Rt-1970-52

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-02-06
Publisert:	Rt-1970-52
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9B/1970
Parter:	Ulstein Sparebank (høyesterettsadvokat Erik Sølberg) mot Ulstein Bruk A/S' konkursbo (advokat E. Brautaset - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Stabel, Bølviken, Hiorthøy, Gaarder
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §45, Aksjeselskapsloven (1957) §109

Dommer Bendiksby: Saken gjelder krav fra Ulstein Bruk A/S' konkursbo mot Ulstein Sparebank om tilbakebetaling av beløp på til sammen 23 700 kroner som banken har innkassert på fordringer som den har fått seg tiltransportert fra bruket til dekning av gjeld til banken. Konkursbehandlingen i brukets bo ble åpnet den 28. oktober 1966.

Søre Sunnmøre herredsrett avsa den 25. oktober 1967 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Transportene til Ulstein Sparebank fra Ulstein Bruk A/S på i alt kr. 41 573,27 blir satt ut av kraft, og Ulstein Sparebank blir dømt til å betale til Ulstein Bruk A/S' konkursbo det som er gått inn på transportene. Dette med tillegg av 5 % rente fra 27/1 1967.

2. Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - uker fra dommens forkynnelse.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Side:53

Dommen ble av banken påanket til Frostating lagmannsrett som avsa dom den 3. desember 1968. Domsslutningen lyder:

«1. Ulstein Sparebank dømmes til å betale Ulstein Bruk A/S' konkursbo - 23700 - tjuetretusensjuhundre - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 27. januar 1967 til betaling skjer.

Oppfyllingsfrist 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Hver part bærer sine omkostninger.»

Dommen var avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for å ta til følge konkursboets subsidiære påstand som gikk ut på tilbakebetaling av et beløp, kr. 3141, som banken hadde innkassert på fordringer som var transportert 10. november 1965, mens han for øvrig ville frifinne banken. Det var også innenfor lagmannsrettens flertall dissens om begrunnelsen. Jeg viser om dette til lagmannsrettens domsgrunner.

Ulstein Sparebank har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Banken har gjort gjeldende at det er uriktig når en av lagdommerne innen lagmannsrettens flertall har bygd resultatet på at det «atterhald» som brukets styre tok i forbindelse med vedtaket om å transportere fordringene til banken, gir grunnlag for kravet om tilbakebetaling. Atterhaldet stilte ikke konkursboet verken sterkere eller svakere enn om det ikke var tatt. Det tok bare sikte på å verne styrets medlemmer mot kriminelt eller sivilt ansvar for det tilfelle at bruket skulle komme under konkurs.

Banken har videre gjort gjeldende at det er uriktig når den annen dommer innen lagmannsrettens flertall har bygd på at transportene til banken kan omstøtes på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana, og at de beløp som er gått inn på fordringene kan kreves betalt til banken på dette grunnlag. Det foreligger ingen særegne omstendigheter som kan begrunne at reglene om Actio Pauliana bringes til anvendelse. Bankens vedkommende var i begrunnet god tro med hensyn til brukets solvens, og transportene har ikke noe preg av illojalitet, noe som måtte være et vilkår for omstøtelse på det her nevnte grunnlag. Det er i denne forbindelse særlig pekt på at bankens fordring er oppstått ved en ren misforståelse. Prinsipalt hevdes det at det som her er nevnt gjelder samtlige transporter til banken, subsidiært at det i hvert fall må gjelde for de transporter som var foretatt før brukets sirkulære av 3. november 1965.

Banken har nedlagt påstand om frifinnelse og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Konkursboet har tatt til motmæle. Det har gjort gjeldende at det atterhald som ble tatt i forbindelse med vedtaket om transport må forstås slik at det gir konkursboet et selvstendig grunnlag for å kreve det beløp som er gått inn på de transporterte fordringer, betalt til boet. Dette er for Høyesterett nærmere presisert slik at forbeholdet gir konkursstyret rett til å kreve transportene omstøtt dersom de objektive vilkår for omstøtelse var til stede - m.a.o. at bruket var insolvent da vedtaket om

Side:54

transport ble fattet - og uten hensyn til om de subjektive vilkår var til stede. - Konkursboet har videre fastholdt at transportene kan omstøtes og de inngåtte beløp kreves betalt til boet, etter reglene om Actio Pauliana. Det hevdes prinsipalt at dette gjelder samtlige transporter. Subsidiært hevdes det at det i hvert fall gjelder de transporter som er foretatt etter brukets sirkulære av 3. november 1965, som det er gått inn 3141 kroner på.

Konkursboet har nedlagt denne påstanden: «Prinsipalt: Lagmannsretten sin dom blir stadfest. Subsidiært: Ulstein Sparebank blir dømt til å betale til Ulstein Bruk A/S' konkursbu kr. 3 141,- med tillegg av prosessrenter frå forkynninga av forliksklaga. I begge tilfelle: Ulstein Bruk A/S' konkursbu blir tilkjent sakskostnader for alle rettar.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nordre Sunnmøre herredsrett til avhøring av partsrepresentantene Jan Karsten Remø som er formann i bankens styre, Gudbjørn Norddal som er medlem av konkursstyret, og 8 vitner. De nevnte partsrepresentanter og 3 av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp, men som jeg kommer tilbake til i den utstrekning jeg finner det nødvendig.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg mener - som det ene medlem av lagmannsrettens flertall, lagdommer Midelfart - at de transporter av fordringer som ble foretatt fra bruket til banken, må bli å omstøte etter den alminnelige subjektive omstøtelsesregel (Actio Pauliana), og at konkursboet derfor kan kreve betalt til seg det som banken har fått inn på fordringene, kr. 23 700. Det er da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det atterhald brukets styre tok i forbindelse med vedtaket om å transportere fordringene til banken, gir konkursboet et selvstendig grunnlag for omstøtelse og for å kreve det nevnte beløp betalt.

Jeg kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse lagdommer Midelfart har gitt, men finner etter prosedyren for Høyesterett å burde presisere mitt syn noe nærmere:

Bruket hadde gjennom lengre tid arbeidet under store økonomiske vanskeligheter, og i begynnelsen av oktober 1965 da transportene til banken fant sted, var vanskelighetene etter det som foreligger blitt akutte. Det kan ikke være synderlig tvilsomt at bruket den 13. oktober 1965 da vedtaket om transport til banken ble truffet både var ute av stand til å dekke sine forfalte forpliktelser og at det var i en betydelig underbalanse. Jeg nevner i denne forbindelse at det i juni 1965 var foretatt utpantning hos bruket for forfalte trygdepremier for et beløp på bortimot 45 000 kroner, noe som svarte til ca. 1 års premier. Utpantningen var tinglyst i september 1965. Brukets faste bankforbindelse, Sunnmøre Kreditbank, hadde allerede i et brev av 27. august

Side:55

1965 som er fremlagt som nytt dokument for Høyesterett, uttalt at «Etter dei opplysningane vi har fått, og med det kjennskap vi har til firmaet si økonomiske stilling, finn vi det ikkje forsvarleg å auke den overtrekte kreditten ytterlegare». I et senere brev av 27. september 1965 som også er nytt for Høyesterett, reiste den samme bank flere innvendinger mot brukets regnskap pr. 31. august 1965 og uttalte til slutt at den fant «det høyst betenkelig å fortsette finansieringen av firmaet, og foreslår at firmaet snarest tar spørsmålet om likvidasjon opp til alvorlig overveielse». I det brev av 11. oktober 1965 som er gjengitt i lagmannsrettens dom, uttalte Sunnmøre Kreditbank at «Styret mener derfor at det ville være riktig av Dem straks å innlevere Deres bo som konkursbo til skifteretten». Det synes også å være illustrerende for brukets situasjon at de arbeidende aksjonærer i et brev til brukets styre av 16. september 1965 som er nytt for Høyesterett krevde «at styret med ein gong samankallar til drøftingar mellom styret og dei arbeidande aksjonærar om den aktuelle stode t.d. lønningar, materialmangel», og at det ble truet med at arbeidsplassene ville bli stående tomme dersom kravet ikke ble etterkommet.

Slik situasjonen lå an, må brukets vedkommende ha forstått at bruket var ute av stand til å oppfylle sine forfalte forpliktelser.

Så gjennomsiktige som forholdene er på et lite sted som Ulsteinvik - det er opplyst at stedet har ca. 2 000 innvånere - er det lite tenkelig at banken ikke var kjent med brukets økonomiske vanskeligheter. Bruket hadde ved flere anledninger gjort banken kjent med at det ikke hadde likvide midler til å betale bankens forfalte fordring. Som det fremgår av lagmannsrettens dom var banken kjent med at brukets styre hadde nektet disponenten å foreta betalinger til banken. Styret i bruket avslo i første omgang bankens krav om å få transport på fordringene. Da vedtaket om transport etter fornyet og sterk pågang fra banken ble truffet, tok brukets styre det atterhald som er omhandlet i saken. Uansett hva meningen med forbeholdet var, og hvordan det rettelig er å forstå, måtte det i hvert fall hos banken vekke tvil om brukets solvens og om det var i en slik situasjon at det var forsvarlig å tilgodese en enkelt kreditor slik som det skjedde ved transportene. Her kommer det inn i bildet - og det legger jeg vesentlig vekt på - at det dreide seg om oppfyllelse av bankens fordring med inkongruente betalingsmidler. Jeg peker i denne forbindelse på at det var en lang rekke - gjennomgående små - kundefordringer som ble overdratt, fordringer på beløp helt ned til 88 kroner, men til et samlet beløp på over 41 000 kroner. Forholdet måtte gi inntrykk av at bruket bunnskrapet sin fordringsmasse.

Jeg mener at det under disse omstendigheter må bebreides banken som uaktsomt og kritikkverdig at den tok imot transportene og krevde inn fordringene uten å foreta undersøkelser om hvorvidt bruket var solvent og om det ved transportene ville skje en forfordeling av kreditorene. En nærmere undersøkelse hos

Side:56

brukets styre med en kritisk gjennomgåelse av regnskapet, ville ha avdekket brukets virkelige stilling.

Det er fra bankens side vist til at dens fordring på bruket er oppstått ved en ren feil eller misforståelse, og at de 40 000 kroner som ble overført, er tilflytt bruket - og dermed kreditorene - uten noen motytelse. Det er sterkt gjort gjeldende, bl.a. med henvisning til høyesterettsdom i Rt-1967-993, at dette forhold må utelukke at bankens opptreden kan karakteriseres som illojal i forhold til de andre kreditorer, og at omstøtelse derfor ikke kan skje.

Det er riktig at bankens fordring er oppstått ved en misforståelse og at banken ikke har fått noen motytelse. Jeg er enig i at dette er et forhold som kan tillegges vekt ved bedømmelsen av om omstøtelse av transportene bør finne sted, men jeg kan ikke se at det kan oppveie de forhold som må bebreides banken som kritikkverdige i forhold til de andre kreditorer. Jeg legger her betydelig vekt på at overføringen av de 40 000 kroner til bruket skjedde ved en feil fra bankens egen side. Jeg peker også på at beløpet av bruket straks ble betalt til 3 av dets største kreditorer. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at bankens fordring, selv om den var blitt til På en ekstraordinær måte, likevel var en alminnelig uprioritert fordring, og videre at det var gått ganske lang tid fra fordringens stiftelse til transportene fant sted. Jeg kan ikke se at dommen i Rt-1967-993 kan tillegges noen særlig betydning for vår sak, det var en annen situasjon der.

Transportene gjaldt som nevnt fordringer med et samlet pålydende på over 41 000 kroner. Banken har fått inn på dem 23 700 kroner, og jeg mener at den forringelse av kreditorenes dekning som transportene har medført, må karakteriseres som betydelig.

Jeg finner etter resultatet at banken må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ulstein Sparebank til Ulstein Bruk A/S' konkursbo 6 000 - seks tusen - kroner.

Oppfylleisesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Hiorthøy og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Kalhovd):

- - -

Retten ser saken slik:

Det er på det rene, mener retten, at Ulstein Bruk A/S var insolvent

Side:57

på det tidspunkt da selskapets styre fattet sitt vedtak om å gi saksøkte den omtvistede transporterklæring. Dette var selskapets styre innforstått med og dette må også være grunnen til at selskapet i sitt vedtak har tatt inn «atterhald om at eit eventuelt bostyre får avgjere om ei slik erklæring på det nåværende tidspunkt vert å ansjå som forfordeling». På samme styremøte forelå det også til behandling en anmodning fra Sunnmøre Kreditbank A/S om å overgi boet til skifteretten som konkursbo. Denne anmodning ble ikke etterkommet idet det ble besluttet å forsøke å få avviklet selskapet ved underhands akkord, da selskapets styre mente dette ville være den gunstigste ordning for kreditorene. Denne beslutning ble gjort i styremøte den 18. oktober 1965, altså 5 dager etter at transporterklæringen ble gitt. Den 3.11. s.å. sendte så selskapet ut et brev til sine kreditorer - hvor i blant saksøkte - der det ble gitt melding om selskapets insolvens og hvor det ble antydet en dekning på anslagsvis 40-50 %. Det er videre på det rene at underhandsakkord ikke førte fram og at boet ble inngitt til skifteretten der konkurs ble åpnet den 28. oktober 1966.

Retten ser det etter dette slik at transportene til saksøkte uten forbeholdet ikke kunne blitt omstøtt med hjemmel i konkursloven alene, idet transporterklæringen som nevnt ble gitt den 13. oktober 1965 og konkurs først ble åpnet over 1 år senere.

Spørsmålet blir så om saksøkeren må gis medhold i påstanden om at transporterklæringen først ble endelig ved godkjenning av konkursbostyret. Retten er kommet til at styrets mening har vært å gi banken lov til å innkreve pengene, men at avgjørelsen av spørsmålet om disposisjonen var en forfordeling ble overlatt til bestyrelsen av selskapets eventuelle konkursbo. Retten er videre kommet til at også saksøkte burde forstå at der i erklæringen ble tatt et forbehold og at dette gikk ut på at vedtaket måtte godkjennes av bostyret ved en eventuell konkurs. At banken ikke oppfattet «atterhaldet» slik, og at banken i så fall ville ha sørget for å sikre seg på annen måte, kan ikke retten legge noen vekt på, idet en som nevnt mener at banken burde forstå dette. Retten ser det ellers slik at selskapets økonomiske stilling på angjeldende tid var slik at banken ikke kunne sikre seg på annen måte. Dersom banken, som den har hevdet, hadde sørget for å få utlegg for sitt krav, var det selskapets plikt omgående å inngi sitt bo til skifteretten for å hindre forfordeling, og utlegget ville da etter konkurslovens regler bli satt ut av kraft og banken bli likestillet med boets øvrige uprioriterte kreditorer.

Bostyret mener ikke å kunne gi samtykke til transporterklæringen da det i tilfelle ville være en forfordeling sett på bakgrunn av situasjonen da den ble gitt, noe retten er enig i.

Retten er således kommet til at saksøkeren må gis medhold i sin påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Mats Stensrud, lagdommer E. Midelfart og sorenskriver Aage Thor Falkanger):

Lagmannsretten skal bemerke:

Sparebankens krav mot Ulstein Bruk A/S er oppstått ved en ren feil, idet banken på grunnlag av en melding fra Fellesbanken A/S

Side:58

feilaktig utbetalte bruket kr. 40.000.- den 12. april 1965. Sparebanken var ikke brukets bankforbindelse, men foretok leilighetsvis overføringer til bruket på vegne av andre banker. Da sparebanken ble klar over feilen, tok den spørsmålet om tilbakebetaling av pengene opp med brukets disponent Strandabø. Da likviditeten i selskapet var anstrengt, stillet Strandabø personlig sikkerhet overfor banken for tilbakebetaling av beløpet idet han regnet med at selskapet relativt snart skulle kunne dekke inn beløpet. Saken ble tatt opp i styremøte 13/8-65. Styret ba da om skriftlig henvendelse fra banken. Denne henvendelse forelå 18/8-65, og er sålydende:

«Den 12. april d.å. vart det etter oppdrag fra Fellesbanken A/S overført for rekning Skånska Cementgjuteriet A/B, Stockholm til Ulstein Bruk A/S eit beløp pål. kr. 40.000.-. Heile beløpet vart etter oppgåve frå disponenten Thomas Strandabø, disponert på fylgjande vis. Kr. 5.000.- overf. Andreas J. Ulstein « 5.000.- » Solstrand Trelasthandel «30.000.- » Sunnmøre Kreditbank A/S.

Først då vår bank mottok kontoutskrift frå Fellesbanken A/S vart ein merksam på at denne Kreditnota var feil. Det var fleire tilhøve som gjorde at dette kunne henda, m.a. at Fellesbanken A/S hadde nytta feil årstal i dette brevet som eigentleg var en forespørsel vedkomande ei overføring til Ulstein Bruk A/S av 6. nov. 1964. Då Ulstein Bruk A/S ikkje hadde nokon konto eller kassakreditt i vår bank, kunne vi ikkje føre beløpet attende, slik det er vanleg i slike høve.

Då firmaet på denne tid ikkje hadde likvidar til å betale attende heile beløpet, sa disponenten Thomas Strandabø seg viljug for inntil vidare å stille garanti for heile summen kr. 40.000.-. Dette er no gjort, og vi vonar at styret ordnar med dette til beste for alle partar.»

Dette brev foranlediget at styret gjorde en henvendelse til sin bankforbindelse, Sunnmøre Kreditbank A/S, som hadde fått utbetalt den vesentligste del av de kr. 40.000.- om å få dekke sparebankens krav over kassakreditkonto, men dette avslo kreditbanken, som forøvrig ba om at styret satte opp et regnskap pr. 1/9-1965, bilagt fullstendige lister over kreditorer og debitorer med saldoerkjennelser. Det er opplyst at sådant regnskap ble utarbeidet og at det viste balanse.

Den 1/10-1965 sendte sparebanken et brev til bruket hvor det heter:

«Vi viser til tidlegare korrespondanse vedkomande kr. 40.000.- som ved ein feil vart godskreve Dykkar konto, og som vi har bedt om å få tilbakeført.

Då dette enno ikkje er gjort og vi vidare er blitt kjend med at styret for Ulstein Bruk A/S, har lagt ned forbod inntil vidare mot at disponenten kan få ordne dette forholdet, må vi be om fylgjande.

Styret for Ulstein Bruk A/S, gjev transporterklæring på eit beløp av kr. 40.000.- i ferdigvarer, eller hos andre firma som etter kontrakt skuldar, eller kjem til å skulde pengar. Ein vil i dette høve gjere styret kjend med at dei i dette høvet kan kome i personleg ansvar overfor vår bank, då dei har hindra disponenten i å ordne forholdet.

Vi bed i dette høve om å få høyre frå Dykk så snart råd er.»

I tiden siden snarebankens brev av 18/8 hadde forholdene utviklet seg enn mere ugunstig for bruket. Det hadde således vist seg at et

Side:59

forventet lån i Utviklingsfondet falt bort idet det ikke hadde vært mulig å skaffe den forhøyelse av aksjekapitalen som Utviklingsfondet forlangte, og stillingen var blitt slik at disponent Strandabø var nektet å foreta utbetalinger til sparebanken. Brevet av 1/10 viser at sparebanken var kjent med sistnevnte forhold.

Sparebankens brev ble behandlet på styremøte i bruket samme dag, hvor bankens krav om transporter av fordringer ble avslått. Det ble vist til at bruket ikke kunne lastes for feilutbetalingen, at likviditeten til nå ikke hadde tillatt tilbakebetaling og at brukets kassekreditterklæring til kreditbanken var til hinder for transport. I et nytt brev til brukets styre av 11/10 fastholdt sparebanken sitt krav på transporter. Brevet imøtegikk styrets avslagsbegrunnelse, tilbød å frafalle renter mot transporter og truet med tvangsinndrivelse om transporter ikke ble gitt. Det ble anført at utlegg i tilfelle kunne tas i utestående fordringer. Brevet er inntatt i herredsrettens dom. Denne henvendelse ble behandlet av styret i møte den 13/10.

I dette møte behandlet man dog først en henvendelse fra kreditbanken av 11/10 hvor det heter:

«Vi viser til konferanse her i banken forleden med Deres styreformann, herr Anton Kleiven, hvorunder vi blant annet diskuterte spørsmålet om en eventuell avvikling av Deres selskap.

Som vi ga uttrykk for under konferansen, er vi av den mening at tiden for en avvikling nå er kommet, idet en fortsettelse av driften synes uforsvarlig. Siden Deres styreformann da reiste spørsmålet om vi kunne ta på oss oppgaven å avvikle selskapet, idet dette var i aksjonærenes interesse, har vi også diskutert saken i vårt styre. Styret er imidlertid av den oppfatning at det er høyst betenkelig for banken å ta på seg avviklingen, idet vi som kreditor og likvidator vil komme i en svært utsatt posisjon. Styret mener derfor at det vil være riktig av Dem straks å innlevere Deres bo som konkursbo til skifteretten.

Vi ville sette pris på å motta Deres omgående svar.»

I anledning denne henvendelse besluttet styret at man skulle arbeide videre med spørsmålet om underhåndsakkord og avvikling, og det ble i den anledning besluttet å innkalle til ekstraordinær generalforsamling til behandling av dette spørsmål.

Henvendelsen fra Ulstein sparebank førte til en lengere diskusjon. Ifølge daværende styreformann Kleivens og styremedlem Vaages forklaringer var det den alminnelige mening at man ikke kunne gi en slik transport som banken forlangte, da dette ville innebære en forfordeling av kreditorer. Vitnet Kleiven fortalte også at han under møtet hadde en telefonsamtale med banksjef Saunes i sparebanken, hvor han fremholdt at en transport under enhver omstendighet ville bli gitt med forbehold. Etter rettens oppfatning må det ansees overveiende sannsynlig at Saunes under denne samtale er blitt orientert om styrets betenkeligheter.

Styret fattet så et vedtak hvor det heter:

«Styret kan gå med på at der vert gitt transporterklæring på uteståande krav, men med atterhald om at eit eventuelt bostyre får avgjere om ei slik erklæring på det nåverande tidspunkt vert å ansjå som forfordeling.»

Den påfølgende dag ble sparebanken av disponent Strandabø på

Side:60

brukets vegne tiltransportert fordringer til et samlet beløp kr. 18.952.32, og formentlig samtidig oversendt utskrift av styrevedtaket den foregående dag.

Den besluttede ekstraordinære generalforsamling ble holdt den 18/10 hvor de fremmøtte aksjonærer fattet følgende enstemmige vedtak:

«1. Firmaet vert å avvikle.

2. Styret får fullmakt til avvikle/realisere verksemda i samarbeide med Sunnmøre Kreditbank A/S og på best mogleg måte for verksemda.

Dersom dette ikkje fører fram, får styret fullmakt til å søkje etter om ein eller fleire av dei store kreditorane, eller andre, er villig å vera med på ei avvikling i eigen regi (firmaets).

Dersom heller ikkje dette fører fram, vert boet å innlevere til sorenskrivaren som konkursbo.»

Rettens flertall, dommerne Midelfart og Falkanger ser det slik at styrets medlemmer ikke bare på dette tidspunkt, men også på møtet den 13/10 har vært fullt klar over at selskapets stilling var slik at en avvikling ikke ville gi full dekning til de uprioriterte fordringshavere, og at utbetalinger til enkelte fordringshavere ville innebære en klar forfordeling. Det er også rettens oppfatning at banksjef Saunes, ved mottakelsen av vedtaket, måtte være klar over denne oppfatning innen styret og at dette var ment uttrykt i vedtakets atterhald.

Den 25/10, altså syv dager etter at generalforsamlingen hadde besluttet avvikling, transporterte disponent Strandabø i brukets navn ytterligere fordringer for kr. 10.009.24 til sparebanken. Det er opplyst under ankeforhandlingen at det på de under 14. og 25. oktober transporterte fordringer er inngått ca. kr. 20.500 til sparebanken, slik at Strandabøs garantiansvar til banken ble redusert med et tilsvarende beløp.

Kreditbanken som hadde forlagspant i brukets varebeholdning fikk ved brukets styres erklæring av 28/10 overlatt brukets varebeholdninger. Styret forpliktet seg samtidig til å selge varebeholdningen underhånden til gunstigst mulige priser.

Først noen dager senere, den 3/11 ble brukets kreditorer ved et sirkulærskriv underrettet om at selskapet var kommet i en slik stilling at selskapets drift måtte opphøre. I dette skriv var inntatt en status som viste en underbalanse kr. 176.000.-. Det ble i denne forbindelse antydet overfor kreditorene at de ved en avvikling underhånden kunne regne med «en viss dekning» (anslagsvis 40-50 %) og i skrivet heter det tilslutt:

«I medhold av tinglyste forlagspantebrev har styret ved erklæring datert 28. oktober d.å. overlatt selskapets varebeholdninger til banken, idet vi for bankens regning har forpliktet oss til å selge beholdningene underhånden til gunstigst mulige priser. Banken har på sin side erklært seg villig til å dekke løpende lønninger og utgifter som er absolutt nødvendige for å få varene ferdigprodusert og solgt.

Arbeidsstokken vil bli suksessivt redusert til et minimum.

Styret tror at en underhåndsavvikling som skissert ovenfor vil være den gunstigst mulige løsning for kreditorene. Forutsetningene for at den skal lykkes er imidlertid at samtlige kreditorer samtykker i ordningen

Side:61

og avholder seg fra enhver form for rettslig pågang i avviklingsperioden.

Selskapets styre kan naturligvis ikke garantere kreditorene noen bestemt prosentvis dekning, men vi vil bestrebe oss på å likvidere selskapet på den gunstigst mulige måte for kreditorene. Vi forplikter oss også til å sørge for at det ikke skjer noen form for forfordeling mellom kreditorene.

For snarest mulig å få klarhet i om kreditorene er villige til å akseptere vårt forslag, finner vi å måtte sette en frist på en uke fra dags dato for besvarelse av nærværende sirkulære. Sirkulæret oversendes i to eksemplarer, hvorav det ene bes returnert forsynt med Deres underskrift på nedenstående erklæring, dersom De samtykker i vårt forslag. Hører vi intet fra Dem innen fristens utløp, går vi ut fra at De ikke går med på forslaget.»

Det er opplyst at samtlige kreditorer unntatt sparebanken og den tidligere styreformann ga sitt samtykke til underhåndsavviklingen. Dette burde medført at styret ved ukefristens utløp hadde innlevert oppbudserklæring, men dette skjedde ikke. Derimot fikk sparebanken ved fristens utløp den 10/11 av disponent Strandabø overdratt nye fordringer på tilsammen kr. 14.251.85. På disse fordringer er inngått kr. 3.141.-. Resten ansees uerholdelig.

Først den 18/2-1966 ble det valgt avviklingsstyre, og konkurs ble altså åpnet den 28/10-1966.

Ved bedømmelsen av spørsmålet om sparebanken plikter å fralegge seg de beløp som er inngått på de tiltransporterte fordringer kan man etter lagdommer Midelfarts oppfatning ikke unngå å ta i betraktning at brukets disponent, Strandabø, som følge av sin personlige garanti for sparebankens krav, til en viss grad identifiserer seg med banken. Bankens krav er like meget Strandabøs krav ettersom det er ham som blir den skadelidende hvis banken må tilbakebetale de beløp som er innkassert av fordringsbeløpene.

Jeg ser det slik at disse fordringsoverdragelser både fra bankens og Strandabøs side har vært betraktet som transaksjoner de måtte være forberedt på ville bli omgjort og de kan til en viss grad rettferdiggjøres ved kravets opprinnelse og den omstendighet at det her dreier seg om en bank, altså en kreditor som kan gjøre opp for seg.

Selv om det her ikke er grunn til å bruke uttrykk som svik eller illojalitet, må man på den annen side ikke se bort fra at de øvrige kreditorer ikke hadde noen større muligheter for å bli kjent med denne pågang fra sparebankens side, samtidig som de selv lojalt fulgte styrets henstilling i sirkulærskriv av 3/11 om å avholde seg fra enhver rettslig pågang.

Idet jeg viser til Høyesteretts dom av 22/12-1933 ( Rt-1933-1265) mener jeg at det her foreligger særegne omstendigheter som bør lede til at de foretatte fordringstransporter må omstøtes slik at banken må fralegge seg de beløp som den har innkassert på disse fordringer.

Jeg mener derfor at konkursboets prinsipale påstand må bli å ta tilfølge.

Hva saksomkostningene angår er jeg enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, og jeg mener saken har voldt såvidt store tvil, at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for lagmannsrett.

Side:62

Sorenskriver Falkanger er kommet til samme resultat som dommer Midelfart og vil bemerke:

Det var nettopp for at det ikke skulle bli noen forfordeling mellom brukets kreditorer at «atterhaldet» ble tatt, og dette var sparebanken fullt fortrolig med. Etter dette mener jeg at banken fikk de omhandlede transporter med det uttrykkelige forbehold at proveny av disse fordringer skulle tilbakeføres bruket, hvis dets bo ble tatt under konkursbehandling. At det her er forløpet adskillig tid før transportene fant sted og konkurs ble åpnet, må i dette tilfelle være uten betydning da den økonomiske situasjon for bruket ikke på noe tidspunkt etter 13.10.1965 ble bedre, jfr. opplysninger foran. Og fra og med 28. oktober 1965 da kreditbanken gjorde sitt forlagspant gjeldende var bruket faktisk ikke mere rådig over sitt bo. Spørsmålet om forfordeling har således hele den etterfølgende tid vært aktuell, hva også må være klart for sparebanken. I denne forbindelse kan nevnes at bruket i skrivelse av 13.6.1966 til sparebanken utvetydig ga uttrykk for at fordringene var overdratt «med forbehold om tilbakesøkningsrett i tilfelle konkursbehandling».

Lagmann Stensrud er kommet til et annet resultat enn flertallet. Vedtaket av 13/10 om fordringstransporter innebar et vedtak om sikringscessjon av fordringer, en sikkerhetsstillelse for eldre, pr. denne dato forfalt gjeld. Da konkurs ble åpnet først 28/10 1966, kan transportene ikke angripes etter konkurslovens §45.

De beløp som inngikk på transportene, tilsammen kr. 23.700.-, inngikk i sin helhet i tiden 14/10-65 til januar 1966. Beløpene ble etterhvert avskrevet på sparebankens forfalte fordring. De reelle spørsmål i saken er da om sparebanken på grunn av atterhald i vedtaket av 13/10 eller på grunnlag av subjektive forhold - i tilfelle i kombinasjon med atterhaldet - plikter å betale til boet det innkasserte og på bankens fordring avskrevne beløp.

Vedtaket av 13/10 kom istand uten at det fra sparebankens side var vist noe mislig eller kritikkverdig forhold. Banken gikk på for sin forfalte fordring som var oppstått ved en klar feil. Sparebanken har ikke foranlediget eller medvirket til at det trakk ut med konkurs til 28/10 1966. Det er på det rene at sparebanken ikke har villet samtykke i underhåndsavvikling.

Den senere utvikling viser at bruket faktisk må ha vært insolvent pr. 13/10. Det synes som den faste bankforbindelse har sett det slik, idet Sunnmøre Kreditbank 11/10 oppfordret bruket til å gjøre oppbud. Styret gjorde ikke det. I møtet 13/10 forelå regnskap pr. 1/9 1965 som viste balanse. Regnskapet pr. 1/1-65 viste at ca. kr. 66.000.- av en aksjekapital på kr. 132.000.- var tapt. Flere av de daværende styremedlemmer i bruket har forklart seg om vedtaket 13/10. Det ligger ingen klar tankegang bak atterhaldet. Jeg legger til grunn at styret har regnet med som en aktuell mulighet at bruket var insolvent og kunne komme under konkurs. Atterhaldet er tatt for å hindre at styret skulle komme i kriminelt eller sivilt ansvar i tilfelle konkurs etter konkursrettslige regler. På samme måte mener jeg det måtte være naturlig for sparebanken å oppfatte atterhaldet.

På generalforsamlingen 18/10 ble det besluttet likvidasjon - ikke konkurs. Grunnlaget var også her regnskapet pr. 1/9-65. Katastrofen for

Side:63

bruket kom da Sunnmøre Kreditbank 28/10 la beslag på sitt forlagspant. Likvidasjonssirkulæret pr. 3/11 bygget på en ny status pr. denne dag med vurderte verdier.

Bruket fortsatte driften i styrets regi inntil 18/2 1966 til tross for at to av kreditorene, bl.a. sparebanken, ikke ga sitt samtykke til underhåndsavvikling. Den 18/2-66 ble det truffet ny beslutning om likvidasjon under henvisning til aksjelovens §109 annet ledd. Først nå ble det valgt likvidasjonsstyre. I dette styre satt foruten hele det gamle styre også representanter for kreditorene. I juni 1966 ble sparebanken på ny bedt om å samtykke til likvidasjon, men den ga ikke det. Transportene og atterhaldet har den hele tid vært kjent for styre og likvidasjonsstyre.

Jeg er kommet til at provenyet av transportene til sparebanken 14/10 og 25/10 ikke kan kreves betalt av konkursboet. Jeg bygger da på at atterhaldet må ha hatt for øyet, og objektivt må forståes slik, at det tar sikte på utviklingen i noenlunde nær fremtid. Her gikk det mere enn ett år til konkursen. Jeg finner ikke noe grunnlag for bebreidelse mot sparebanken frem til 25/10, jeg legger videre vekt på at fordringen var oppstått ved en feilutbetaling av en bank som ellers ikke hadde noen forbindelse med bruket, og at de inngåtte midler ble avskrevet på sparebankens forfalne krav ca. 9 måneder før konkurs ble åpnet. Et lite element av motytelse ligger i at sparebanken mot transportene frafalt sitt krav på renter.

Derimot mener jeg at sparebanken må betale til boet de kr. 3.141.- som inngikk på transporter etter 3/11 1965. Gjennom sirkulæret av denne dag var sparebanken fullt klar over brukets situasjon og når det endte med konkurs, ville det stride mot redelighet om sparebanken skulle beholde midler som er inngått på disse transporter. Jeg stemmer således for at konkursboets subsidiære påstand tas til følge. Jeg tilføyer at jeg ikke har funnet grunnlag for noen bebreidelse mot disponent Strandabø. Etter det opplyste stillet han sikkerhet overfor sparebanken ut fra brukets interesse fordi det manglet likvider. Fra 13/8-65 var spørsmålet om dekning/transporter undergitt behandling av styret i bruket. - - -