fortrinnsvis er rettet mot rettsanvendelsen, men også mot saksbehandlingen og mot bevisbedømmelsen i den utstrekning Høyesterett har adgang til å overprøve denne side av saken. Saken gjelder bare mortifikasjon. Bevisbedømmelsen gjelder da - hevder han - forhold som ligger utenfor skyldspørsmålet, jfr. straffeprosesslovens §385, og Høyesterett har full prøvelsesrett. Under enhver omstendighet går i denne sak bevisbedømmelse og rettsanvendelse i vid utstrekning over i hverandre, og grensene må ikke trekkes for snevert. Alle byrettens vurderinger på grunnlag av de foreliggende fakta hører iallfall under rettsanvendelsen og kan prøves av Høyesterett.
Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene. Det gjøres gjeldende at de er meget ensidige og, særlig på de viktigste punkter, grovt ufullstendige i sin gjengivelse av bevisførselen. I analogi med straffeprosesslovens §375 skulle retten for hvert av tvistepunktene ha angitt hvilke omstendigheter danner grunnlaget for at sannhetsbevis kan anses ført. Og i en mortifikasjonssak skal enhver bevistvil løses i favør av den krenkede. For enkelte punkter hevdes også at det er uklart hva retten har funnet bevist i subjektiv henseende.
Anken over lovanvendelsen refererer seg til flere forhold:
Med hensyn til beskyldningens omfang hevder Jacobsen at selv om man legger byrettens bevisbedømmelse til grunn, må retten bygge på den videregående formulering uttalelsen var
Side:371
gitt i Morgenavisen og andre aviser, når Løberg tross oppfordring i rekommandert brev har unnlatt å beriktige den.
Videre gjør Jacobsen gjeldende at det er uriktig når byretten har antatt at han som utgiver av boken har medvirket til «kvalifisert historieforfalskning» ved å unnlate å korrigere mulige feil. Spesielt hadde han verken plikt eller rett til å endre vurderinger og meninger som står for forfatterens regning.
Det er også uriktig rettsanvendelse når byretten ikke krever forsett, men finner grov forsømmelse av å passe På at teksten er sannferdig, tilstrekkelig som sannhetsbevis. En beskyldning om at han er en kvalifisert historieforfalsker er egnet til å oppfattes derhen at han skal ha handlet med det for øye å føre leseren bak lyset, og det er ikke her noen margin for «ordbruken i polemikk og kritikk» som byretten anfører.
Endelig angriper Jacobsen byrettens saksbehandling og lovanvendelse med hensyn til de enkelte punkter i boken hvor byretten har funnet sannhetsbevis ført - punktene 1, 4, 5, 7, 9, 10, 12, 13 og 15 i dommen - og gjør her særlig gjeldende at det dreier seg om forfatterens vurderinger som han ikke er ansvarlig for. Dette skal jeg nærmere komme tilbake til under gjennomgåelsen av de enkelte punkter. Han hevder at en riktig bedømmelse av saken bør føre til at Høyesterett avsier ny dom for mortifikasjon, jfr. straffeprosesslovens §396 annet ledd.
Jacobsen har nedlagt påstand:
«1. Prinsipalt:
Den av Sverre Løberg i Bergens Studentersamfund og ved flere anledninger ellers fremsatte beskyldning mot Hans S. Jacobsen om at denne ved sin befatning med oversettelsen og utgivelsen i Norge av Ralph Hewins' bok «Quisling - profet uten ære» har begått kvalifisert historieforfalskning aksentuert ved den fra Løbergs side ikke dementerte gjengivelse i Morgenavisen, Dagbladet med flere aviser om at Jacobsen ifølge Løberg er en av de største forfalskere og forfuskere av denne del av Norges historie som eksisterer - kjennes død og maktesløs.
Subsidiært:
Oslo Byretts dom av 21/4-1969, hvorved Sverre Løberg ble frifunnet for mortifikasjon, oppheves med eller uten hovedforhandlingen.
2. Sverre Løberg tilpliktes å betale Hans S. Jacobsen og/eller det offentlige saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»
Løberg har henholdt seg til byrettens dom. Hans påstand lyder:
«Anken forkastes.
Hans S. Jacobsen dømmes til å betale Sverre Løberg saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg behandler først spørsmålet om Høyesteretts adgang til å prøve byrettens bevisbedømmelse. I prinsippet er det klart at Høyesterett må legge til grunn det faktiske forhold byretten har
Side:372
funnet bevist, og ikke selvstendig kan prøve bevisene, straffeprosesslovens §380 annet ledd, jfr. §400 nr. 3 og §2. Ikke minst hvor det gjelder det faktiske grunnlag for slutninger av generell, historisk art, kan det nok imidlertid oppstå vanskelige grensespørsmål, og jeg er enig med Jacobsen i at grensen ikke kan trekkes for snevert i en sak som den foreliggende.
Når det gjelder anken over saksbehandlingen - domsgrunnene -, er det i rettspraksis slått fast at retten plikter å redegjøre nøyaktig for det faktiske forhold den har funnet bevist, derimot ikke for det bevismateriale den har bygd på, se således Rt-1936-644, 1946 9 og 1205, 1948 46 og 1955 695. Ved drøftelsen av de enkelte punktene i boken har byretten stort sett referert hovedpunkter i bokens fremstilling og sammenholdt dem med de viktigste trekk i det faktiske begivenhetsforløp den har lagt til grunn, samtidig som den i vid utstrekning har henvist til det trykte materiale den har bygd på. Endelig har den så for hvert punkt drøftet Jacobsens subjektive forhold. Dette må være tilstrekkelig til å fylle lovens krav, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for anførselen om ensidighet i gjengivelsen.
Med hensyn til anken over lovanvendelsen nevner jeg først for så vidt angår omfanget av beskyldningen, at byretten har lagt til grunn den formulering Løberg selv har vedkjent seg, at «Jacobsen er en kvalifisert (grov) forfalsker av denne del av Norges historie». Bevisbedømmelsen her kan Høyesterett ikke prøve. Det er dermed fastslått at dette er den beskyldning Løberg har fremsatt, og han kan da ikke pålegges å føre sannhetsbevis for noen videregående uttalelse, uansett om han har unnlatt på oppfordring å ta avstand fra avisreferater.
Løbergs beskyldning er ikke rettet mot Hewins som forfatter, men mot Jacobsen som har tatt initiativet til, bearbeidet og utgitt bokens norske utgave. Jeg er imidlertid enig med byretten i at Jacobsen ved den måte han har presentert den norske utgaven på, har gitt den ut for å være korrigert og korrekt når det gjelder de vesentlige historiske fakta, og at hans aktive medvirkning gir grunnlag for å holde seg til ham så langt innholdet måtte forventes å være blitt korrigert med hensyn til vesentlige feil. Jeg viser for så vidt til byrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige er enig i. - En annen sak er at i den utstrekning det dreier seg om rene vurderinger og meningsytringer, kommer spørsmålet om historieforfalskning ikke inn. Men forutsetningen må være at det faktiske grunnlag for vurderingen i det vesentlige er korrekt.
Jacobsen har kritisert at byretten i denne sammenheng har betegnet ham som «medansvarlig». Det siktes selvsagt ikke her til ansvar i egentlig forstand, men bare til spørsmålet om i hvilken utstrekning han kan rammes av Løbergs beskyldning. Tilsvarende gjelder når det tales om Jacobsens «plikt» til å korrigere bokens tekst.
Rekkevidden av Løbergs beskyldning må ellers bedømmes ut fra at den er fremkommet som en karakteristikk av Jacobsen
Side:373
på grunnlag av hans befatning med hele Hewins' bok, ikke bare med de senere utpekte avsnitt av den som er gjort til gjenstand for sannhetsbevis. Avgjørende er derfor ikke om hvert enkelt av disse rammes av Løbergs karakteristikk, men om en samlet vurdering av de punkter hvor slikt bevis anses ført, gir grunnlag for karakteristikken.
Av betydning er videre at boken klart fremtrer som et kampskrift «from the other side of the hill» som Jacobsen uttrykker det i forordet. Det tar sikte på å gi en ny vurdering av Quisling i forhold til den oppfatning som er den gjengse i Norge og som ligger til grunn for dommen over ham. Men - som forordet også sier - i realiteten handler den om Norge og nordmennene i et av de viktigste avsnitt i landets historie. Blant annet hevdes det i boken at dommen over Quisling ble bygd på helt sviktende bevisgrunnlag når det gjaldt hans forbindelser med tyskerne høsten 1939 (Løbergs punkt 1), at regjeringen ikke mobiliserte 9. april 1940 (punkt 4), at Quisling trådte inn i et tomrom da han tok makten etter at Kongen og regjeringen hadde flyktet (punkt 5), at krigen mellom Norge og Tyskland opphørte 10. juni 1940, (punkt 7) og at Norge ved frigjøringen ombyttet Gestapo-terror med hjemmefront-terror (punkt 10). Boken inneholder et vell av detaljer, og retter meget krasse angrep mot personer og begivenheter, undertiden således også med uttrykk som «falsk» og «historieforfalskning».
Spørsmålet om hva det ligger i Løbergs beskyldning om historieforfalskning kan ikke løses abstrakt, men ut fra hvordan den må forstås av den alminnelige tilhører eller leser på bakgrunn av de konkrete forhold jeg har nevnt. Hovedvekten må her etter min mening legges på det rent objektive. I Løbergs uttalelse ligger først og fremst at han hevder at de slutninger som trekkes i boken, er basert på angivelig faktiske opplysninger som enten er direkte usanne, eller som er gjengitt så tendensiøst at det virkelige forhold forrykkes eller forvrenges. Dette stemmer med byrettens forståelse.
Men jeg er videre enig med byretten i at det i uttrykket «historieforfalskning» også ligger et moment av subjektiv bebreidelse. Byretten anfører om dette: «Har han hatt kjennskap til at den (teksten) er uriktig, og således har opptrådt «forsettlig», rammer betegnelsen ham, etter rettens oppfatning, selv om han ikke direkte har hatt til hensikt å forfalske de historiske fakta. Retten er kommet til at betegnelsen også kan ramme den som grovt har forsømt å passe på at den tekst han utgir for historisk korrekt, er sannferdig, altså når vesentlige feil i historisk stoff skyldes en slik svikt i behandlingen av kildestoffet.» Jeg kan ikke finne at disse uttalelser, anvendt på det foreliggende tilfelle, gir uttrykk for noen uriktig rettsoppfatning.
Jeg er i og for seg enig med Jacobsen i at det ikke er plass for å operere med en margin for «polemikk og kritikk» i mortifikasjonssaker. Men når man skal ta standpunkt til hva den alminnelige mann vil legge i de ord som er brukt, må man som før
Side:374
nevnt selvsagt ta de konkrete forhold i betraktning, herunder også karakteren av og ordbruken i det skrift angrepet gjelder.
Jeg går så over til å drøfte de enkelte punkter hvor byretten har funnet at sannhetsbevis er ført:
1. Omtalen av Quislings tyske kontakter høsten 1939 (bokens norske utgave 186-189).
Jacobsen hevder her at byretten betegner bokens fremstilling som falsk, uten å gjøre det klart hvori falskheten består og hvilken vesentlig feil han pliktet å rette. Hewins kritiserer saksbehandlingen og dommen i Quisling-saken, og en slik kritikk gjendrives ikke ved at byretten henviser til den angrepne dom. Hewins' uttalelse om at Rosenbergs memorandum av 15. juni 1940 var «det dokument som skadet Quisling mest» er forfatterens vurdering av saksbehandlingen og bevisbedømmelsen i Quisling-saken som det ikke var Jacobsens sak å korrigere.
Anken på dette punkt kan ikke føre fram. I byrettens dom uttales først generelt at bokens kritikk av rettergangen mot Quisling og bevisgrunnlaget i dommen gir et fortegnet bilde av denne del av prosessen, blant annet er et vesentlig poeng i argumentasjonen at dokumentbevisene fra 1939-1940 frakjennes enhver verdi. Byretten sammenholder så bokens kritikk av at Quisling-dommen vesentlig bygde på Rosenbergs memorandum som var satt opp to måneder etter invasj onen i Norge, med de foreliggende opplysninger dommen selv gir om det bevismateriale den er bygd på, blant annet samtidige opptegnelser fra Quislings møter i Tyskland, særlig Rosenbergs dagbok, som ble dokumentert i saken mot ham. Uten at det uttrykkelig er sagt i byrettens dom, fremgår det klart av sammenhengen at det som byretten anfører som en vesentlig feil i boken, og som begrunner at fremstillingen betegnes som falsk, er at boken gir en helt uriktig fremstilling av hvilke beviser dommen mot Quisling bygde på. Jeg er enig i byrettens karakteristikk, og også i at Jacobsen pliktet å rette en så vesentlig feil. I litteraturfortegnelsen i den norske utgave av boken henviste han selv til referatet av straffesaken mot Quisling hvor den riktige sammenheng gikk klart fram.
I boken trekkes vidtgående konsekvenser av denne fremstilling, blant annet at Rosenbergs memorandum ble dradd fram i saken «på et tidspunkt da man motstrebende måtte erkjenne det uholdbare i påstanden om noen førkrigskonspirasjon fra Quislings side», og at han ellers vanskelig kunne ha vært dømt for å ha forrådt sitt land før 9. april 1940. Dette er ikke en vurdering som Jacobsen kunne la bli stående for forfatterens egen regning, når den var basert på et helt uriktig faktisk grunnlag.
Det er noe uklart om byretten har funnet at Jacobsens unnlatelse av å rette bokens fremstilling har vært forsettlig eller grovt uaktsom. Etter byrettens syn på skyldkravet - som jeg deler - spiller spørsmålet ikke noen avgjørende rolle.
4. Fremstillingen av spørsmålet om Norge mobiliserte og Quislings stilling til mobiliseringsspørsmålet (s. 214).
Side:375
Jacobsen gjør gjeldende at bokens skildring av mobiliseringen som den faktisk artet seg, i det vesentlige er riktig og at Hewins' karakteristikk av den er forsvarlig og ligger i plan med hva eksperter har gitt uttrykk for. Jacobsen må ha lov til å la oppfatningen gå videre til norske lesere. Han anfører også at byrettens gjengivelse av faktum er riktig, men ikke fullstendig nok.
Jeg kan ikke se at byrettens domsgrunner er ufullstendige på noe punkt som har betydning for saken. Byretten begrunner og fastslår at fremstillingen i boken ikke er riktig. Særlig det siste - tredje - avsnitt i det sitat fra boken som er gjengitt i dommen, inneholder flere uriktige anførsler som nærmere påvist av byretten. Og jeg er enig med byretten i at det gir et falsk bilde når det i forbindelse med den helt feilaktige opplysning om at mobiliseringen «ble avsannet av Generalstaben ved første anledning», heter at Quisling «fulgte klokelig nok samme linje som Generalstaben». Dette gjelder et vesentlig punkt hvor det måtte påhvile Jacobsen en selvstendig plikt til å foreta beriktigelse. Byretten har funnet det bevist at Jacobsen med åpne øyne har latt det uriktige i bokens opplysninger komme fram i den norske utgave uten rettelse, og at hans forhold således må karakteriseres som forsettlig.
5. Omtalen av regjeringens stilling 9. april 1940 (s. 225).
Jacobsen anfører at det på dette punkt er uklart hva det er byretten har funnet å være forfalskning, eller om retten i det hele har ment å konstatere en forfalskning. Heller ikke er det redegjort klart for skyldformen. Også her hevder han at fremstillingen i boken er av vurderingsmessig art. Uttrykket «tomrom» er typisk for Hewins og tilsvarer hans overskrift på hele kapitlet.
Bokens anførsler om at om morgenen 9. april 1940 var det ingen regjering i virksomhet i Norge, og om at Quisling - og tyskerne - trådte inn i et tomrom, er grovt misvisende. Det var nettopp for å kunne fortsette sin virksomhet at regjeringen hadde måttet forlate Oslo. Uttrykket «tomrom» spiller på flere steder en fremtredende rolle i bokens argumentasjon, og Jacobsen kan ikke på dette punkt skyte seg inn under Hewins' vurdering. Jeg forstår byretten derhen at den har funnet at det uriktige i fremstillingen ikke kan ha vært ukjent for Jacobsen, og at den har funnet at han har opptrådt forsettlig.
7. Fremstillingen av kapitulasjonen i Nord-Norge og spørsmålet om Norge etter denne var i krig med Tyskland (s. 270-272).
Jacobsen hevder at byrettens referat av bevisførselen er grovt ufullstendig, og at dens utvalg av sitater er mer misvisende enn vedkommende avsnitt i Hewins' bok. Det springende punkt i relasjon til straffelovens §86 på handlinger etter 10. juni 1940 er at faktiske krigshandlinger mellom regulære tyske og norske kampenheter ikke fant sted etter den nevnte dag. Denne betraktning er ikke referert og drøftet i byrettens dom. Bokens vurdering av spørsmålet kan iallfall ikke karakteriseres som «grov historieforfalskning», og Jacobsens befatning med boken på dette
Side:376
punkt ikke som «bevisst medvirkning». Han fremholder også at det er en «fiktiv konstruksjon» når byretten finner at han har medvirket til den historieforfalskning som retten har funnet foreligger her.
Byretten henviser til «det kildestoff som foreligger og som også Jacobsen har hatt fullt kjennskap til», men gjengir det ikke i detalj. Av denne grunn, og da spørsmålet om Norge fortsatt var i krig med Tyskland etter 10. juni 1940 av begge parter er gjort til et hovedpunkt i saken, finner jeg grunn til å gå noe nærmere inn på det, og til kort å referere en del sentrale dokumenter.
I statsråd 7. juni besluttet Kongen følgende: «Kongen, Kronprinsen og Regjeringen flytter til et alliert land, og bekjentgjør det for almenheten ved en proklamasjon som senere vil bli fremlagt.» Av foredraget til beslutningen fremgikk at den også omfattet blant annet «så mange - - -av Arméen, Marinen og Luftvåpenets offiserer som mulig».
I Kongens og regjeringens proklamasjon til det norske folk som ble kunngjort om ettermiddagen 9. juni, heter det blant annet: «Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet. - Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot - de vil holde fram med den utenfor landets grenser.» I den videre tekst ble gitt uttrykk for at Stortingets president og sjefen for Norges hær og orlogsflåte stod sammen med Konge og regjering i kampen. I den melding som forsvarssjefen, general Ruge, sendte ut samme dag heter det:« - - -Motstanden i Nord-Norge skal opphøre - - -. Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der.» Oppbyggingen av norske forsvarsstyrker begynte i samsvar med dette straks etter at regjeringen hadde etablert seg i England. Fra regjeringens side ble også senere konsekvent gitt uttrykk for at krigen fortsatte.
8. juni innledet general Ruge etter fullmakt fra Forsvarsdepartementet forhandlinger om overgivelse av de gjenværende norske stridskrefter. 10. juni ble inngått to overenskomster, én på Bjørnefjell mellom sjefen for de tyske stridskrefter i NordNorge og oberstløytnant Wrede-Holm etter fullmakt fra «sjefen for de norske tropper i Nord-Norge, general Ruge», og én mellom den tyske overkommando i Nord-Norge, representert ved oberst Buschenhagen, og den norske overkommando, representert ved oberstløytnant Roscher Nielsen. Fra Jacobsens side hevdes at ved den sistnevnte avtale ble krigstilstanden mellom Tyskland og Norge rettslig sett brakt til opphør, uansett hva den norske regjering senere gav uttrykk for. Det legges her særlig vekt på overenskomstens §1 som lyder: «Die gesamten norw. Streitkrafte legen die Waffen nieder, und werden sie während der Dauer des genenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das deutsche Reich oder dessen Verbündeten ergreifen.»
Selv om avtalen bruker uttrykket «die gesamten norw.
Side:377
Streitkräfte», er det etter det som nå foreligger, klart at det her gjelder en rent militær overenskomst om at de gjenværende stridskrefter i Norge nedlegger våpnene. Noe annet hadde heller ikke den norske overkommando fullmakt til å gå med på. At dette også var klart for den tyske forhandler, fremgår av hans «Nachtrag zum Lagebericht vom 10.6.40», som ble sendt den tyske overkommando før forhandlingene begynte, og hvor det blant annet heter: «Soweit bisher zu inbersehen, legen die Unterhändler echeidenden Wert darauf, dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Alliierten Norwegen verlassen haben.»
I et brev til Jacobsen i 1963 har oberst, senere general, Buschenhagen gitt uttrykk for det samme. Han tilføyer at spørsmålet ikke kom til å spille noen rolle under forhandlingene, da Roscher Nielsen ikke reiste noen innvending mot ordlyden: «die gesamten norwegischen Streitkräfte». Tross kong Haakons proklamasjon ved avreisen til England om at han ville føre krigen videre utenfor landets grenser, insisterte Roscher Nielsen ikke på at begrensningen «in Norwegen» skulle tilføyes etter «die norwegischen Streitkräfte», og heller ikke forlangte han noe unntak for enheter av norske frivillige i England. I et senere brev av 2. mars 1969 som svar på en ny henvendelse fra Jacobsen i anledning av den foreliggende sak beklager Buschenhagen at han ikke er i stand til å stryke eller endre ordlyden i sitt tidligere brev «bezgl. der Proklamation des Konigs (Weiterführung des Krieges ausserhalb der Landesgrenzen) - - -da das damals unserer Auffassung entsprach - - -».
Som byretten nevner i sin dom, handlet også de tyske myndigheter etter 10. juni 1940 ut fra den oppfatning at det fortsatt bestod krigstilstand mellom Tyskland og Norge.
Det som her er anført, viser utvetydig at det ikke er holdepunkt for anførslene i Hewins' bok om at krigen mellom de to land opphørte med kapitulasjonsavtalen, og at det deretter i lovens forstand ikke fantes noen fiende. Og bokens fremstilling er så ufullstendig og misvisende på vesentlige punkter - herunder også når det gjelder det uriktige sitat fra statsrådsprotokollen 7. juni 1940 som byrettsdommen omtaler - at det måtte påhvile Jacobsen, som var vel kjent med de faktiske forhold, en selvstendig plikt til å sørge for en korrekt fremstilling og til å ta avstand fra de vidtgående konsekvenser boken trekker av fremstillingen.
Byretten har funnet at Jacobsen har vært «bevisst medvirker» - at han har handlet med forsett. Når den i denne sammenheng taler om «den historieforfalskning som retten har funnet foreligger her», er dette selvsagt bare en sammenfattende karakteristikk av det som foran er anført i dommen.
9. Omtalen av rettssaken mot Quisling og behandlingen av ham (s. 366-369).
Om dette punkt anfører Jacobsen at fremstillingen i boken
Side:378
er slik å forstå at det er Quislings reaksjon på behandlingen som skildres. Det kan ikke kalles noen grov forsømmelse at Jacobsen ikke her har rettet fremstillingen i den engelske tekst om at Quisling 8. mai 1945 «ble lurt inn i en felle».
Byretten har funnet bevist at Quisling hadde avslått det opprinnelige tilbud fra Milorg D 13 om en «custodia honesta», og at han visste at han ville bli arrestert da han meldte seg for politiet 9. mai. Byretten har videre funnet at kildestoffet ikke gir noe grunnlag for de sterke beskyldninger som i boken er rettet mot politiledelsen om at Quisling «ble lurt inn i en felle og grepet under falsk foregivende». Det er således ikke riktig at det bare er Quislings reaksjon på behandlingen som omtales. Endelig har byretten funnet at Jacobsen skulle ha sørget for å få fjernet eller tatt avstand fra de falske opplysninger, og at det er «i det minste en grov forsømmelse» at dette ikke ble gjort. Jeg kan ikke finne at det hefter noen feil ved byrettens behandling av dette punkt.
10. Påstanden om at Norge ved frigjøringen simpelthen byttet Gestapoterror med Hjemmefrontterror (s. 374).
Jacobsen gjør her gjeldende at det er tale om en vurdering, mer enn tilstrekkelig underbygd av fakta, men byrettens referat av bevisførselen er ensidig og grovt ufullstendig. Derimot har verken Hewins eller Jacobsen sagt eller ment at de to former for terror det er tale om, er likeverdige. At de ikke det kan være, følger uten videre av den helt forskjellige situasjon Norge var i før og etter 8. mai 1945.
Byretten anfører i sin dom blant annet: «Det sammenfattende billede som boken gir av behandlingen av landsvikerne etter frigjøringen med å fastslå at Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror kan ikke godt forstås anderledes enn at det nærmest settes likhetstegn mellom disse to former for terror eller at det i hvert fall kom en terror som var fullt sammenlignbar med den velkjente gestapoterror. Etterkrigstidens «terror» i Norge er satt i klasse med gestapoterroren. - Slik som avsnittet er utformet og i den sammenheng det er satt, kan ikke leseren oppfatte det slik at her beskrives to ganske forskjellige tilstander av forfølgelse eller behandling, knyttet til to vidt forskjellige perioder - krigstiden og etterkrigstiden - som er koblet sammen fordi de fulgte etter hverandre i tid.»
Det som her er gjengitt, har i det vesentlige karakteren av bevisbedømmelse. Jeg finner imidlertid grunn til uttrykkelig å uttale at jeg er enig i byrettens forståelse av uttalelsens rekkevidde.
Byretten gjennomgår videre bokens beskyldning om overgrep under landssvikoppgjøret og konkluderer: «Etter de opplysninger som foreligger finner retten å kunne konstatere at angrepene og beskyldningene til dels har vært overdrevne. Likevel har det skjedd overgrep særlig i den første tid etter frigjøringen, da forholdene var særlig vanskelige, bl.a. fordi mange mannskaper var nye og tildels uerfarne. Det har forekommet overgrep som har
Side:379
vært stygge og meget beklagelige, men det har da gjeldt svikt hos den enkelte person. Det er ikke bevist at slike overgrep har vært ledd i ansvarlige myndigheters linje eller tolerert av disse. Tvert imot finner retten bevist at myndighetene har søkt å sørge for at lovens og rettens prinsipper ble fulgt i oppgjøret og i behandlingen av fangene.»
Den bevisvurdering byretten her har foretatt på grunnlag av en omfattende bevisførsel, ligger klart utenfor Høyesteretts kompetanse. Angrepet på domsgrunnene har jeg tidligere behandlet generelt.
Endelig anføres i dommen: «Fra Jacobsens side har det vært påberopt at landssvikoppgjøret har vært preget av en utbredt «meningsterror» og selve oppgjøret har vært karakterisert som «rettergangsterror». Det er forståelig om noen av dem som har vært utsatt for oppgjøret føler det slik. Det kan likevel ikke være tvil om at slik bruk av begrepet «terror» ligger på et helt annet plan enn det som enhver vanlig leser vil forbinde med «gestapoterror». Denne var bl.a. planlagt og godtatt på høyeste hold og den ga seg grusomme utslag som ikke har noen parallell i behandlingen av landssvikfangene.» Jeg er enig i dette.
På grunnlag av sin gjennomgåelse kommer byretten til at det bilde boken gir angående rettsoppgjøret og behandlingen av landssvikfangene er helt falskt, og at Jacobsen må anses medansvarlig for dette avsnitt i den norske utgave. Jeg finner ingen feil ved byrettens rettsanvendelse her.
Om den subjektive side av Jacobsens forhold uttaler byretten at den ikke er i tvil om «at han har vært klar over hvordan fremstillingen måtte oppfattes og at den gav et meget falsk billede», altså at hans forhold har vært forsettlig.
12. Omtalen av grunnlovsforandringen av 22. april 1938 (s. 149-150).
Jacobsen anfører at han ikke er jurist og ikke fant noen grunn til å blande seg bort i Hewins' tekst, som gjengir Quislings syn. Den tilspissede form står for forfatterens regning. Om Jacobsen har vist noen forsømmelse, kan den iallfall ikke likestilles med bevisst å la uriktige opplysninger stå, slik byretten gjør.
Byretten påviser at boken helt uriktig fremstiller det faktiske forhold derhen at Grunnlovens §71 ble forandret uten at det ble gått fram på den måte §112 foreskriver. Retten anfører videre at den fortegnede fremstilling av de faktiske forhold på dette punkt er nokså vesentlig fordi det angis at Quisling hadde rett i at det var et ulovlig storting Norge hadde i 1940. Endelig uttaler byretten at leseren hadde grunn til å gå ut fra at feil av denne art var korrigert av Jacobsen. Jeg kan ikke finne noen feil ved byrettens behandling av dette spørsmål, og jeg er enig i dens vurdering av Jacobsens plikt til å undersøke riktigheten av fremstillingen i boken. Selv om han ikke er jurist, gjaldt det her en fremstilling av norsk rett hvor han lettere enn Hewins kunne kontrollere fremstillingen ved hjelp av lett tilgjengelige offentlige dokumenter. Jeg forstår byretten derhen at den anser
Side:380
Jacobsens uaktsomhet som grov, og har ikke noe å bemerke ved denne vurdering.
13. Fremstillingen av kampene på Oscarsborg (s. 223-224).
Byretten har funnet det bevist at beretningen i boken ikke er korrekt, hva Jacobsen også synes å erkjenne. Jeg er imidlertid enig med Jacobsen i at dette punkt, sett i sammenheng med boken ellers, er så vidt uvesentlig at det ikke bør telle ved den samlede vurdering.
15. Anførselen om biskop Berggravs ferd inn i Nordmarka 15. april 1940 (s. 281).
Jacobsen gjør gjeldende at biskop Berggravs ferd skjedde med tysk velsignelse - om han også hadde tysk livvakt, er underordnet. I saken mot major Langeland (Rt-1952-8) ble denne frifunnet for en lignende beskyldning, fordi sannhetsbevis ble ansett ført. Byrettens karakteristikk av Jacobsens befatning med avsnittet som «grov forsømmelse» kan bare ha relasjon til den siste setning i byrettens sitat fra boken - at Quisling ble henrettet for å ha sagt det samme som Berggrav. Dette er en feilvurdering av Hewins, men ingen forfalskning fra Jacobsens side.
Jeg er enig i at det er den siste setning som i denne sammenheng er det vesentlige. Men denne inneholder også i faktisk henseende en så grov forvrengning av sannheten, at Jacobsen pliktet å sørge for at den ble korrigert. Og jeg er enig med byretten i at det i det minste var en grov forsømmelse at dette ikke skjedde.
For de 9 punkters vedkommende som jeg her har nevnt, fant byretten bevist at fremstillingen i den norske utgave av boken er historisk uriktig, at Jacobsen var medansvarlig for innholdet, og at hans forsømmelse av å sørge for at det ble korrigert var forsettlig eller grovt uaktsom. Hans anke over byrettens dom for så vidt disse forhold angår, fører som det fremgår av min gjennomgåelse, etter mitt syn ikke fram.
Byretten er videre kommet til at Løberg gjennom bevisførselen for de nevnte punkter har ført sannhetsbevis for beskyldningen mot Jacobsen om «historieforfalskning» som sett i sammenheng kan karakteriseres som kvalifisert eller grov. Ved denne avgjørelse har byretten etter min mening hatt de riktige rettslige kjennemerker for øye, og jeg er enig i dens vurdering.
Som før nevnt, gjelder Løbergs karakteristikk av Jacobsen hans befatning med hele Hewins' bok, ikke bare med de enkelte avsnitt som er gjort til gjenstand for særskilt bevisførsel. Jeg finner imidlertid at de fleste av disse gjelder så viktige, til dels sentrale, punkter i fremstillingen, og at faktiske forhold er gjengitt så uriktig eller forvrengt, at de sett i sammenheng gir dekning for Løbergs generelle karakteristikk. Særlig legger jeg da vekt på punktene I, 7 og 10. At punkt 13 etter mitt syn ikke bør telle, får ingen betydning for den samlede vurdering.
Etter utfallet må Jacobsen betale saksomkostninger for Høyesterett. I henhold til straffeprosesslovens §102 er høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr. oppnevnt som Løbergs offentlige
Side:381
forsvarer for Høyesterett, og omkostningene må derfor tilkjennes det offentlige.
Jeg stemmer for denne
Anken forkastes.
I saksomkostninger til det offentlige betaler Hans S. Jacobsen 10.000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende i at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem, men er kommet til et annet resultat når det gjelder anken over rettsanvendelsen.
Etter min mening er byrettens lovanvendelse feilaktig på to punkter. For det første når det gjelder Jacobsens «ansvar» for boken. For det annet når det gjelder innholdet av beskyldningen, dens subjektive side.
Jeg behandler først spørsmålet om Jacobsens «ansvar» - det vil si spørsmålet om Jacobsen er rett adressat for beskyldningen.
Jacobsen har ikke forfattet boken. Han er utgiver av den norske utgaven. Ifølge forordet har han påtatt seg å kontrollere og stå for oversettelsen. Det står ikke i forordet at han har påtatt seg å kontrollere eller stå for innholdet av boken. Han har videre ifølge forordet korrigert en del mindre vesentlige faktiske ting, likesom han har foretatt en del tilføyelser, vesentlig i fotnoter. Ytterligere har han tilføyd den norske utgaven en liste over litteratur som omhandler det emne eller de forhold som boken behandler.
Foruten de endringer og tilføyelser som Jacobsen har foretatt de fleste etter godkjenning av Hewins, er det ifølge byretten i betydelig utstrekning skjedd en omskrivning av hele avsnitt i den norske utgaven. Jeg forstår byretten slik at denne omskrivning er foretatt av Hewins i samarbeid med Jacobsen.
Jeg er enig i at Jacobsen må finne seg i at beskyldningen blir rettet mot ham når det gjelder korreksjoner, tilføyelser og omskrivninger som han har foretatt eller har medvirket til. Det er mulig at han under de foreliggende omstendigheter må finne seg i å bli solidarisert med forfatteren også utover dette, men etter min mening ikke i slik utstrekning som byretten har lagt til grunn. Jeg mener at det er feil lovanvendelse når byretten på grunnlag av Jacobsens forord til den norske utgave og hans presentasjon av boken oppstiller en forventning om korreksjoner som skal ha til følge at Jacobsen må finne seg i å bli betegnet som historieforfalsker dersom han ikke korrigerer som forventet.
Når det gjelder innholdet av Løbergs beskyldning, er jeg enig med byretten i at beskyldningen objektivt sett tar sikte på faktiske opplysninger, som enten er uriktig gjengitt, eller gjengitt slik ute av sin sammenheng at det faktiske bilde blir forvrengt. Men i tillegg til dette innebærer historieforfalskning etter min
Side:382
mening i subjektiv henseende at den uriktige eller forvrengte faktiske fremstilling er forsettlig.
Forfalskning, brukt alene, forutsetter forsett. Grov uaktsomhet er ikke tilstrekkelig. Det er etter min mening ikke grunnlag for å forstå forfalskning i sammensetningen historieforfalskning på noen annen måte. Begrepet kan nok tenkes brukt som en objektiv karakteristikk, uten relasjon til det subjektivt klanderverdige. Men på denne måte er karakteristikken, slik jeg forstår byrettens dom, ikke brukt i den foreliggende sak. Det avgjørende er imidlertid - som fremholdt av førstvoterende - hva den som hører eller leser beskyldningen, legger i denne. Jeg mener at en tilhører eller leser vil oppfatte en beskyldning om historieforfalskning som en beskyldning om forsettlig uriktig fremstilling av faktiske forhold. Jeg kan for min del ikke se at de konkrete forhold i den foreliggende sak kan gi grunnlag for å legge hovedvekten på det rent objektive, bare med et moment av subjektiv bebreidelse. Etter min oppfatning er det en feil ved byrettens rettsanvendelse at den har funnet det tilstrekkelig at Jacobsen har vist grov forsømmelse eller svikt i behandlingen av kildestoffet.
Som bevis for beskyldningens sannhet gjorde Løberg under saksforberedelsen for byretten gjeldende 15 punkter med avsnitt fra boken. Av disse ble 1 punkt frafalt i byretten. Av de øvrige 14 punkter fant byretten at de 5 ikke, eller ikke isolert sett, kunne underbygge beskyldningens sannhet. Av de 9 punkter som byretten bygger sannhetsbeviset på, har den for 5 punkter - 1, 9, 12, 13 og 15 - uttalt at Jacobsen har utvist grovt forsømmelig forhold, at han har vist i det minste grov forsømmelse, eller brukt liknende formuleringer. Av denne uttrykksmåte og På grunnlag av byrettens generelle uttalelser om kravet til subjektiv skyld legger jeg til grunn at byretten under disse punkter ikke har funnet bevist at Jacobsen har opptrådt forsettlig. Ut fra mitt syn på innholdet av en beskyldning om historieforfalskning kan da disse tilfeller av uaktsomhet ikke bevise riktigheten av den fremsatte beskyldning. Igjen blir 4 punkter hvor byretten har funnet at Jacobsen har opptrådt forsettlig - punktene 4,5, 7 og 10. For meg blir det spørsmål om disse 4 punkter er tilstrekkelig til at karakteristikken grov historieforfalskning og forfuskning kan opprettholdes. Byretten legger, så vidt jeg kan se, til grunn at beskyldningen har denne dobbelte formulering, men uttaler at forfuskning innebærer det samme som forfalskning.
Jeg finner det klart at boken under disse avsnitt, som når det gjelder boken i det hele, behandler det faktiske materiale som trekkes inn, på en dels uriktig, dels misvisende og grovt tendensiøs måte. Men jeg finner at de 4 punkter som etter mitt syn blir tilbake for bedømmelsen av Jacobsens forhold, ikke alene kan berettige til den massive fordømmelse som karakteristikken grov historieforfalskning og forfuskning gir uttrykk for. Beskyldningen gjelder Jacobsens medvirkning generelt til den norske utgaven, ikke spesielt nevnte avsnitt. Når det gjelder de 4 punktene,
Side:383
er det videre, så vidt jeg forstår byrettens dom, bare under punkt 7 at Jacobsen kan bebreides å ha foretatt korreksjoner, tilføyelser eller å ha medvirket til omskrivning av betydning. For de øvrige 3 punkters vedkommende må jeg legge vekt på at det ikke er Jacobsen som er forfatter av denne bok.
Etter mitt syn på saken stemmer jeg for opphevelse av byrettens dom.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.
Dommerne Endresen og Gaarder: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Knut J. Hougen med domsmenn):
Ved stevning av 29. august 1967 har disponent Hans S. Jaobsen saksøkt stortingsrepresentant Sverre Løberg med krav om mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger. Forliksmegling var forgjeves foretatt og saken henvist til retten den 28. juni 1967.
Saken gjelder uttalelser av Sverre Løberg om Jacobsens befatning med den norske utgave av engelskmannen Ralph Hewins' bok om «Quisling - profet uten ære». Det gjelder uttalelser, som Løberg - ifølge stevningen - har kommet med under et foredrag i Bergen Studentersamfund den 12. februar 1967 og i andre forsamlinger, bl.a. Trondheim Studentersamfund, og som har vært referert i pressen. Således er Løbergs uttalelser gjengitt slik i referat i «Morgenavisen» for 13. februar 1967:
«Jeg har injuriert før og vil nå igjen injuriere Jaobsen for hans oversettelse og særlig hans tilføyelser til Hewins bok, sa Løberg. Jacobsen bør frivillig underkaste seg psykiatrisk observasjon. Hvis ikke spesialistene kommer til at han har manglende sjelsevner, er han en av de største forfalskere og forfuskere av denne del av Norges Histroie som eksisterer.»
I «Dagbladet» for samme dag er det samme referert under overskriften: «Forfalsker og forfusker av norsk historie.» I «Bergens Arbeiderblad» for samme dag heter det i referat av samme foredrag: «Han er en av våre største forfuskere og forfalskere av norsk historie».
Saksøkeren, Hans S. Jacobsen har ved sin prosessfullmektig h.r.advokat Albert Wiesener sagt fra i stevningen at han ikke ønsker å få Løberg straffet og at han heller ikke krever erstatning. Han har nedlagt denne påstand:
1. Prinsipalt:
Følgende uttalelse fra Sverre Løberg om Hans S. Jacobsen kjennes død og maktesløs:
«Hans S. Jaobsen bør frivillig underkaste seg psykiatrisk observasjon. Hvis ikke spesialistene kommer til at han har manglende sjelsevner, er han en av de største forfalskere og forfuskere av denne del av Norges historie som eksisterer.»
Subsidiært:
Løbergs beskyldning om at Jacobsen er en kvalifisert (grov) forfalsker av denne del av Norges historie kjennes død og maktesløs.
Side:384
2. Sverre Løberg tilpliktes å erstatte Hans S. Jacobsen saksomkostninger med et tilstrekkelig beløp.»
Saksøkte, Sverre Løberg, har erkjent at han, bl.a. i det nevnte foredrag i Bergen den 12. februar 1967, har uttalt seg om Hans S. Jacobsens befatning med den norske utgave av Hewins' bok og i den forbindelse har rettet beskyldning mot Jacobsen for historieforfalskning og forfuskning. Løberg har ikke godtatt at han skulle ha uttalt seg slik som han ble referert i Morgenavisen og som saksøkerens påstand bygger på.
I tilsvaret av 31. oktober 1967 fra daværende h.r.advokat Knut Blom, som var Løbergs prosessfullmektig, ble Løbergs standpunkt presisert slik:
«For avgjørelsen av den foreliggende mortifikasjonssak må det imidlertid være tilstrekkelig å presisere:
1) Løberg har karakterisert Hewins' bok som historieforfalskning og forfuskning.
2) Løberg har gitt uttrykk for at Jacobsens norske utgave av boken, uansett de endringer den inneholder, er av samme hovedinnhold som Hewins originale bok.
3) Løberg har gitt uttrykk for at bare individuelle, psykiske unnskyldningsgrunner vil kunne frita Jacobsen for medansvar for historieforfalskning og forfuskning.
4) Løberg godtar at de under 1-3 nevnte utsagn sett i sin sammenheng er injurierende, men påstår frifinnelse for mortifikasjon, idet han vil føre bevis for deres sannhet.»
I sin forklaring for retten har Løberg fastholdt at han ikke har sagt «en av de største historieforfalskere». Denne formulering i avisreferatet dekker ikke helt hans uttalelser, som etter hva han har forklart, gikk ut på at det var «grov» - «kvalifisert» - historieforfalskning.
Saksøkte Sverre Løberg har hatt adgang til å føre sannhetsbevis. Han har ved sin prosessfullmektig h.r.advokat Annæus Schjødt jr. nedlagt denne påstand:
«1. Sverre Løberg frifinnes.
2. Hans S. Jacobsen dømmes til å erstatte Sverre Løberg og det offentlige sakens omkostninger.»
Når det gjelder spørsmålet om omfanget av den beskyldning som Løberg har fremsatt er retten kommet til at den må legge til grunn den formulering som Løberg selv har erkjent og som svarer til formuleringen i saksøkerens subsidiære påstand. Det finnes ikke bevist at han uttalte seg i de ordelag som er brukt i Morgenavisens referat («en av de største...»), og retten er også kommet til at han ikke kan anses ansvarlig for denne formulering, selv om han ikke har uttrykkelig dementert den. Jacobsen imøtegikk beskyldningen i et innlegg i «Morgenavisen» og «Dagbladet» og han skrev til Løberg den 1. mars 1967. I dette brev bemerket Jacobsen bl.a.: «Da det meg bekjent ikke foreligger noen korreksjon fra Deres side, går jeg ut fra at De vedstår Dem de i nevnte referater gjengitte uttalelser.» Løberg svarte ikke på brevet og Jacobsen måtte oppfatte denne Løbergs holdning som bekreftelse på at Løberg vedstod seg beskyldningen. Det har også Løberg gjort, for så vidt som han står ved å ha fremsatt beskyldning om kvalifisert (grov) historieforfalskning. Avisenes referater har gjengitt uttalelsene litt forskjellig
Side:385
og Morgenavisens versjon er den sterkeste, men kjernen i beskyldningen er den som Løberg står fast ved. At han ikke da har gardert seg ved å si fra at han tar avstand fra den spesielle gradering i Morgenavisens og enkelte andre avisers referater finnes ikke å være tilstrekkelig til at Løberg må anses for å stå bak beskyldningen i den formulering.
Partene er enig om og det er helt på det rene at Løbergs uttalelse om Jacobsen objektivt sett er en ærekrenkelse som går inn under strl. §247, idet uttalelsen er egnet til å skade Jacobsens gode navn og rykte og videre til å utsette ham for hat eller ringeakt.
Det ærekrenkende er beskyldningen om at Jacobsen er en grov historieforfalsker og forfusker. Det forbehold som Løberg har gitt uttrykk for om manglende sjelsevner som eneste unnskyldningsmulighet for Jacobsen kan ikke egentlig oppfattes som en ærekrenkelse. Det er en noe eiendommelig måte å uttrykke seg på, men bemerkningen kan vanskelig tas bokstavelig. Meningen er tydeligvis å understreke beskyldningen om forfalskning ved å fremheve på den litt spesielle måte at Jacobsen var fullt ansvarlig for sine handlinger.
Originalutgaven av boken av Ralph Hewins: «Quisling - Prophet without honour» utkom i London 1965 på W. H. Allens forlag. Jacobsen hadde ikke noe med originalutgaven å gjøre. Han kjente ikke Hewins på den tid. Da boken var kommet ble han sterkt interessert i den og tok initiativ til å få boken oversatt og utgitt på norsk. Dette støtte på en del vanskeligheter, men kort før jul 1966 utkom den norske utgaven på forlaget Store Bjørn A/S. Det er også angitt foran i boken at «Institutt for samtidshistorie» står bak denne utgave. Hans S. Jacobsen har opplyst at han er aksjonær i Store Bjørn A/S. Hva «Institutt for samtidshistorie» er og den forbindelse Jacobsen har med dette har han gitt noe mer svevende opplysninger om.
I et forord har Hans S. Jacobsen presentert den norske utgave. Det er der opplyst at han «har påtatt seg å kontrollere og stå for denne oversettelse».
Selve oversettelsen er foretatt av flere personer og ikke av Jacobsen, men utad står altså Jacobsen for oversettelsen.
I egenskap av oversetter kan Jacobsen, like lite som andre som engasjeres til oversettelse av utenlandske bøker, belastes ansvar for bokens innhold. Skal han kunne gjøres ansvarlig for noen deler av innholdet, hvor det måtte påvises mangler av den art denne sak gjelder, må hans befatning med innholdet ha vært av en annen aktiv art.
Det er på det rene at Jacobsen også har foretatt en del korreksjoner i boken. I forordet har han bl.a. uttalt om dette:
«En del mindre vesentlige faktiske ting er korrigert - det var jo ikke annet å vente av en utlending, enn at det måtte bli enkelte feil. Han lot ikke noen nordmann se igjennom boken før den kom ut. Men det er vel slik som professor Johan Vogt skrev (i Odd Eidems bok «Injurier»), at den norske forargelse ikke så meget har sitt opphav i disse mindre feil, som «i enkelte av hans (Hewins') påstander som det slett ikke er så lett å motbevise».
Vesentlig i fotnoter er enkelte supplerende data tilføyet.»
Når det gjelder korreksjoner og endringer har Jacobsen forklart at det skjedde i intimt samarbeide med Hewins og at Hewins selv har tatt
Side:386
standpunkt til korreksjonene og står ansvarlig for dem, unntatt enkelte mindre ting hvor det hastet. Dette samarbeid mellom Jacobsen og Hewins hadde forøvrig også betydning for korreksjoner til en amerikansk utgave som kom i 1966. Jacobsen har som eksempel lagt frem en fotokopi av et ark med forslag av 18.1.1966 fra ham om korreksjoner og endringer vedrørende visse sider i boken. Nærmere dokumentasjon om hvordan samarbeidet har foregått har han vært uvillig til, men han har nevnt at han har «et hav av dokumenter». Jacobsen har opplyst at Hewins også fikk forslag om rettelser og endringer fra annet hold, og at anslagsvis 50 % av rettelsene og endringene i den norske utgave skriver seg fra forslag som Jacobsen har kommet med. Jacobsen har lagt frem en liste som forfatteren Hewins har satt opp over endringer i teksten fra den engelske utgave til den norske, og etter den listen skal det være foretatt endringer på ca. 128 steder i boken. Det gjelder større og mindre endringer, og det er anmerket at ca. 40 av disse skriver seg direkte fra Jacobsen. Løbergs prosessfullmektig, h.r.advokat Schjødt, har påvist ved sammenligning av den engelske og norske utgave at det fra side 208 og ut boken (norske utgave) er forskjell i teksten på 248 steder. Schjødts påvisning er nøyaktigere spesifisert enn den liste Jacobsen har lagt frem. Således er det mange tilfeller det er flere endringer som Schjødt har tellet hver for seg, mens Hewins har regnet vedkommende avsnitt som ett endringssted. Sammenligningen mellom de to utgaver har i ethvert fall vist at det i den norske utgave i ganske betydelig utstrekning er skjedd omskrivning av hele avsnitt og i stor grad foretatt enkeltstående faktiske endringer i teksten ut over det som er ledd i rene oversettelsesnyanser. Retten finner bevist at Jacobsen har tatt så aktivt del i denne korrigering og endring i teksten at han i det store og hele med rette kan gjøres medansvarlig for endringene.
Spørsmålet om Jacobsen har medansvar for innholdet i boken for øvrig kan volde tvil. Boken er skrevet av Hewins og det gjelder også den norske utgaven. Den norske utgave er imidlertid presentert av Jacobsen, som det fremgår av det foran siterte avsnitt av forordet, som en bok hvor det forståelig nok var enkelte ting å korrigere. Feilene er betegnet som mindre vesentlige og det er opplyst at de er korrigert og at det er gitt noen tilleggsopplysninger. For leseren må dette oppfattes slik at de faktiske feil, som originalutgaven kunne ha, er søkt korrigert, og etter formuleringen i forordet må leseren ha grunn til å gå ut fra at faktiske uriktigheter av vesentlig betydning er det ikke i den norske utgaven. Dette trer særlig frem på bakgrunn av den sterke kritikk som den engelske originalutgaven hadde vært utsatt for, og som også er nevnt i forbindelse med presentasjonen av den norske utgaven.
Selv om bokens forfatter er en journalist og den ikke kan måles med så strenge mål som det kan stilles til vitenskapelige historiske fremstillinger, har Jacobsen likevel presentert den som et verk av betydning når det gjelder historieskrivningen om Norge før, under og etter krigen og okkupasjonen. På omslaget heter det således bl.a.:
«Boken kaster på mange måter nytt lys over disse historiske år, skrevet av en av Englands ledende journalister og en fremragende forfatter og forsker.»
At boken utgis for å være seriøs historieskriving understrekes også
Side:387
ved at den angis å være ledd i publikasjoner fra «Institutt for samtidshistorie». Videre har Jacobsen utstyrt den norske utgaven med en omfattende litteraturliste.
Ved den måten Jacobsen har presentert den norske utgave på har han gitt den ut for å være korrigert og korrekt når det gjelder de vesentlige historiske fakta, selv om boken er et innlegg «from the other side of the hill», som han uttrykker det. Han har som nevnt aktivt medvirket til de mange korreksjoner. Dertil kommer at han selv har arbeidet meget med det historiske stoff det dreier seg om. Han har interessert seg sterkt for okkupasjonstiden, rettsoppgjøret og Quisling og har omfattende kunnskap om disse avsnitt av Norges historie og det som foreligger av kildestoff. Han har derfor hatt forutsetningene for å sørge for at vesentlige feil ble korrigert.
Retten er kommet til at Jacobsens aktive medvirkning når det gjelder den norske utgaven gir grunnlag for å holde ham medansvarlig for innholdet, så langt dette måtte forventes å være blitt korrigert m.h.t. vesentlige feil. I den utstrekning det nærmere finnes å være grunnlag for beskyldningen om historieforfalskning i den norske utgaven, vil derfor Løberg kunne ha dekning for å rette beskyldningen mot Jacobsen.
Enkelte steder er meningen i bokens tekst blitt endret som følge av mer eller mindre presis oversettelse. Det vil mange steder kunne unnskyldes Jacobsen om han ikke har vært fullt oppmerksom på slike forandringer. Ved bedømmelsen av hans ansvar for feil i teksten, må den norske utgaven legges til grunn.
Når det gjelder hva som ligger i betegnelsen i «historieforfalskning» bemerker retten at det må dreie seg om faktiske opplysninger, som er av en viss vesentlig betydning i teksten og som enten er uriktige eller er gjengitt helt ut av sin sammenheng, så de er forvrengt. Den som kan kalles forfalsker må være å klandre subjektivt for at teksten er så uriktig. Har han hatt kjennskap til at den er uriktig og således har opptrådt «forsettlig», rammer betegnelsen ham, etter rettens oppfatning, selv om han ikke direkte har hatt til hensikt å forfalske de historiske fakta. Retten er kommet til at betegnelsen også kan ramme den som grovt har forsømt å passe på at den tekst han utgir for historisk korrekt er sannferdig, altså når vesentlige feil i historisk stoff skyldes en slik svikt i behandlingen av kildestoffet. Det er i denne saken spørsmål om ordbruken i polemikk og kritikk, ikke i en strikte juridisk vurdering av vedkommendes opptreden. Forøvrig finnes eksempel på en som det synes lignende bruk av betegnelsen i den norske utgaven av boken. Side 291 er det således i et avsnitt, som er nytt i denne utgave, sagt at kapitulasjonsoverenskomsten har vært referert «med forfalsket tekst».
Bevisførslen om beskyldningens sannhet har etter opplegg fra Løbergs side vært konsentrert om 14 punkter i boken. Et punkt til, nr. 6, som var tatt opp under saksforberedelsen, er frafalt.
1. Omtalen av Quislings tyske kontakter høsten 1939 (bokens norske utgave 186-189).
I disse avsnitt, og også 5.380, kritiseres i sterke ord rettergangen mot Quisling og bevisgrunnlaget i dommen mot ham, når det gjelder at han ble straffedømt for sine forbindelser med tyskerne i desember 1939. Kritikken er meget tilspisset og den gir et fortegnet billede av denne del
Side:388
av Quislingprosessen. Et vesentlig poeng i argumentasjonen er at dokumentbevisene fra 1939-1940 frakjennes enhver verdi.
Fra Løbergs side er det bl.a. påpekt at følgende uttalelse i bokens norske utgave er uriktig (s. 188):
«Det foreligger ikke noe autentisk referat av noen av Quislings samtaler i Berlin.»
Av boken «Straffesaken mot Quisling», som er utgitt 1946 av Eidsivating lagstol, fremgår det (s. 36, 38, 39 og 46) at flere samtidige opptegnelser fra deltagere i møtene ble dokumentert. Det gjelder Alfred Rosenbergs dagbok for 11., 14., 19. og 20. desember 1939, admiral Raeders foredrag hos Hitler 12. desember 1939 og «Sitzungsprotokoll» av 11. desember 1939 fra den tyske marines arkiv.
Jacobsen har forklart at ordet «autentisk» er en oversettelsesfeil, og ikke en bevisst forandring fra ordet «verbatim» i den engelske originalteksten Det engelske ordet skulle vært oversatt med «ordrett». Retten finner ikke bevist at denne forandring har vært tilsiktet fra Jacobsens side, og isolert sett kunne en slik feil kanskje unnskyldes.
Dokumentasjonen i Quislingsaken er imidlertid i tillegg til denne feil omtalt på en så misvisende måte, at leseren av boken får et helt falsk billede av hvilke bevis det ble bygget på. I boken heter det (s. 189):
«Det dokument som skadet Quisling mest ble funnet i Rosenbergs arkiver da Quisling-saken tok til. Det hadde overskriften: «De politiske forberedelser til aksjonen i Norge» og var datert 15. juni 1940 - med andre ord over 2 måneder etter invasjonen i Norge, da en ny situasjon var oppstått som Rosenberg håpet å dra fordel av. Så uheldig var følgene av dette memorandum at vi skal se litt på de uttalelsene som der er anført om Quisling, og med noen kommentarer:»
Deretter siteres det nevnte dokument over 5 sider med innskutte kommentarer.
I lagmannsrettens domsgrunner i Quisling-saken heter det («Straffesaken mot Quisling» 372):
«Om tiltaltes forbindelser med tyske myndigheter i tiden til 9. april 1940 kan en på grunnlag av de dokumenter som er skaffet til veie fra Tyskland i den aller siste tid - særlig riksleder Alfred Rosenbergs dagbok - og vitneavhøringer som er foretatt i Nürnberg til bruk for denne sak gjøre seg opp et noenlunde klart billed.»
I denne konsentrerte oppsummering av bevisgrunnlaget er det Rosenbergs dagbok som er særlig nevnt, ikke det dokument fra Rosenbergs arkiv som boken fremhever. Og Rosenbergs dagbok var et av de foran nevnte samtidige dokumenter som var fremlagt. Bokens fremstilling på dette punkt må betegnes som falsk. Det gjelder et sentralt punkt angående Quislings forhold, og omtalen i boken på dette punkt er så bred og fordømmende at Jacobsen måtte ha all oppfordring til å rette en så vesentlig feil. Retten finner at det er en grov forsømmelse når rettelse ikke er skjedd i en utgave som angis å være korrigert. Av Quislingdommen fremgår så tydelig hva som er det riktige at forsømmelsen ikke godt kan unnskyldes.
2. Fremstillingen av den norske Berlinlegasjons advarsel om tyske flåtebevegelser (bokens norske utg. 209).
Det heter her i boken bl.a.:
Side:389
«Koht innrømmer at den norske legasjon i Berlin 5. april rapporterte at en tysk flåte var beordret nordover, men han var «skeptisk» og mente at landet var «ganske godt beskyttet». Den nevnte rapport kom - noe Koth ikke sier i sin bok - fra Ulrich Stang, legasjonsråd ved legasjonen i Berlin, som var blitt varslet av den nederlandske militærattasje i Berlin, oberst J. G. Sas, under et tilfeldig møte i hotell Adlon 4. april ved middagstider. Sas var i sin tur blitt advart av ingen annen enn oberst (senere generalmajor) Hans Oster, admiral Canaris' nestkommanderende i Abwehr, som begge to den gang konspirerte mot Hitler. Ingen utenfor Abwher skulle kjenne Osters motiver. Men han var allikevel en kilde av overordentlig stor betydning.»
I en fotnote i boken heter det:
«Stangs sympati for Tyskland og nasjonalsosialismen var alminnelig kjent på den tid og ble ikke holdt ham til skade av det norske utenriksdepartement. Hans advarsel er et bekreftende nytt bevis på at Quisling og hans tilhengere var helt ut patriotiske nordmenn.»
Fra Løbergs side er det pekt på at avsnittet inneholder flere faktiske feil og at de riktige forhold er:
a) Legasjonens rapport gikk ut på at den danske legasjon «har hørt rykter om besettelse av punkter på Norges sydlige kyst».
b) I Kohts bok «For fred og fridom i krigstid» er det nettopp sagt at opplysningen kom fra Stang.
c) Rapporten kom i virkeligheten fra minister Scheel.
d) Det var Scheel og ikke Stang, som hadde fått opplysningene, men de var fra den danske marineattache Kjølsen og ikke fra oberst Sas.
Retten bemerker at flere av de opplysninger som her er gitt i boken stemmer ganske godt overens med Kohts bok: «Norge, neutralt och overfallet», som kom ut i Sverige i 1942. Det kunne vært kontrollert bl.a. at Koht har korrigert opplysningene i den bok som Løberg har vist til og som kom i 1957, og som er tatt med i litteraturfortegnelsen i den norske utgaven. Det gjelder likevel ikke så betydelige divergenser at Jacobsen kan bebreides så meget at det ikke er foretatt korreksjon her, kanskje bortsett fra det som gjelder varselet fra oberst Sas. Det fremgår av Undersøkelseskommisjonens innstilling, Bilag bind II 144, at oberst (major) Sas' forklaring om hans varsel til Stang avviker sterkt fra Stangs versjon og stiller ikke Stang i godt lys. Med kjennskap til dette kildemateriale, som er lett tilgjengelig, er det grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved siste setning i den foran siterte fotnote på 5.209. Det er en bemerkning som er betegnende for bokens tendens, men sett isolert synes forsømmelse av korreksjon her ikke å fortjene beskyldning om historieforfalskning.
3. Fremstillingen av den britiske mineutlegging 8. april 1940, (bokens norske utgave 210).
Om mineutleggingen heter det i boken 210:
«8. april mellom kl. 4.30 og 5 om morgenen la fire britiske destroyere på norske sjøterritorium tre minefelter uten varsel og tydeligvis uten å bli oppdaget ved innløpet til Vestfjorden, transportleden for jernmalmen fra Narvik. Kl. 5 ble nyheten kringkastet fra London, altså uten varsel til den norske regjering. Kl. 5.30 overleverte Sir Cecil Dormer, den britiske minister i Oslo, til Koht en note, som meddelte at de allierte anså
Side:390
seg berettiget til å ta passende forholdsregler for å hindre Tyskland fra å få forsyninger, vitale for dets krigføring, gjennom Norge. - Aksjonen var «lovlig gjengjeldelse for bevisste tyske brudd på folkeretten og internasjonal lov og rett.» Noten slo fast, at hvis Norge forsøkte å fjerne minene, ville Storbritannia stoppe mineryddingen med makt. Nøyaktig 24 timer senere skulle Bräuer få Koth ut av sengen og bruke tilsvarende språk.»
Det er enkelte opplysninger i dette avsnitt som ikke stemmer helt med det som faktisk skjedde. Det skal således ha vært 6 britiske krigsskip og ikke 4, men tallet 4 er nevnt bl.a. i Churshill's bok om den annen verdenskrig. Videre var det bare ett minefelt som ble lagt, utenfor Vestfjorden, mens de 2 andre, som var besluttet, ikke ble lagt p.g.a. værforholdene. Etter opplysningene i Undersøkelseskommisjonens Innstilling, Bilag bind II, 171 ble mineleggingen oppdaget av et norsk bevoktningsfartøy. Det er noe uklart om nyheten om mineleggingen ble kringkastet i engelsk radio uten at den norske regjering da var varslet. Disse unøyaktigheter i bokens tekst synes det lite rimelig å belaste Jacobsen.
Sitatet «lovlig gjengjeldelse for bevisste tyske brudd på folkeretten og internasjonal lov og rett» er gjengitt i en slik sammenheng at leseren må tro det er en ordrett gjengivelse av den britiske note av 8. april 1940 om mineleggingen. Setningen finnes ikke i noten, men den svarer nokså nær til hva Koht skrev om noten i «Norge neutralt och overfallet» 42, hvor det heter:
«Tidigt på morgonen den 8. april proklamerade de allierade regeringarna, att de som laglig motåtgärd mot de avsiktliga tyska kränkningarna av folkrätten och de neutralas rättigheter...»
Det er videre uriktig at «noten slo fast» at Storbritannia ville stoppe med makt mulig norsk forsøk på minerydding.
Boken er således misvisende på disse punkter og det er uheldig, også fordi avsnittet etterfølges av et resonnement om at norsk inngripen ville ha betydd krig med Storbritannia. Retten finner likevel ikke at det i så sterk grad er grunnlag for å bebreide Jacobsen at han ikke har fått korrigert de her nevnte skjevheter i boken.
4. Fremstillingen av spørsmålet om Norge mobiliserte ved det tyske overfall og Quislings stilling til mobiliseringsspørsmålet (Bokens norske utgaves.214).
Det heter her i boken bl.a.:
«Regjeringen sløset bort to timer før den kunne samle seg til å fatte en halvhjertet beslutning om mobilisering.
«Vi bestemte oss til i det minste å yte all tenkelig motstand», sier Koht, « og det første som ble vedtatt på regjeringens møte gjaldt alminnelig mobilisering av hæren i de deler av landet hvor den ikke allerede var mobilisert. Ordre ble straks utferdiget til de militære myndigheter som viderebefordret dem med telegraf og telefon til alle deler av landet.» Derry påpeker imidlertid: «Likevel bestemte regjeringen seg bare for delvis og stille mobilisering (innkallelse med post!) med 11. april som første fremmøtedag. Presse og kringkasting ble ikke benyttet.»
Man hørte ikke mere om mobilisering før der var gått ytterligere fire avgjørende timer, inntil regjeringen tilslutt overlot Oslo til sin
Side:391
egen skjebne og til tyskerne. Derry sier at «i et tilfeldig intervju med utenriksministeren kl.7.30 ... talte han om alminnelig mobilisering». Men da mange av dem dette gjaldt møtte frem, «fikk de vite at de ikke var ventet ennå». Enhver ordre som måtte ha nådd de militære kommandører var meningsløs. Der finnes ikke skygge av bevis for at Norge noensinne mobiliserte eller var på krigsfot før Tyskland erklærte krig, etterat britene var kommet tilbake fjorten dager senere.
Hele historien om mobilisering var et påfunn. Den kunne aldri ha blitt noe annet enn en tom politisk gest og ble avsannet av Generalstaben ved første anledning. Den eneste betydning den noensinne hadde, var at den kunne benyttes som et middel til å anklage Quisling. Han fulgte klokelig nok samme linje som Generalstaben. Ikke på noe tidspunkt ga regjeringen eller Kongen nordmenn ordre til å slåss, skjønt de hyppig formante folket til å «fortsette kampen» eller å «være nordmann» og liknende.»
Spørsmålet om Norges mobilisering er ikke så enkelt, men fremstillingen i boken er ikke riktig.
Det tyske overfallet natten til den 9. april kom overraskende på den norske regjering og denne kan nok etterpå bebreides for at den ikke straks fikk gitt en klar ordre om øyeblikkelig alminnelig mobilisering. Det rådet ikke så lite forvirring av den grunn den aller første tiden.
Kort sagt var det som skjedde at regjeringen i et regjeringsmøte om natten traff en beslutning om mobilisering og denne beslutning ble effektuert slik at de militære myndigheter etter pålegg fra forsvarsminister Ljungberg gikk til delvis og stille mobilisering (2 dagers varsel). Ordren gjaldt 4 brigader, men den ble utvidet en del av generalstabsjef oberst Hatledal. Generalstabsjefen hadde protestert mot ordren fordi han mente det burde skjedd alminnelig mobilisering med fremmøte straks. Han utførte imidlertid den ordre han fikk, i noe utvidet form som nevnt. Det kan særlig vises til Undersøkelseskommisjonens Innstilling, Bilag bind II, 202-214.
Uttalelsen i boken om at «der finnes ikke skygge av bevis for at Norge noensinne mobiliserte ...» finner retten således er helt feilaktig og likeså at historien om mobilisering var «et påfunn». Dette uttrykk er forøvrig en skjerpelse i forhold til teksten i originalutgaven hvor det heter (s. 205) «a near-invention». Opplysningen om at mobiliseringen ble «avsannet av Generalstaben ved første anledning» er nokså uforstålig og i hvert fall helt feilaktig. Det gir også et falsk billede når det er opplyst at Quisling «fulgte klokelig nok samme linje som Generalstaben». Quisling omtalte i sin proklamasjon i kringkastingen om kvelden den 9. april (den er sitert i boken, norske utgave 242) bl.a. at regjeringen Nygaardsvold hadde iverksatt mobilisering, - «alminnelig mobilisering» kalte Quisling det, likesom Koht hadde gjort. Videre fremgår det bl.a. av «Straffesaken mot Quisling», 367,374 og 506 at Quisling den 10. april gjennom avisene og NTB sendte ordre til alle militære sjefer og vernepliktige om tilbakekallelse av regjeringen Nygaardsvolds mobiliseringsordre. Dette var et alvorlig anklagepunkt som Qusling ble dømt for.
Den generelt formede opplysningen om at regjeringen eller Kongen ikke på noe tidspunkt ga nordmenn ordre til å slåss svarer heller ikke
Side:392
til sannheten. Det er helt klart at de regulære norske avdelinger under general Ruge hadde slik ordre, selv om det rådet forvirring ved enkelte fremmøteplasser.
Retten finner bevist at det uriktige i de her omtalte opplysninger i boken har Jacobsen, med sitt kjennskap til Quisling-saken og de riktige forhold, med åpne øyne latt fremkomme uten rettelse i den norske utgaven.
5. Omtalen av Regjeringens stilling den 9. april (bokens norske utgave 225).
Det heter her i boken:
«Kl. 7.30 den 9. april 1940 var det ingen regjering i virksomhet i Norge.» Den norske utgave er på dette punkt en del skarpere enn den engelske originalutgaven, hvor det heter (s.215): «... there was no effective government in Norway», men det er ikke grunnlag for å anse nyansen i oversettelsen for tilsiktet. Som løsrevet setning behøver den siterte ikke si så meget. Velvillig forstått kunne det være en tilspisset måte å si at regjeringen var opptatt på det nevnte tidspunkt med å komme seg unna tyskernes etterstrebelse etter den.
Det ligger imidlertid tydelig meget mer i bokens fremstilling på dette punkt. Det er innledningen til et avsnitt om Quislings opptreden i de tolv timer til han kl. 19.32 den 9. april proklamerte seg som regjeringssjef. De sentrale avsnitt om dette tidsrom, fra 234 til 241, er i den norske utgaven i stor utstrekning forandret og gitt tilføyelser. Bl.a. er følgende avsnitt nytt, (s. 239):
«Da man ikke hadde hørt et ord fra Kongen eller regjeringen hele dagen, gikk folk ut fra at de fortsatte østover for å forsøke å etablere en regjering i svensk eksil, hva de faktisk gjorde forsøk på. Hambro hadde også forutsett dette.
Det var oppstått et tomrom.»
Det er ikke så meget å innvende mot dette avsnittet så langt det beskriver situasjonen ut fra Quislings, og hans omgivelsers resonnement. Men dette avsnitt og beretningen ellers på disse sidene underbygger påstanden på side 225 om at det ikke var noen regjering i virksomhet i Norge. Dette er understreket også andre steder i boken, således 218 hvor det heter:
«Fra kl.7.30 om morgenen den 9. april, da de norske myndigheter fra Kongen og nedover flyktet fra Oslo, hals over hode, var den norske regjering i tyskernes øyne ikke annet enn et fjernt begrep av ubehag langt ute i periferien.
Quisling trådte inn i et tomrom. Det samme gjorde tyskerne.»
Leseren får det billede at situasjonen var at landets regjering var ute av funksjon, og det var ikke tilfelle. Den måtte flykte unna for tyskerne, men sikret seg derved nettopp fortsatt funksjon utenfor det hærtatte Oslo. For den som fremlegger en historisk beretning om begivenhetene kan dette ikke ha vært ukjent, og kildestoffet er omfattende og lett tilgjengelig.
6. Dette punkt er frafalt.
7. Fremstillingen av kapitulasjonen i Nord-Norge og spørsmålet om Norge etter denne var i krig med Tyskland (bokens norske utgave s.270-272).
Side:393
Boken omhandler her den avsluttende fase av krigshandlingene i Norge i juni 1940, med tilbaketrekningen av de allierte styrker, Kongen og regjeringens avreise til Storbritannia og kapitulasjonsavtalen som ble inngått 10. juni 1940. På side 271 i boken heter det:
«Kapitulasjonsavtalen - som ikke ble offentliggjort før i november 1947 - kom først for dagen under en av de 92.000 saker som ble tatt opp mot «quislinger» med påstand om at de hadde bistått fienden. Det fantes imidlertid i lovens forstand ingen slik fiende. Regjeringen hadde avsluttet en høytidelig våpenstillstandsavtale med tyskerne, skjønt den etterpå fra London fortsatte å oppfordre til sabotasje og motstand.
Faktum er at kapitulasjonsordren var gitt, undertegnet og gjennomført av den norske regjering etter vedtak av Kongen i statsråd. Tyskerne fikk således en legal status i Norge, og krigen mellom de to land som ensidig var blitt erklært av Tyskland 26. april, hørte opp. Som regjeringen vedtok i statsråd med Kongen og innførte i Stadsrådsprotokollen: «Det vil være håpløst for Norge, å fortsette krigen. Kongen godtok innstillingen.»
Artiklene 43 og 52 i Haagerkonvensjonen fastslår at en okkupasjonsmakt erverver all administrativ autoritet som normalt hører inn under landets regjering. Den sistnevnte kan derfor ikke lovlig pålegge befolkningen å handle mot okkupasjonsmaktens ordrer så lenge disse holder seg innenfor anerkjente rettslige grenser - i bunn og grunn alt som dekker okkupantens sikkerhet, noe som kan favne over et utstrakt område. Følgelig kunne ikke nordmenn senere lovlig holdes ansvarlige for å adlyde tyskernes rimelige instrukser og for ikke å adlyde regjeringen i eksil.
Praktisk samarbeide med okkupanten i vid utstrekning er uunngåelig hvis livet skal fortsette, og alt dette hendte i hvert eneste okkupert land, enten det var okkupert av de allierte eller av aksemaktene. Dette er ingen forbrytelse etter folkeretten. Kapitulasjonen 10. juni er derfor av vital betydning når det gjelder hele Quislingstriden. Hvis Norge kapitulerte og Quisling ikke gjorde mer enn det som var rimelig under de foreliggende omstendigheter, så kan det ikke reises noen sak mot ham.»
Det fastslås altså i boken at etter 10. juni 1940 var krigen mellom Norge og Tyskland opphørt og at det ikke lenger eksisterte noen fiende i lovens forstand. Deretter trekkes de vide konsekvenser av dette.
Lignende konsekvenser er trukket i en fotnote på side 184-185, som er oversetterens anmerkning. Der er bl.a. sagt at dødsdommen over Skancke var et justismord, fordi det ikke fremkom riktige opplysninger om kapitulasjonsoverenskomsten. Videre er det på 291, i et avsnitt som er nytt i den norske utgaven fremholdt det samme, med bemerkning om at «dette gir et lite billede av den fusk og fortielse som har omgitt norsk krigshistorie og det såkalte «rettsoppgjør» etter krigen».
Den inngåtte overenskomst var hemmelig og ble som også boken nevner først kjent etter krigen. Det har vært forskjellige syn på hva overenskomsten innebar. Også de to underskrivere av overenskomsten, daværende oberst Erich Buschenhagen på vegne av den tyske overkommando og daværende oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen på vegne av den norske overkommando er uenige om rekkevidden av
Side:394
overenskomsten. Det må innrømmes at overenskomstens tekst ikke er helt klar. Dens første del lyder:
«I betraktning av den norske 6. divisjons tapre holdning innrømmes den følgende ærefulle betingelser for nedlegging av våpnene:
§1.
Samtlige (die gesamten) norske stridskrefter legger ned våpnene og vil så lenge den pågående krig varer ikke igjen gripe til våpen mot det tyske rike eller dets forbundne.
§2.
Den norske overkommando utleverer...»
Innledningen om 6. divisjon og den etterfølgende generelt formede tekst kan være noe vanskelig å forene ved en ren ordfortolkning. Med det kjennskap man har idag til bakgrunnen for overenskomsten og de norske og de tyske statsmakters holdning i den etterfølgende tid under krigen er imidlertid billedet mer klart. Således er det kommet frem at forhandlerne på tysk side var fullt klar over at den norske forhandlers instruksjoner bygget på at tross innstillingen av kampen i Norge, ville krigen mellom Norge og Tyskland ikke opphøre, idet den norske regjering ville fortsette kampen på de alliertes side og med norske sjø- og luftstridskrefter. Dette fremgår bl.a. av fremstillingen og dokumentasjonen i Walther Hubatsch: «Weserübung», 219 og 348. I den etterfølgende tid ble det fra begge sider stadig handlet ut fra at det var fortsatt krig. Kapitulasjonsoverenskomsten innebar at den militære kamp på det norske territorium ble innstillet. Krigstilstanden var ikke dermed slutt. Den lovlige norske regjering forlot landet nettopp for å fortsette kampen. Det var ikke bare en formelt juridisk krigstilstand. Det skjedde faktiske krigsanstrengelser som ledd i den fortsatte deltagelse i krigen mot Tyskland. At krigen fortsatte har forøvrig vært lagt til grunn av Høyesterett i en rekke avgjørelser, jfr. således bl.a. Rt-1948-164 og Rt-1959-697.
Bokens omtale av at okkupanten hadde rettigheter og de okkuperte forpliktelser er riktig, men i fremstillingen ellers vier den ikke de grenser folkeretten setter for hva den fiendtlige okkupant kan tillate seg og hva de okkuperte plikter, tilstrekkelig oppmerksomhet.
Det kildestoff som foreligger og som også Jacobsen har hatt fullt kjennskap til kan ikke forsvare bokens framstilling med bred penn om at det fantes «ingen slik fiende» og at krigen mellom Norge og Tyskland var opphørt. Denne versjon har ikke en gang full støtte i utredningen fra det svenske Institutet for Offentlig och Internationell Rätt om «Den Norska Rättsuppgörelsen», som det er henvist til i en fotnote i bokens norske utgave s.271 uten at det er gjengitt noe om hva som er sagt i utredningen. Den svenske utredning går nok langt i retning av å anse krigen de facto opphørt, men i en sammenfatning (s. 48) heter det bl.a.:
«Därmed hade i Norge krigstillståndet, i betydelse av vapenskifte, upphört: norskt område skulle undgå krigets ödeläggelser genom att ej vidare vara krigsskådeplats. överenskommelsen innebar emellertid icke, att krigstillståndet ersatts av fredstillstånd. Kampen for Norges frihet och självständighet skulle av regeringen fortsattas, men den skulle icke aga rum i Norge, utan norska regeringen skulle med tillgängliga medel, främst genom handelsflottans insats, understödja de allierades kamp.
Side:395
Det folkrättsliga krigstillståndet bestod alltså och avsikten därmed var, att det skulle åtföljas av framtida stridshandlingar utom norskt landområde och att genom de allierades krigsansträngningar, i vilka regeringen skulle efter förmåga medverka, Tyskland skulle besegras och Norges frigörelse vinnas.»
Meget misvisende er også referatet i boken, s.271, fra statsrådprotokollen av 7. juni 1940. Den gjengitte setning finnes i statsministerens foredrag for Kongen, men når den ses i sammenheng med teksten forøvrig kan den ikke tas til inntekt for at krigstilstanden skulle opphøre. Bl.a. heter det i foredraget at «Kongen, Kronprinsen og Regjeringen, Stortingets president og så mange av de embetsmenn som har fulgt med Regjeringen, og av Armeen, Marinen og Luftvåpnets offiserer som mulig flytter over til et alliert land, for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge.»
Dette er et vesentlig avsnitt i boken og centralt når det gjelder fremstillingen av Quislings forhold. Den som påtok seg å korrigere de mindre feil i boken burde ha sørget for å korrigere de misvisende opplysninger boken har på dette punkt. Når Jacobsen uten forbehold har latt denne teksten passere og til og med understreket den med fotnoten om den svenske utredning, har han vært bevisst medvirker til den historieforfalskning som retten har funnet foreligger her.
8. Omtalen av Quislings stilling til skolen (bokens norske utgave s.317).
Det heter her om Quisling etter at han var blitt ministerpresident:
«For å bekjempe ødeleggelsen av skolen var en av hans første handlinger...»
Denne innledende setning kan synes å inneholde en oppsummering om at det var igang en ødeleggelse av skolen, som Quisling forsøkte å bekjempe. At setningen har fått en slik form synes å skyldes at meningen er blitt noe forandret ved oversettelsen. Det burde heller ha vært oversatt: «For som han tenkte å bekjempe ...» Da knytter oppsummeringen seg til Quislings egen forestilling om situasjonen og det kan ikke konstateres at beskrivelsen for så vidt er uriktig. Retten finner ikke bevist at Jacobsen kan lastes så sterkt for at denne meget uheldige oversettelsesfeil er gått ham forbi.
Bokens omtale ellers av striden om skolen er tendensiøs og som historisk fremstilling mangelfull og ensidig. Meget av dette stoff er skrevet helt om i den norske utgaven, således side 337-339. Dette gir imidlertid ikke mer enn en bakgrunn ved bedømmelsen av Jacobsens forhold.
9. Omtalen av rettsaken mot Quisling og behandlingen av ham (fra bokenskap.21).
Boken beretter bl.a. om arrestasjonen av Quisling (norske utgave s.366-369).
Det berettes om den første kontakt hjemmefrontens folk hadde med Quisling, gjennom dr. Bjørn Foss, og om et tilsagn om «custodia honesta», som dr. Foss skulle ha fremsatt, men som andre ledende representanter for Hjemmefronten ikke ville stå ved.
På side 368 heter det så bl.a.:
«Quisling hadde derfor ingen grunn til å tro at Hjemmefrontens tilbud
Side:396
om custodia honesta, om redelig behandling, var blitt tatt tilbake. Han hadde handlet i god tro, avvæpnet Hirden, fått frontkjemperne fri fra tysk kommando, frarådet tyskerne å slåss til det siste, avslått å flykte fra landet, og forhandlet om en fredelig overgangsordning. Til gjengjeld ventet han selvsagt god tro og redelighet.
I denne forventning ble han grusomt narret. Han ble lurt inn i en felle og grepet under falsk foregivende.
Norsk Biografisk Leksikon sier at Quisling overga seg Kl. 07.00 9. mai noen få timer efter at kapitulasjonen var trådt i kraft. I virkeligheten reiste han til Oslo med overnattingsbagasje for villaen på Holmenkollen slik som det var tilsagt ham, samtidig som han ville overgi makten til Hjemmefronten i ro og orden, slik det var arrangert.»
Om kontakten med Quisling forut for hans arrestasjon er de foreliggende opplysninger til dels noe motstridende. Retten finner bevist at det fra hjemmefrontens politiledelse, som hadde ansvaret for å få Quisling arrestert, ikke ble fremsatt noe tilbud til Qusling, om noen form for «custodia honesta» eller «ærefull avmarsj». Så snart politiledelsen fikk kontakt med Quisling, bl.a. gjennom Quislings minister Lippestad som hadde fått fritt leide for å konferere med rikspolitisjefen, ble det sagt fra at det ikke kunne bli tale om annet enn arrest. Kontakten med Quisling før han selv meldte seg hos politiet, foregikk i en overgangsperiode mellom okkupasjonen og de rette norske myndigheters overtagelse av makten. Politiledelsen hadde faktisk etablert seg over et døgn før den fikk sin fulle formelle myndighet kl. 00.00 den 9. mai. I denne periode kunne det naturlig nok skje at de myndigheter som nå skulle overta og gå i gang med mange presserende og store og vanskelige oppgaver handlet på ett eller annet punkt uten å være helt ajour med andres disposisjoner. Retten finner i hvert fall å måtte legge til grunn at kontakten mellom Milorg D 13 og Politiledelsen ikke hadde vært helt god i de aller første timer eller at det var oppstått en misforståelse da dr. Foss fikk i oppdrag av sjefen for D. 13, Lorentz W. Brinch, å reise ut til Gimle for å ta kontakt med Quisling. Retten legger til grunn at dr. Foss, overensstemmende med det oppdrag han fikk, bragte Quisling et tilbud om at han kunne få opphold sammen med fru Quisling i en villa nær Oslo under vakt av Milorg. Det finnes videre bevist at Quisling avslo tilbudet, fordi tilbudet ikke omfattet de ministre som var sammen med ham på Gimle. Senere angret Quisling på avslaget og forsøkte, men forgjeves, å få kontakt med dr. Foss igjen.
Den fremstilling som boken gir i de foran siterte avsnitt om at Quisling ble lurt inn i en felle og grepet under falske foregivende er ikke sann. Quisling visste at han ville bli arrestert da han meldte seg for politiet litt før Kl. 7.00 om morgenen den 9. mai 1945.
Ved utarbeidelsen av den norske utgaven har det vært arbeidet ganske meget med disse avsnitt i boken og det er mange steder gjort endringer m.h.t. detaljopplysninger. Likevel er det ikke tatt hensyn til at kildestoffet ikke gir noe grunnlag for de sterke beskyldninger som er rettet mot politiledelsen. Med den befatning Jacobsen har hatt med boken, er det i det minste en grov forsømmelse av ham når det ikke er sørget for å få fjernet eller tatt avstand fra de falske opplysninger i en utgave som angis å være korrigert.
Side:397
I samme kapitel i boken sies det (s. 378) om behandlingen av Quisling i fengslet:
«Hans motstandere prøvde også å bryte ham ned fysisk. Hans diett ble holdt på 700-800 kalorier pr. dag, mens 3000 hadde vært passende. Da han kom for retten, nær fire måneder etter at han ble satt fast, hadde han tatt av 20-25 kg.»
Det finnes bevist at det er en usannhet at noen prøvde å bryte ned Quisling fysisk. At det var dårlig med mat på den tiden er riktig, men Quisling fikk her ikke dårligere behandling enn andre fanger.
I et annet avsnitt (s. 383) heter det:
«Detaljer om hvordan nåler var blitt stukket inn i hodet hans midt under rettssaken for å teste hans tilstand, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på en og opparbeidet ytterligere sympati.»
Denne setningen gir et noe fortegnet billede av den medisinske undersøkelse som ble foretatt med Quislings samtykke, mens det ble tatt noen dagers pause i rettsforhandlingen.
De to sist nevnte uttalelser i boken kan ses som utslag av tendensen i boken til å ville sverte dem som hadde befatning med rettsoppgjøret, men det ville være å stille for store krav om Jacobsen skulle anses ansvarlig spesielt for disse to punkter.
10. Påstanden om at Norge ved frigjøringen simpelthen byttet Gestapoterror med Hjemmefrontterror (bokens norske utgave 374).
Det heter her i boken:
«Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror - selv om verdenskrigen nu var slutt - og den varte ulykkeligvis opp til dobbelt så lenge som den tyske okkupasjon. Den siste politiske fange kom ut av fengslet 1957, etter en soningstid som gjennomsnittlig for mordere.»
Det er foretatt en korreksjon i forhold til den engelske originalutgave, hvor det i siste setning var sagt at siste fange var kommet ut ca. 1964 etter soningstid dobbelt så lang som gjennomsnitt for mordere.
Forut for det siterte avsnitt beskrives det som skjedde etter frigjøringen, som en «enorm heksejakt» og det nevnes «de skamløse redsler som fulgte» (s. 372-373). Deretter gis en rekke eksempler på det som foregikk i Norge etter frigjøringen, krasst beskrevet, og det bemerkes så (s. 376) at «man kunne fortsette i det uendelige å fortelle om galskapen».
Det sammenfattende billede som boken gir av behandlingen av landsvikerne etter frigjøringen med å fastslå at Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror kan ikke godt forstås anderledes enn at det nærmest settes likhetstegn mellom disse to former for terror eller at det i hvert fall kom en terror som var fullt sammenlignbar med den velkjente gestapoterror. Etterkrigstidens «terror» i Norge er satt i klasse med gestapoterroren.
Slik som avsnittet er utformet og i den sammenheng det er satt, kan ikke leseren oppfatte det slik at her beskrives to ganske forskjellige tilstander av forfølgelse etter behandling, knyttet til to vidt forskjellige perioder, - krigstiden og etterkrigstiden - som er koblet sammen fordi de fulgte etter hverandre i tid.
Det er sant at mange av dem som ble arrestert etter frigjøringen og
Side:398
som rettsoppgjøret har vært rettet mot har følt seg forfulgt. Det har også vært klager over mishandling og det har vært rettet sterke angrep på rettsoppgjøret og beskyldninger mot vaktmannskaper, politi m.v. bl.a. i flere bøker. Det gjelder således Martha Steinsviks bok: «Frimodige ytringer». I anledning av angrepene og beskyldningene ble det foretatt undersøkelser fra påtalemyndighetens side, jfr. St. meld. nr. 64 (1950). Etter de opplysninger som foreligger finner retten å kunne konstatere at angrepene og beskyldningene til dels har vært overdrevne. Likevel har det skjedd overgrep særlig i den første tid etter frigjøringen, da forholdene var særlig vanskelige, bl.a. fordi mange mannskaper var nye og tildels uerfarne. Det har forekommet overgrep som har vært stygge og meget beklagelige, men det har da gjeldt svikt hos den enkelte person. Det er ikke bevist at slike overgrep har vært ledd i ansvarlige myndigheters linje eller tolerert av disse. Tvert imot finner retten bevist at myndighetene har søkt å sørge for at lovens og rettens prinsipper ble fulgt i oppgjøret og i behandlingen av fangene.
Fra Jacobsens side har det vært påberopt at landsvikoppgjøret har vært preget av en utbredt «meningsterror» og selve oppgjøret har vært karakterisert som «rettergangsterror». Det er forståelig om noen av dem som har vært utsatt for oppgjøret føler det slik. Det kan likevel ikke være tvil om at slik bruk av begrepet «terror» ligger på et helt annet plan enn det som enhver vanlig leser vil forbinde med «gestapoterror». Denne var bl.a. planlagt og godtatt på høyeste hold og den ga seg grusomme utslag som ikke har noen parallell i behandlingen av landssvikfangene.
Retten finner at det billede som her er gitt i boken i en slags konklusjons form angående rettsoppgjøret og behandlingen av landssvikfangene er helt falskt. Jacobsen, som i den norske utgave også står for en mindre korreksjon av nettopp denne teksten, må anses medansvarlig for dette avsnitt i den norske utgave. Retten er ikke i tvil om at han har vært klar over hvordan fremstillingen måtte oppfattes og at den ga et meget falsk billede.
11. Påstanden om at intet NS-medlem noen sinde hadde skadet norske jøder (bokens norske utgave side 375).
Den påstand det gjelder fremkommer i boken i et sitat. Det heter (s. 375):
«Forbundet for social Oppreisning skrev til Den internasjonale Juristkommisjon 15. juni 1964 «Hatet mot NS-medlemmene var så intenst at det nesten ikke var noen risiko med å drepe dem. Til og med plyndring og efterfølgende mord på et jødisk ektepar ble frikjent i retten efter 1945 - fordi morderne hadde vært medlemmer av Hjemmefronten. Ingen NS-medlem hadde noen sinde skadet jøder.»
Jacobsen har erkjent at den siste setningen ikke er sannferdig, men han har forklart at han ikke var oppmerksom på den da han arbeidet med gjennomgåelsen av boken og oversettelsen.
Retten finner å måtte legge til grunn at Jacobsen ikke har merket seg den nevnte uriktige setning om NS-medlemmers forhold til jødene slik at han kan anses ansvarlig for at den uten videre er blitt med i den norske utgaven.
Selv om Jacobsen ikke kan gjøres spesielt ansvarlig på dette punkt,
Side:399
har også dette punkt vært med på å danne det helhetsbilede boken gir og som han bevisst har vært med på å meddele de norske lesere i korrigert form.
12. Omtalen av grunnlovsforandringen av 22. april 1938 (bokens norske utgave 149-150).
Boken omtaler her grunnlovsforandringen om forlengelse av Stortingsperioden fra 3 til 4 år. (Grunnlovsbestemmelsen er forøvrig av 5. april 1938, men den ble kunngjort 22. april.) Det heter i boken:
«Men han fikk et nytt sjokk. 22. april 1938 laget Arbeiderregjeringen en lov om at stortingsperioden skulle forlenges med 1 år til 1940. Dette var et åpent brudd på den samme grunnloven som stadig ble påberopt av Quislings fiender fra 1940 til 1945. §71 i denne grunnlov sier at Stortinget skal være 3-årig. §112 sier at enhver forandring i den norske statsforfatning skal foreslåes av ett Storting og vedtas av et annet, for på den måten å gi velgerne høve til å uttale seg, før lovendringen kan tre i kraft.
Hvis den norske konstitusjon betyr noe i det hele tatt, var denne endring i 1938 ulovlig, og det Stortinget som var valgt i 1936 var ugyldig fra januar 1940 og fremover, slik som Quisling hevdet. Det var, sa han, svindel og statskupp. Man måtte uvilkårlig se dette i lys av erklæringen fra Trygve Lie om at arbeiderklassen «alltid marsjerer fremad, enten gjennom loven eller ved å gi loven en videre mening». Dette knep fra Arbeiderpartiets side, som hadde til hensikt å styrke regjeringens stilling og kvele opposisjonen, farget naturligvis Quislings fremtidige opptreden.»
Det er riktig som boken opplyser at Quisling angrep meget sterkt at forlengelsen av Stortingsperioden ble gjort gjeldende for det Storting som var valgt i 1936. Boken nøyer seg imidlertid ikke med å referere Quislings syn. Som det fremgår, gjengis det som et foreliggende faktum at Arbeiderpartiregjeringen handlet ulovlig og klart grunnlovsstridig, og dette er en helt uriktig gjengivelse av det som var skjedd. Den grunnlovsendring som det gjaldt ble behandlet etter reglene i grunnlovens §112. Endringsforslaget var fremsatt for det Storting som var valgt i 1933 og ble vedtatt av det som var valgt i 1936. Spørsmålet om grunnlovsendringen skulle tre ikraft straks slik at Stortinget av 1936 skulle fortsette med et fjerde år, var nøye drøftet uten noen som helst form for «knep». Det kan vises til Innst. S. nr. 96 (1938) 375 og 377. Flere rettslærde ble forelagt spørsmålet og Stortinget hadde godt grunnlag for å bygge på at forlengelsen av perioden hadde virkning for det sittende Storting. Senere, i 1939, reiste bl.a. professor Skeie innvending mot denne forståelse av grunnlovsvedtaket. Men Skeies innvendinger og det syn han hevdet kunne ikke gi basis for den fremstilling som er gitt i boken. Det boken gjengir svarer til den propaganda som Quisling drev. Den fortegnede fremstilling av de faktiske forhold på dette punkt er nokså vesentlig fordi det angis at Quisling hadde rett i at det var et ulovlig Storting Norge hadde i 1940. Det er hentydet til det «ulovlige» Storting andre steder i boken også, således på side 181 og side 258. Bokens opplysning om at Stortinget var ulovlig kunne kontrolleres i lett tilgjengelig offentlige dokumenter. Slik som den norske utgave er presentert av Jacobsen har leseren grunn til å gå ut fra at feil av denne art
Side:400
var korrigert. Jacobsen har forklart at han ikke la så vekt på teksten her, som han så som en referering av Quislings oppfatning. Hvis Jacobsen ikke har brydd seg med å undersøke mer, er det en forsømmelse som må likestilles med bevisst å la uriktige opplysninger stå.
13. Fremstilling av kampene på Oscarsborg (bokens norske utgave 223-224).
Boken beretter her om festningen Oscarsborgs senkning av krysseren Blucher 9. april 1940, og det synes som beretningen i det vesentlige bygger på uttalelser som løyntant August Bonsak ga i et avisintervju med Arbeiderbladet 22. juni 1945 og en omtale i avisen «Folk og Land» i 1960.
Retten finner bevist at beretningen ikke er korrekt, idet den ensidig forteller om løytnant Bonsaks innsats på en måte som gir et fortegnet billede av det som skjedde. Bonsak var nestkommanderende ved hovedbatteriet og gjorde nok utmerket innsats ved ildgivningen. I boken fremstilles han nærmest som den ene mann som har æren for at Blücher ble senket, og det er etter de opplysninger som foreligger og lett tilgjengelige kilder ikke riktig (spesielt det historiske verk om Norges Sjøkrig 1940-1945, bind II, 52-60).
I den norske utgave er teksten endret i dette avsnittet på et punkt, 225. Der er det sløyfet en jevnføring med 2 andre «Nazis» nemlig Ulrich Stang og Quisling, som angivelig var de som hadde handlet med fornuft 9. april. Dessuten er det sløyfet en opplysning om at Bonsak ble fratatt sin pensjon. Disse korreksjoner er det ikke noe å si på, men de viser at avsnittet har vært ofret oppmerksomhet under arbeidet med den norske utgaven. Det er da grunn til ganske sterk bebreidelse mot Jacobsen at han ikke har sørget for å få rettet på det som ellers er uriktig i fremstillingen her og som var nærliggende å kontrollere i kildeverket om Norges Sjøkrig, som er tatt med i litteraturfortegnelsen i den norske utgaven. Fremstillingen i boken av Bonsak som den store helten på Oscarsborg har den tydelige hensikt å understreke påstanden om at blandt folk som senere fikk landsvikstempel var de som gjorde den beste innsats da krigen kom. Jfr. også fotnoten om Stang, som er sitert under pkt. 2 foran. Det er forøvrig ikke korrekt at Bonsak var medlem av NS, som det sies i boken.
14. Anførslene om at tilbud om norske krigsfrivillige ikke var rettet mot Storbritannia og at disse frivillige aldri var påtenkt å kjempe mot England (bokens norske utgave 324).
Side 324 heter det i omhandlede avsnitt:
«Det ble senere også anført mot Quisling at han allerede i 1940 skrev til Hitlers kansellisjef, dr. Lammers, med tilbud om norske krigsfrivillige. Dette initiativ er fremstillet som rettet mot Norges teoretiske allierte, Storbritannia. Det er ikke så. Vi vet nu at invasjonen i Russland da var under forberedelse, og Quisling ville at det skulle være nordmenn med i den forestående kamp mot bolsjevismen, selv om Sovjetunionen og Det tredje Rike akkurat da var en slags allierte. De norske frivillige var aldri påtenkt å kjempe mot England, og det kom da heller ikke noen sinne til det.»
I denne teksten er det foretatt en mindre korreksjon i den norske utgave, idet den engelske tekst (s. 308) sier at Sovjetunionen «was an
Side:401
ally of the Third Reich», mens det i den norske tekst heter at de to land var «en slags allierte».
Påstanden i dette avsnitt om at de nevnte norske frivillige avdelinger aldri var påtenkt brukt i krigen mot England stemmer ikke godt med det som var bakgrunnen for opprettelse av regiment «Nordland» i januar 1941. På den tid var det England som var Tysklands aktuelle alvorlige motstander i krigen. Det var Tysklands kamp mot England som var nevnt i Quislings opprop av 9. januar 1941 om oppsettelsen av regimentet, og det meldte seg noen hundre frivillige våren 1941, før Tyskland vendte seg mot Sovjetunionen den 22. juni 1941.
Det kan være et spørsmål hva Quisling hadde påtenkt med de frivillige han vervet. Etter 22. juni 1941 var det nok riktig at det var østfronten det gjaldt. I september 1940, da Quisling skrev til Lammers og i januar 1941 var i hvert fall situasjonen at den som lot seg verve som frivillig til en militær avdeling på tysk side, måtte være forberedt på at det gjaldt krigsinnsats mot Tysklands fiende England.
Bokens fremstilling er fortegnet når disse fakta helt overses, men den knytter seg slik til hva Quisling hevdes egentlig å ha tenkt seg at retten ikke kan konstatere at fremstillingen er direkte falsk.
15. Anførselen om biskop Berggravs ferd inn i Nordmarka 15. april 1940 (bokens norske utgave 281).
Det heter i boken (s.281):
«Dagen etter 15. april, gikk biskop Berggrav langt inn i Nordmarken, assistert av en tysk livvakt, og oppfordret geriljasoldater til å nedlegge våpnene fordi de bare var franctireurs. For å ha sagt det samme med andre ord over radio ble Quisling henrettet.»
Retten finner bevist at det ikke er riktig at Berggrav hadde følge med noen tysker inn i skogen. Han gikk helt alene, som han hadde betinget seg på forhånd. Opplysningen i den andre setningen om at Berggravs henvendelse til norske gutter i Nordmarka svarer til opptreden i radio fra Quislings side som denne ble dømt til døden for, er helt klart uriktig og en forvrengning av sannheten. Det skjedde ryktedannelser omkring Berggravs opptreden i Nordmarka, men etter krigen har forholdet vært undersøkt og det er oppklart at det ikke var grunnlag for en slik anklage mot Berggrav. Kildestoffet er lett tilgjengelig, bl.a. Bilag 2 til Stortingsmelding nr. 64 (1950) som er nevnt i litteraturlisten til den norske utgaven. Spesielt når det gjelder denne siste del av avsnittet finner retten at det i det minste var en grov forsømmelse av Jacobsen ikke å sørge for en eller annen form for korrigering.
Retten har funnet bevist at Jacobsen kan gjøres medansvarlig for den norske utgaves historisk uriktige innhold når det gjelder 9 av de postene bevisførselen har dreiet seg om, nemlig postene 1, 4, 5, 7, 9, 10, 12, 13 og 15. Alle disse poster gjelder forholdsvis viktige punkter i boken og flere er sentrale, særlig post 7 og post 10.
Bokens fremstilling utenom de punkter som er gjennomgått er meget ensidig og mange steder overdrevet i sin omtale av personer og begivenheter. Denne svakhet ved boken kan ikke tjene til den unnskyldning for Jacobsen at leserne heller ikke når det gjelder den uriktige fremstilling i de nevnte punkter har grunn til å vente objektiv
Side:402
fremstilling. Den bakgrunn som bokens øvrige fremstilling danner forsterker heller virkningen av de uriktig fremstilte fakta.
Jacobsen har som nevnt foran, gjort sitt til for at boken skulle bli mottatt som en seriøs historiefremstilling. Dette har særlig betydning overfor den yngre del av leserkretsen, de som ikke har noe personlig kjennskap til den tidsepoke som boken omhandler.
Retten er kommet til at det fra Løbergs side er ført sannhetsbevis for beskyldningen mot Jacobsen om «historieforfalskning», som sett i sammenheng kan karakteriseres som kvalifisert eller grov. «Forfuskning» innebærer ikke noen vesensforskjellig eller sterkere beskyldning enn «forfalskning». Den del av beskyldningen er det også ført sannhetsbevis for.
Etter dette vil Sverre Løberg bli frifunnet.
Retten finner ikke at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger, etter strpl.s. §456, jfr. §455, nr. 3, hverken til Løberg selv eller til det offentlige, som dekker Løbergs forsvarsomkostninger i medhold av rettens beslutning etter strpl.s. §102. Ved avgjørelsen har retten lagt vekt på at det var rimelig at Jacobsen reagerte, både p.g.a. den spesielle personlige form beskyldningen hadde og fordi Løberg ikke verdiget ham svar på spørsmålet om han sto ved de i avisreferatene gjengitte uttalelser.