Rt-1970-600
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-05-14 |
| Publisert: | Rt-1970-600 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Blom, Endresen, Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §345, §346, Straffeloven (1902) §257, §258, §263 |
Dommer Blom: Sandnes herredsrett dømte den 17. desember 1969 A til en straff av fengsel i 8 måneder for forbrytelse mot straffelovens §258 jfr. §257. A begjærte fornyet behandling, og saken var oppe i Gulating lagmannsrett 13. februar 1970. Lagretten svarte bekreftende både på hovedspørsmål om A var skyldig i tyveri, og på tilleggsspørsmål om tyveriet var grovt. Etter at lagrettens kjennelse forelå, nedla statsadvokaten påstand om en straff av 10 måneders ubetinget fengsel. Da retten hadde trukket seg tilbake til rådslagning, gjorde lagmannen partene oppmerksom På at statsadvokatens påstand var mindre enn den som følger av straffelovens §263 annet ledd, uten at det var uttalt noe om at det forelå særlige grunner for å fravike hovedregelen, og statsadvokaten endret så sin påstand til 2 års ubetinget fengsel. Lagmannsrettens dom av 13. februar 1970 har denne domsslutning:
«Tiltalte A, født xx.xx.xxxx, dømmes for en forbrytelse mot straffelovens §258, jfr. §257, jfr. §263 annet ledd til fengsel i 2 - to - år, hvorfra fragår 105 - ett hundre og fem - dager for utholdt varetektsfengsel.
A dømmes til å betale til Karl Johan Haugland 400 - fire hundre - kroner innen 2 - to - uker fra idag.»
Domfelte har anket over dommen. Anken gjelder saksbehandlingen, idet han hevder at tilleggsspørsmålet om tyveriet var å anse som grovt, var feil stillet. Videre hevder han at det var en feil at retten nektet forelagt lagretten spørsmålet om det forelå særlige grunner for å sette straffen lavere enn fengsel i 2 år, jfr. straffelovens §263 annet ledd i.f. Anken gjelder også straffutmålingen, idet han hevder at det var adgang til å gå under minstestraffen på 2 år, og at denne adgang burde vært benyttet.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til de avsagte dommer.
Anken over saksbehandlingen kan ikke føre fram.
Det tilleggsspørsmål som ble stillet lagretten, lød slik: «Er det under 1. hovedspørsmål nevnte tyveri å anse for grovt særlig fordi det er forøvet fra en person på offentlig sted og/eller gjelder en betydelig verdi?» Spørsmålets form er ikke i strid med gjerningsbeskrivelsen i straffelovens §258 annet ledd. Det ble ikke protestert mot formuleringen av spørsmålet, og fra lagmannens rettsbelæring er intet protokollert.
Side:601
Når det gjelder forsvarerens krav om å få adgang til å forelegge lagretten tilleggsspørsmål om det forelå særlige grunner for å sette straffen lavere enn fengsel i 2 år, bemerker jeg at et slikt tilleggsspørsmål ikke kan anses hjemlet i straffeprosesslovens §345, da det her ikke var tale om omstendigheter av betydning for skyldspørsmålet. Derimot hjemler straffeprosesslovens §346 adgang til å stille spørsmål av betydning for straffutmålingen, men de spørsmål det der er tale om, er etter lovens ordlyd begrenset til å gjelde «Tilstedeværelsen af særdeles formildende eller særdeles skjærpende Omstændigheder i Almindelighed». Noen adgang til å stille tilleggsspørsmål som knytter seg til tilstedeværelsen av særlige formildende omstendigheter med relasjon til det enkelte straffebud, er det, slik jeg forstår loven, ikke. Jeg henviser for så vidt til Høyesteretts dom i Rt-1960-634, men går ikke ytterligere inn på spørsmålet, da det i nærværende sak under enhver omstendighet er på det rene at Høyesterett står fritt i sin prøvelse av om det foreligger særlige grunner for å fravike minstestraffen i §263 annet ledd.
På dette punkt er jeg kommet til at anken må tas til følge. Jeg legger vekt på at det forhold tiltalte er dømt for, så langt fra har preget av noen forberedt eller profesjonell forbrytersk virksomhet, men er i høy grad leilighetspreget. Når fornærmede under et drikkelag på et offentlig toalett i beruset tilstand trekker fram en plastpose med penger og holder den opp for andre deltakere i drikkelaget, har han ikke bare opptrådt på en så lettsindig måte at behovet for strafferettslig vern er mindre enn vanlig, men han har også utsatt tiltalte for en fristelse som i øyeblikket ble for stor.
Jeg legger også vekt på at etter strafferegisteret synes tiltaltes tidligere forgåelser ikke å ha vært av graverende karakter, og at den første dom for grovt tyveri ligger så langt tilbake i tiden som 1964, hvoretter tiltalte holdt seg klar av nye forbrytelser i over 4 år. Under disse omstendigheter finner jeg at en straff av 2 års fengsel vil være vesentlig for streng, hvilket også den påstand statsadvokaten opprinnelig nedla gir uttrykk for. Og når først loven etter endringen av 7. juli 1967 har åpnet en viss adgang til å avdempe mulige urimelige virkninger av den tidligere obligatoriske minstestraff på 2 år, kan jeg ikke se det annerledes enn at vi her står overfor et tilfelle hvor adgangen bør benyttes.
Jeg anser en straff av 10 måneders fengsel som passende. Tiltalte har sittet i varetekt fra dommen, og tilkommer da et samlet varetektsfradrag på 195 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag av 195 - ett hundre og nittifem - dager for varetektsfengsel.
Side:602
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Roll-Matthiesen og Gaarder: Likeså.