Rt-1971-1420
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-11-12 |
| Publisert: | Rt-1971-1420 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1026/1971 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bahr, Blom, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §102, §392, Straffeprosessloven (1887), Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommerne Bahr, Blom og Bølviken.
Tiltalte var dømt for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd til fengsel i 60 dager. Domfelte begjærte saken innbragt for lagmannsretten, men Kjæremålsutvalget fant i medhold av straffeprosesslovens §392 annet ledd, punkt 5 å burde opp heve dommen, fordi det var feil av herredsretten å avslå tiltaltes begjæring om å få oppnevnt offentlig forsvarer.
Kjæremålsutvalget uttalte bl.a.:
«Straffeprosesslovens §102 bestemmer at i et slikt tilfelle skal offentlig forsvarer bare beskikkes hvis det finnes nødvendig på grunn av tilfellets særlige beskaffenhet og siktede har søkt om det. Utvalget forstår §102 slik at dersom de der nevnte betingelser foreligger skal retten beskikke offentlig forsvarer, og at det er en rettergangsfeil om retten avslår begjæring herom, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1947-663 og Andenæs: Straffeprosessen 68.
Tiltalebeslutning ble i denne sak uttatt 30. mars 1971 og i brev av 19. april 1971 til Lyngen herredsrett søkte tiltalte om å få oppnevnt advokat Vebjørn Ytreberg som forsvarer, idet han henviste til at saken var meget uklar og at han ikke mente seg skikket til å føre sin egen sak alene. Herredsretten avslo begjæringen i brev av 26. mai 1971 til advokat Ytreberg idet den anførte:
«I denne sak kan ikke en begjæring fra tiltalte om oppnevning av offentlig forsvarer imøtekommes, jfr straffeprosesslovens §102. Det er intet særegent ved saken. Det synes å fremgå at saken vil dreie seg om hvilke forklaringer som vil fremkomme under hovedforhandlingen.
Det er adgang til å påkjære rettens beslutning til lagmannsretten.»
Beslutningen ble ikke påkjært og tiltalte som meddelte at han av økonomiske grunner ikke selv hadde anledning til å engasjere forsvarer, møtte alene under hovedforhandlingen 5. oktober 1971.
Utvalget er enig med herredsretten i at saken ikke bød på juridiske problemer. I faktisk henseende var det på det rene at tiltalte ved anledningen hadde vært alkoholpåvirket - 2.34 promille. Det som var spørsmålet var om tiltalte eller vitnet A hadde kjørt bilen ved anledningen. Her var forklaringene sterkt motstridende og direkte øyenvitner til det passerte var det ikke. Det fremgår etter utvalgets mening både av herredsrettens dom og av etterforskningsdokumentene at saken var ganske usedvanlig uoversiktlig. Utvalget kan ikke se bort fra at det kunne
Side:1421
ha hatt betydning for sakens avgjørelse om tiltalte hadde vært bistått av en forsvarer, som på forhånd kunne vurdere bevisførselens omfang og som under hovedforhandlingen kunne eksaminere tiltalte og vitnene.»