Rt-1970-532
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-04-30 |
| Publisert: | Rt-1970-532 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 60B/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen). |
| Forfatter: | Blom, Hiorthøy, Endresen, Bølviken, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §52, §63, §12, §31 |
Dommer Blom: Oslo byrett avsa 6. januar 1970 dom med slik domsslutning:
«A født xxxxxx, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §12 annet ledd, og §22 annet ledd, jfr. §31 og strl. §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager, som gjøres betinget med 2 - to - års prøvetid uten tilsyn jfr. strl. §52 flg., samt til en ubetinget bot til statskassen stor kr. 300,- tre hundre kroner-, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 6 - seks - dager, jfr. strl. §52 nr. 4.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr. 200,- to hundre kroner.»
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår fellelsen etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen. Politimesteren har også påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen (domsgrunnene) for så vidt angår rettens behandling av forholdet etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Subsidiært gjelder anken straffutmålingen, idet det hevdes at det burde vært anvendt en ubetinget fengselsstraff.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henviser jeg til byrettens dom.
Jeg behandler først domfeltes anke:
Anken tar sitt utgangspunkt i at byretten har ansett det rettmessig når domfelte umiddelbart etter at kjøringen var avsluttet nød alkohol i sitt hjem sammen med sin hustru. Dette er i og for seg uttrykk for en riktig lovanvendelse, hevdes det. Men byretten har tatt feil når den har funnet det straffbart at domfelte i politiets nærvær tømte et whiskyglass før han fulgte med politiet. Vegtrafikklovens §22 annet ledd har til hensikt å ramme forsøk på å ødelegge bevis, og når man bygger på at domfelte rettmessig har nydt atskillig alkohol etter kjøringen, vil en ytterligere alkoholnytelse etter at domfelte ble oppmerksom på at politietterforskning var i gang, ikke kunne forspille bevis. En slik tilleggsalkoholnytelse må da være straffri på samme måte som alkoholnytelse foretatt etter at blodprøve er tatt, eller etter at det er avgjort at blodprøve ikke skal tas.
Jeg antar at domfeltes anke må forkastes. Byretten har funnet bevist at tiltalte da han tømte whiskyglasset var klar over at politietterforskning var eller ville bli satt i gang på grunn av kjøringen. Forholdet faller dermed direkte inn under ordlyden av vegtrafikklovens §22 annet ledd, og jeg kan ikke finne grunnlag for å tolke bestemmelsen innskrenkende, slik det hevdes i anken. Vel er det så at forbudet mot etterfølgende alkoholnytelse er
Side:534
motivert i bevishensyn, men loven gjør bare ett unntak fra forbudet, nemlig når det er tatt blodprøve eller besluttet at blodprøve ikke skal tas. Jeg kan ikke forstå loven slik at dens anvendelse vil være avhengig av om der i det enkelte tilfelle kan konstateres at alkoholnytelsen har medført fare for forspillelse av bevis eller ikke. En slik forståelse av loven vil så vidt jeg kan skjønne kunne skape store problemer for håndhevelsen, og det ville i seg selv være et underlig resultat om den som har nydt alkohol etter at han var klar over at det ville bli politietterforskning, skulle bli fritatt for straff dersom det ble opplyst at han hadde nydt mer eller mindre alkohol før han ble klar over dette. Domfeltes anke må derfor forkastes.
Hva angår politimesterens anke, gjengir jeg først gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen, hvor domfelte tillegges: «mandag 7. juli 1969 som fører av personbil 31-16-27, innenfor et tidsrom av 6 timer etter at den under post 1 beskrevne kjøring var avsluttet, i sin leilighet i - - -4 i X å ha nytt alkohol - Whisky - til tross for at han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen». Slik tiltalebeslutningen er utformet, gjelder den ett straffbart forhold, nemlig alkoholnytelse etter kjøringen. Slik er den åpenbart også oppfattet av byretten som har avsagt fellende dom etter denne tiltalepost uten i domsslutningen å gi uttrykk for frifinnelse for så vidt angår den første del av alkoholnytelsen. Statsadvokaten har på forespørsel i skranken erklært at han er enig i at det her dreier seg om ett straffbart forhold, og jeg er for mitt vedkommende enig i dette. Slik jeg ser det er da skyldspørsmålet avgjort mot tiltalte. Jeg lar det stå hen om politimesterens anke da i det hele tatt ville kunne lede til opphevelse av dommen, idet jeg ikke kan se at byrettens lovanvendelse er uriktig eller at dens domsgrunner er ufullstendige. Byretten har uttalt at den er «i tvil om han på dette tidspunkt forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen». Jeg er enig med byretten og legger vekt på at det ikke var oppstått nevneverdig skade ved kjøringen som i seg selv ikke har ledet til noen reaksjon overfor tiltalte. På bakgrunn av tiltaltes forklaring om at eieren virket opphisset over det inntrufne, finner jeg riktignok at tiltalte burde ha regnet med at eieren kunne komme til å varsle politiet når tiltalte gikk sin vei uten å ville innlate seg i diskusjon med ham, og vel også med muligheten av at politiet kunne komme til å etterforske saken. Men den uaktsomhet som for så vidt må legges tiltalte til last, er etter mitt skjønn ikke så graverende at man kan si at tiltalte ingen unnskyldning hadde for ikke å regne med at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, jfr. den forståelse av loven som er lagt til grunn av Høyesterett i dom i Rt-1960-1409 og flere senere avgjørelser.
Når jeg da bygger på at domfelte ikke strafferettslig kan tilregnes annet enn tømmingen av det ene glass i politiets nærvær, kan jeg ikke finne noe misforhold mellom den straffbare handling og den av byretten fastsatte straff.
Side:535
Også påtalemyndighetens anke må derfor etter min mening forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Bølviken og Eckhoff: Likeså.
Av byrettens dom (hjelpedommer Chr. Reksten med domsmenn):
A er født xx.xx.1925 i - - -, byselger av yrke med inntekt siste år ca. kr. 23 000,-, uformuende, - - -gift, ingen å forsørge, har en dom etter den militære straffelov i 1952, senere er han botlagt en gang samt tildelt en advarsel. - - -
Under hovedforhandlingen har tiltalte og 6 vitner gitt forklaring.
Tiltalte forklarer at han ikke hadde drukket noe før han kjørte for å hente sin kone, som hadde arbeidet overtid. Da han kom til den parkeringplass han pleier å sette bil på utenfor bopelen, svingte han rundt og berørte fortauet på motsatt side før han kom inn på parkeringsplassen. En annen bilist kom da til og sa noe om at han hadde rygget innpå ham. Dette avviste tiltalte, idet han var helt sikker på at han ikke hadde rygget. Den andre var opphisset, og tiltalte gikk derfor fra stedet uten å oppgi navn og adresse, men bilen ble stående på parkeringsplassen.
Straks etter at han og hans kone var kommet opp i leiligheten, tok de seg en drink av en whisky-flaske. Etter ca. 1 time kom politifolk, og han skjønte at det var i anledning av kjøringen. Han kan ikke huske at han har tømt glasset med whisky etter at politifolkene kom, slik som disse har hevdet, men han kan ikke benekte det. Han hevder at han ikke hadde noen grunn til å tro at politietterforsking ville bli innledet på grunn av kjøringen og har ikke erkjent seg skyldig.
Retten finner bevist at tiltalte 7. juli 1969 ca. kl. 2045 som fører av personbil - - -i - - -v/nr. 130 i X, etter å ha vært innblandet i et mindre trafikkuhell som førte til at personbil 26-88-60 fikk en liten bulk i venstre forskjerm, forlot stedet uten å oppgi navn og adresse til føreren av den annen bil. Dette forhold rammes av vegtrafikklovens §12, 2. ledd, men da tiltalte ikke gjorde noe forsøk på å unnslippe, idet han lot bilen stå og gikk opp i sin leilighet på stedet, betrakter retten ikke dette som noen alvorlig forseelse.
Retten legger til grunn at tiltalte var klar over at den mann som hadde snakket til ham, hadde fått en skade på sin bil, men finner ikke godtgjort at han selv var klar over at det var oppstått nevneverdig skade. Retten er derfor i tvil om han på dette tidspunkt forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen. På grunn av denne tvil mener retten at det forhold at han tok en drink da han kom opp i sin leilighet, ikke rammes av vegtrafikkloven §22 annet ledd. To politifolk har imidlertid som vitner forklart at tiltalte, etter at de var kommet opp og hadde forhørt seg om hans kjøring og skulle ha ham med til blodprøveundersøkelse, tømte whiskyglasset før han ble med.
Side:536
Retten må gå ut fra at tiltalte på dette tidspunkt i alle fall var klar over at politietterforsking var eller ville bli satt i gang på grunn av kjøringen.
Forholdet rammes derfor av vegtrafikklovens §22 annet ledd.
Retten er kommet til at det bør gis en betinget fengselsstraff på 21 dager i tillegg til en ubetinget bot stor kr. 300,-. Retten har da lagt særlig vekt på at tiltalte allerede var beruset da politifolkene kom og derfor formentlig ikke tenkte over konsekvensene av å nyte alkohol. Det er videre lagt vekt på at den skade som oppsto ved kjøringen, var meget beskjeden og at det ikke er klart hvorvidt tiltalte har skylden for uhellet. Han er ikke tiltalt for overtredelse av noen trafikkbestemmelser i den anledning. Overtredelsen av vegtrafikklovens §12 annet ledd, er betraktet som en skjerpende omstendighet, jfr. strl. §63 annet ledd. - - -