Rt-1970-467

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-04-16
Publisert:	Rt-1970-467
Stikkord:	Eiendomsrett til skoggrunn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 54B/1970
Parter:	Lasse Rotegård (advokat Atle Roll-Matthiesen - til prøve) mot 1. Signe Selander, 2. Christoffer Vig (høyesterettsadvokat T. Buttingsrud).
Forfatter:	Blom, Endresen, Bendiksby, Hiorthøy, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, Jaktloven (1899)

Dommer Blom: Saken gjelder spørsmålet om Lasse Rotegård som eier av Rotegård gnr. 124 bnr. 4 i Nore og Uvdal har rett til grunnen i Rotegård skog gnr. 124 bnr. 6.

Numedal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 12. oktober 1967 dom med slik domsslutning:

«1. Signe Selander og Kristoffer Vig frifinnes.

2. Eieren av Rotegård gnr. 124 bnr. 4 i Nore og Uvdal har ingen annen rett i gnr. 124 bnr. 6 enn retten til å plukke mose og retten til å ta løv til for.

3. Innen 2 - to - uker fra denne domsforkynnelse betaler Lasse Rotegård til Signe Selander og Kristoffer Vig i saksomkostninger kr. 1000,-et tusen - kroner.»

Lasse Rotegård påanket saken til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten som var satt med fire domsmenn avsa 2. juli 1969 dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes bortsett fra saksomkostningene.

Side:468

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lasse Rotegård til Signe Selander og Kristoffer Vig tilsammen 1000 - ettusen-kroner innen 2-to-uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsrettens dom er av Lasse Rotegård påanket til Høyesterett. Han gjør gjeldende at det er riktig når lagmannsretten er kommet til at ved skylddelingsforretningen av 1841, hvor Rotegård skog (bnr. 6) ble fradelt Vestre Rotegård (bnr. 4,) ble det til det nye bruk bare lagt skogen og ikke grunnen, men at lagmannsretten har tatt feil når den allikevel er kommet til at bnr. 6 i dag omfatter både skog og grunn. Han bestrider at eierne av Rotegård skog i tiden fram til 1906 eller 1913 har utøvet en slik bruk over grunnen at de kan ha ervervet denne ved hevd eller ved alders tids bruk. Når det gjelder den senere tid foreligger der riktignok en viss bruk, men i hvert fall fra 1906 av har eierne av Rotegård skog ikke vært i aktsom god tro. Subsidiært hevder han, som for lagmannsretten, at i hvert fall den del av området som ligger ovenfor grensen for produktiv nåleskog - angitt til ca. 4000 mål - verken er gått over til Rotegård skog bnr. 6 ved de opprinnelige disposisjoner i 1842 eller senere. Denne subsidiære anførsel har lagmannsretten overhodet ikke tatt standpunkt til.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Som eier av Rotegård, - gnr. 124 bnr. 4 i Nore og Uvdal, kjennes Lasse Rotegård eneberettighet til grunn, lauvskog og jakt i Rotegårdsskogen, - gnr. 124 bnr. 6 sammesteds, med unntak av jordstykket Græsdok.

2. Subsidiært: Som eier av Rotegård, - gnr. 124 bnr. 4 i Nore og Uvdal, kjennes Lasse Rotegård eneberettiget til grunn i det skogløse område av gnr. 124 bnr. 6 sammesteds, - ca. 4000 dekar.

3. I begge tilfelle: Ankemotpartene tilpliktes å betale saksomkostninger, - for herredsretten til det offentlige og for

Høyesterett til det offentlige hva gebyr angår, - samt for lagmannsretten og Høyesterett til den ankende part.»

Eierne av Rotegård skog gnr. 124 bnr. 6 har tatt til gjenmæle. De hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at skylddelingsforretningen av 1841 bare omfattet skogen. Men de gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt lagmannsretten er kommet til at etter en festnet rettsoppfatning oppgjennom tidene, har bnr. 6 vært ansett som en vanlig jordeiendom omfattende både grunn og skog, og at det ikke er grunnlag for å fravike denne rettsoppfatning som også kan støttes på reglene om hevd eller alders tids bruk. Dette må gjelde eiendommen i sin helhet, også den del som ligger ovenfor skoggrensen. De har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part også for herredsretten.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotpartene for Høyesterett.»

Lasse Rotegård har avgitt forklaring ved bevisopptak for

Side:469

Numedal herredsrett, og for Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter, hvoriblant jeg særskilt nevner en skylddelingsforretning avholdt 13. september 1841, samme dag som den skylddelingsforretning som er omtalt av herredsrett og lagmannsrett. For øvrig foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Jeg nevner først at det 13. september 1841 ble holdt to skylddelingsforretninger av de samme skylddelingsmenn. Ved den første skylddelingsforretning ble Rotegård delt i en østre og vestre part. Den vestre del hadde tilhørt Reijer Pedersen Kolien og var på overtatt av Halvor Brevig. I denne forretning over hovedgården er det uttrykkelig anført at grunnen lå i sameie, enten det nå ble siktet til sameie mellom de to eiere av Rotegård eller det større Tunhovd-sameie. Deretter fulgte den annen forretning over vestre Rotegård hvor Reijer Pedersen i salget til Halvor Brevig av bnr. 4 unntok skogstykket (bnr. 6), og hvor det forbehold er tatt som er gjengitt av herredsretten: «Da Reqvirenten kun har forbeholdt sig Skoven, men ikke Grunden deri, saa bliver Optegning af Delemærker ufornøden.» Jeg er enig med lagmannsretten i at ordlyden i den siste skylddelingsforretning tyder på at Reijer Pedersen ikke har overdratt grunnen på bnr. 6. Men når man ser de to skylddelingsforetninger i sammenheng, ligger det nær å tro at hans forbehold var et uttrykk for at han ikke kunne disponere over grunnen når det i den foregående forretning var sagt at den lå i sameie. Forbeholdet forklarte da årsaken til at skylddelingsmennene som nærmere anført ikke fant det nødvendig å foreta deling i marken. Under enhver omstendighet er det på bakgrunn av forholdene slik de dengang må ha vært, vanskelig å bygge på at Reijer Pedersen har hatt noen reell interesse av å sette grunnen i en særstilling - det må ha vært skogen som dengang hadde den alt overveiende, om ikke den hele, verdi.

Uansett hvordan det måtte forholde seg med dette, viser en lang rekke overdragelsesdokumenter like fra 1860-årene at eierne av bnr. 6 Rotegård skog må ha ansett seg som eiere også av grunnen og at eierne av bnr. 4 Rotegård ikke har oppfattet seg som grunneiere i bnr. 6 Jeg fremhever i denne forbindelse at det her ikke er tale om eiendommer som gjennom generasjoner har vært i samme families besittelse, men at begge eiendommer til stadighet opp gjennom årene har skiftet eiere og i lange perioder vært på utenbygds hender. De er blitt omsatt i handel og vandel, og jeg må bygge på at kjøperne av bnr. 6 Rotegård skog har regnet med at de også kjøpte og betalte for grunnen, mens kjøperne av bnr. 4 Rotegård ikke har regnet med at denne eiendom gav dem grunnrettigheter i bnr. 6. Jeg viser for så vidt til fremstillingen i de tidligere dommer og nevner som eksempel skjøtet av 7. juni 1906 fra Oland m. fl. til Einar Lassesen på bnr. 4 Rotegård. I skjøtet gis en detaljert oppregning av de rettigheter som tilkom bnr. 4, men der finnes ingen antydning om at bnr. 4 også skulle eie grunnen på bnr. 6.

Side:470

Og den sikre oppfatning av rettsforholdene som således kan konstateres å ha vært til stede fra 1860-årene til 1906, er, slik jeg ser opplysningene i saken, blitt bekreftet og forsterket ved den bruk som kan konstateres i tiden fra 1913 og fram til 1959 da Lasse Rotegårds sønn foretok undersøkelser i panteregistret og der ble oppmerksom på at bnr. 6 Rotegård skog den hele tid hadde vært oppført under teksten: «Skog (uten grunn og jordstykket Græsdok).»

Når det særlig gjelder overrettsakfører Stenersens undersøkelser i 1906 på vegne av de daværende eiere av Rotegård skog bnr. 6, bemerker jeg at det ikke foreligger opplysninger om hvilken konklusjon han trakk av sine undersøkelser og heller ikke hvilket formål disse hadde. Jeg behøver ikke å gå nærmere inn på om disse undersøkelser isolert sett hadde kunnet bringe eierne ut av sin gode tro og således avbryte et hevdserverv. Det som er sikkert, er nemlig at begge parter fortsatt har basert seg på den tidligere rettsoppfatning, og at begge parter i den følgende tid har disponert på en måte som bare kan forklares ut fra denne rettsoppfatning.

Forholdet har - bortsett fra det uklare forbehold i skylddelingsforretningen av 1841 - atskillig likhet med Tunhovd-saken fra 1917. Rt-1917-545. Ved denne sak som gjaldt nabogårdene, ble det fastslått at skogeierne hadde full eiendomsrett til hver sin eiendom uten noe forbehold av sameierett til grunnen. Jeg gjengir særskilt det førstvoterende i Tunhovd-saken anfører side 550 etter å ha nevnt de forskjellige overdragelsesdokumenter opp gjennom årene:

«Det fremgaar av disse skjøter, saaledes som de efter min mening maa forstaaes, at gaardeierne her uten nogetsomhelst forbehold gjorde skogeierne til eneeiere av de overdragne skogeiendomme, uten noget forbehold av sameieret for selve gaardene, idet disses interesser antoges tilstrækkelig varetat ved paalæg av de bruksrettigheter, som jeg har antydet, og disse skjøter maatte i ethvert fald gi kjøperne den sikre og velgrundene overbevisning, at de var blit eiere av disse skogeiendomme med fuld eiendomsret likesaavel over grunden som over skogen, saafremt disse skulde betragtes som særskilte eiendomsgjenstande, hvorom der intet er antydet hverken i vedkommende skyldsætningsforretninger eller i skjøterne.»

Jeg antar at man også i nærværende sak må respektere den faste rettsoppfatning som begge parter har hatt gjennom 100 år, og som har gitt seg utslag i klare og entydige disposisjoner fra den tid da disposisjon over grunnen i det hele var aktuell.

Særskilt vedrørende det subsidiære spørsmål om den del som ligger ovenfor skoggrensen, bemerker jeg at det vel er slik som fremhevet av Lasse Rotegård at dersom - som jeg har antatt - bnr. 6 bare skulle omfatte tømmerskogen, kommer det ovenfor liggende areal som utgangspunkt i en annen stilling. Men man har ikke i de dokumenter som foreligger noe holdepunkt for at dette areal har vært satt i en særstilling i forhold til resten av bnr.

Side:471

6, og opp gjennom dette århundre har eierne av bnr. 6 også disponert over fjellet, således ved oppføring av hytte, utleie av jaktrett m.v. Da spørsmålet om de ovenforliggende fjellområder for nabogårdene ble satt på spissen gjennom den rettssak som endte med Høyesteretts dom av 6. mars 1937, tok Lasse Rotegård ikke noe initiativ til å få fastslått sin eiendomsrett til det fjellområde det her gjelder, hvilket vel må oppfattes som en bekreftelse på at han i hvert fall den gang ikke anså seg som eier.

Etter mitt resultat må Lasse Rotegård betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lasse Rotegård til Signe Selander og Christoffer Vig i fellesskap 5.000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Fr. F. Kaltenborn med - - -domsmenn):

Ved skylddelingsforretning av 13/9 1841, tgl. 23/6 1842, ble Rotegårds Skog utskilt fra saksøkerens eiendom. Dette skjedde i forbindelse med salget av hovedeiendommen 124/4. Saksøkeren har nå - til støtte for sitt krav - tilveiebragt fra Statsarkivet utskrift for så vidt angår denne skylddelingsforretning og viser til at denne bl.a. inneholder følgende:

«- - -ble Retten satt på - - -168 a vestre Raadegaard i Nohre Annex, - - -for at udskifte og skyldlægge det Skovstykke som Reqvirenten Reyer Kollin har forbeholdt ved Salget af nærværende Gaard - - -» og videre:

«Administrator fremlagde - - Berammelse forsynet med Fogdens Udnævnelse af Mænd og Forkyndelsespaategning saalydende: Reqvirenten Reyer Pedersen Kollin mødte og forklarede at han ved Salg av vestre Part af Raadegaard til Halvor Brevig har forbeholdt sig Skoven til samme, dog saaledes at vestre Raadegaards Eier har Ret til deri at hugge det fornødne til Huusreparationer Brændeveed og Gjerdefang (dommerens anmerkning: Denne hugstrett er nå utskiftet), saa har han videre undtaget et lille indhegnet Skovstykke i skoven kaldet Græsdok, tilligemed derpaa staaende Bygninger, bestaaende af Stuebygning og Hæstestald. Dette er det han nu ved nærværende Forretning ønsker skyldlagt. Da Reqvirenten kun har forbeholdt sig Skoven, men ikke Grunden deri, saa bliver Optegning af Delemærker ufornøden.»

Om fordelingen av skylden uttales at skoven og jordstykket Græsdokken utgjør 1/6 av vestre Raadegaard og gis en skyld av 1 ort og 5 skilling,

Side:472

mens det gjenværende av vestre Raadegaard får en skyld av 1 daler og 21 shilling.

Det er på det rene og ikke omstridt mellom partene at Rotegård Skog gnr. 124 bnr. 6 utgjør ca. 17 280 da. hvorav ca. 13 000 da. skog og resten fjeldterreng. Skogen er vesentlig furu, iøvrig bjerk, skogbunden vesentlig mose og der er fellingsrett for 1 elg. Jordstykket Græsdok er ikke lenger innhegnet og er nå tilgrodd med skog.

Det er videre på det rene at 124/4 i 1841 fikk en bruksrett i 124/6 som fremdeles består, nemlig en rett til mose og rett til løv til dyrene, se saksøktes påstand pkt. 2 som ikke er bestridt av saksøkeren.

Saksøkeren hevder nå at den tilveiebragte utskrift av skylddelingsforretningen viser at salget av 124/4 ikke omfattet skogen (tømmerskogen). Denne - 124/6 - ble holdt tilbake, «men ikke Grunden deri» hvorav må følge at 124/4 fortsatt er eier av grunnen i Rotegårdsskogen og dermed må være eneberettiget til «grunn, lauvskog og jakt» i de saksøktes eiendom 124/6. - - - De saksøkte har anført at der aldri noengang er fremkommet noen påstand om at saksøkeren eller 124/4 skulde ha noen grunneiendomsrett i 124/6 eller noen jaktrett, og der finnes heller intetsomhelst herom i de mange skjøter for eiendomsoverganger av 124/6 siden 1842, altså i de siste 125 år, og heller ingen anmerkning på noen av skjøtene om et slikt forhold. Der finnes ingen innskrekninger i rådighetsforholdet m.h.t. grunnen, bortsett fra den forannevnte rettighet m.h.t. mose og løv.

Bekreftede avskrifter av skjøtene er fremlagt.

Skjøte av 23/6 tgl. 23/6-1842 fra Reier Pedersen Kolien (eller Grekvar) på 124/4 omtaler at selgeren har forbeholdt seg skogen overfor kjøperen Halvor Johnsen Brevig, men sier intet om grunden der skogen står.

Deretter følger tingleste eiendomsoverdragelser vedr. 124 bnr. 6:

Skjøte av 21/9-1853, tgl. 22/9-1853 fra T.S. Brandsgaard på vegne av Kristi Goesdatter Grekvar til P. P. Stengelsrud. Her omtales eiendommen som «skogstrekning» og et jordstykke Græsdok, og eiendommen skjøtes til «Odel Eiendom».

Skjøte av 8/3-1854, tgl. 22/7-1854 fra P. P. Stengelsrud til J. A. Juel, Drammen, som gjelder «skov Rodegaard Skov» og jordstykket Græsdok «fri for heftelser og odelspåtale».

Skjøte av 27/2-1855 tgl. 22/6-55 fra J. A. Juel til Carl Seeberg, som gjelder «skov kaldet Rotegaard Skov» og jordstykket Græsdok til «eiendom».

Skjøte av 21/6-1861 tgl. 1/12-61 fra Carl Seeberg til Ole Hansen Bjørnstad vedr. «skov kaldet Rodegaard skov» til «fullkommen odel og eiendom».

Auksjonsskjøte av 31/7-1866 tgl. 3/8-1866 til J.A. Juel vedr. bl.a. «eiendommen Rodegaard skov og jordstykket Græsdok («det under eiendommen liggende jordstykke Græsdok»)».

Skjøte av 21/4-1880 tgl. 18/5-1880 fra J.A. Juel til Hans Paule m. fl. («Eiendom Rodegaard skov» og jordstykket Græsdok.)

Skjøte av 18/3-1914 tgl. 14/4-1914 fra Numedal Skogselskab a/s til Claire Desiré Rosenblad Bache og Christoffer Vig («eiendom Rodegård skog med Græsdok»).

Side:473

Ingen av disse hjemmelsdokumenter nevner noe om at grunnen hvor skogen står ikke skulde følge med i overdragelsen eller være undtatt. De saksøkte hevder derfor at de og deres forgjengere har utøvet den fulle eiendomsrett til grunnen uten innsigelser av noen art og under enhver omstendighet må de saksøkte ha hevdet eiendomsretten til grunnen. Det bestrides at saksøkeren eller 124/4 har noen jaktrett på 124/6 og at de noensinne har utøvet en slik rett. I 1913 leiet Thorleif Bache og Jens Vig, begge Drammen, jaktretten i Rotegårdskogen og har utøvet denne rett i en årrekke uten innsigelser. Saksøkerens far Einar Rotegård hjalp dem på forskjellig vis under jakten. I de senere år og etter Thorleif Baches død i 1920, har saksøkeren - når han har søkt om det - fått leie jakten i Rotegårdsskogen og dette forhold må jo forutsette at han ikke mente å ha noen rett. Selv etterat nærværende sak ble reist, har saksøkeren fått leie jakten i Rotegårdsskogen.

Saksøkeren har heller ikke noen rett til løvskogen i 124/6. Hans sønn, Magnus Rotegaard, har tidligere noen ganger kjøpt bjerkeved på rot fra denne skogen.

Ved utskiftning i 1937 ble 250 da. av 124/6 overført til Nore Kommune. Den daværende eier av 124/4, Einar Larsen Rotegård, møtte under utskiftningen men påstod ikke å ha noen eiendomsrett til den grunn som ble utskilt og tillagt kommunen. Også ved de ekspropriasjoner som er holdt (Tunhovdfjord-reguleringen) har de saksøkte vært ansett som innehavere av full eiendomsrett til skogen og skoggrunnen. De saksøkte viser også til søknad av 29/12-1913 om konsesjon for ervervelse av eiendommen hvor bl.a. er anført «som følge derav (oppmåling var ikke foretatt) er konsesjon nødvendig til overdragelse av eiendommen forsåvidt skoggrunden angår.» - - -

Retten skal uttale:

Det er på det rene i saken at ingen av partene har hatt kjennskap til skylddelingsforretningen av 1841 og at de begge, og i enhver henseende - inntil saken kom opp - har innrettet seg etter den forutsetning at 124/6 ikke bare omfatter trærne (nåleskogen), men også den grund de står på. Når saksøkeren kaller dette en villfarelse eller rettsvillfarelse beror riktigheten herav både på den vekt man tillegger skylddelingsforretningen, dens innhold og formulering og på besvarelsen av spørsmålet om den sentens - som tvisten gjelder - («har forbeholdt seg Skoven, men ikke Grunden deri») kan være bortfalt ved godkjennelse, overenskomst eller på annen måte, eller ved at 124/6 har hevdet eiendomsrett til grunnen.

Det er påfallende at ingen av de tinglyste overdragelser på 124/6 i tiden 1842-1915 (de saksøkte ble eiere i 1914) nevner noesomhelst om grunneiendomsretten eller en tilbakeholdt sådan, så meget mere som det østenfjelds ikke var vanlig å skille skogen fra grunnen (fra skoglovens ikrafttredelse 1/1-1864, se dens §15 ff, ble det dessuten forbudt eller tillatt bare på sterkt begrensede vilkår).

Retten kan ikke utelukke at Reyer Kolien i 1841 har hatt til hensikt senere - ved salg av 124/6 - å undta grunnen, selv om dette ikke uttrykkelig er anført i skylddelingsforretningens innledende beskrivelse av begjæringen. Men meget tyder på at dette senere (ved skjøtet i 1853) er glemt, forlatt eller oppgitt. Det kan heller ikke utelukkes at dette

Side:474

med å skille skogen fra grunnen, er bortfalt ved stilltiende godkjennelse eller uttrykkelig avtale eller overenskomst (mellom de daværende parter i forholdet) som ikke er blitt tinglest. Med den faktiske og rettslige tilstand som nå har bestått uavkortet og uten innsigelser i ca. 125 år, kan - etter rettens oppfatning - den foreliggende skylddelingsforretning (som jo ikke kan stifte rett) ikke tillegges noen avgjørende vekt. Hertil kommer at de saksøkte ved sin bruk av eiendommen i mere enn 50 år må ha hevdet eiendomsrett til grunnen. Fra 1899 - jaktloven - følger jaktretten vanligvis grunneiendomsretten og retten legger her særlig vekt på de foreliggende opplysninger om jaktrettens utøvelse (eieren av 124/4 har til og med flere ganger leiet jaktretten av de saksøkte). Retten finner videre at de saksøkte må ha oppfyldt de krav til undersøkelse av tinglysningsbøker m.v. som med noen rimelighet kan pålegges dem. Med den langvarig praktiserte rettstilstand som her foreligger, kan de saksøkte ikke ha hatt særlig oppfordring til undersøkelser av denne eller annen art. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson og lagdommerne Sverre Tessem og Lars L'Abée-Lund med domsmenn): - - -

Lasse Rotegård har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten, idet han gjør gjeldende:

Ved skogdelekontrakt av 6/12-1793 ble tømmerskogen utskiftet, i den grunn som lå i sameie mellom 5 gårder i Tunhovd, bl.a. Rotegård nordre (vestre), gnr. 124, bnr. 4 (tidligere Lno. 168 B). Peder Søberg & Lange hadde kjøpt eiendommen ved auksjonsskjøte av 28/4-1834 og hadde solgt den igjen 16/6-1834 til Reier Pedersen Kolien eller Grekvar. Da dette skjøte var bortkommet, ble nytt skjøte utferdiget 16/6-1842.

Reier Kolien, som aktet å selge sin eiendom til Halvor Johnsen Brevig, forbeholdt seg skogen og rekvirerte i den anledning avholdt skylddelingsforretning. Eieren av bnr. 4 skulle dog ha rett til i skogen å hugge det fornødne til husreparasjoner, brendved og gjerdefang og videre var unntatt «et lille indhegnet Jordstykke i Skoven kaldet Græsdok». Det heter i skylddelingsforretningen som ble avholdt 13/9-1841, at «da Reqvirenten kun har forbeholdt sig Skoven, men ikke grunden deri, saa bliver Optegning af Delemærker ufornøden».

Det må legges stor vekt på at skylddelingsforretningen uttrykkelig omtaler jordstykket Græsdok, som skulle overdras til eiendom i motsetning til skogen. Fordelingen i skylden i forholdet 5/6 på den gjenværende del av bruket og bare 1/6 på det utskilte tyder også på at grunnen må være unntatt. - - -

Det er skylddelingsforretningen i 1841 og salgene i 1842 og 1853 som er avgjørende. Hva som senere er skjedd med eiendommene har i denne forbindelse ingen betydning. Senere eiere av bnr. 6 kan ikke selge noe de ikke har eiet og ikke har hatt hjemmel til. Det er bare nåleskogen de har eiet - ikke grunnen.

Den rett til grunn i bnr. 6 som tillå bnr. 4 er ikke senere gått tapt. Eierne av bnr. 4 visste ikke at de hadde denne rett. Det var først i 1959, da den ankende parts sønn foretok undersøkelser på sorenskriverkontoret, at forholdet ble oppklart. Man kan ikke snakke om at eierne

Side:475

av bnr. 4 har godkjent motpartenes grunneiendomsrett til bnr. 6 eller at de har utvist passivitet. De var i en rettsvillfarelse. Ankemotpartene kan ikke hevde eller vinne noen rett i strid med sin hjemmel.

I panteregistret er bnr. 6, Rotegård skog, betegnet som «Skog uten grund og jordstykke Græsdok». Skyldsetningen av 13/9-1841 er tinglyst 23/6-1842 og er anmerket som: «hvorved utskilles Lno. 168 D - Skog - uten grund jordstykket Græsdok, nu gnr. 124, bnr. 6.»

Ankemotpartene har ikke vært i aktsom god tro. Han viser i denne forbindelse til at advokat E. Stenersen foretok undersøkelser i 1913, jfr. hans brev av 22/3-1906. Det vises videre til at grunneiendomsretten til bnr. 6 var et omtvistet spørsmål under utskiftningsforretningen 18/6- 1937 mellom Nore kommune og ankemotpartene.

På grunn av manglende aktsom god tro kan ankemotpartene ikke pårope seg hevd.

Det er heller ikke plass for alders tids bruk. - - -

Lagmannsretten, som har vært satt med 4 domsmenn av det alminnelige utvalg, er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler også slutte seg til dens begrunnelse. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at skylddelingsforretningen av 1841 etter sin ordlyd omfatter bare skogen og ikke grunnen.

Det kan være tvilsomt hvorledes den opprinnelige overdragelse av bnr. 6 fra Reier P. Koliens enke til Peder P. Stengelsrud 21/9-1853 skal forståes, sett på bakgrunn av skylddelingsforretningen av 13/9-1841.

Ingen av de senere forretninger vedrørende bnr. 6 nevner noe om at grunnen ikke skulle være innbefattet. Og ingen forretning vedrørende bnr. 4 nevner noe om at det til denne eiendom skulle ligge en grunneiendomsrett til bnr. 6.

Alle interesserte synes å ha gått ut fra at eieren av bnr. 6 har eiet også grunnen og ikke bare nåleskogen. Og alle har innrettet seg etter dette. Det har foreligget en festnet rettstilstand i over 100 år.

Lagmannsretten finner det avgjørende at eieren av bnr. 6 i så lang tid som nevnt har brukt eiendommen som om han var eier av grunnen, uten at dette er anfektet fra noe hold, før Lasse Rotegård tok spørsmålet opp i 1959. Det foreligger riktignok sparsomme opplysninger om eierbruken i eldre tid. Men retten er kommet til at bruken - og omstendighetene forøvrig - er tilstrekkelige til å slå fast at det foreligger alders tids bruk.

Retten vil spesielt nevne at den omstendighet at det var anmerket i panteregistret at bnr. 6 var skog uten grunn etter omstendighetene ikke kan tillegges den vekt at erverv på grunnlag av alders tids bruk skulle være utelukket. Selv om eierne av bnr. 6 i 1913 hadde kjennskap til panteregistrets utvisende pliktet de ikke å ta spørsmålet om eiendomsretten til grunnen opp til nærmere vurdering, men var berettiget til å fortsette sin bruk av grunnen slik som de tidligere eiere av bnr. 6. Det er erkjent av Lasse Rotegård at hans far Einar aldri har ansett seg som eier av grunnen til bnr. 6, og at denne ikke var medregnet av hverken selger eller kjøper da Einar Rotegård kjøpte bnr. 4 i 1906.

Ved overdragelsen av bnr. 6 synes det således også å være betalt for grunnen, mens det ved overdragelsen av bnr. 4 ikke er betalt noe for grunnen på bnr. 6.

Side:476

Lagmannsretten vil forøvrig bemerke at det synes som om eierne av bnr. 6 hadde hevdet eiendomsretten til grunnen lenge før utløpet av forrige hundreår.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til om også betingelsene for hevd foreligger for ankemotpartene. - - -