Rt-1971-1136

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-10-29
Publisert:	Rt-1971-1136
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 156/1971
Parter:	Borgny Vardøy (høyesterettsadvokat Sam. Harris) mot Asbjørn Remme og Bjørn Berntsen (advokat Arne Pedersen jr. - til prøve)
Forfatter:	Bendiksby, Endresen, Nygaard, Mellbye, Gaarder
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §54, Ektefelleloven (1927) §36, §42, §52

Dommer Bendiksby: Saken gjelder krav fra Asbjørn Remme og Bjørn Berntsen mot Borgny Vardøy om betaling av 10 000 kroner med renter og omkostninger. Beløpet 10 000 kroner er restkjøpesum for et fiskefartøy, M/K Lyrodd, som Borgny Vardøys mann, Vilhelm P. Vardøy, sammen med Hjalmar Toft og Georg Øyerhavn kjøpte av Remme og Berntsen ved skjøte 17. august 1966. Påstanden mot Borgny Vardøy er begrunnet med at hun er ansvarlig for kravet etter bestemmelsen i ektefellelovens §36 fordi mannen ikke beholdt tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser da ektefellenes faste eiendom ved ektepakt av 16. september 1967 ble overført til hennes særeie.

Sotra herredsrett avsa dom i saken den 6. oktober 1969. Borgny Vardøy ble frifunnet. Remme og Berntsen ble dømt til å betale saksomkostninger med 1 000 kroner.

Remme og Berntsen påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 18. desember 1970 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Borgny Vardøy dømmes til å betale til Asbjørn Remme og Bjørn Berntsen kr. 10.000,- - ti tusen kroner - og 5 % renter i tidsrommet 17. august 1966 til 16. september 1967 med kr. 540,- kroner fem hundre og førti - og inkassosalær med kr. 800,- - åtte hundre kroner.

2. Av påstandsbeløpet svares prosessrenter fra forliksklagens forkynnelse den 9. desember 1968 til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Dommen er avsagt under dissens. En av lagdommerne stemte for å stadfeste herredsrettens dom.

Borgny Vardøy har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet det godtgjort at Vilhelm Vardøy etter overføringen av den faste eiendom til hustruens særeie beholdt utvilsomt tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser. M/K Lyrodd var allerede ved kjøpets avslutning sterkt angrepet

Side:1137

av koldfyr. Fartøyet hadde ikke større verdi - i hvert fall ikke nevneverdig større verdi - enn opphugningsverdien. Men til gjengjeld hadde Vardøy og hans medeiere på grunn av mangelen ved fartøyet rett til å heve kjøpet eller kreve prisavslag. Ved hevning ville Remmes og Berntsens fordring på restkjøpesummen falt bort. Et prisavslag på grunn av mangelen ville langt ha oversteget Remmes og Berntsens fordring. Koldfyrangrepet var en skjult feil som ikke kunne oppdages ved vanlig forsvarlig undersøkelse; det er uriktig når lagmannsretten har antatt at Vardøy og hans medeiere burde ha oppdaget koldfyrangrepet før kjøpet. Lagmannsretten har tolket klausulene i skjøtet uriktig når den har forstått dem slik at Vardøy og hans medeiere har overtatt risikoen for koldfyrskaden; klausulene er helt generelt formet og kan ikke gis anvendelse på mangler av en slik ekstrem karakter som det her gjelder. Lagmannsretten har også tatt feil når den har funnet at bestemmelsen i kjøpslovens §54 kommer til anvendelse i et tilfelle som dette, og at derfor retten til å gjøre misligholdet gjeldende var falt bort før den faste eiendom ble overført til Borgny Vardøys særeie. - Kravet om hevning eller prisavslag måtte tas i betraktning ved vurderingen etter ektefellelovens §36. Det som er avgjørende, er om kravene bestod på Vardøys hånd og kunne være gjort gjeldende på den tid da den faste eiendom ble overført til hustruen; at kravene på grunn av Vardøys depresjon faktisk ikke er blitt gjort gjeldende, er uten betydning.

Borgny Vardøy har påstått herredsrettens dom stadfestet og at Remme og Berntsen blir tilpliktet in solidum å betale saksomkostninger til henne for lagmannsretten og Høyesterett.

Remme og Berntsen har tatt til motmæle. De har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten og er enige i dens begrunnelse.

Remme og Berntsen har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at de blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sotra herredsrett til avhøring av vitnene Vilhelm Vardøy og Olaf Hjertaker. Den sist nevnte var ikke avhørt ved noen av de tidligere retter. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke regner opp.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det har for Høyesterett vært enighet mellom partene om at M/K Lyrodd på den tid da den faste eiendom ble overført til hustruen ikke hadde noen verdi utover opphugningsverdien. Spørsmålet om Vardøy beholdt «utvilsomt tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser» beror da på om han hadde et misligholdskrav mot Remme og Berntsen av slik størrelse at det gav dekning for forpliktelsene. Jeg er enig med lagmannsretten i at ethvert misligholdskrav som Vardøy måtte hatt på grunn av koldfyrangrepet, var bortfalt før den faste eiendom ble overført

Side:1138

til Borgny Vardøy, fordi fristen i kjøpslovens §54 ikke var overholdt. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg peker her også på det forhold at om den faste eiendom ikke var blitt overført til hustruen, så ville det ikke vært noen tvil om at Remme og Berntsen kunne ha søkt dekning i den for hele restkjøpesummen.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om den undersøkelse av fartøyet som Vardøy og hans medeiere foretok var tilstrekkelig og om de burde ha oppdaget koldfyrangrepet før kjøpet ble sluttet. Jeg finner det heller ikke nødvendig å gå inn på forståelsen av klausulen om ansvarsfraskrivelse i skjøtet.

Jeg finner at saksomkostningene etter sakens art bør oppheves. Jeg peker i den forbindelse på at herredsretten og et medlem av lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn det jeg kommer til.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Mellbye og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per Hagelien): - - -

Sakens sammenheng. Ved skjøte datert 17.8.1966 solgte saksøkerne M/S Lyrodd til saksøktes ektemann m.fl. Mannens part var en halv.

Oppgjøret foregikk slik:

Kontant kr. 40.000.-

Kjøperne overtok pantelån til Statens fiskarbank kr. 45.000.-

Restkjøpesummen kr. 20.000.- skulle bli stående med pant i fartøyet med prioritet etter kr. 50.000.- + 10 % og nedbetalt med 1/2 den 17.11.1966 og 1/2 den 17.2.1967. Av restkjøpesummen skulle betales 5 % rente.

Tilsammen kr. 105.000.-

Den 17.11.1966 forfalt første avdrag til betaling. Det viste seg at restgjelden ble misligholdt.

Den 16.9.1967 (senere kalt overføringsdagen) ble gnr. 23 bnr. 7 og 8 i Sund overført til saksøktes særeie ved en ektepakt som ble tinglyst kort tid senere. Eiendommens verdi med fradrag av pantegjeld, oversteg på overføringsdagen den fordring som gjøres gjeldende i saken.

Den 22.12.1967 ble M/K Lyrodd taksert av båtbygger Lars Hausberg til kr. 129.50.- i forbindelse med forhandlinger om frivillig salg av fartøyet.

Side:1139

Den 2.4.1968 ble M/K Lyrodd solgt på tvangsauksjon for kr. 45.000.-. Under auksjonen ble det oppdaget at fartøyet var angrepet av koldfyr. Ved Statens fiskarbanks undersøkelse av fartøyet, kort tid senere, ble det klart at fartøyet var så sterkt angrepet av råte at det måtte kondemneres. Det ble derfor solgt til opphugging for kr. 12.000.-.

Den 3.4.1968 ble hr. Vardøy ved uteblivelsesdom i Sund forliksråd, dømt til å betale saksøkerne ialt kr. 17.183.50 samt 5 % rente av hovedstolen, kr. 16.250.- fra 17.8.1966 til betalingsdag. Dette var da parthavernes restgjeld pr. denne dag. Dommen ble ikke påanket.

De to øvrige parthavere har senere gjort opp for sin forholdsmessige del av restbeløpet, slik at kr. 10.000.- nå gjenstår på hovedstolen. Vilhelm P. Vardøy har ikke betalt avdrag på restgjelden.

Det er enighet mellom partene om at man ved avgjørelsen av tvisten skal se bort fra eventuell annen gjeld som Vilhelm P. Vardøy måtte ha hatt på overføringstiden. Likeledes skal man se bort fra eventuelle andre aktiva som han måtte be beholdt og kun drøfte spørsmålet om det at han fortsatt var parthaver i M/K «Lyrodd» innebar at han beholdt utvilsomt tilstrekkelige midler til å dekke sin forpliktelse overfor saksøkerne. - - -

Retten skal bemerke:

M/K «Lyrodd» ble solgt til opphugging våren 1968 for kr. 12.000.-. Retten anser dette for tilstrekkelig bevis for at fartøyet var verdt mindre enn kr. 70.000.- på overføringsdagen. Idet fartøyet da var beheftet med 1 prioritet panterett for kr. 50.000.-, var ikke fartøyets verdi i seg selv utvilsomt tilstrekkelig til dekning av saksøkernes fordring.

Det fremgår av uttalelser fra Statens Fiskarbank, fremlagt som bevis i saken i form av brev til de respektive advokater, at fartøyet var råteskadet ved overdragelsen høsten 1966. 1 1/2 år deretter ble fartøyet, som da var 10 år, kondemnert som følge av disse skadene. Retten anser dette som tilstrekkelig bevis for at fartøyet allerede ved overdragelsen var alvorlig angrepet av kolfyr. Det er heller ikke bestridt av saksøkerne.

Idet en tar hensyn til at kjøpesummen høsten 1966 var kr. 105.000.-, finner en det klart at et skjult kolfyrangrep som medfører at fartøyets verdi 1 1/2 år senere er kr. 12.000.- - er en vesentlig mangel. Det er ikke fremkommet opplysninger som skulle tyde på at hr. Vardøy burde ha oppdaget mangelen før han foretok overføringen av den faste eiendom til hustruen. Tvertimot bestyrker den ting at kolfyrangrepet ikke engang ble oppdaget da fartøyet ble taksert for salg 3 måneder senere, rettens oppfatning av at hr. Vardøy ikke burde ha oppdaget mangelen på overføringsdagen.

Dersom kontrakten om overdragelse av M/K «Lyrodd» eller omstendighetene omkring inngåelsen av denne, skulle ha medført at kolfyrangrepet ikke kunne ansees som en mangel ved kontraktsgjenstanden, har saksøkerne hatt all oppfordring til å redegjøre for dette. Det er ikke gjort og retten finner derfor mangelen tilstrekkelig dokumentert.

I og med at fartøyet på overføringstiden led av en vesentlig mangel og i og med at hr. Vardøy ikke hadde, eller burde ha oppdaget denne på dette tidspunkt, hadde han da sin rett til å kreve hevning eller prisavslag i behold, kjøpslovens §42 første ledd, jfr. §52.

Det eneste som kunne volde tvil i så måte er forholdet til kjøpsl.

Side:1140

§54. Denne rene foreldelsesregel er ikke påberopt av saksøkerne som støtte for sin anførsel om at hr. Vardøy ikke hadde slike krav på overføringstiden. Retten finner det likevel naturlig å drøfte spørsmålet, da regelen er antydet av saksøkerne i sin oppramsing av hvilke momenter retten ikke kjenner til. Såfremt saksøkerne mente at regelen var relevant for det foreliggende tilfelle, har de imidlertid hatt all oppfordring til å påvise på hvilket tidspunkt M/K «Lyrodd» ble overlevert til kjøperne. Dette er ikke gjort og retten mangler derfor opplysning om det punkt hvorfra 1-års fristen skulle regnes.

Retten må derfor legge til grunn at hevnings- eventuelt prisavslagskravet besto på overføringstiden. Retten er enig med saksøkte i at det at hr. Vardøy senere unnlot å gjøre kravene gjeldende, og derved antagelig mistet disse, er uten betydning for det foreliggende spørsmål. En tiltrer saksøktes begrunnelse på dette punkt.

Dersom hr. Vardøy hadde benyttet sin rett til å heve kjøpet, ville det krav som saksøkerne nå gjør gjeldende, falt bort som en nødvendig konsekvens. Dersom han istedet hadde benyttet sin rett til å kreve prisavslag, finner en det klart at han kunne ha krevet adskillig større avslag enn kr. 20.000.-. Derved ville hans plikt til å betale saksøkernes krav ha falt bort.

Det er etter dette klart at hr. Vardøy på overføringstiden hadde det i sin hånd å avgjøre hvorvidt gjelden til saksøkerne skulle falle bort eller ikke. Han beholdt med andre ord utvilsomt tilstrekkelige midler til å kunne gjøre opp med saksøkerne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, E. Melander og Sverre Eide): - - -

Lagmannsrettens flertall er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker:

Det finnes bevist at motorkutteren «LYRODD» på overføringstiden i realiteten ikke hadde noen omsetningsverdi som fiskefartøy, men bare til opphugging. Den inngående beskrivelse av råteskaden som er gitt i besiktigelsesrapporten fra M. Østervold den 17. april 1968 viser dette klart når rapporten sammenholdes med uttalelsene i brevene fra Statens Fiskarbank til h.r.advokat Karl Wyller av 26. april 1968 og til h.r.advokat Sam Harris av 20. mai 1969. Det må på dette grunnlag antas at motorkutter «LYRODD» på overføringstiden neppe hadde noen større verdi enn den opphuggingsverdi - kr. 12.000.- - som var det beløp fartøyet utbragte ved salg til opphugging fra Fiskarbanken våren 1968. Det er dermed utelukket av Vilhelm Vardøys andel i fartøyet kan ha vært «utvilsomt tilstrekkelig til å dekke hans forpliktelser».

Spørsmålet er så om Vilhelm Vardøy på overføringstiden hadde et krav av en slik art og en slik størrelse mot selgerne - de ankende parter - at han beholdt utvilsomt tilstrekkelig til å dekke sine forpliktelser.

Lagmannsretten er her enig med de ankende parter i at kjøpsloven får anvendelse på forholdet og at ethvert krav som Vardøy må ha hatt mot de ankende parter var bortfalt da ett-årsfristen i henhold til kjøpslovens §54 løp ut den 17. august 1967, det vil si en måned før overføringsdagen.

Side:1141

lagmannsretten er enig med de ankende parter i at tørråte ikke er en så sjelden forekomst i norske fiskefartøyer at det ikke skulle være en mulighet som partene må ha tatt i betraktning ved handelens inngåelse og avslutning. Når så kjøperne både har besiktiget og godtatt fartøyet og dessuten underskrevet en korresponderende klausul i kjøpekontrakten må dette være avgjørende, det pekes her på følgende klausul: «Kjøparane har synfare og godteke fartyet. Seinare reklamasjoner e.l. er seljarane uvedkomande. Kjøparane overtek fartyet og ansvaret for det frå og med i dag.»

Selv om ingen av partene i fartøyhandelen, etter den besiktigelse som var foretatt, trolig har regnet med at fartøyet kan ha vært råteskadet, er dette ikke en forutsetning av en slik art at denne - når den brister - skulle gi kjøperen rett til å kreve handelen omgjort i strid med kjøpekontraktens ordlyd og på et tidspunkt etter at kjøpslovens ett-årsfrist etter §54 var utløpet. Det antas at risikoen for en eventuell råteskade er en risiko som kjøperen må ha tatt på seg, og det er ikke noe grunnlag for kjøperen å overføre risikoen på selgeren.

Etter de foreliggende opplysninger var det intet til hinder for at kjøperen ved besiktigelsen av fartøyet før salget kunne foreta de undersøkelser som måtte anses påkrevet for å konstatere om det forelå kolfyr i fartøyet, f.eks. foreta boringer i dette. Kjøperen må selv bære følgene av at slike undersøkelser ikke ble foretatt.

Dommen i Rt-1933-1218 og de her siterte dommer gjelder alle fast eiendom. Det er på det rene at kjøpsloven bare i enkelte tilfeller får analogisk anvendelse på kjøp og salg av fast eiendom og at kjøpslovens reklamasjonsfrist i §54 i alle fall ikke har analogisk anvendelse. Det er derfor ikke riktig å trekke noen slutninger fra de nevnte dommer som skulle ha gyldighet i nærværende tilfelle. Man står her overfor salg av et fartøy som er salg av løsøre.

Det er etter foranstående ikke ført noe bevis fra ankemotpartens side for at Vilhelm Vardøy på overføringsdagen beholdt tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser. Det bemerkes at partene både for herredsretten og for lagmannsretten har vært enige om sakens begrensning med hensyn til hvilke aktiva og hvilke passiva som skulle komme i betraktning og også at det er på det rene mellom partene at Vilhelm Vardøys gjeld til de ankende parter er slik som fastlagt i uteblivelsesdom av 3. april 1968.

Mindretallet, lagdommer Haarberg, er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker: På det samme grunnlag som flertallet bygger på, må det antas at motorkutter «LYRODD» ikke bare var verdiløs som fiskefartøy på overføringsdagen, men også den 17. august 1966 da fartøyet ble overlevert fra de ankende parter til Vilhelm Vardøy med flere.

Det er i denne forbindelse neppe nødvendig å gå nærmere inn på de forskjellige teorier om utviklingen av tørråte i norske trefartøyer. Det tilstrekkelige bevis må ligge i de kategoriske uttalelser som Fiskarbanken har gitt ved to anledninger i brever til prosessfullmektigene - sett på bakgrunn av det utvilsomt betydelige erfaringsmateriale som Fiskarbanken for sitt vedkommende bygger på.

Det må videre antas bevist at råteskaden var en skjult mangel for

Side:1142

kjøperne. Såvel Vilhelm Vardøy som ankeparten, Asbjørn Remme, har forklart at båten ble besiktiget på slipp i Florvåg før overtagelsen og det er opplyst at båten samme dag ble undersøkt av Fiskarbankens representant. Videre ble fartøyet verditaksert av båtbygger Lars Hausberg på Forland den 22.12.1967. Herunder ble skrog med innredning, beslag og elektrisk installasjon verdsatt til kr. 68.000.-. Selv om det ikke er opplyst i hvilken grad Lars Hausberg har undersøkt fartøyet i forbindelse med taksten, må det på grunnlag av den spesifikasjon som taksten inneholder, antas at han har foretatt en relativt nøyaktig besiktigelse. Det må antas på det rene at båtbygger Lars Hausberg - som nu er død - var en av distriktets mest erfarne og dyktige båtbyggere.

På bakgrunn av disse forhold må da skjøte av 17. august 1966 tolkes. Klausulen om at fartøyet selges i den stand og stilling det er i og med det utstyr som er ombord, er for generelt formet til at den kan godtas som en ansvarsfraskrivelse for en skade av en slik art at den i realiteten reduserte fartøyets verdi fra en omsetningsverdi på kr. 105.000.- til en opphuggingsverdi på kr. 12.000.-.

Klausulen «Kjøparane har synfare og godteke fartyet» sier egentlig ikke annet enn at den bekrefter det som faktisk hadde funnet sted. Selgerne var selv tilstede og var kjent med hvilken synfaring som var blitt foretatt. Etter de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen synes det på det rene at en slik synfaring vanligvis ikke vil være egnet til å avdekke eventuelle tørråteskader.

Passusen «kjøparane overtek fartyet og ansvaret for det frå og med i dag» sikter åpenbart på risikoen for fartøyets hendelige undergang, det vil si på grunn av senere inntredne omstendigheter. I sin alminnelighet betyr det at kjøperne må forsikre fartøyet fra samme dag. Klausulen kan ikke antas å dekke risikoen for en skjult feil som allerede er tilstede i fartøyet. Spørsmålet blir da om klausulen «seinare reklamasjoner e.l. er seljarane uvedkomande» er en slik ansvarsfraskrivelse at den slår igjennom overfor et forhold som nærværende. Tilsvarende klausul fantes ikke i skjøtet av 20. februar 1964 som overførte eiendomsretten til båten fra de tidligere eiere til de ankende parter.

Etter sin ordlyd synes klausulen å ta sikte på reklamasjoner som i henhold til kjøpsloven måtte fremkomme over vanlig mere trivielle mangler som måtte vise seg. Hadde det vært selgernes mening å fraskrive seg et hvert ansvar for alvorlige råteskader ville det vært enkelt nok å sagt dette med rene ord. Hadde det vært gjort, ville det høyst sannsynlig ført enten til at det ikke kom noen handel istand, eller til at kjøperne måtte foretatt en adekvat undersøkelse med henblikk på å klarlegge eventuell tørråteskade. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, antas det å være nødvendig for å sikre seg mot tørråteskade, at der foretas en rekke boringer i fartøyets hud. En så inngripende undersøkelse vil etter mindretallets mening vanligvis en fartøyseier ikke samtykke i. Første gang dette gjøres med fartøyet «LYRODD», gjøres det av Fiskarbankens besiktigelsesmann den 17. april 1968 d.v.s. etter at Fiskarbanken hadde overtatt eiendomsretten til fartøyet. Etter dette, og under henvisning til Arnholms Privatrett bind III §34, særlig side 303 følgende, antas det at den ansvarsfraskrivelse som ligger i forannevnte klausul ikke slår igjennom overfor den tørråteskade som

Side:1143

M/K «LYRODD» må ha vært befengt med på leveringsdagen. Mindretallet finner også støtte for dette resultat i uttalelsene i Rt-1933-1223 følgende.

Forholdet til kjøpsloven: Kjøpsloven er for største delen bare lovfesting av sedvanerett som også gjaldt tidligere. Loven mener ikke å være uttømmende selv om de fleste rettsspørsmål kan løses ved hjelp av analogislutninger fra loven. Man har eksempler fra prisretten på at reklamasjoner som etter kjøpslovens regler ville være for sent fremsatt allikevel tillegges virkning i kjøpsforhold, og det synes å fremgå av rettspraksis at det er adgang for en part i et kjøpsforhold å påberope seg bristende forutsetninger uavhengig av kjøpslovens bestemmelser når forholdene er tilstrekkelig ekstreme, jfr. høyesterettsdom i Rt-1935-122. Spørsmålet blir da om det i nærværende sak foreligger slike bristende forutsetninger at dette etablerte et krav for Vilhelm Vardøy mot de ankende parter, og om et slikt krav eksisterte på overføringstiden og endelig om et slikt krav kan tas i betraktning ved anvendelsen av §36 i ektefelleloven.

I nærværende sak synes forholdet å være så ekstremt at det må stride mot enhver allmenn forutsetning. Fartøyet var solgt for kr. 105.000.-, og allerede ett år og 8 måneder etterpå viser det seg å være så skadet av tørråte at det selges til opphugging for kr. 12.000.- - et beløp som formentlig i noen utstrekning må tilskrives det senere anskaffede utstyr. Man synes her å stå overfor «et aldeles eksorbitant tap». Dette bryter i en slik grad med kjøperens og enhver allmenn forutsetning at det må antas å gi kjøperen et krav mot selgerne for omgjørelse av handelen, eller hvis dette på grunn av forholdene ikke kan gjennomføres, et krav av tilsvarende økonomisk verdi.

Et slikt krav må antas å være i behold på Vilhelm Vardøys hånd den 16.9.1967, idet han på det tidspunkt ikke kjente til råteskaden uten at dette kan bebreides ham som uaktsomt - jfr. Lars Hausbergs verditakst av 22. desember s.å.

Det må antas at kravets økonomiske verdi langt ville ha oversteget det restkrav som de ankende parter hadde i henhold til skjøtet - kjøpekontrakten - av §17§. august 1966. - - -

Side:1144