Rt-1970-627

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-05-22
Publisert:	Rt-1970-627
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 75B/1970
Parter:	Kjell Meland (advokat Odd Harald Starbo - til prøve) mot Kåre Solberg (høyesterettsadvokat Tore Helliesen).
Forfatter:	Mellbye, Blom, Heiberg, Nygaard, Bahr. 10-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 6-

Dommer Mellbye: Stavanger byrett avsa 9. april 1968 dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte Kjell Meland frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kåre Solberg påanket denne dom til Gulating lagmannsrett som avsa dom 22. mai 1969 med slik domsslutning:

«Kjell Meland kjennes erstatningsansvarlig for den skade Kåre Solberg ble påført som følge av kollisjonen mellom hans moped og Kjell Melands hund den 3. november 1965.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjell Meland har påanket denne dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og sakens rettslige sider.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer. Det foreligger uendret for Høyesterett.

Partenes anførsler er de samme som i de foregående retter. Også for så vidt viser jeg til de tidligere dommer.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak tatt opp partsforklaringer av begge parter og avhørt 5 vitner.

Kjell Meland har nedlagt denne påstand:

«Kjell Meland frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Kåre Solberg, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

Side:628

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes, og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av Kjell Meland.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Etter de foreliggende opplysninger legger jeg til grunn at ulykken må ha skjedd ved at hunden kom inn i Solbergs kjørebane like foran eller direkte inn i siden på mopeden, at dette skjedde uten at Solberg burde forutsett det, og at kollisjonen medførte at han ble kastet av mopeden og påført skader. Hund som ferdes løs blir stadig aktivisert av mangfoldige, vekslende sanseinntrykk og reagerer ofte raskt på disse med brå og uforutseelige utslag i sine bevegelser, med de farer dette innebærer for den selv og andre. Når det da som i nærværende sak hender en ulykke fordi hunden kolliderer med en moped, er skadetilføyelsen påregnelig og typisk og omfattes av det objektive ansvar for dyr etter N.L. 6-10-2, jfr. Rt-1954-710. Dette må gjelde uansett om det som her dreier seg om en liten hund i et rolig boligstrøk, hvor det i og for seg ikke foreligger en slik faregrad at det kan bebreides eieren som uaktsomt at han har latt sin hund gå løs. I dette siste spørsmål er jeg enig med byretten.

Solberg kjørte ved anledningen uten styrthjelm. Jeg er - dog under noen tvil - enig med lagmannsretten i at bruk av styrthjelm for fører av moped i alle fall i 1965 ikke var så vanlig og så sterkt innskjerpet at Solbergs unnlatelse kan karakteriseres som uaktsom og få innflytelse på erstatningsutmålingen.

Anken har ikke ført frem. Saken angår imidlertid et rettsspørsmål av prinsipiell karakter, og avgjørelsen har i ett punkt budt på tvil. Jeg finner derfor at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Nygaard og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (hjelpedommer Bjarne Mellegaard): - - -

Saksøkeren har opplyst at han under sine arbeidsoppdrag for Teknisk Bureau benyttet sin egen moped, mot at arbeidsgiveren godskrev ham utgiftene til buss. Den mopeden han kjørte den 3. november 1985 hadde han kjøpt brukt. Mopeden kunne under gunstige omstendigheter komme opp i en fart av 40 km. i timen. Saksøkeren benyttet aldri beskyttelseshjelm under kjøring med moped, heller ikke den 3. november 1965. Derimot brukte han vanligvis hjelm når han kjørte motorsykkel. Motorsykkelsertifikat hadde han hatt i flere år. - - -

Side:629

Det er på det rene at saksøkte har en kombinert villaforsikring i Storebrand som også omfatter ansvar for hundens skadegjørende handlinger. Det er videre blitt opplyst at saksøkeren før ulykken hadde tegnet en ulykkesforsikring på kr. 60.000,-, hvorav han pr. i dag har fått utbetalt ca. kr. 4.000,-, som følge av de skader han pådro seg den 3.11.1965. Partenes forsikringsforhold får dog ingen innflytelse på rettens avgjørelse i saken. - - -

Retten skal bemerke:

Retten er enig med saksøkte i at det faktiske hendelsesforløp er sparsomt opplyst, og at det er vanskelig å kunne rekonstruere ulykken i Mor Åses vei den 3/11 1965. På bakgrunn av bevisførslen finner retten dog å kunne legge til grunn at saksøktes hund «Fellow» ved å løpe ut i gaten enten foran saksøkerens moped eller inn i siden på mopeden, forårsaket at saksøkeren mistet herredømmet over kjøretøyet og veltet i gaten, slik som foran under pkt. II nærmere beskrevet. Retten finner således sannsynliggjort at det foreligger den nødvendige årsakssammenheng mellom hundens bevegelser og den inntrufne trafikkulykke med de skadegjørende følger dette fikk for saksøkeren.

Retten kan dog ikke finne at saksøkte som eier av hunden er noe å bebreide for den skadegjørende handling. Det er for det første helt på det rene at hunden aldri tidligere hadde forårsaket noen vanskeligheter verken for gående eller kjørende trafikk i gaten. Dernest er det blitt opplyst at hunden var av et rolig gemytt som var vel fortrolig med å gå løs omkring blant barna i gaten, og at den av eieren var gitt vanlig dressur. På bakgrunn av boligstrøkets karakter med liten trafikk i gaten kan ikke retten se at det var uaktsomt av saksøkte å slippe hunden løs på eiendommen den 3. november 1965, selv om hunden i båndtvangperioden frem til 31. oktober for det meste hadde stått bundet. Det er godtgjort, bl.a. ved flere vitneforklaringer at det er vanlig praksis i dette strøket å la hundene gå løse fra tid til annen, idet man ikke har regnet med at dette skulle kunne forårsake noen spesielle ulemper. Retten kan etter dette ikke finne at saksøkte ved å slippe hunden løs burde ha regnet med at den ville komme til å løpe ut i gaten på en slik måte at den ville representere noen fare for den kjørende trafikk. Noen mangel på aktsomhet fra saksøktes side kan derfor ikke konstateres.

Retten kan heller ikke se at det etter norsk rett kan utledes noen ulovhjemlet regel om ansvar for hunders skadegjørende adferd uten hensyn til subjektiv skyld hos hundens eier. Ansvar for hunders skadegjørende handlinger på objektivt grunnlag må bedømmes etter den positive bestemmelse i N.L. 6-10-2 slik denne bestemmelse er blitt fortolket av Høyesterett i dommen fra 1954, jfr. herom for øvrig Kristen Andersen: Erstatningsrett 228 ff., der det bl.a. blir uttalt: «Den foreliggende rettspraksis synes imidlertid bestemt å tale mot at Høyesterett vil innlate seg på å operere med et ulovfestet objektivt ansvar for dyr. Dette er så meget mer sannsynlig som det etter Høyesteretts dom av 1954 ( Rt-1954-710 flg.) er blitt en omfattende adgang til å pålegge objektivt erstatningsansvar i tilknytning til N.L. 6-10-2.»

Retten kan heller ikke se at saksøkerens betraktninger om objektivt ansvar bygget på forsikrings-, prevensjons- eller risikomomenter kan tillegges relevans i nærværende sak, jfr. herom Kristen Andersen 242 ff.

Side:630

Det står etter dette tilbake for retten å ta standpunkt til om saksøkte skal dømmes erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag med hjemmel i N.L. 6-10-2. Retten er, om enn under tvil, kommet til at spørsmålet om ansvar for saksøkte på dette grunnlag må besvares benektende. Slik Høyesterett har fortolket bestemmelsen, blir ansvar for bl.a. hunders skadegjørende handlinger på objektivt grunnlag bare å statuere dersom «skadetilføyelsen hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet må sies å være påregnelig og typisk», dvs. at erstatningsansvar etter nevnte bestemmelse er begrenset til de «erfaringsmessige påregnelige skadesituasjoner», jfr. Kr. Andersen s.220. Retten har ved avgjørelsen lagt vekt på at ulykken fant sted i et rolig og lite trafikkert boligstrøk, der ulykker av den art det her dreier seg om ikke kan sies å være påregnelige. Hadde Mor Åses vei vært en sterkt trafikkert gate med forretninger og stor gjennomgangstrafikk, ville situasjonen kunne fortone seg annerledes hva sannsynligheten for trafikkulykken angår. Gaten blir, etter hva det er opplyst, i stor utstrekning benyttet av de huseierne som bor til gaten, mens fremmed trafikk er av beskjeden karakter, selv om slik trafikk naturligvis forekommer hver dag. Når det gjelder hunden «Fellow» er det blitt forklart at denne nærmest blir karakterisert som skjødehund på grunn av dens beskjedne vekt og størrelse. Retten har ved selvsyn konstatert at betegnelsen «skjødehund» er et dekkende uttrykk. Slik retten har forstått N.L. 6-10-2, sikter Høyesterett med uttrykket «dyrets art» ikke nødvendigvis bare til dyrearten, men også til dyrerasen. Når det gjelder hunder, antar retten at det f.eks. kan være grunn til å ta med i betraktning ved bedømmelsen av uttrykket «dyrets art», hvor vidt det dreier seg om små skjødehunder eller store bruks- og vakthunder som f.eks. schaferhunder. Retten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på hvorvidt nevnte sondring mellom skjødehunder og andre hundeslag er relevant, idet den under enhver omstendighet legger til grunn, alle forhold tatt i betraktning, at den skadetilføyelse hunden «Fellow» forårsaket den 3. november 1965 ikke kan karakteriseres som påregnelig og typisk. Det kan slik retten ser det ikke sies å være påregnelig og typisk at hunder som er vel fortrolig med gateomgivelsene, og som er vokst opp i og i nærheten av gaten, plutselig skal løpe ut i gaten rett foran eller rett inn i siden på en kjørende moped. Hunder som er vokst opp i nærheten av en bestemt gate, lærer erfaringsmessig å tilpasse seg trafikken i gaten. Det kan derfor ikke sies å være påregnelig og typisk at en slik hund i et fredelig bolig- og gatestrøk skal gi årsak til en ulykke med det hendelsesforløp som nærmere beskrevet foran. Retten legger også i noen utstrekning vekt på at det i nærværende sak dreier seg om en voksen hund. At hvalper har for vane å løpe ut i gaten når de blir sluppet løs uten tilsyn, må formentlig kunne påregnes. Dette var for øvrig tilfelle i den sak som er referert i RG-1943-468, der det dreiet seg om en 6 mnd. gammel schäferhund som plutselig løp ut i gaten og kolliderte med en syklist. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen og Odd Schei og sorenskriver Olaf Sirnes):

Den 3. november 1965 ca. kl. 13.45 kom Kåre Solberg kjørende på

Side:631

sin moped sydover Mor Åses vei i Stavanger. Under kjøringen kolliderte han med Kjell Melands hund, «Fellow». Mopeden veltet, og Solberg ble slått bevisstløs. Han pådro seg skader og er erklært 70 % arbeidsufør. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. - - -

Det er på det rene at det var en kollisjon mellom hunden og mopeden, og retten må gå ut fra at denne kollisjonen var årsak til at mopeden veltet og Solberg ble slengt i gaten. Meland har anført at hunden kan ha stått, gått eller ligget i gaten og blitt påkjørt av Solberg. Dette måtte forutsette en usedvanlig uoppmerksomhet fra Solbergs side. Retten har sett hunden. Den gjør inntrykk av å være en meget geskjeftig og noe vimset liten hund. Retten finner det overveiende sannsynlig at når den er kommet i veien for mopeden, skyldes det at den er styrtet ut i gaten uten å være oppmerksom på eller ta hensyn til mopeden. Retten er således enig med byretten i at hunden er årsak til trafikkulykken og dermed til de skader som er en følge av denne.

Retten antar at denne skadetilføyelse går inn under N.L. 6-10-2. Denne bestemmelse om objektivt ansvar for dyr har etter Høyesteretts dom inntatt i Rt-1954-710 følgende, den begrensning «at skadetilføyelsen hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet må være påregnelig og typisk.»

Retten antar at det er typisk for hunder at de plutselig kommer styrtende ut i veien uten å ta hensyn til trafikken. Noen hunder kommer på grunn av trafikken, det er de som gjør mot de motorkjøretøyer som passerer. Andre er så opptatt med sitt og så vimset at de ikke tar hensyn til trafikken, slik som hunden i dette tilfellet.

Spørsmålet blir så om det kan sies å være påregnelig at det at en hund på den måten kommer styrtende ut i gaten, blir årsak til en trafikkulykke med personskade til følge. Meland har i denne forbindelse vist til hundens størrelse og til gatens beskaffenhet. Retten bemerker at det vil spille mindre rolle om hunden er stor eller liten. En liten hund er antakelig like farlig som en stor hund for mopedister og syklister. Når det gjelder Mor Åses vei, så er det en typisk boliggate med liten gjennomgangstrafikk. Men så stor som biltettheten allerede var i 1965 i dette strøk, ble det allikevel en god del motorisert trafikk gjennom gaten. At gaten bare var 4 meter bred med utkjørsel rett fra husene, og at barna ofte brukte gaten som lekeplass, førte til at biler og andre motorkjøretøyer holdt liten fart i gaten. Etter en vurdering av gaten og den trafikk som gikk der i 1965 er retten kommet til at det var påregnelig at hundens oppførsel i dette tilfellet ble årsak til en trafikkulykke med personskade av slik størrelse som det her dreier seg om.

Retten kan ikke finne at Solberg ved eget uaktsomt forhold har medvirket til skaden. Han hadde kjørt motorsykkel i 10 år uten å ha vært innblandet i trafikkuhell. Kolbjørn Meland sier at han kjørte alminnelig, og det foreligger ikke noen opplysninger som tyder på at han hadde noen uforsvarlig stor hastighet. Meland har vist til at det er åpent på begge sider av gaten der kollisjonen fant sted, og at Solberg derfor må ha vært uoppmerksom hvis han ikke så hunden når den kom springende. Retten antar imidlertid at man ikke kan forlange at Solberg skulle bli oppmerksom på den lille hunden før den sprang inn på gaten.

Side:632

Solberg brukte ikke styrthjelm. Statens arbeidstilsyn har i mars 1965 fastsatt bestemmelser for bruk av styrthjelm under kjøring med motorsykkel, herunder også moped, i arbeidsgivers tjeneste. Ifølge disse bestemmelser må arbeidsgiveren sørge for at styrthjelm stilles til rådighet for arbeiderne. Arbeideren har plikt til å bruke den. Solberg hadde vært hjemme mellom to arbeidsoppdrag. Retten trenger ikke ta stilling til om han var i arbeide da ulykken skjedde, idet den ikke i noe tilfelle kan finne det uaktsomt av Solberg at han ikke nyttet hjelm. Rundskrivet fra Statens arbeidstilsyn av mars 1965 var ukjent for ham, og han hadde heller ikke fått utlevert hjelm av sin arbeidsgiver. I hvert fall i 1965 var bruken av styrthjelmer for mopedister ikke så alminnelig at det kan bebreides noen som uaktsomhet at hjelm ikke ble brukt. - - -