Rt-1970-679

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-06-06
Publisert:	Rt-1970-679
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 84B/1970
Parter:	Adolfine Førre (advokat Leif Middelthon - til prøve) mot staten ved Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Leivestad, Mellbye, Roll-Matthiesen, Nygaard, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §367, §375

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmål om rett for en eier av fjellområde til erstatning når innehaver av vassdragsog fallrettigheter kjøpt fra eiendommen i 1907 nå skal foreta utbygging med neddemming av beitemark m.v.

Ryfylke herredsrett avsa 4. juli 1966 dom med denne domsslutning:

«1. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen kan som eier av vassdrags- og fallrettene på eiendommen Ulladalsheia, gnr. 9, bnr. 11 i Suldal foreta utbygging av vassdraget, herunder neddemming i heia, omtrentlig av den størrelsesorden som fremgår av det foreliggende forprosjekt, mot å betale erstatning for grunn som beslaglegges av gnr. 9, bnr. 11 til

1. Permanente og midlertidige veier.

2. Permanente og midlertidige brakkeområder.

3. Steinbrudd og massetak.

4. Opplagsplasser.

5. Anleggskraftlinjer. i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre utbyggingen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Grunneieren Adolfine Førre anket, og staten ved Hovedstyret for vassdrags- og elektrisitetsvesenet (heretter kalt NVE) motanket.

Gulating lagmannsrett avsa 4. juni 1968 dom med denne domsslutning:

«Staten ved Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har rett til som eier av vassdrags- og fallrettighetene på gnr. 9 bnr. 11 Ulladalsheia i Suldal, å foreta utbygging av vassdraget av størrelse omtrent som det fremlagte forprosjekt viser uten å betale erstatning eller vederlag for grunn som derved neddemmes eller for grunn som derved beslaglegges til damfester, tunnelinnslag, renner eller rørledninger eller for ulemper som skyldes anleggsvirksomheten. For grunn som derved beslag-

Side:680

legges til permanente veier, permanente brakkeområder og permanente opplagsplasser og til steinbrudd og massetak betales 200 - to hundre - kroner pr. mål. For midlertidig beslagleggelse ved utbyggingen av grunn til midlertidige veier, brakkeområder, opplagsplasser og anleggskraftlinjer betales ikke erstatning eller vederlag.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdene går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Adolfine Førre har anket over lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Hun gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Lagmannsretten har tatt feil når den ikke har forstått skyldsetningsforretningen av 24. april 1907 slik når den refererer kjøpeavtalen at denne innebærer at kjøperen får uhindret adgang til å beslaglegge nødvendig grunn til utbygging av vannkraften, men mot å betale kr. 200 pr. dekar udyrket grunn.

Subsidiært gjør fru Førre gjeldende at det må betales vanlig erstatning etter skjønn for den grunn som beslaglegges ved utbyggingen, og ytterligere subsidiært at det må betales erstatning for en oppdemming ut over 5 m over naturlig vannstand i Stovedalsvann, Førrevann og Undeknutvann, og atter subsidiært at det må betales erstatning for magasinering av vann hentet utenfor vassdragene på eiendommen.

Overfor NVE's anke hevder fru Førre at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt den fastslår krav om erstatning for grunn i Ulladalsheia med kr. 200 pr. dekar.

Adolfine Førre har under hovedforhandlingen lagt ned påstand som i forkortet form lyder:

«Hovedstyret for Norges vassdrags -og elektrisitetsvesen kan som eier av vassdrags- og fallrettighetene på eiendommen Ulladalsheia, gnr. 9 bnr. 11 i Suldal, foreta utbygging av vassdragene, herunder neddemming av heia av den størrelsesorden som fremgår av det foreliggende forprosjekt mot å betale erstatning: prinsipalt: kr. 200,- pr. mål, for nødvendig grunn som beslaglegges av gnr. 9, bnr. 11 ved utbyggingen av vassdragene, subsidiært A: fastsatt ved skjønn, for nødvendig grunn som beslaglegges av gnr. 9, bnr. 11 ved utbyggingen av vassdragene, subsidiært B: fastsatt ved skjønn, for nødvendig grunn som beslaglegges av gnr. 9, bnr. 11 ved utbyggingen av vassdragene. Dog betales ingen erstatning for de beslagleggelser som ville følge av at Stovedalsvann, Førrevann og Undeknutvann ble demmet opp til 5 m over naturlig vannstand subsidiært C: fastsatt ved skjønn, for nødvendig grunn som beslaglegges av gnr. 9, bnr. 11 ved utbyggingen av vassdraget. Dog betales ikke erstatning for den grunn som må antas å ville ha vært beslaglagt ved en teknisk/økonomisk optimal separat utbygging av vassdragene på eiendommen.»

Fru Førre har hatt bevilling til fri sakførsel og påstår derfor ikke saksomkostninger.

Side:681

NVE har anket over lagmannsrettens dom for så vidt denne er kommet til at det skal betales kr. 200 pr. dekar for beslagleggelse av grunn til permanente veier, brakkeområdet, opplagsplasser, steinbrudd og massetak. Hovedstyret viser til herredsrettens begrunnelse for at prisen kr. 200 pr. dekar ikke gjelder i fjellet, og gjør i det hele gjeldende de samme anførsler som overfor herreds- og lagmannsrett. Under hovedforhandlingen har NVE påstått at fru Førres anførsler om erstatning etter skjønn for all neddemming, hennes subsidiære påstand A, er for sent satt fram, jfr. tvistemålslovens §367 og §375.

NVE har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen kan som eier av vassdrags- og fallrettighetene på eiendommen Ulladalsheia, gnr. 9, bnr. 11 i Suldal vederlagsfritt foreta oppdemming av den størrelsesorden som fremgår av det foreliggende forprosjekt samt vederlagsfritt beslaglegge grunn av gnr. 9, bnr. 11 i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre utbyggingen av vassdragene.

2. Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Subsidiært:

1. Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen kan som eier av vassdrags- og fallrettighetene på eiendommen Ulladalsheia, gnr. 9, bnr. 11 i Suldal vederlagsfritt foreta oppdemming av den størrelsesorden som fremgår av det foreliggende forprosjekt samt vederlagsfritt beslaglegge grunn av gnr. 9, bnr. 11 i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre utbyggingen av vassdragene, dog slik at den økning av neddemmet og beslaglagt areal som skyldes at fremmed vann føres inn over eiendommen, erstattes etter vanlige prinsipper.

2. Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsrett og lagmannsrett. Det er lagt fram noen nye dokumenter for Høyesterett. Det er ikke gitt parts- eller vitneforklaring.

Jeg er kommet til et noe annet resultat enn de tidligere instanser.

Den prosessuelle innvending som er reist fra NVE's side mot fru Førres subsidiære påstand A blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til etter det resultat jeg er kommet til.

Saken gjelder spørsmålet om eieren av Ulladalsheia har krav på erstatning for beslagleggelse av grunn til vannkraftutbygging i henhold til de salgsavtaler om vannkraften som ble inngått i 1907. Det dreier seg om et fastsettelsessøksmål, idet utbygging ikke er satt i gang, og endelige planer ikke foreligger. Saksøkeren

Side:682

fru Førre har bygget sine krav på et forprosjekt merket B.5927 a, utarbeidet av NVE. Dette er nå flere år gammelt; nye planer har vært utarbeidet, og hvordan utbyggingen endelig vil bli, vet man ikke. Men fru Førre har knyttet sine påstander til forprosjektet, og dette er det for så vidt ikke reist innvending mot som man kan regne med at det ikke vil bli neddemmet mindre områder når utbygging blir satt i gang.

Når det gjelder hovedspørsmålet, om avtalene av 1907 om salg av vassdrags- og fallrettigheter gir eieren av Ulladalsheia krav på erstatning for grunn som beslaglegges ved oppdemming, ser jeg det slik som de tidligere instanser, at det går klart fram av det referat som skylddelingene av 24. april 1907 På eiendommene Mæland og Førre gir av salgsavtalene vedrørende vannkraften at kjøperen fikk rett til uten ytterligere vederlag å foreta oppdemming og regulering av vannene. Dette støttes av den erklæring Jonas Førre gav 3. juli 1907. Jeg kan for så vidt vise til det som er anført av herredsrett og lagmannsrett.

Det som herredsretten har vært i tvil om, og som lagmannsretten drøfter, er hvorvidt en neddemming i så stort omfang som etter forprosjektet, av ca. 4500 dekar, går ut over hva partene hadde regnet med og som kan anses omfattet av kontrakten; med andre ord, om en så utstrakt neddemming i sin helhet kan skje vederlagsfritt.

Salget i 1907 var i høy grad spekulasjonspreget. Utbygging var dengang ikke aktuell; den måtte i tilfelle skje engang i fremtiden. En sterk teknisk utvikling kunne man utvilsomt forutse, selv om man ikke kunne forutse hva det kunne føre til når det gjaldt neddemming.

At neddemmingsretten skulle være knyttet til de tekniske muligheter man kunne regne med i 1907 i et vanskelig tilgjengelig høyfjellsområde, kan jeg ikke finne. Når det har vært nevnt at man må legge til grunn at man ikke forutså oppdemming mer enn til 5 meters høyde, som dengang var det praktisk mulige, finner jeg det uantakelig. Man kjente i 1907 til oppdemming av magasiner, og til overføring av vannkraft fra et vassdrag til et annet, dels ved stengning av et avløp slik at vannet fikk et annet løp, og dels ved overføring i rør, renne eller tunnel. Men overføring i den utstrekning som det ved nyere tids teknikk er blitt mulig og praktisk, lå utenfor hva man dengang regnet med. Etter forprosjektet dreier det seg om å overføre vassdrag med nedslagsfelter og årsavløp flere ganger større enn det som naturlig hører til Ulladalsheia. Dette betyr vesentlig større magasiner og neddemming enn det ville bli tale om ved utbygging av vassdragene i Ulladalsheia alene.

Lagmannsretten har anført at om det etter forprosjektet vil bli beslaglagt henved 5 km2 så er dette bare en mindre del av eiendommen som er beregnet til 38,2 km2. Selv om dette er av betydning, kan jeg ikke finne det avgjørende. Områdene rundt vannene vil være de verdifulleste for grunneieren, idet de beste beiteområder vil være der, først og fremst for husdyr, men også

Side:683

for vilt. Overskjønnet av 16. september 1963 har regnet med en bruksverdi av de ca. 4880 dekar det er spørsmål om til kr. 15.000.

Etter min mening dreier det seg etter forprosjektet om overføring og oppmagasinering av vann fra andre vassdrag i et omfang og med virkninger som går vesentlig ut over det som med rimelighet kan anses for dekket ved avtalene av 1907. Jeg antar derfor at det vil være naturlig å se forholdet slik at det må betales erstatning for neddemming etter forprosjektet som må anses å skyldes overføring fra andre vassdrag.

Når det settes en grense ved overføring fra andre vassdrag, er jeg klar over at det innebærer en viss vilkårlighet eller omtrentlighet. Dels var overføring ikke ukjent i 1907, dels kunne man regne med at det ville bli praktisk i større grad. Noen eksakt grense for den oppdemming som kunne bli aktuell for vannene i Ulladalsheia uten overføring kjenner man ikke; det er vel mulig at man ville gå til forholdsvis større oppmagasinering hvis overføring ikke var aktuell. Likevel antar jeg at man ved å holde seg til forprosjektet vil ha et utgangspunkt som gir grunnlag for en konkret og fornuftig løsning, når man i tilknytning til subsidiære påstander fra begge parter sier at det skal betales for den økning av neddemmet areal som skyldes at fremmed vann føres inn over eiendommen. Hvor store disse arealer vil være etter forprosjektet er ikke oppgitt av partene, men vil formentlig nokså enkelt kunne beregnes med praktisk brukbar nøyaktighet.

Erstatningen for dette areal må fastsettes etter vanlige prinsipper. Som herredsretten finner jeg det klart at bestemmelsene i avtalene av 1907 om kr. 400 og kr. 200 pr. dekar bare sikter til grunn til fabrikkbygninger, arbeiderboliger og veier m.v. i Førrebotn, og ikke til grunn i Ulladalsheia, hvor dette ville vært utenkelige priser.

Når det gjelder grunn til damfester, tunnelinnslag, renner, rørledninger, veier, brakkeområder, opplagsplasser, steinbrudd, massetak og kraftlinjer for anleggene, finner jeg at også dette må anses omfattet av bestemmelsene i avtalene av 1907 om fri grunn til det som var nødvendig for utbygging og utnyttelse av vannkraften; dette gjelder både midlertidige og permanente beslagleggelser.

Det kunne også her bli spørsmål om man skulle sondre ettersom det gjelder grunn nødvendig til utbygging av vannkraften i Ulladalsheia, eller de økede beslagleggelser som følge av en større utbygging på grunn av overføringer. Det dreier seg imidlertid her om forholdsvis små arealer i det hele; samiet antar jeg det vil dreie seg om så vidt beskjedne utvidelser av grunn av forholdsvis liten verdi at de ikke fremtrer som så vesentlige at de bør betinge noen tilleggsbetaling. Jeg bemerker i den forbindelse at veiutbygging må antas å bety en fordel for grunneieren.

Etter resultatet finner jeg at NVE ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Side:684

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen kan som eier av vassdrags- og fallrettighetene på eiendommen Ulladalsheia, gnr. 9 bnr. 11, i Suldal uten ytterligere vederlag foreta oppdemming av innsjøer og vann i den størrelsesorden som går fram av fremlagt forprosjekt B.5927 a og legge beslag på grunn som er nødvendig for utbygging av vassdragene, men slik at den økning av neddemmet areal som skyldes at vann føres inn på eiendommen fra andre vassdrag blir erstattet etter vanlige prinsipper.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Nygaard og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kåre Høyland): - - -

Retten skal først referere de dokumenter fra 1907 som det er henvist til i saken.

1. Skylddeling avholdt 27.4.1907 over gnr. 9, bnr. 11, Mæland, eier Jonas Førre.

«Aar 1907 den 24. april samledes vi undertegnede 4 af sorenskriveren opnevnte skjøns- og meddommænd nemlig Lars T. Fjeldberg, Sveinung A. Ørekvam, Lars J. Ritland og Osmond O. Galland hos Jonas Førre eier av anpart af gaarden Mæland gaardno. 9, brugsno. 11 af skyld 0 mark 6 øre i Suldals herred for at udføre en skyldsætningsforretning paa denne eiendom i anledning af, at eieren har solgt og afhændet endel af dette sit brug til høiesterettsadvokat hr. Gunder Gundersen af Kristiania. Sorenskriverens opnævnelse af 30/3-1907 vedlegges nærværende forretning. Selgeren var tilstede og opgav at have solgt de i sin ovennævnte eiendom tilhørende vasdragsrettigheter og fossefall med uhindret rett til opdænming og regulering af de på eiendommen liggende vande og indsjøe, samt de dertil nødvændige damfæstigheder, tuneller, render, og ledninger etc., som er nødvendig til vandkraftens udnyttelse heri indbefattet ret til at lede elven i tunel til sjøen eller andet bekvemt sted om ønskes paa denne mih eiendom. Ligesom kjøberen skal have uhindret ret til benyttelse af de eiendommen tilhørende veie og landgangsrettigheder. Skal også sælgeren have fremtidig ret for gaardbrug til at benytte de paa min eiendom af kjøberen i fremtiden mulig byggede nye veier. Kjøberen har endvidere ret til i fremtiden at erholde den til vandkraftens udnyttelse nødvendige grund, samt tomter til fabrikbyghinger, arbeidsboliger og veie tec. efter en pris av kr. 400,- pr. maal dyrket mark samt kr. 200,- pr. maal udyrket. Efter før at have beseet eiendommen fandt vi, at det solgte utgjorde 2/6 af det ovennævnte brug, vil det saaledes få en skyld af 2 øre, den tilbageverende del får en skyld af 4 øre.»

2. Erklæring av 3.7.1907 avgitt av Jonas Førre.

Side:685

«Som sælger af anparter af Førre og Ulledalsheien i henhold til haandgivelser af 13de juni 1906 erklærer jeg herved, at det er disse haandgivelsers mening, at den mig betingede godtgjørelse af kr. 400,- og kr. 200 pr. maal for avstået dyrket og udyrket mark kun gjelder de i haandgivelsernes 4de punktum omhandlede virkelige afstaaelser af grund, derimod ikke de ovenfor i haandgivelsen nævnte rettigheder til opdæmning, ledninger, tuneller etc.»

3. Skjøte av 10.7.1907 fra Jonas Førre til advokat Gundersen på de rettigheder som var fraskylddelt 24.4.1907.

«Undertegnede Jonas Førre erkjender herved ved kjøbekontrakt afødt xx.xx.1906 at have solgt, ligesom jeg herved skjøter og overdrar til advokat Gunder Gundersen de min eiendom Ulledalsheien gaards no 9, brugs no 11 i Suldal tilhørende vassdragsrettigheder og fossefald etc., nærmere beskrivne i skylddelingsforretning, afholdt, 24, afhjemlet 25 april sistl., ved hvilken forretning de overdragne herligheder har faaet brugs no 14 af gaards no 9 og en skyld af 2 øre. I forretningen hvortil henvises, er nævnt forskjellige rettigheder, som kjøberen og fremtidige eiere af vassdragsrettigheden tilkomme over min gjenvæhende eiendom, hvilke rettigheder herved paahæftes denne min eiendom, gaards no 9, brugs no 11 som stedsevarig byrde. Paa den anden side tilkommer jeg og senere eiere af min eiendom ret til for gaardsbrug at benytte de paa eiendommen af kjøberen i fremtiden mulig byggede veie. Kjøbesummen kr. 5.000,- fem tusinde kroner - er betalt kontant. Videre pligter kjøberen, saasnart der paabegyndes anlæg til vandkraftens udnyttelse yderligere at betale kr. 10.000,- ti tusinde kroner - og forbeholder jeg mig herfor pantesikkerhed i de overdragne herligheder. Thi skal den solgte eiendom (vassdragsrettigheder m.m.) med rettigheder og tilliggelser herefter tilhøre advokat Gunder Gundersen med fuld eiendomsret, og forbliver jeg hjemmelsansvarlig efter loven.»

Den i skjøtet nevnte kjøpekontrakt av 13.6.1906 er ikke tinglyst og finnes ikke.

4. Skylddeling avholdt 24.4.1907 over gården Førre gnr. 34, bnr. 1 i Hjelmeland, eier Jonas Førte.

«.... underskrevne af sorenskriveren opnævnte skjønsmænd os paa gaarden Førre, gaardsno. 34, br.nr. 1 af skyld 1 mark 79 øre i Hjelmeland herted for at skylddele denne eiendom i anledning af, at Jonas Førre til Høiesteretsadvokat Gunnar Gundersen, Kristiania har afhændt en del af samme. Hr. Chr. Selvaag var paa grund af sygdom forhindret at møde, hvorfor supleanten Nils N. Hauge mødte i hans sted. Til opmand valgtes Ole Tuntland. Sælgeren var tilstede, kjøberen ikke. Sælgeren paaviste den solgte andel og dessuden fremlagde følgende kontrakt: Undertegnede, Jonas Førte eier af gaarden Førre, gaardsno. 34 brugsno. 1 i Hjelmelands prestegjæld overdrager herved til hr. Gunnar Gundersen de ovennævnte eiendom tilhørende vasdragsrettigheder og fossefald med uhindret ret til opdæmning og regulering af de paa eiendommen liggende indsjøer og vande samt de dertil nødvendige damfestigheder, tuneller, render og ledninger tec. som er nødvendige til vandkraftens udnyttelse. Heri er også indbefattet ret til at lede vand i tunel til sjøen eller andet bekvemt sted om ønskes paa min eiendom.

Side:686

I disse afståelser er også indbefattet hvad jeg i fællesskab eier af vandrettigheder med nabogaarden Førre, gaardsno. 34 brugsno. 2 og 3. Ligesom kjøberen skal have uhindret ret til benyttelse af de eiendommen tilhørende veie og landgangsrettigheder ved sjøen skal ogsaa sælgeren have fremtidig ret for gaardsbrug at benytte de paa eiendommen af kjøberen i fremtiden mulig byggede nye veie. Kjøberen har endvidere ret til i fremtiden at erholde de til vandkraftens udnyttelse nødvendige tomter og grund til fabrikbygninger, arbeiderboliger og veier efter en pris kr. 400 pr. maal dyrket mark samt kr. 200 pr. maal udyrket. Herfor skal betales mod hæftelsesfrit skjøde kr. 5000,- og desuden saasnart der begyndes anlæg til vandkraftens udnyttelse kr. 10.000. Sælgeren garanterer kjøberen mod odelssøgsmål. Omkostningene ved overdragelsen overtages af kjøberen. Dette tilbud vedstaaes indtil §lste januar 1907. Valde den 13de juni 1906. Efter forud at have befaret forannævnte eiendom, fandt vi at den solgte del udgjør 22/179 part eller 22 øre af den samiede eiendom.»

De 2 skylddelinger (1 og 4) er avholdt samme dag og avhjemlet samme sted, men med forskjellige skylddelingsmenn.

5. Skylddeling avholdt 5.6.1907 over gnr. 34, bnr. 1 i Hjelmeland i forbindelse med salg av endel av Førreheia til dr. Thv. Heiberg.

«Aar 1907 den Ste juni indfant vi fire af sorenskriveren opnævnte lagrettesmænd os paa gaarden Førre, gnr. 34 br.nr. 1 af skyld 1 mark 57 øre i Hjelmeland thinglag for at dele og skyldsætte denne eiendom i anledning af, at Jonas Førre til dr. Thv. Heiberg, Kristiania har solgt en parcel bestaaende af to dele af samme. Til opmand valgtes Nils N. Hauge. Sælgeren var tilstede og paaviste de solgte andele, hvis grenser saaledes blev beskrevne. 1. Oddaheien med Blaafjeld og østover til amtsgrændsen.»

6. Kjøpekontrakt av 13.6.1907 vedk. det område som ble skylddelt over den 5. juni.

«Undertegnede Jonas Førre sælger herved til dr. Thv. Heiberg, Kristiania, den min anpart af Førre gnr. 34 bnr. 1 tilliggende hei, hvis grændser og udstrækning nærmere er bestemte og beskrevne ved den i 1905 afholdte udskiftning for 6000 - seks tusinde kroner. Heien indbefatter saaledes foruden Oddeheien ogsaa Blaafjeld østover til amtsgrændsen samt de mig tillagte støls og beitestrekninger i A/S. Rennesø Sauebeiteshei Vasbotn, Glommedal og Skihidler samt litla «Bjønshihaalo» med strækning fra Vasbotnvandet til grændsen mod Mæland og Grasdalen... I kjøbet indbefattes ikke de tilliggende vasdragsrettigheder og fossefald, som jeg har solgt til hr. Helge Steen med uhindret ret til opdæmning og regulering af de paa eiendommen tilliggende indsjøer og vande samt de dertil nødvendige damfestigheder, tuneller, render og ledninger tec. som er nødvendige til vandrettens udnyttelse heri ogsaa indbefattet retten til at lede elven i tunel til sjøen eller andet bekvemt sted, ligeledes forboholdes for eieren af fossefaldene og vasdragsrettighederne ret til at erholde den til vandkraftens udnyttelse nødvendige grund og tomter til fabrikboliger og veier uden vederlag til kjøberen... Kjøberen har ret til at benytte de min gaard tilhørende veie til sjøen. Kjøberen har ret til om han ønsker det senere at udtage en tomt af min gjenværende eiendom (hjemmegaarden) til en pris af kr 400 pr. maal

Side:687

indmark og kr. 200 pr. maal udmark. Efter den for indmarken pr. maal bestemte pris har kjøberen derhos ret til at ved siden af mit baadnøst at erholde sjøgrunn med 4 m bred strandlinje.»

Saksøkeren har hevdet prinsipalt at dokumentene av 1907 må forstås slik at vassvesenet skal betale for all grunn som beslaglegges i Ulladalsheia i forbindelse med en utbygging av vasskraften etter en pris av kr. 200 pr. dekar.

subsidiært dersom retten fortolker dokumentene slik at det ikke skal betales noe vederlag for grunnen, så må denne kontraktsbestemmelse være bortfalt som følge av bristende forutsetninger fordi kraftutbyggingen som følge av utviklingen på dette område vil medføre at det beslaglegges områder av en langt høyere størrelsesorden enn partene hadde tenkt på i 1907. Saksøkeren har isåfall krav på erstatning for det område som beslaglegges etter takst.

Saksøkte har bestritt at dokumentene av 1907 kan fortolkes slik saksøkeren gjør det, og hevder også at det ikke foreligger brist på relevante forutsetninger som gir adgang til å gå fra salget av vassrettene eller den del av salget som gjelder retten til å beslaglegge grunn i forbindelse med kraftutbyggingen. - -

Rettens merknader.

I Høyesteretts kjennelse av 30.6.1962*) har førstvoterende gitt anvisning på en fremgangsmåte som går ut på at det avgis alternative skjønn, og at tvisten om forståelsen av 1907-dokumentene så avgjøres av de ordinære domstoler.

For Høyesterett gjaldt tvisten overskjønnets standpunkttagen til, og tilkjennelse av erstatning for neddemte arealer. Dette fremgår såvel av gjengivelsen av den ankende parts (statens) anførsler, som av førstvoterendes votum.

Under forberedelsen for det nye overskjønn er man så blitt klar over at forståelsen av 1907-dokumentene kan ha en rekke variasjoner, og som følge av dette er det av Staten v/Landbruksdepartementet oppstillet 8 alternativer for overskjønnet.

Partene i nærværende sak har knyttet sine påstander til disse alternativer - henholdsvis til det høyeste og det laveste. Det er etter rettens mening Klart at den ikke bare må stå fritt innenfor den ramme som derved er avgitt for tvistens omfang, men at den heller ikke er bundet til noen av alternativene og at den kan komme til en fortolkning av 1907-dokumentene som ikke dekkes av noe alternativ. Hvorvidt partene er bundet av skjønnsrettens avgjørelse dersom rettens fortolkning faller sammen med ett av alternativene ligger utenfor denne retts kompetanse å avgjøre. Retten vil bare nevne at Vassdragsvesenet som er part i denne sak ikke var part i skjønnet, og at skjønnsalternativene formentlig bygger på et noe usikkert grunnlag, idet de endelige planer ikke var fastsatt da skjønnet ble holdt, og er det forsåvidt ikke ennå. For retten synes det imidlertid å være rimelig at partene på grunnlag av den endelige dom om fortolkningen av 1907-dokumentene og skjønns

• ) Rt-1962-659.

Side:688

alternativene bør kunne løse denne sak uten at det skal bli påkrevd å holde nye skjønn.

Etter rettens mening taler rimelighet imot en fortolkning som saksøkeren forfekter. En betaling av kr. 200 pr. mål grunn i heien, som med det areal som det annet overskjønn har lagt til grunn for alternativ III B ville føre til en erstatning på kr. 844.500,- ville etter dagens priser være usedvanlig høy, og etter 1907-priser være aldeles uhørt. En slik pris kan neppe forklares som en kompensasjon for billig vasskraftpris - og det kan heller ikke forklares ut fra det at kjøperen reknet med en forholdsvis liten oppdemming på den tid. Selv om det formentlig er så at man ut fra datidens forhold ikke reknet med damanlegg med nåtidens dimensjoner, er det ikke grunn til å tro at en kjøper av vasskraften, som kjøpte med tanke på en økende verdi i fremtiden, ville inngå på en så sjansebetonet kontrakt.

Retten er derfor kommet til at saksøkerens fortolkning av kontrakten ikke kan være riktig, og mener at dette støttes av de forhold som er anført av saksøkte og som retten i alt vesentlig kan slutte seg til. Retten er enig med saksøkeren i at meningen etter ordlyden av skylddelingen for vasskraften i Ulladalsheia har vært uklar. Men ordlyden i skylddelingen for Førreheia gir langt klarere uttrykk for at bestemmelsen om henholdsvis kr. 400 og kr. 200 i betaling gjaldt bare grunn til fabrikkbygninger, arbeiderboliger og veier m.m. i Førrebotnen. Avtalene om Ulladalsheia og Førreheia, og skylddelingen har funnet sted samtidig, og det er vel ingen grunn til å tro at det har vært meningen å slutte 2 så vidt forskjellige kontrakter.

Kjøperen av rettighetene var ikke tilstede da skylddelingen ble holdt, men da han ble kjent med protokolleringen og da formentlig ble klar over den uklarhet som skylddelingen for Ulladalsheia skapte, reagerte han raskt ved å få erklæringen av 3.7.1907 fra Jonas Førre.

Retten vil også vise til at Jonas Førre, samme år, den 13.6.1907 solgte en stor del av Førreheien til dr. Heiberg for kr. 6000,-, som såvidt skjønnes må være en pris på under kr. 1,- pr. dekar. Av kontrakten med dr. Heiberg fremgår det forøvrig at vasskraften der var solgt til Helge Steen med rett til å beslaglegge grunn uten noensomhelst ekstra vederlag til eieren. Av samme kontrakt fremgår det også at dr. Heiberg for tomt på hjemmegården skal betale kr. 400 for innmark og kr. 200 for utmark.

Alle disse forhold gir etter rettens mening, ved siden av en ren sannsynlighetsbetraktning, et nokså klart billede av at det etter 1907- dokumentene ikke skulle betales noe utover den avtalte kjøpesum for utnyttelsen av vasskraften i heien, og som i skylddelingen er betegnet som «rett til opdæmning og regulering af de paa eiendommen liggende vande og indsjøe, samt de dertil nødvendige damfestigheder, tuneller, render og ledninger etc., som er nødvendig til vandkraftens udnyttelse heri ogsaa indbefattet ret til at lede elven i tunel til sjøen eller andet bekvemt sted om ønskes på min eiendom». Under dette inngår etter rettens mening:

1. Grunn som demmes ned. Som før nevnt har saksøkeren hevdet at det dersom retten kommer til at kontraktens prisbestemmelser ikke gjelder neddemte områder, så må saksøkeren ihvertfall ha krav på

Side:689

erstatning for neddemmet areal eventuelt etter skjønn, fordi ingen av partene har forutsett at det ville bli spørsmål om en neddemming av et slikt omfang som nå vil skje.

Retten har på dette punkt vært noe i tvil, men er allikevel kommet til at saksøkte må kunne holde seg til kontrakten som gir rett til neddemming uten vederlag utover den avtalte kjøpesum. Selv om det må antas at partene i 1907 ikke hadde tenkt seg at neddernningen skulle bli så omfattende, så er avtalen Klar og utvetydig på dette punkt, og neddemmingen er heller ikke en ny og uforutsett følge av avtalen.

2. Grunn til damfester.

3. Grunn til innslag for tunneller.

4. Renner. Dermed er formentlig ment kanaler til ledning av vatnet, noe som vel ikke er aktuelt nå.

5. Ledninger, hvorved må antas å være ment rørledninger. Det er formentlig heller ikke særlig aktuelt nå.

6. Ulemper i forbindelse med selve anleggsvirksomheten.

I tillegg til den oppregning som er foretatt i skylddelingen er det anført «etc.». Inn under dette må i allefall gå rett til disponeringer som etter den tids forhold sto i et naturlig og tenkbart forhold til utbyggingen, selv om det ikke direkte var nevnt i kontrakten. Når det således er nevnt tunneller, må det også omfatte grunn til henleggelse av tippmasse. Og under regulering må også inngå skader og ulemper ved senking av vatn.

Det vil imidlertid ved en utbygging etter vår tids prinsipper, være nødvendig å disponere grunn til andre formål som det er tvilsomt om partene har tenkt på da avtalen ble inngått i 1907. Dette vil i hovedsaken være:

I. Midlertidige og permanente veier. Skylddelingen av 1907 gir kjøperen rett til å bruke de eiendommen tilhørende veier og gir indirekte rett til å bygge nye veier, som selgeren da har rett til å bruke. Slik retten tolker skylddelingen gjelder dette veier i Førrebotnen (hjemmegården). Det er ikke sannsynlig at partene har tenkt på at det skulle bygges veier til fjells eller i fjellet.

II. Brakkeområder, såvel midlertidige under en anleggsperiode som eventuelt permanent grunn for inspeksjonshytter.

III. Steinbrudd og massetak.

Damfester - d.v.s. grunn for anlegg av demninger, er direkte nevnt i avtalen, og det må i likhet med neddemt område gjelde at det ikke skal betales noe for damfestegrunn uansett dammens omfang.

Materiale til demninger - stein og masse er ikke nevnt i avtalen.

Partene tenkte formodentlig ikke på at det ville spille noen særlig rolle. Men såvidt retten forstår, vil det etter planene bli bygget damanlegg av betydelige dimensjoner, og dersom disse skal bygges som fyllingsdammer, må det antas at det vil være behov for store mengder av stein- og jordmasser. Dette er etter rettens mening noe annet og mer enn en kvantitativ utvidelse av de rettigheter avtalen av 1907 gir. Det er en ny disposisjon som kjøperen etter rettens mening ikke kan sies å ha betinget seg.

Det samme gjelder etter rettens mening:

Side:690

IV. Opplagsplasser i forbindelse med utbyggingen, og

V. Kraftledninger, under forutsetning av at det skal føres kraft frem til anleggsstedene.

Retten er, under endel tvil kommet til at de ovenfor under I til V nevnte disposisjoner i heia faller utenom avtalen av 1907, slik at saksøkeren har krav på erstatning i den utstrekning slike disposisjoner blir foretatt. Slike erstatninger må fastsettes etter verdien på utbyggingstiden, og saksøkeren har krav på 25 % tillegget. Retten vil imidlertid reservere seg mot å ha tatt noe standpunkt til erstatningsfastsettelsene, hvor det eksempelvis vil kunne få betydning at det til massetak disponeres grunn som senere blir neddemt.

Den konklusjon retten er kommet til, vil ikke falle inn under noen av de alternativer som er nevnt i overskjønnet, og partene må da finne frem til et oppgjør uavhengig av dette, eventuelt ved et nytt skjønn når det er på det rene hvilket omfang de disposisjoner som det skal betales erstatning for vil få. - - -

Av lagmsnnsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Kristen Syvertsen og Odd Schei): - - -

Lagmannsretten finner med herredsretten at det ikke skal betales noe i tillegg til de kr. 5.000.- + kr. 10.000.- som er nevnt i skjøtet for «ret til opdemning og regulering af de på eiendommen liggende vande og indsjøe, samt de dertil nødvendige damfestigheder, tuneller, render, og ledninger etc., som er nødvendig til vandkraftens udnyttelse heri er også indbefattet ret til at lede elven i tunel til sjøen eller andet bekvemt sted som ønskes på denne min eiendom». Sitatet i herredsrettsdommen er ikke nøyaktig enslydende med foranstående, som er den tekst som er forelagt lagmannsretten; men forskjellen har ikke betydning for lagmannsrettens oppfatning.

Lagmannsretten tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for dens nevnte oppfatning, og tilføyer at denne etter lagmannsrettens mening stemmer med ordlyden i skylddelingsforretningen. Når det i et senere punktum i den heter at kjøperen «endvidere» har rett til i fremtiden å avholde den til vannkraftens utnyttelse nødvendige grunn o.s.v., må dermed menes noe annet enn det som omhandles i det punktum forannevnte sitat er hentet fra. At så er tilfelle støttes sterkt av Jonas Førres erklæring av 3.7.1907.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det som etter dette kan beslaglegges uten betaling ut over de betalte kr. 5.000.- + kr. 10.000.-, omfatter grunn som neddemmes, grunn til damfester, grunn til innslag for tunneller, grunn til renner og (rør-)ledninger og ulemper i forbindelse med anleggsvirksomheten. Lagmannsretten er enig i det herredsretten har sagt om betydningen av uttrykket «etc.» i det siterte.

Lagmannsretten gir ikke fru Førre medhold i at det «forprojekt» saken knytter seg til, på grunn av sin størrelse går ut over den rådighet partene forutsatte ved overdragelsen til advokat Gundersen, og derfor ikke kan gjennomføres for det vederlag som ble avtalt mellom Gundersen

Side:691

og Jonas Førre. Retten finner ikke at det kan legges til grunn at partene i 1906-07 hadde noen relevant forutsetning om at det bare skulle bli tale om en slik liten oppdemning som kunne utføres ved manuelt arbeid. Det er mer sannsynlig at partene tenkte seg at det kunne bli tale om reguleringsanlegg av ganske stort format til utvinning av kraft til industriformål. I hvert fall vil forprojektet ikke legge beslag på en så stor del av gnr. 9 bnr. 11 at det kan komme i strid med relevante forutsetninger. Det kan sees av fremlagte karter at forprojektet bare legger beslag på en mindre del av eiendommens areal. Det er oppgitt at det forprojektet legger beslag på er ca. 4880 mål, altså henved 5 km2. Hele eiendommen er i overskjønnet av 17.8.1961 beregnet til ca. 38 km2. 5 km2 er ikke så stor del derav at det kan antas å være i strid med relevante forutsetninger mellom partene.

For så vidt angår grunn til de 5 arter av beslagleggelse som er nevnt i herredsrettens domsslutning - 1. permanente og midlertidige veier, 2. permanente og midlertidige brakkeområder, 3. steinbrudd og massetak, 4. opplagsplasser og 5. anleggskraftlinjer - kommer lagmannsretten til et annet resultat enn herredsretten.

Staten har fremholdt at bestemmelsen om kr. 400.-/kr. 200.- pr. mål bare gjelder grunn av selgerens eiendom i Førrebotn, gnr. 34 bnr. 1 i Hjelmeland. Denne ligger for en stor del lavt, men rekker også oppover mot heia og kan i samsvar med uttalelser av prosessfullmektigene antas delvis å grense til noe av gnr. 9 bnr. 11 i Suldal.

Retten er ikke enig i Statens refererte oppfatning. Det er mye mulig at Jonas Førre mente å gi advokat Gundersen rett til å få grunn m.v. i Jonas Førres eiendom gnr. 34, bnr. 1 i Hjelmeland. At det tales om dyrket grunn og om fabrikkbygninger og arbeiderboliger kan tyde på det. Det som har interesse for denne saken, er imidlertid at det ikke er noe holdepunkt i skylddelingsforretningens tekst for at bestemmelsen ikke skal gjelde gnr. 9 bnr. 11, som er den eiendom skylddelingen gjelder. Etter ordlyden av skylddelingen og erklæringen av 3.7.1907 må etter rettens mening enhver permanent beslagleggelse av grunn som ikke går inn under oppdemming og regulering og hva dertil hører, jfr. foran, betales med kr. 400.- pr. mål dyrket og kr. 200.- pr. mål udyrket mark. Det vil si at det skal betales kr. 200.- pr. mål for slik beslagleggelse som nevnt på gnr. 9 bnr. 11 i Suldal, som i sin helhet er udyrket heiområde. Denne forståelse menes også å stemme med skjøtet, hvor det står at det i skylddelingsforretningen er nevnt forskjellige rettigheter som kjøperen tilkommer over selgerens gjenværende eiendom, og som herved påheftes «denne min eiendom gaards no 9 brugs no 11».

Kr. 200.- pr. mål blir en overordentlig høy pris for grunn av gnr. 9 bnr. 11. Men så svært store arealer kan det neppe komme til å dreie seg om, og retten kan ikke finne at det er grunnlag for å fravike det dokumentenes ordlyd gir uttrykk for. Det er mulig at denne er mer eller mindre standardisert. Men det foreligger intet konkret om avvikende forutsetninger eller avtaler. Ordlyden av dokumentene må da være avgjørende.

Konsekvensen av dette blir at det skal betales kr. 200.- pr. mål for grunn av gnr. 9 bnr. 11 i Suldal som i anledning av reguleringen beslaglegges til permanente veier, til permanente brakkeområder, og til

Side:692

steinbrudd og massetak, som nemlig etter rettens mening må regnes for eller likestilles med permanent beslagleggelse av grunnen.

Midlertidig beslagleggelse til midlertidige veier og brakker under utbyggingen finner lagmannsretten at det ikke skal betales noe for. Slik beslagleggelse er et ledd l utbyggingen, det vil si anleggsvirksomheten, og går inn under det grunneierne må tåle uten vederlag, ut over de kr. 5.000.- + kr. 10.000.- som er nevnt i skjøtet.

Opplagsplasser i forbindelse med utbyggingen finner lagmannsretten med tilsvarende begrunnelse at det ikke skal betales for. For mulige permanente opplagsplasser må det derimot betales kr. 200.- pr. mål.

Når det gjelder kraftlinjer, er det etter det som er sagt, gitt at anleggskraftlinjer, det vil si midlertidige kraftlinjer til bruk i anleggsperioden må kunne bygges uten at det betales noe for det. Annerledes stiller det seg med mulige permanente kraftlinjer. Slike vil ikke kunne bygges uten erstatning. Rett til stolpefeste og den innskrenkning i adgangen til bruk av grunnen under linjen som kan følge med en kraftlinje, antas imidlertid ikke å stå i klasse med det å «erholde - grund», som det heter i skylddelingen, og enn mindre med «virkelige afstaaelser af grund», som det heter i erklæringen av 3.7.1907. Slike kraftlinjer faller utenfor skylddelingen, erklæringen og dermed også utenfor skjøtet, som ikke inneholder noe til supplering av de andre to dokumentene. Til mulig(e) permanent(e) kraftlinje(r) til anleggssted(er) kan det således bli spørsmål om ekspropriasjon hvis partene ikke kommer til enighet.

Uten at det er omhandlet i domsslutningen, har herredsretten uttalt at den rett selgeren har til bruk av veier bygget av kjøperen, bare gjelder veier i Førrebotn. Det vil forstås av foranstående at lagmannsretten ikke er enig i det. Etter ordlyden må også denne bestemmelse i skylddelingen gjelde gnr. 9 bnr. 11 i Suldal. Det kan ikke sees å være tilstrekkelig grunnlag for å innfortolke avtale eller forutsetning om at den ikke skal gjøre det.

Etter foranstående blir lagmannsrettens resultat at staten har rett til å foreta utbygging omtrent av størrelse som fremgår av det fremlagte forprojekt, derunder vederlagsfritt å beslaglegge grunn ved neddemning, til damfester, tunnelinnslag, renner og rørledninger, og uten å betale for ulemper som skyldes selve anleggsvirksomheten. For beslagleggelse av grunn, til permanente veier, permanente brakkeområder og permanente opplagsplasser og til steinbrudd og massetak må betales kr. 200.- pr. mål. For midlertidig beslagleggelse av grunn til midlertidige veier, brakkeområder og anleggskraftlinjer betales intet vederlag. - - -