Rt-1971-1013
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-05-21 |
| Publisert: | Rt-1971-1013 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 119B/1971 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Nygaard, Bendiksby, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §324, §325, Domstolloven (1915) §229, §230, Straffeloven (1902) |
Dommerne Nygaard, Bendiksby og Mellbye.
Justisdepartementet mottok i august 1969 og februar 1970 klager på advokat A fra to av hans klienter. Begge klager ble forelagt A til uttalelse. Til tross for en rekke purringer kom ingen uttalelse fra A, heller ikke etter at departementet i rekommandert brev hadde gjort oppmerksom på at hans fortsatte passivitet kunne føre til at hans advokatbevilling ble tilbakekalt. Ved brev av 11. januar 1971 tilbakekalte departementet i medhold av domstollovens §229 annet ledd advokat A's bevilling under henvisning til at dets henvendelser ikke var besvart.
A innbragte denne avgjørelse for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. domstollovens §229 annet ledd, siste punktum. Han opplyste at han i et senere prosesskrift ville gi en nærmere utredning og dokumentasjon i saken. Etter at regjeringsadvokaten på Justisdepartementets vegne hadde gitt en utførlig saksfremstilling, ble A meddelt en frist til å fremkomme med sin bebudede redegjørelse. Fristen ble etter A's anmodning forlenget to ganger, men A lot deretter ikke høre fra seg.
Kjæremålsutvalget opphevet Justisdepartementets beslutning om å tilbakekalle advokatbevillingen. Utvalget kunne «ikke finne det godtgjort gjennom de foreliggende opplysninger at advokat A «har gjort seg skyldig i urettskaffent forhold». Som presisert av regjeringsadvokaten, hevdes dette heller ikke av Justisdepartementet for så vidt angår advokat A's forhold til de klienter som har klaget over ham til departementet. Når den langvarige passivitet ses i lys av de klager mot advokat A som foreligger, særlig klagen over at han ikke har gjort rede for det arbeid han har utført for de to ektefeller som søkte ham og som har betalt hans salær på forskudd, kan det ligge nær å anta at det i forhold til dem foreligger et forhold som kan karakteriseres som urettskaffent. Men det har departementet som tidligere nevnt ikke påberopt som grunnlag for sin avgjørelse. Og når det gjelder passiviteten, foreligger det i saken ikke noe som utelukker at den kan ha årsaker som ikke har noen tilknytning til økonomiske misligheter eller annen uredelighet som må foreligge for at lovens betegnelse «urettskaffent forhold» kan brukes, jfr. om forståelsen av dette uttrykk Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1947-815. Man peker i denne forbindelse på at det i straffe-
Side:1014
lovens §324 og §325 sammenholdt med domstolslovens §230 finnes bestemmelser som rammer en rekke forskjellige former for mislig forhold fra en advokats side. Sett på denne bakgrunn er det lite naturlig å tolke bestemmelsen i domstolslovens §229, som gir adgang til administrativ tilbakekalling av advokatbevilling, utvidende og gi uttrykket «urettskaffent forhold» et innhold som ikke samsvarer godt med en vanlig og naturlig språklig forståelse. Om advokat A's forhold rammes av de nevnte bestemmelser i straffeloven, går utvalget ikke inn på. Det må i tilfelle avgjøres ved dom på vanlig måte.»