Rt-1962-659
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-30 |
| Publisert: | Rt-1962-659 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 95/1962 |
| Parter: | Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Viktor Pedersen - til prøve) mot Jone Førre (høyesterettsadvokat Ole Helliesen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Helgesen, Anker, Justitiarius Terje Wold, Mindretall: Skau |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1955) §1, §20, Jordloven (1955), Tvistemålsloven (1915) §384, Oreigningsloven (1959) §33, Oreigningsloven (1959) |
Dommer Bendiksby: Ved kgl. res. av 30. september 1959 fikk Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre i medhold av §20, jfr. §1, i jordloven av 18. mars 1955 tillatelse til å ekspropriere Ulladalsheia, g.nr. 9 b.nr. 11 i Suldal herred, tilhørende Jone Førre. Ekspropriasjonen var begjært til fordel for Svein Mæland til utvidelse av hans bruk.
Etter begjæring fra Staten ved fylkeslandbruksstyret ble ekspropriasjonsskjønn holdt ved Ryfylke herredsrett. Ved skjønnet, som ble avhjemlet den 1. juli 1960, ble erstatningen satt til 30 000 kroner.
Jone Førre begjærte overskjønn.
Overskjønnet ble avhjemlet ved Ryfylke heredsrett den 17. august 1961. Det har følgende slutning:
«1. Skadebota til Jone Førre vert fastsett til kr. 125 000 for avståing av Ulladalsheia, g.nr. 9 b.nr. 11 i Suldal, med hus og rettar, og kr. 300 for ulempe.
Side:660
2. Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre skal bera dei lovfeste utgiftene ved overskjønet.
3. I sakskostnader for overskjønet betaler Staten ved Rogaland fylkeslandbruksstyre kr. 2 400 til Jone Førre innan 2 veker etter at skjønet er forkynt.»
Staten ved fylkeslandbruksstyret har påanket overskjønnet til Høyesterett.
Det er gjort gjeldende at overskjønnsretten har forstått salgsdokumentene i forbindelse med salget av eiendommens vassdragsrettigheter m.v. til advokat Gunnar Gundersen i 1907 uriktig, når den har lagt til grunn for verdsettelsen at eieren av eiendommen har rett til betaling for udyrket grunn som blir neddemmet ved regulering av vassdraget med 200 kroner pr mål. Salgsdokumentene er, hevdes det, slik å forstå at betalingen for den grunn som blir neddemmet er avgjort ved den kjøpesum på tilsammen 15 000 kroner (5 000 + 10 000) som er nevnt i skjøtet av 10. juli 1907 og som for lengst er betalt i sin helhet. Bestemmelsene om betaling av 400 og 200 kroner pr mål for henholdsvis dyrket og udyrket mark tar etter statens oppfatning bare sikte på grunn som ellers avståes, således til byggetomter, veier m.v.
Staten har nedlagt påstand om at overskjønnet oppheves, og at staten blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Jone Førre, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt følgende påstand:
«Overskjønnet stadfestes.
Ankende tilpliktes å betale det offentlige det beløp som h.r.advokat Ole Helliesens salær i henhold til bevilling om fri sakførsel blir fastsatt til.
Ankende tilpliktes å betale ankemotparten de saksomkostninger som ikke dekkes av bevillingen til fri sakførsel.»
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har statens prosessfullmektig reist spørsmålet om den tvist som her foreligger hører under skjønnsrettens kompetanse. Spørsmålet er ikke berørt i ankeerklæringen, og staten har ikke villet nedlegge påstand om opphevelse på dette grunnlag, men har pekt på at spørsmålet må avgjøres av Høyesterett ex officio.
Om saksforholdet viser jeg til overskjønnsrettens skjønnsgrunner.
Jeg er kommet til det resultat at overskjønnet må oppheves på det grunnlag at overskjønnsretten ikke hadde kompetanse til å avgjøre tvisten. Tvisten gjelder innholdet eller omfanget av den rett staten har som innehaver av de vassdragsrettigheter m.v. som advokat Gundersen ervervet ved overdragelse fra Jone Førres far i 1907. Staten hevder å ha rett til å demme ned dyrket og udyrket grunn uten betaling til Førre som eier av eiendommen, mens Førre hevder at neddemming bare kan skje mot betaling av 400 kroner pr mål for dyrket mark og 200 kroner pr mål for udyrket; selve retten til å demme ned arealene er på det rene mellom partene. Det er som innehaver av vassdragsrettighetene etter overdragelsen fra advokat Gundersen i 1947 at staten mener seg
Side:661
berettiget til å demme ned arealene uten særskilt betaling. Tvisten er ikke en tvist mellom Førre og staten i dens egenskap av ekspropriant. Etter mitt syn kan da skjønnsretten ikke avgjøre tvisten. Den riktige fremgangsmåte i et tilfelle som dette er etter min oppfatning at det avgis alternative skjønn, og at tvisten deretter avgjøres av de ordinære domstoler. Jeg viser til høyesterettsdom i Rt-1955-705 flg. og de rettsavgjørelser som der er nevnt, samt høyesterettsdom i Rt-1960-833. Så vidt jeg kan se bygger også Høyesteretts kjennelse av 23. mai 1962 i l.nr. 60: Peder Pettersen mot Bjørnskinn kommune, *) på den samme rettsoppfatning.
- ) Se foran side 495.
Det er som nevnt, ikke nedlagt noen påstand om opphevelse av overskjønnet på det her nevnte grunnlag. Etter min oppfatning følger det av tvistemålslovens §384 nr. 2 at opphevelse må skje ex officio, jfr. høyesterettsdom i Rt-1956-1338 flg.
Jeg tilføyer at begjæringen om skjønn var inngitt før oreigningsloven av 23. oktober 1959 og før de samtidige endringer i skjønnsloven trådte i kraft den 1. juli 1960, og saken skal etter oreigningslovens §33 behandles i samsvar med de tidligere regler i skjønnsloven.
Etter det resultat jeg er kommet til går jeg ikke inn på realitetsspørsmålet i saken.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Staten har riktignok fått medhold i påstanden om opphevelse av overskjønnet, men opphevelsen skjer på et annet grunnlag enn staten har gjort gjeldende i anken, og Jone Førre kan ikke legges til last den feil som leder til opphevelse.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Overskjønnet oppheves.
Saken hjemvises til overskjønnsretten til fortsatt behandling.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Skau: Jeg er ikke enig i at skjønnet må oppheves på det grunnlag som førstvoterende har nevnt. Etter min mening tilkommer det skjønnsretten å avgjøre den foreliggende tvist prejudisielt som en tvist om hvilket saksforhold som skal legges til grunn. Jeg kan ikke se at den omstendighet at det ikke er avgitt alternativt skjønn, i et tilfelle som dette kan gi grunnlag for å oppheve skjønnet, hvor staten som innehaver av vannfallrettighetene også var part i ekspropriasjonssaken. Som det fremgår av førstvoterendes votum, er det ikke nedlagt påstand om at skjønnet skal oppheves på dette grunnlag. Jeg viser til høyesterettsavgjørelser i Rt-1924-183, 1913 798, 1912 291 og 1907 406, som så vidt jeg kan se gjelder analoge tilfelle.
Da jeg vet at jeg står alene om min mening, går jeg ikke inn på
Side:662
realiteten - spørsmålet om overskjønnet har bygget på en uriktig rettsoppfatning, når det ved fastsettelsen av erstatningen har lagt til grunn at Førre overfor innehaveren av vassdragsretten kan kreve betaling for grunn som neddemmes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.