Rt-1971-1245

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-11-26
Publisert:	Rt-1971-1245
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 182B/1971
Parter:	Brynhild Græslis dødsbo m.fl. (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad) mot Ole Trondset m.fl. (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten)
Forfatter:	Bølviken, Leivestad, Schweigaard Selmer, Gaarder Mindretall: Eckhoff
Lovhenvisninger:

Dommer Bølviken: Ektefellene Marie og Peder Trondset opprettet den 4. februar 1944 gjensidig testament med dette innhold:

« Underskrevne Ægtefæller Peder Trondset og Marie Trondset der ingen Livsarvinger efterlader os, bestemmer herved som vor sidste Vilje, at alt hvad vi eier af Aktiva være sig Løsøre, fast Eiendom eller Penge og Værdipapirer skal tilfalde den længstlevende af os, som vedkommendes fulde og uindskrænkede Eiendom.

Som Følge af foranstaaende Bestemmelse bestyrer og benytter længstlevende det samlede Bo som sit, uden at nogen af først afdødes Arvinger har Adgang til at skride ind paa nogensomhelst Maade.

Hvorledes det skal forholdes med den beholdne Formue efter Længstlevendes Død bestemmes senere ved Paategning paa dette Testament.»

Marie Trondset døde i 1961, Peder Trondset i 1967. Noen bestemmelse etter testamentets tredje avsnitt var da ikke truffet, og saken gjelder tvist mellom slektsarvingene på begge sider om retten til den etterlatte formue.

Nord-Østerdal skifterett avsa den 28. februar 1969 kjennelse i tvisten. Kjennelsen har denne slutning:

« Peder Trondsets slektsarvinger ansees alene som arvinger i Peder og Marie Trondsets fellesbo av Tolga-Os.»

Marie Trondsets arvinger påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 22. juni 1970 avsa dom med slik domsslutning:

« 1. Marie Trondsets slektsarvinger anerkjennes som arvinger til halvparten av Peder Trondsets og tidligere avdøde hustru Marie Trondsets dødsbo.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er av Peder Trondsets arvinger påanket til Høyesterett. Under ankeforberedelsen er Peder Trondsets søster Brynhild Græsli avgått ved døden, og hennes dødsbo er trådt inn i ankesaken i hennes sted. Det er av de ankende parter nedlagt slik påstand:

Side:1246

« 1. Peder Trondsets slektsarvinger, Brynhild Græslis dødsbo m.fl. ansees alene som arvinger i Peder og Marie Trondsets fellesbo av Tolga-Os.

2. Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

« 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter betaler in solidum ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Om det nærmere saksforhold viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Midt-Trøndelag herredsrett og ved østre Bærum herredsrett. Av vitnene er 2 nye for Høyesterett. Det er også lagt frem en del nye dokumenter. Jeg kommer tilbake til dette nye materiale i den utstrekning det har betydning for mitt standpunkt i saken.

De ankende parter gjør, som for de tidligere instanser, gjeldende at testamentets første avsnitt gir lengstlevende av ektefellene den hele og fulle eiendomsrett til boets aktiva, og at annet avsnitt bare er en presisering - nærmest eksemplifisering - av første avsnitts innhold. Tredje avsnitt gir en mulighet for å treffe avvikende bestemmelser, men denne mulighet er ikke benyttet.

Etter de ankende parters oppfatning har lagmannsretten bygd på et feilaktig så vel faktisk som rettslig grunnlag.

Når det gjelder det faktiske grunnlag, viser de ankende parter til det nye materiale som er skaffet til veie om Marie og Peder Trondsets familiebakgrunn og økonomiske forhold. Det er etter de opplysninger som nå foreligger, ikke grunn til å anta at Marie Trondset i 1944 så det slik at formuen i det vesentlige skrev seg fra hennes far, og at det derfor var rimelig at boet ved lengstlevendes død helt eller for en vesentlig del gikk til hennes slekt. Videre mener de ankende parter at advokat Ragnar Gundersens vitneforklaring, som lagmannsretten tilla vesentlig vekt, er blitt svekket ved den forklaring advokaten har gitt under bevisopptaket for Høyesterett. Advokat Gundersen kan i virkeligheten bidra lite til tolkingen av testamentet. Det er i det hele lite å bygge på av opplysninger utenom testamentet. Dog vil de ankende parter påberope seg uttalelser som Peder Trondset kom med i årene før han døde, og som synes å vise at hans oppfatning var at hans slekt skulle arve det hele.

Når det gjelder det rettslige grunnlag, er det de ankende parters syn at Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-1968-540 er avgjørende for løsningen også i det foreliggende tilfelle. Forutsetningen for at førstavdødes slekt skal ha en sekundær arverett, er at det er holdepunkter for dette enten i testamentets ordlyd eller i opplysninger utenom testamentet. Det er det ikke i det foreliggende tilfelle.

Ankemotpartene hevder at lagmannsrettens dom er riktig. På grunnlag av en konkret tolking av testamentets ordlyd

Side:1247

sammenholdt med vitneforklaring fra advokat Gundersen, som medvirket ved opprettelsen av testamentet, er lagmannsretten kommet til at meningen har vært at arven skal deles likt mellom slektsarvingene på begge sider når annen bestemmelse ikke er truffet etter testamentets siste avsnitt. Denne tolking er vel forenlig med plenumsdommen av 1968. Det foreliggende testament bestemmer noe annet og mer enn det testament plenumsdommen gjaldt, likesom det er positive holdepunkter for forståelsen utenom testamentet.

Som for de tidligere instanser erkjenner ankemotpartene at testamentets første avsnitt isolert gir lengstlevende en ubegrenset eiendomsrett. Retten er imidlertid begrenset ved annet og tredje avsnitt i testamentet. Disse avsnitt viser at førstavdødes arvinger er inne i billedet, og at det er en eiendomsrett begrenset til sin levetid lengstlevende skal ha. Når ektefellene utsatte å treffe bestemmelse etter siste avsnitt og lot det forbli med testamentets bestemmelser, må man falle tilbake på likedelingsregelen.

Det nye materiale for Høyesterett gir etter ankemotpartenes oppfatning intet bidrag til å fastslå hva som var ektefellenes mening da testamentet ble opprettet. Selv om man ikke kan anta at det var tanken å favorisere Marie Trondsets slekt, er det et faktum at boets vesentlige aktivum - den faste eiendom - skrev seg fra hennes far. Man må videre gå ut fra at det var advokat Gundersens oppfatning i 1944 at likedeling ville bli resultatet om annen bestemmelse ikke ble truffet i samsvar med testamentets siste avsnitt. Samme oppfatning må man anta at Marie og Peder Trondset har hatt.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på et noe annet grunnlag.

Jeg finner således ikke ved tolkingen av testamentet å kunne bygge på at Marie Trondset i 1944 så det slik at det vesentlige av boets midler var skaffet til veie av hennes far, slik at det var rimelig at hennes slekt ble tilgodesett.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, er det ikke holdepunkt for å anta at Maries far, Arnt Kvernmo, hadde bankinnskudd av størrelse som nevnt i lagmannsrettens dom, mens det på den annen side er godtgjort at Peder Trondset mottok ikke ubetydelige midler fra sin slekt i Selbu, om enn ikke kr. 20.000 som hevdet av Peders arvinger under behandlingen av saken i lagmannsretten. Det er videre på det rene at Peder gav avkall på sin odelsrett til en større gård i Selbu og levde og arbeidet på svigerfarens gård i Os fra han og Marie giftet seg i 1912, til han døde i 1967. Det var etter det opplyste det beste forhold mellom Arnt Kvernmo, hans eneste barn Marie og svigersønnen Peder, og det skjøte Arnt Kvernmo utstedte på eiendommen, ble utstedt til Marie og Peder i fellesskap. Man kan på denne bakgrunn vanskelig oppstille en formodning om at Marie har ment at hennes slekt skulle tilgodeses fremfor Peders slekt.

Når jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten,

Side:1248

er det på grunnlag av en tolking av testamentet, slik det foreligger, og med støtte i det vitneprov som er avgitt av advokat Ragnar Gundersen, som bistod ektefellene med opprettelsen av testamentet.

Jeg er enig i at testamentets første avsnitt isolert sett gir lengstlevende en full og uinnskrenket eiendomsrett til boets aktiva, slik at det, om det ikke hadde stått noe mer i testamentet, ikke var plass for en sekundær arverett for førstavdødes slekt. Men denne forståelse kan etter min mening ikke opprettholdes på grunn av de følgende avsnitt i testamentet, og da særlig annet avsnitt.

Jeg finner det for min del ikke naturlig å se annet avsnitt som en blott og bar presisering - eller eksemplifisering - av innholdet i første avsnitt. Som presisering eller eksemplifisering er annet avsnitt ikke bare overflødig, men direkte villedende. Etter min mening må annet avsnitt ses som en begrensning av innholdet etter første avsnitt. Lengstlevende skal etter annet avsnitt ha rett til å bestyre og benytte som sitt det samlede bo, uten at førstavdødes arvinger skal kunne gripe inn. Uttrykkene « bestyrer» og « benytter» innebærer ingen uinnskrenket eiendomsrett, og betegnelsen « arvinger» på førstavdødes slektninger tyder på at disse, til tross for formuleringen i første avsnitt, er å anse som arvinger når boet etter lengstlevendes død skal gjøres opp.

Testamentets tredje avsnitt viser først og fremst at ektefellene i 1944 tenkte på fordelingen av midlene etter lengstlevendes død. Men også dette avsnitt trekker etter min mening i retning av at det var en rådighet i sin levetid lengstlevende skulle ha.

Denne tolking av testamentet støttes av den forklaring advokat Gundersen har gitt. Vel er det så at advokat Gundersen ikke har noe skriftlig materiale, utenom testamentet, å støtte seg til, og etter så mange år har glemt detaljer eller kan huske detaljer feil. Han erindrer imidlertid denne testamentsopprettelse, idet han kjente ektefellene, spesielt Peder Trondset, fra tidligere. Jeg finner ikke å kunne se bort fra advokat Gundersens forklaring når han mener å erindre at det var fordi Marie Trondset reagerte på testamentets første avsnitt, at annet avsnitt ble tilføyd som en begrensning. Jeg kan heller ikke se at det innebærer noen vesentlig svekkelse av advokat Gundersens vitneprov at han i forbindelse med testamentets siste avsnitt i lagmannsretten uttalte « at da har jeg ganske sikkert gitt uttrykk for at hvis ikke det var skrevet noe var det likedeling», mens han under bevisopptaket for Høyesterett sier at han ikke kan huske om det ble uttalt noe herom, men at « det lå i luften at partene tok sikte på likedeling» . Jeg går, som lagmannsretten, ut fra at advokat Gundersen i 1944 regnet med likedeling om annet ikke ble bestemt, og må anta at dette også var Marie og Peder Trondsets oppfatning da testamentet ble opprettet.

Det kan nok se ut som Peder Trondset i uttalelser de senere

Side:1249

år har gitt uttrykk for en annen oppfatning av testamentets innhold. Overfor vitnet Mogaard, som er nytt vitne for Høyesterett, skal han ha uttalt at han selv rådde helt ut over det han eide. Overfor flere vitner har han snakket om å selge gården, og han skal ifølge et brev av 20. mai 1968 fra John Stokke til Peders svoger Sakarias Tuseth overfor Stokke ha uttalt at en mann (visstnok en sakfører) hadde rådet ham til å bruke gavebrev. I et brev han i desember 1963 skrev til søsteren Olga Tuseth i Selbu, sier han under omtale av enkelte av hustruens slektninger at de ikke har noen « insigelse», mens hans slekt har « insigelse», at han må få gjort noe til våren (underforstått med eiendommen), at han ikke unner noen på Os eiendommen, men dem på Selbu, og at konsesjon vel ikke er nødvendig når han gir bort eiendommen. Kort før sin død, som inntraff plutselig som følge av en trafikkulykke, snakket han om å selge gården til en sønn av søsteren Olga Tuseth og selv flytte til henne i Selbu.

Peder Trondsets her refererte uttalelser gjelder imidlertid alle disposisjoner over gården, som Peder etter testamentet hadde rett til å disponere over, iallfall ved salg. Om han også kunne overdra gården ved gavebrev, eller om han etter Maries død kunne treffe bestemmelse alene etter testamentets siste avsnitt, lar jeg stå hen. Noen gavedisposisjon eller testamentarisk disposisjon er ikke foretatt. Jeg legger vekt på at Peder, verken overfor vitnene eller i brevet til søsteren Olga, har gitt klart uttrykk for at hustruens slekt ikke skulle ha noen andel i de midler han måtte etterlate seg, herunder gården om han ikke fant noen ordning med den. Og jeg finner, slik denne sak ellers ligger an, ikke å kunne tillegge hans uttalelser utslagsgivende vekt ved tolkingen av testamentet, så meget mer som Peder ikke ensidig kunne gi en bindende tolking av det testament begge ektefeller hadde opprettet.

Jeg mener at det resultat jeg er kommet til, ikke er i strid med plenumsdommen av 1968. Jeg bygger resultatet på en tolking av det foreliggende testament, som har et annet og mer omfattende innhold enn det testament som plenumsdommen gjaldt, likesom jeg finner holdepunkter for tolkingen i vitneprov fra den advokat som medvirket ved testamentets opprettelse.

Jeg har funnet saken så vidt tvilsom at jeg ikke finner at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger verken for lagmannsretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten. Etter min mening tok lagmannsretten feil når den kom til det resultat at førstavdødes slekt hadde en arverett i

Side:1250

behold. Så vidt jeg ser, har lagmannsretten for å komme til dette resultat lagt vekt på tre forhold: Det første at lengstlevende etter testamentet hadde en begrenset rådighet over boet, det annet at vitneprovet fra den advokat som skrev testamentet var et betydningsfullt bidrag til tolkingen, og det tredje at hustruen på grunn av en arv fra faren måtte gis en viss preferanse.

Som nevnt av førstvoterende kan det på grunnlag av de opplysninger som foreligger for Høyesterett, ikke antas at hustruen stod i en særstilling i forhold til mannen, og jeg slutter meg her til førstvoterendes bemerkninger.

Når det gjelder forståelsen av det skrevne testament, tiltrer jeg uten videre førstvoterendes uttalelse om at førstavdødes slekt må anses utelukket som arvinger etter testamentets første avsnitt. I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne at annet avsnitt begrenser lengstlevendes rett. Etter min mening står det i bestemmelsen at førstavdødes arvinger ikke på « nogensomhelst Maade» kan gripe inn i lengstlevendes rådighet, nettopp fordi lengstlevende allerede var innsatt som full og uinnskrenket eier etter første avsnitt. Jeg viser her til innledningen av annet avsnitt: « Som følge av foranstående Bestemmelse» ... med fortsettelsen om at lengstlevende råder over hele boet « som sit». På denne bakgrunn kan man etter mitt syn ikke legge noen begrensning i ordvalget « bestyrer og benytter» fordi de i denne sammenheng neppe kan bety annet enn ord som: råde, forvalte, anvende eller lignende uttrykk. Tredje og siste avsnitt krever ingen kommentar. Der står det intet om førstavdødes slekt. Testatorene forbeholdt seg på et fritt grunnlag å treffe bestemmelse om mulige midler etter lengstlevende. Men de har ikke supplert testamentet, og dermed er dette avsnitt ute av saken.

Spørsmålet blir da om advokat Gundersens opplysninger kan føre til en annen tolking av testamentet. Om dette spørsmål bemerker jeg først at det i og for seg er betenkelig å legge vekt på en forklaring som er gitt 25 år etter at et dokument er opprettet når testatorene selv bare kan vitne gjennom testamentet, og når vitneprovet som åpent erkjennes at advokaten ikke kan støttes på samtidige dokumenter eller notater eller på inngående kjennskap til partene. Kort gjengitt forklarte advokat Gundersen for Høyesterett at han i 1944 først mottok besøk av Peder Trondset på kontoret, og at han av samtalen forstod at det var viktig at hustruen Marie ikke ble bundet på forhånd. Derfor satte han opp testamentet på kontoret, men avsluttet en foreløpig utforming med første avsnitt for å skrive det ferdig når han senere møtte ektefellene i deres hjem. Under samtalen i hjemmet, forklarte advokaten videre, fikk han inntrykk av at hustruen var nervøs for det tilfelle at hun skulle dø først, og at mannen skulle sitte igjen med hele formuen uten at det var noen bremse på hans disposisjonsadgang. Hun var, mente advokaten å erindre, blitt redd for at hennes slektninger skulle bli holdt helt utenfor, og denne intervensjon fra hustruens side skal så angivelig ha fått uttrykk i testamentets fortsettelse i annet og tredje avsnitt. Jeg kan ikke

Side:1251

bygge på disse opplysninger. Det foreligger intet i saken som kan begrunne at hustruen skulle hatt noen bekymring angående mannens disposisjoner over de beskjedne midler ektefellene hadde. Testamentet, som er fremlagt i fotokopi for Høyesterett, gir ikke støtte for at det er skrevet i to etapper, en på kontoret og en fortsettelse i hjemmet, tvert imot. Jeg mener at episoden med hustruen må bero på en feilerindring, og avgjørende er også innholdet av annet og tredje avsnitt i testamentet. Det står for meg som uforklarlig og av førstvoterende fremdeles uforklart hvorledes hustruens engstelse for mannens disposisjoner kunne dempes ved den fortsettelse som advokaten formulerte etter første avsnitt. Så vidt jeg kan se det ble førsteavdødes slekt i annet avsnitt med rene ord fratatt enhver innflytelse og satt utenfor testamentet. Det støtter heller ikke påstanden om en viss frykt for at egen slekt skulle bli utelukket som arvinger at spørsmålet om likedeling ikke ble løst på stedet i siste avsnitt om den « lå i luften» som opplyst av advokaten, eller ved en senere anledning i årene fra 1944 til 1961. Det gjelder tross alt meget enkle formuleringer.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bølviken.

Dommerne Schweigaard Selmer og Gaarder: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterende konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Helge Svarva): - - -

Det er enighet om at testamentet må fortolkes slik som det objektivt fremtrer.

Det saken gjelder er om Peder Trondset ved hustruens død ble eier av fellesboet i ethvert henseende. Testamentet sier intet om hvordan det skal forholdes med de etterlatte midler når lengstlevende dør. Det er enighet om at 1. avsnitt i testamentet indikerer en ubetinget eiendomsrett for lengstlevende. Når det gjelder 2. og 3. avsnitt i testamentet hevder advokat Dragsten at disse innebærer en begrensning i lengstlevendes adgang til å råde over boet ved den første ektefelles død. Han har fremholdt at 2. avsnitt i testamentet gir lengstlevende en rett til å råde over boet som tilsvarer retten til å råde over uskiftet bo. Med hensyn til 3. avsnitt i testamentet har advokat Dragsten hevdet at dette helt positivt viser at ektefellene ikke har ment at lengstlevende skulle bli eier i arverettslig henseende slik at hans slektsarvinger alene skulle arve boet. Etter advokat Dragstens syn ble således ikke den lengstlevende innsatt som enearving med den virkning at førstavdødes slekt skulle være utelukket fra å ta arv. Lengstlevende skulle bare bestyre og benytte det samlede fellesbo som sitt.

H.r.advokat Daae Rogstad har derimot hevdet at 2. og 3. avsnitt i testamentet kun inneholder en presisering av innholdet i 1. avsnitt.

Etter den praksis Høyesterett har knesatt i dom av 11. mai 1968 har retten kommet til at Peder Trondsets arvinger må gis medhold. Retten

Side:1252

er enig med advokat Daae Rogstad i at 2. og 3. avsnitt i testamentet kun må forstås som en presisering av 1. avsnitt. Det er som før nevnt enighet om at 1. avsnitt angir en ubetinget eiendomsrett for lengstlevende. Når man legger denne forståelse til grunn er det etter gjeldende praksis helt på det rene at bomassen i sin helhet må tilfalle Peder Trondsets arvinger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul H. Vindhol, Alf S. W. Østensen og Astri Rynning): - - -

Saksforholdet er:

Marie Trondset ble født xx.xx.1878 på eiendommen Kvernmo i Os. Hun var eneste barn av Arnt Andersen Kvernmo. Denne var fra Selbu. Da Rørosbanen var bygget, ble han ansatt i Norges Statsbaner som banevokter på Os. Han var en arbeidsom og påpasselig mann som etterhvert bygget opp en gård på ca. 100 dekar dyrket mark, ca. 700 dekar skog og en del annen utmark. Han la seg også opp annen formue slik at han i 1938 foruten eiendommen Kvernmo hadde bankinnskudd på kr. 78.000,-.

Peder Trondset var født i Selbu 2. oktober 1885. Marie og han giftet seg i 1912. Peder flyttet inn på Kvernmo etter giftermålet.

Arnt Andersen Kvernmo satt som eier av Kvernmo til sin død i 1941. Marie Trondset arvet alt han etterlot seg.

I 1944 opprettet Marie og Peder Trondset et gjensidig testamente. - - -

Testamentet ble skrevet ned av advokat Ragnar Gundersen som også undertegnet som ett av testamentvitnene.

Marie Trondset døde 18. juni 1961 og Peder Trondset 20. september 1967.

Det ble ikke truffet noen bestemmelse av den art det er gitt anvisning på i siste avsnitt i testamentet. Det foreligger heller ikke noen annen testamentarisk bestemmelse om hvorledes det skal forholdes med den gjenværende formue ved lengstlevendes død. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Ordbruken i annet avsnitt i testamentet gir, som fremholdt av de ankende parter, en supplerende bestemmelse som ville ha vært unødvendig dersom det hadde vært ektefellenes mening med første avsnitt at lengstlevende skulle ha den fulle eierrådighet i enhver henseende. Når en så også tar tredje avsnitt i betraktning, synes det temmelig tydelig at det har vært meningen med annet avsnitt å gi uttrykk for at lengstlevende bare skal « bestyre og benytte» det samlede bo som sitt, men ikke kunne treffe bestemmelse om arvegangen med hensyn til hele boet.

Hvis en ikke hadde hatt andre holdepunkter for tolkingen av testamentet enn selve teksten, ville det allikevel kunne vært tvilsomt om likedeling hadde vært begrunnet hensett til høyesterettsdommen i Rt-1968-540 og til at det ikke er blitt truffet noen slik bestemmelse som det er gitt anvisning på i tredje avsnitt. Imidlertid har her vitnet advokat Ragnar Gundersen gitt et betydningsfullt bidrag til tolkningen.

Gundersen har forklart at når han i det hele kan huske noe om

Side:1253

testamentet er det fordi han hadde mange oppdrag for ektefellene Trondset. Han ble oppsøkt av Trondset som sa at han ville ha det slik og slik. Vitnet redegjorde så for lovens bestemmelser. Vitnet har videre gitt uttrykk for at han mener å huske at da første avsnitt var skrevet, reagerte Marie Trondset på det som sto der og at det var deretter at annet og tredje ledd ble føyet til som en avsvekkelse. Han går ut fra at hun regnet med å avgå ved døden først og at hennes slektninger da ikke ville få noe (hvis første ledd ble stående alene som testamente). Han fikk inntrykk av at det kunne være tale om å fastsette ved senere bestemmelse at det ikke skulle være en deling mellom slektene. Han forsto det slik at det skulle settes opp detaljerte bestemmelser. Han har videre forklart at han alltid har vært forsiktig når det gjelder hvilken makt den etterlatte skal ha og « da har jeg ganske sikkert gitt uttrykk for at hvis det ikke var skrevet noe så var det likedeling» .

Etter det sist refererte av vitnets prov er det klart at advokat Gundersen har medvirket til testamentoppsettelsen ut fra den rettsoppfatning at hvis det ikke ble truffet noen spesiell bestemmelse, ville det som står i første ledd føre til likedeling mellom slektene ved lengstlevendes død. En finner det da ubetenkelig å bygge på at annet og tredje ledd er formulert ut fra denne oppfatning. Dette gir etter forholdene her tredje ledd en god mening, nemlig den å holde åpen adgangen til å sikre Maries slekt en større del enn halvparten av boet, eller til å tilgodese bestemte personer i eller utenfor slekten. Selv om det skulle være slik at Peder Trondset i 20-årene ervervet bortimot kr. 20.000,- tilsammen som arv og som godtgjørelse for å gi avkall på odelsrett er det god grunn til å anta at Marie Trondset i 1944, bare 3 år etter arvefallet etter faren, så forholdet slik at ektefellenes formue i det alt vesentlige skrev seg fra hennes far og at det derfor var rimelig at boet ved lengstlevendes død enten helt eller i det vesentlige gikk til hennes slekt.

En finner således at de ankende parters påstand må tas til følge. - - -