Rt-1970-761
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-05-22 |
| Publisert: | Rt-1970-761 |
| Stikkord: | Foreldremyndighet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 140B/1970 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten mot fru A (advokat Arne Nærum). |
| Forfatter: | Stabel, Gundersen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §30, §36, Lov om born i ekteskap (1956) §11, Tvistemålsloven (1915) §11, §404 |
Ved Agder lagmannsretts rettskraftige dom av 20. november 1968 ble fru A tilkjent foreldremyndigheten til sønnen B, født xx.xx.1959. Siden sommeren 1969 bodde B hos sin far, A, som i september 1969 reiste ny sak ved Bamble herredsrett med påstand om bl.a. å bli tilkjent foreldremyndigheten over gutten. Samtidig fremsatte han begjæring om at B skulle være hos ham til saken var endelig avgjort.
Under henvisning til lagmannsrettsdommen begjærte fru A i oktober 1969 tvangsfullbyrdelse, slik at A under løpende tvangsmulkt skulle tilpliktes å utlevere sønnen til henne. Ved kjennelse av 11. november 1969 tok Bamble namsrett begjæringen til følge og fastsatte tvangsmulkten til kr. 100.- pr. dag. Etter kjæremål fra A ble namsrettens kjennelse stadfestet av Agder lagmannsrett den 2. mars 1970.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse og hevdet at det var uriktig at namsrettssaken var blitt fremmet før herredsretten hadde tatt standpunkt til hans begjæring om kjennelse etter lov om born i ekteskap §11 annet ledd. Det ble bl.a. vist til Rt-1966-1021.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Etter kompetanseregelen i tvistemålslovens §404 kan Utvalget i denne sak ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse
Side:762
eller dens vurderinger av skjønnsmessig art, men bare om lagmannsretten har gjort saksbehandlingsfeil eller tolket en lovforskrift uriktig.
Noen slik feil har lagmannsretten etter Utvalgets mening ikke gjort.
Utgangspunktet for tvisten er at fru A er tilkjent foreldremyndigheten ved rettskraftig dom. Denne dom er tvangsgrunnlag og kan kreves fullbyrdet inntil den eventuelt blir endret ved ny dom eller det måtte bli avsagt kjennelse etter §11 annet ledd i loven om born i ekteskap om at barnet midlertidig skal være hos noen annen. Slik avgjørelse er ikke truffet i denne sak; Bamble herredsrett har - som tidligere nevnt - ikke tatt standpunkt til A's begjæring om at gutten midlertidig skal være hos ham i medhold av §11 annet ledd. Derimot har Bamble namsrett tatt tilfølge fru A's krav om tvangsfullbyrdelse på grunnlag av barnefordelingsdommen. Utvalget kan ikke se at namsretten derved gjorde seg skyldig i noen saksbehandlingsfeil. Et krav om tvangsfullbyrdelse har namsretten lovbestemt plikt til å ta under behandling uten unødig opphold, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §30 første ledd og §36. Anderledes er domstolens stilling overfor en begjæring om midlertidig avgjørelse etter §11 annet ledd i loven om born i ekteskap. Det vil bero på en helhetsbedømmelse av situasjonen ikke bare hvor vidt det er grunn til å ta begjæringen tilfølge, men også når og hvordan begjæringen skal behandles. Noen ubetinget prioritet foran et hvilende eller senere innkommet krav om tvangsfullbyrdelse kan ikke utledes av §11.
Utvalget mener etter dette at lagmannsretten ikke har bygget på noen uriktig tolking av §11 ved sin avgjørelse om å forkaste kjæremålet over namsrettens kjennelse.
Av Utvalgets syn på dette spørsmål følger også at lagmannsretten ikke gjorde saksbehandlingsfeil ved å avslå A's begjæring om vitneførsel og om legeundersøkelse av gutten. Slik bevisførsel hører i tilfelle hjemme under den nye sak ved herredsretten om foreldremyndigheten over gutten.»