Rt-1970-787
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-25 |
| Publisert: | Rt-1970-787 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 94B/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Gundersen, Gaarder, Stabel, Mindretall: Anker, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Gundersen: A var ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett tiltalt for å ha overtrådt vegtrafikklovens §22 første ledd og §22 annet ledd jfr. §31, første og annet ledd. Ved herredsrettens dom av 3. april 1970 ble A frifunnet for begge tiltalens poster. Når det gjaldt §22 første ledd (kjøring i beruset tilstand) var frifinnelsen enstemmig. For så vidt angikk §22 annet ledd (etterfølgende alkoholnytelse) ble dommen avsagt under dissens. De to domsmenn stemte for frifinnelse, rettsformannen for fellelse. For øvrig viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Påtalemyndigheten har anket over dommen for så vidt angår frifinnelsen for tiltalen etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Anken gjelder både lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det hevdes at retten har brukt en uriktig vurderingsnorm under bedømmelsen av tiltaltes evne til å oppfatte den situasjon som var oppstått ved kjøreuhellet og til å forstå de konsekvenser den kunne trekke etter seg. Subsidiært hevdes det at domsgrunnene er så uklare og mangelfulle at det ikke med tilstrekkelig tydelighet fremgår hva rettens flertall har bygd frifinnelsen på.
Etter min mening fører anken ikke fram.
Jeg nevner først at statsadvokaten til bruk for ankeforhandlingen i Høyesterett har innhentet en uttalelse fra dr. Henry-Karl Swensen som ble avhørt som sakkyndig for herredsretten. Det fremgår av uttalelsen at tiltalte har vært under dr. Swensens behandling siden 1961 og var det fram til 15. mai i år. For sine nervøse plager har tiltalte jevnlig fra 1964 fått forskjellige slags ataraxica. Jeg går ut fra at uttalelsen faller sammen med det som dr. Swensen redegjorde for i herredsretten. Dens innhold må antas å ha vært en vesentlig del av de bevisligheter som retten hadde å bedømme.
I domsgrunnenes første del har herredsretten samlet uttalt seg om det den finner bevist og stilt problemet riktig: om tiltalte forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning etter uhellet. Deretter har flertall og mindretall gjort sine vurderinger og trukket sine konklusjoner.
Flertallet har funnet at tiltalte etter uhellet ikke hadde normal
Side:788
vurderingsevne og at han må ha vært i en slags sjokktilstand. Hans atferd kan derfor ikke vurderes etter den strenge målestokk som man bruker på vanlige mennesker. Dette er en bevisvurdering som Høyesterett ikke kan tilsidesette og som synes tilstrekkelig til å begrunne konklusjonen: at det ikke kan bebreides tiltalte som uaktsomt at han ikke forstod at det kunne bli politietterforskning og at han heller ikke måtte forstå det. Umiddelbart forut for denne konklusjon kommer et innskudd som fremtrer som en ytterligere grunn for den, nemlig at tiltalte dessuten var av den oppfatning at han ikke hadde noen meldeplikt til politiet fordi det ikke var noen personskade.
Dette er et overflødig og irrelevant moment. Spørsmålet om en bilfører etter avsluttet kjøring har grunn til å regne med at kjøringen kan bli gjenstand for politietterforskning er ikke i første rekke avhengig av om han har voldt personskade, eller overhodet noen art av skade. Det er kjøringen i seg selv slik den objektivt fremtrer - eksempelvis: for stor fart, brudd på skiltinstruks, kjøring på gal side av vegen og så videre - som danner utgangspunktet for den vurdering føreren må foreta. Men selv, sagt vil det at det er voldt skade kunne gi ytterligere en grunn til å regne med at kjøringen vil bli etterforsket av politiet.
Jeg kan imidlertid ikke se at det nevnte overflødige moment dommen må oppheves. Når flertallet har funnet at tiltalte på grunn av den sykelige tilstand han var i, ikke hadde normal vurderingsevne og ikke kan bedømmes som vanlige mennesker, så kunne det ikke tillegge ham den kvalifiserte uaktsomhet som måtte til for å felle ham.
Om lovtolking og rettsanvendelse i saker av denne art viser jeg for øvrig til Rt-1960-1409 med de henvisninger som der er gjort.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Anker: Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen bør tas til følge.
Etter det herredsretten har funnet bevist om utforkjøringen, skadens art og forholdene på åstedet, var det uten videre klart at det i dette tilfelle kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Det forelå i utpreget grad en situasjon av den art bestemmelsen i vegtrafikklovens §22 annet ledd tar sikte på.
Herredsrettens flertall har frifunnet tiltalte med den begrunnelse at han «etter uhellet ikke hadde normal vurderingsevne», og at han «må ha vært i en slags sjokktilstand og man kan ikke legge den vanlige strenge målestokk til grunn som for vanlige mennesker». Etter min oppfatning er denne begrunnelse ikke tilstrekkelig til å vise at tiltalte er frifunnet med rette. Det er ikke uvanlig at en bilfører etter et alvorlig trafikkuhell kommer
Side:789
i «en slags sjokktilstand» og derfor ikke kan vurdere situasjonen på samme måte som andre. Men han kan ikke av den grunn gå klar av bestemmelsen i vegtrafikklovens §22 annet ledd dersom han nyter alkohol umiddelbart etter kjøringen. Herredsrettens flertall har - slik jeg forstår dommen - ikke lagt til grunn at tiltalte var ute av stand til å forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Tvert om er det fremhevet momenter som tyder på at tiltalte også etter flertallets bevisvurdering har overveid dette spørsmål, idet flertallet har lagt vekt på at tiltalte var av den oppfatning «at han ikke hadde noen meldeplikt til politiet fordi det ikke var personskade», og at det av den grunn ikke kan bebreides ham som uaktsomt at han ikke forstod at det kunne bli politietterforskning. Men den omstendighet at det ikke forelå meldeplikt til politiet, kunne i dette tilfelle ikke på noen måte gjøre det berettiget å anta at det ikke kunne bli politietterforskning.
Etter dette stemmer jeg for at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Gundersen.
Dommer Stabel: Likeså.
Justitiarius Ryssdal: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Anker.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen med domsmenn): - - -
Tiltalte A, er født i X den 6/3 1937. Han er sjåfør og bosatt i Y.' Han er gift og forsørger hustru og 3 barn. Han har ingen formue, og hadde siste år en inntekt på ca. kr. 5.000.-. Han er ikke tidligere bøtelagt eller straffedømt. Retten finner bevist:
Fredag den 26. september 1969 utførte tiltalte noe arbeid med kloakken i hans kones hus (særeie) i Z. Han hadde med seg en hjelper, B 1. vitne i saken. De arbeidet til langt på natten, og etter en knapp søvn, fortsatte de arbeidet lørdag morgen og holdt på med det til ut på kvelden. Det var kjøpt inn 4 flasker pilsnerøl. B drakk to av flaskene, helflasker om formiddagen, mens tiltalte bare så vidt smakte på ølet. De hadde lite mat, og om kvelden bestemte de seg for å kjøre til Z for å kjøpe pølser i en bod. De kjørte i tiltaltes varebil - - -, og det var tiltalte som kjørte.
På tilbakeveien, på - - -vegen, hevder tiltalte at en unggutt sprang over veien tett foran bilen slik at han var nødt til å kaste bilen over til venstre. Venstre hjulpar kom utenfor asfaltkanten og bilen fortsatte slik fremover og kjørte inn i et gjerde tilhørende Norges Statsbaner. Gjerdet ble kjørt ned på en strekning av 6.60 meter hvoretter bilen stanset i grøften på venstre side. Gutten så de ikke noe mer til.
Side:790
Ved utforkjøringen ble bilen betydelig skadet idet venstre forlykt og forskjerm ble trykket inn, likeså noe av venstre dør. Tiltalte hadde noen reservedeler slik at reparasjonen bare kom på ca. 500 kroner.
Det er på det rene at hverken tiltalte eller hans passasjer meldte fra til politiet om uhellet. Tiltalte mente det ikke var nødvendig å melde fra til politiet siden det ikke var personskade. Heller ikke eieren av det skadede gjerde, NSB, ble varslet, og tiltalte har forklart at han mente det måtte være tidsnok å melde fra søndag morgen. Det kunne ikke være aktuelt å melde fra sent lørdag kveld.
Etter utforkjøringen ble de enige om at B, som var kjent i Z, skulle få tak i servicebil for å få bilen på veien igjen. Tiltalte gikk kort etterpå tilbake til sin kones hus, en ganske kort strekning. Det er på det rene etter hans egen innrømmelse at han her straks drakk en hel flaske pils oppblandet med en god del av en halv flaske 60 % sprit som han hadde stående i et skap fra sommeren av. Dessuten tok han 3 tabletter Valium og 3 tabletter Truxal. Grunnen til dette var at han var svært oppskaket etter uhellet, og fordi han nære på hadde kjørt på et menneske. Tablettene var tidligere foreskrevet ham av legen, dr. Swensen, som har vært avhørt som sakkyndig under hovedforhandlingen. Tablettene virker avslappende og tiltalte la seg til å sove på en madrass i det umøblerte huset.
Kort etter utforkjøringen fikk lensmannen en anonym melding og lensmannsbetjent Hartz rykket ut. Han fant tiltalte sovende etter at B hadde oppgitt at det var han som hadde kjørt. Tiltalte ble bragt til lege på Geithus. Legen fant ham middels påvirket av alkohol, og blodprøver som ble tatt kl.23.55 og kl.24.00 viste en middelverdi på 1.88 promille alkohol.
Vitnet B er den eneste som kan uttale seg om tiltaltes tilstand under kjøringen. Han har forklart at han ikke kunne merke at tiltalte var påvirket, og retten finner ikke tilstrekkelig bevis ført for at tiltalte var påvirket under kjøringen.
Det er derimot som nevnt på det rene at tiltalte har drukket et betydelig kvantum alkohol kort etter kjøringen, og det blir da spørsmål om han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning etter uhellet.
Det er på det rene etter den sakkyndiges uttalelse at tiltalte gjennom lengere tid har lidd av en hofteskade. I tillegg til dette har han vært nervøs og hatt depresjonsperioder hvorunder han delvis har ligget under for alkoholmisbruk. Han har vært foreskrevet beroligende midler som foran nevnt. Forholdsvis ubetydelige hendelser kan gå svært inn på ham. Etter uhellet ble han sykmeldt helt til 12. januar 1970, fordi uhellet - og tanken på at han kunne ha kjørt ned et menneske - gikk så sterkt inn på ham at han var arbeidsudyktig.
Rettens flertall, de to domsmenn, finner på grunnlag av den sakkyndiges uttalelse, at tiltalte etter uhellet ikke hadde normal vurderingsevne. Han må ha vært i en slags sjokktilstand og man kan ikke legge den vanlige strenge målestokk til grunn som for vanlige mennesker. Når han dessuten var av den oppfatning at han ikke hadde noen meldeplikt til politiet fordi det ikke var personskade, kan det ikke bebreides ham som uaktsomt at han ikke forsto at det kunne bli politietterforskning,
Side:791
og han måtte heller ikke forstå det. Flertallet mener derfor at han må frifinnes.
Mindretallet, rettens formann, finner at tiltaltes forhold med hensyn til muligheten for politietterforskning på grunn av uhellet innebærer en kvalifisert uaktsomhet. Han måtte forstå at det kunne bli politietterforskning. Utforkjøringen skjedde på en rett og oversiktlig veistrekning. Den skjedde på venstre side av veien, og et gjerde ble kjørt ned på en strekning på vel 6 meter. Rettens formann må riktignok være enig med tiltalte i at det ikke samme kveld var nødvendig å varsle NSB, som eiet gjerdet, om uhellet. Det kunne heller ikke betraktes som noen flukt at han forlot åstedet. Det skulle ordnes med servicebil og B ville være til stede og kunne opplyse både at det var tiltalte som hadde kjørt og hvor han var å finne. Likevel var utforkjøringen av en slik karakter at han måtte regne med at den ville vekke slik oppsikt at politiet ville kunne bli varslet av forbipasserende, hvilket da også ble gjort. Tanken om promillekjøring var meget nærliggende.
Det er tiltaltes vurderingsevne før han drakk og før han tok tablettene som må legges til grunn. At han ble sløvet både av alkoholen og tablettene er uten betydning. Om han i særlig grad tok seg nær av hendelsen, så reduserer ikke det kravet til aktsomheten. - - -