Rt-1971-187

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-02-20
Publisert:	Rt-1971-187
Stikkord:	Eiendomsrett til fallrettigheter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25 B/1971
Parter:	Olav T. Trydal og Martha Trydal (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Knut H. Trydal og Jon T. Trydal (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie).
Forfatter:	Blom, Nygaard, Fagereng, Mindretall: Stabel, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Stabel: Fra gnr. 17 bnr. 1 og bnr. 8 i Bykle ble i 1961 fraskilt noen fallrettigheter på en strekning av Otra der denne går gjennom utmark under gården Trydal. Fallrettighetene ble solgt for kr. 429.675 til Interessentskapet Øvre Otra, som også tidligere hadde ervervet fallrettigheter på samme elvestrekning. Eierne av gnr. 17, bnr. 2 og 3 mente at fallrettighetene lå i sameie mellom deres bruk og bnr. 1 og 8, og de anla sak mot eierne av disse, Knut H. Trydal og Jon T. Trydal, for å få seg tilkjent en halvpart av salgssummen. Ved Setesdal herredsretts dom av 14. juni 1968 ble de saksøkte frifunnet uten tilkjennelse av saksomkostninger. Etter anke fra eierne av bnr. 2 og 3 kom Agder lagmannsrett til samme resultat, og avsa den 27. november 1969 dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for de tidligere instanser, fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Olav T. Trydal som eier av bnr. 2, og Martha Trydal som eier av bnr. 3, har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom og bygget anken i alt vesentlig på de samme anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten. Deres hovedsynspunkt er at elven og fallrettighetene fra gammel tid har ligget i sameie mellom de 4 hovedbruk på Trydal som en del av gårdens felles utmark, og at det ikke foreligger noe bevis for at sameiet i elven er oppløst ved utskiftning eller på annen måte. Når herredsretten og lagmannsretten har ansett utmarksstykket «Nordskogen», som elvestrekningen i sin helhet grenser til, for å være blitt eneeie for «nordgardene» (bnr. 1 og 8), bygger de på en snever ordfortolkning av enkelte uttrykk i kommisjonsforliket av 15. mars 1817, og det er ikke lagt tilstrekkelig vekt på at formålet med kommisjonsforliket var et helt annet enn å dele

Side:188

eiendomsretten. Stevningen til forlikskommisjonen er lagt frem som nytt dokument for Høyesterett, og den viser etter de ankendes mening klart at formålet bare var å finne frem til en ordning med hensyn til utnyttelse av løvskogen og retten til beite. Det var bare disse rådigheter som ble berørt av kommisjonsforliket, og det er bare dette som ligger i uttrykket om at Nordskogen tilhører nord-gardene «med Skov og Mark». Heller ikke senere er grunneiendomsretten i utmarken blitt delt sameierne imellom, iallfall ikke med virkning for elven og fallrettighetene. Det jordskifte som ble holdt i 194248, bygde på en forutsetning om at grunnen i utmarken lå i fellesskap. En annen sak er at det på begge sider har hersket stor uklarhet om den rettslige situasjon.

Videre har de ankende parter også gjort gjeldende - og det er så vidt skjønnes nytt for Høyesterett - at eiendomsretten til fallrettighetene på vestsiden av elven må bedømmes for seg helt uavhengig av kommisjonsforliket. Utmarken vest for elven tilhører ikke Nordskogen, slik dette området er avgrenset i forliket. Man har bare ufullstendige opplysninger om eiendoms og bruksforholdene på vestsiden av elven, men det finnes dokumenter fra forrige århundre som tyder på at nord-gardene og sør-gardene har eid området sammen. Etter at retten til nåleskogen ble kjøpt tilbake til Trydalgårdene i 1843, var det sørgardene (bnr. 2 og 3) som fikk den dominerende interesse på vestsiden, i og med at de fikk enerett til all nåleskogen der. En naturlig konsekvens av alt dette må være at også vestsiden av elven - ved Hislia og Hisøya - anses for å ligge i sameie mellom alle 4 bruk.

Etter de ankende parters oppfatning må det være klart at det bare er de 4 gamle hovedbruk som har andel i sameieretten, og ikke noen av de mindre bruk og hustomter m.v. som er skilt ut i nyere tid. Men dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i den foreliggende sak hvor dommen bare vil få rettskraft de 4 hovedbruk imellom.

Av de ankende parter har Olav Trydal, men ikke Martha Trydal, fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. På vegne av dem begge er nedlagt denne påstand:

«Olav T. Trydal og Martha Trydal er i forhold til Knut H. Trydal og Jon T. Trydal berettiget til å få utbetalt en halvpart av salgssummen for gnr. 17 bnr. 31 og 32 i Bykle, med kr. 214.837,50, samt påløpne renter.

Ankemotpartene dømmes til å betale begge de ankende parter saksomkostninger for begge underinstanser samt Staten og Martha Trydal for Høyesterett.»

Ankemotpartene, Knut H. Trydal og Jon T. Trydal, gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. Det understrekes at kommisjonsforliket av 1817 i og for seg ikke avgjorde noe om grunneiendomsretten i utmarken, men forliket viser klart at det tidligere var foretatt skifte hvorved Nordskogen skulle være eneeie for nord-gardene og Sørskogen

Side:189

for sør-gardene. Ordet «mark» kan i denne forbindelse ikke peke hen på noe annet enn grunneiendomsretten. Forlikets ordning er etter ankemotpartenes mening klar og entydig, og den har stort sett vært fulgt konsekvent ved senere disposisjoner over grunnen i utmarken, således ved utskillelsen av nye bruk og tomter og ved salg av fallrettigheter.

Hva særskilt angår utmarken på vestsiden av elven, er ankemotpartene enige i at Hisli (med Hisøya) ikke hører til Nordskogen og for så vidt faller utenfor kommisjonsforliket av 1817. Men Hisli har aldri vært noen del av felles utmark for Trydalgårdene. Bnr. 2 og 3 har aldri hatt andre rettigheterder enn dem de fikk i sammenheng med at retten til å utnytte nåleskogen ble tillagt sør-gardene i 1843. Herav følger at de heller ikke har noen sameierett i elven og fallrettighetene.

Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Knut H. Trydal og Jon T. Trydal tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett har den ankende part Olav Trydal og begge ankemotpartene gitt forklaring ved bevisopptak ved Setesdal herredsrett. Det er lagt frem et omfattende dokumentmateriale vedrørende rettsforholdene på Trydal fra 1778 og frem til våre dager. Mange av dokumentene er nye for Høyesterett.

Ved det nye dokumentmateriale er det kastet lys over et spørsmål som fremstillet seg som uklart for lagmannsretten, nemlig innholdet av de rettigheter som i 1816 tilhørte kjøpmann Høyer, og som i matrikkelen av 1838 hadde løpenr. 46 under Trydal. Det må nå anses klargjort at det her gjaldt en rett til utnyttelse av nåleskogen i all den utmark som tillå Trydal-gårdene, også i skogstykket Hisli vest for Otra. Når det i kommisjonsforliket av 1817 heter at furu- og granskogen ligger i fellesskap i motsetning til løvskogen, kan det da - antar jeg - ikke ligge mer i dette enn at oppsitterne hadde forbeholdt seg en husbehovsrett til byggetømmer, og at denne retten ikke var delt. De fraskilte rettigheter til nåleskogen ble samlet kjøpt tilbake til de 4 gårdene i 1843, og kort tid etter skiftet mellom nord-gardene og sør-gardene med en halvdel til hver side. Delingen i marken fulgte stort sett den gamle grensen mellom Nordskogen og Sørskogen, men slik at sør-gardene også fikk noen skogteiger utenfor sørskog-området, således all nåleskogen i Hislia og på Hisøya vest for elven. Både nord-gardenes og sør-gardenes skogteiger ble så delt internt mellom gårdene på hver side, også nå med en halvdel til hver. Skogen på Hisøya ble lagt til bnr. 2, mens bnr. 3 fikk skogen i Hislia. Sistnevnte skog ble imidlertid i 1898 solgt til eierne av bnr. 6. Senere samme år ble den gjennom et makeskifte tillagt bnr. 1 som fra tidligere hadde de andre aktuelle råderettene over Hisli. Den fulgte med til bnr. 8 da dette bruk ble skilt ut fra bnr. 1 i 1906.

Partene er enige om at de her nevnte transaksjoner bare gjaldt hugstrett i nåleskogen, ikke eiendomsretten til skoggrunnen.

Side:190

Som en subsidiær betraktning har ankemotpartene imidlertid gjort gjeldende at om grunneiendomsretten i nord-gardenes utmark ikke var gått over til dem i 1817 eller tidligere, så må det iallfall ha skjedd fra det tidspunkt og i den utstrekning alle råderettene kom på samme hånd gjennom disposisjonene over de tilbakekjøpte skogretter, dvs. i 1843 for hele Nordskogen og i 1898 for Hislia.

For meg er det ikke nødvendig å ta standpunkt til det her nevnte subsidiære spørsmål. Jeg finner nemlig å måtte gi ankemotpartene medhold på grunnlag av deres prinsipale prosedyre, og kan i alt vesentlig slutte meg til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Jeg er således enig i at ordene i kommisjonsforliket av 1817 - blant annet uttrykket «med Skov og Mark» - tyder på at det hadde foregått et skifte i utmarken hvorved nordgardene og sør-gardene hadde overtatt alle rådigheter i henholdsvis Nordskogen og Sørskogen bortsett fra hugst av nåleskog til husbehov som lå i fellesskap. At ordene «Skov og Mark» ikke går på grunneierretten, men bare betyr løvskog og beite, slik som det hevdes fra sør-gardenes side, synes språklig sett å ha lite for seg. Den fremlagte stevning til forlikskommisjonen - ny for Høyesterett - er etter min mening heller ikke noe bevis for at en så begrenset forståelse må være den riktige. Det er ikke usannsynlig at oppsitterne kan ha benyttet anledningen til å få rettsforholdene klarlagt i større utstrekning enn de aktuelle tvistespørsmål gjorde nødvendig.

Imidlertid anser jeg det ikke nødvendig å ta standpukkt til om kommisjonsforlikets ordlyd isolert sett ville være tilstrekkelig til å gi nord-gardene medhold. Avgjørende for meg er at en rekke av de fremlagte dokumenter synes å gi uttrykk for en rettsoppfatning som er uforenlig med sør-gardenes tolking av overenskomsten. I de dokumenter som er lagt frem om rettslige disposisjoner frem til 1961, er det intet spor etter at oppsittere på Trydal har ansett seg for å ha en gjensidig sameierett i hjemmeutmarken. Jeg nevner her først at de enkelte eiere gjennom tidene hver for seg har skilt ut og solgt deler av utmarken uten innsigelse fra de andre oppsitterne. Således ble plassen «Stigamillom» skilt ut fra bnr. 8 i 1933. Både fra «Stigamillom» og fra et annet mindre bruk har det senere vært utskilt fallrettigheter i Otra uten medvirkning fra de andre brukene. Da fallrettigheter i Båsheifossen og Raukleivfossen ble solgt fra Nordskogen i 1912, ble det sagt uttrykkelig i skylddelingsforretningen at «marken» innenfor de solgte strekninger eides av Halvor og Tor Trydal (bnr. 1 og 8). Olav T. Trydals far var riktignok som eier av bnr. 2 med på dette salget, og i 1959 solgte Olav T. Trydal alene en fallstrekning på vestsiden av elven. Men begge deler gjorde eieren av bnr. 2 i egenskap av skogeier på den strekning fallet lå, ikke som angivelig sameier i grunnen. Olav T. Trydal kjente overhodet ikke til noen sameierett på den tid han solgte - etter hva han selv har forklart under bevisopptaket. Uansett årsaken til at eierne av bnr. 1 og 8 avfant seg med den holdning

Side:191

som således ble tatt fra bnr. 2's side ved salg av fallrettigheter fra Hisøya - et spørsmål som jeg ikke behøver å gå inn på - mener jeg da at de tidligere salg av fallrettigheter fra bnr. 2 ikke gir støtte for sør-gardenes krav i den foreliggende sak, som ikke har noe annet grunnlag enn den sameierett som de nå påstår å ha.

På samme måte som lagmannsretten finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på jordskifterettens uttalelse under jordskiftet i 1942 - 1948 om at grunneiendomsretten ligger i fellesskap. Det er nå lagt frem en mer fullstendig utskrift av forretningen enn den lagmannsretten hadde, men det fremstiller seg fortsatt som uklart hva som var grunnlaget for uttalelsen og hvilken rekkevidde den var ment å skulle ha. Meget tyder på at den bare var ment å skulle gjelde en verserende tvist mellom eierne av bnr. 1 og bnr. 8 om tolking av den delingsforretning hvorved bnr. 8 ble skilt ut fra bnr. 1 i 1906.

Av de fallstrekninger som tvisten gjelder, ligger én på vestsiden av Otra utenfor skogstykket i Hislia. For Høyesterett har partene vært enige om at denne strekningen rettslig sett står i en særstilling, da utmarksstykket vest for elven - Hisli - aldri har vært ansett for å tilhøre Nordskogen. Her kan det derfor ikke trekkes slutninger fra kommisjonsforliket av 1817. På den annen side legger jeg til grunn at Hisli opprinnelig er utgått fra gården Hisdal vest for Otra, og ikke er noen del av gammel felles-utmark på Trydal. Fremlagte dokumenter viser at Knut S. Hisdal i år 1800 fikk skjøte på 1/5 av Hisli, og det er grunn til å anta at han senere må ha ervervet eiendommen i sin helhet. Knut Hisdals sønn Halvor Knutsen ble i begynnelsen av 1800- årene gjennom ekteskap eier av l.nr. 43 i Trydal (det nåværende bnr. 1), og det må antas at de to eiendommene derved kom på samme hånd. I distriktsmatrikuleringskommisjonens forhandlingsprotokoll er den 15. juli 1819 l.nr. 43 betegnet som «Halvor Knudsens brug i Trydal med Hislie». På tilsvarende måte er bruket betegnet i matriklene av 1889 og 1905. I 1840-årene ble nåleskogbestanden i Hisli tillagt bnr. 2 og 3 slik som jeg tidligere har redegjort for. Men grunneierretten synes fortsatt å ha ligget til bnr. 1 alene. I skylddelingsforretning holdt i 1888 over en naboeiendom i nord, Lambeto, er det således anført at grensen mot syd går til «Knud Halvorsen Trydals Eiendom i Hisli og Fonnudalen». (Knut Halvorsen eide bnr. 1). I det tidligere nevnte makeskiftebrev av 1898 som førte nåleskogen i Hislia over til bnr. 1, tales det om «al nåleskog i Knut Trydals eiendom Hisli». Og da Hisli i 1906 ble overført til bnr. 8 i forbindelse med utskillelsen av dette bruk fra bnr. 1, heter det i delingsforretningen: «- - -videre tilhører den fraskildte del Hisli som begrendses i øst af Otterelven, i nord av Sollids eiendom, i vest og og syd støder det mod Hisdalsbyttet - - -.» Jordskiftet i 1942 - 48 bygget så vidt skjønnes på at bare bnr. 1 og bnr. 8 kom i betraktning som grunneiere i Hisli.

Når sør-gardene nå allikevel påberoper seg medeiendomsrett

Side:192

i Hisli, er det særlig under henvisning til to dokumenter som jeg må si noe om:

Det første av dem er en delings- og skyldsetningsforretning av 3. oktober 1882, hvorved den nåleskog som var tilfalt bnr. 2 ved hjemkjøpet i 1843 midlertidig ble fraskilt eiendommen. Blant de fire skogstykker som fraskillelsen omfattet, var også skogen lengst syd i Hisli, dvs. på Hisøya. Til slutt i forretningen heter det: « - - -Det bemærkes, at Eiendommen kun omfatter Furuskogen, medens Løvskog, Havning og Grunden forøvrigt herefter som tidligere tilhører dels Løbe No. 44 og dels Løbe No. 45 i Trydal - - -.» Da lnr. 44 og 45 er identiske med bnr 2 og 3 9 mener sør-gardene at forbeholdet er bevis for at bnr. 2 og 3 var medeiere i grunnen på Hisøya. Jeg finner for min del ikke å kunne trekke noen slik slutning, allerede fordi forbeholdet tatt på ordet gir uttrykk for at grunnen på Hisøya tilhørte lnr. 44 og 45 alene, hvilket er noe helt annet enn hva sør-gardene vil legge i det og i strid med alt som ellers foreligger i saken. Den naturligste forklaring må være at forbeholdet bare tar sikte på de av skogstykkene som lå i sør-gardenes egen utmark, Sørskogen, og at det skyldes en unøyaktighet når også Hisøy-stykket tilsynelatende er inkludert.

Det annet dokument er en handelskontrakt av 25. januar 1898 hvorved Salve Trydal som eier av bnr. 3 solgte to nærmere beskrevne skogstykker og dessuten «Al den furu og granskog i Hisli, som nu eies af Salve E. Trydal». I kontrakten heter det videre: «Lauvskogen og beiteretten i de nævnte skogstykker medfølger ikke i handelen men skal fremdeles tilhøre Salve Trydal, som han hidtil har eiet den.» Sør-gardene vil tillegge sistnevnte forbehold samme betydning som det tilsvarende forbehold i delingsforretningen av 1882. Jeg anser det imidlertid klart at en slik tolking er uholdbar. Nåleskogbestanden i Hisli er i kontrakten ikke betegnet som noe skogstykke, og faller allerede av den grunn utenfor forbeholdet. At handelskontrakten av 25. januar 1898 ikke gjaldt grunnen i Hislia men bare retten til å utnytte nåleskogen der, bestyrkes også av ordlyden i det etterfølgende makeskifte av 23. november samme år hvorved denne retten ble overført til bnr. 1.

Jeg er etter dette kommet til at sør-gardene ikke er medeiere i noen del av den utmark som Otra renner gjennom på den omtvistede strekning. De har da heller ikke medeiendomsrett i elven og fallrettighetene. Verken når det gjelder øst- eller vestsiden er det godtgjort noe grunnlag for å skille vassdraget fra den grunn det normalt hører til, jfr. i denne sammenheng Høyesteretts dom i Rt-1968-1261.

Det blir min konklusjon at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg finner etter omstendighetene at det ikke bør gjøres noen endring i herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett

Side:193

mener jeg imidlertid at de ankende parter bør betale etter hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Da jeg vet at jeg er i mindretall når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men mener i motsetning til ham at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Saken har vært uoversiktlig og er først klarlagt gjennom det omfattende materiale som er fremlagt for Høyesterett. Jeg finner at det var rimelig grunn for de ankende parter til å påanke lagmannsrettens dom og at saksomkostninger for Høyesterett etter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Som dommer Blom.

Kst. dommer Fagereng: Likeså.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og jeg er også enig med ham i at de ankende parter bør betale saksomkostninger for Høyesterett.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver A.B. Steffensen med domsmenn):

De fosseretter saken gjelder er utskilt fra bnr. 1 og 8, har fått bnr. 31 og 32 og ble av de saksøkte solgt til I/S Øvre Otra for kr. 429.675.-. - - -

De fall saken gjelder er en del av Båsiefossene og Raudkleivfossen i Otravassdraget. Disse fossene ble ved kjøpekontrakt av 20/1 1912 solgt til ingeniør J. Jakobsen, som på den tid drev med oppkjøp av fallretter i vassdraget. Selgerne dengang var: Halvor K. Trydal - eier av gnr. 17 bnr. 1 og far til saksøkte Knut H. Trydal -, Tor K. Trydal - eier av bnr. 8, som saksøkte Jon T. Trydal nå eier - og Tarjei O. Trydal - eier av bnr. 2 og far til saksøker Olav T. Trydal. Kjøpesummen var kr. 4.700.-, herav kr. 3.200.- til Halvor og Tor og kr. 1.500.- til Tarjei.

Fallene fikk ved skylddeling tgl. 3/10 1912 bnr. 10, utskilt fra bnr. 1, 2 og 8. Skjøte til ing. Jakobsen ble utstedt 12/12 1912, tgl. 6/1 1913.

Fallene er senere - 7/5 1931 - overdradd til Otteraaens Brugseierforening som fikk tinglyst grunnbokheimel på dem den 13/9 1961. Den 28/6 1962 ble de overdradd til Kristiansand Elektrisitetsverk.

Det har vært uenighet mellom Brugseierforeningen og selgerne om hvad som ble solgt til ing. Jakobsen i 1912. Brugseierforeningen henholdt seg til kjøpekontrakten av 20/1 1912 hvor det står at

Side:194

«Undertegnede eiere af Baasøyfossene og Raukleivfossen i Otteraaens vasdrag, Bykle herred, Halvor K. Trydal, Thor K. Trydal og Tarjei O. Trydal selger herved til undertegnede ingeniør J. Jakobsen vore ovennevnte fosse med ovenfor og nedenfor paa vore eiendomme gaards nr. 17, brugs nr. 1, 2 og 8 i Bykle herred beliggend stryk samt al grind ovenfor og nedenfor disse indtil høieste flomvandstandsmerke.»

Selgerne holdt seg til skyldskiftet av 3. og 4. oktober 1912, hvor det står at den parsell som utskilles «består av Båseifossene og Raukleivfossen i Otra samt et jordstykke på østsiden av elven ved hver fos 200m. lang og 50m. bred fra høieste vandstand». Siden strykene ovenfor og nedenfor fossene ikke er uttrykkelig nevnt i skyldskiftet, hevdet de at det var bare selve fossene som var solgt.

Som følge av denne forskjell i beskrivelsen i kjøpekontrakt og skyldskifte, gikk Brugseierforeningen med på selgernes krav om at strykene fortsatt tilhørte dem. Det er da disse strykene som ble skylddelt den 28/1 1961 og fradelt bnr. 1 og bnr. 8 og fikk bnr. 31 og 32. I skyldskiftet for bnr. 31 (utskilt fra bnr. 1) er grensene for fallrettene beskrevet slik:

«I sud frå bekken som kjem uti Skistuhylen på austsida, til Raukleivfossen. Frå Øvre Basiefoss og til bekken som kjem uti Otra i Sandvika i nord, denne omskriva strekning er i felleseige med eigaren av gnr. 17 bnr. 8, og alt ligg på austsida av Otra.»

Denne beskrivelsen gjelder også bnr. 32 (felleseie). For bnr. 32 (utskilt fra bnr. 8) fortsetter beskrivelsen:

«Vidare frå bekken i Sandvika til Stigahyl på austsida. På vestsida fra Øvre Hiså til Stigahyl. Denne siste omskriva luten gjeld bare gnr. 17 bnr. 8 utan fellesskap med nokon.»

Gnr. 17 bnr. 31 og 32 ble solgt til I/S Øvre Otra ved skjøter av henholdsvis 8/4 og 5/4 1961 (tinglyst 8. og 13/4-61).

Mellom de to saksøkte er det oppnådd enighet om at salgssummen for fallrettene - bnr. 31 og 32 - skal deles likt mellom dem.

Den ene av saksøkerne - Olav T. Trydal hadde da allerede solgt noen stryk ved Hisøyne «frå bytestein ved øvre Båsiefoss i nordvest etter Otra til utløpet av øvre Hiså». Disse fallrettene - utskilt fra bnr. 2 - fikk bnr. 30 og ble solgt til I/S Øvre Otra ved skjøte av 14/9-1959 for kr. 11.520.-. Disse stryk er også en del av de stryk som er omhandlet i kjøpekontrakten fra 1912 med ing. Jakobsen. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten har ikke funnet godtgjort eller sannsynliggjort at det foreligger et sameie slik saksøkerne har gjort gjeldende. Retten er kommet fram til dette resultat på grunnlag av følgende:

1. Forlik av 5/10 1816 som fastslår grensene mellom Trydalbrukene uten å etablere noe sameie som berører eiendomsretten til strandlinjene langs Otravassdraget på den strekning der de solgte strykene er.

2. Kjøpekontrakten av 20/1 1912 hvorved eierne av gnr. 17 bnr. 1 og 8 og eieren av barskogen på vestsiden ved Basiefossene - på Hisøyne - dvs. gnr. 17 bnr. 2 - solgte til ing. Jakobsen uten protest fra andre oppsittere på Trydal.

I denne forbindelse bemerkes at retten ikke kan oppfatte

Side:195

kjøpekontrakten annerledes enn at denne handel også omfattet de stryk som saken nå gjelder, idet det uttrykkelig er uttalt i kontrakten at eierne solgte fossene med ovenfor og nedenfor beliggende stryk. Men som før nevnt har Brugseierforeningen ikke insistert på dette, og strykene er senere kjøpt særskilt som utskilte bnr. 30, 31 og 32.

3. Skyldskiftet av 3 - 4. oktober 1912 som uttrykkelig fastslår at marken på begge sider av elven ved Basiefossene eies av Halvor og Tor Trygdal, dvs. bnr. 1 og 8; og nåleskogen på vestsiden eies av Olav T. Trydal (bnr. 2), videre at marken på østsiden av Raukleivfossen eies av Halvor og Tor Trydal (bnr. 1 og 8).

4. De to skyldskifter den 28/1 1961 da fallrettene - bnr. 31 og 32 - ble utskilt ble gjennomført uten protest fra noen av grannene som var varslet. Bare Torleiv Stavenes - eieren av bnr. 4 - møtte under forretningene.

5. Både saksøkeren Olav T. Trydal og Karl Sverdrvp Lund har utskilt og solgt fallretter innen Trydalområdet uten at andre eiere av bruk på Trydal har reagert. Ved skyldskiftet den 14/9-1958 da bnr. 30 ble utskilt fra Olav T. Trydals bruk (bnr. 2), var grannene varslet, men ingen møtte.

Retten er etter dette kommet til det resultat at eierne av gnr. 17 bnr. 1 og 8 - de saksøkte Knut H. Trydal og Jon T. Trydal - var eiere av gnr. 17 bnr. 31 og 32 da de solgte til I/S Øvre Otra. De vil i samsvar hermed bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev og Markus Endresen og hjelpedommer Reidar H. Andersen): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Man slutter seg også i vesentlige punkter til herredsrettens avgjørelsesgrunner. Dokumentasjonen og prosedyren for lagmannsretten foranlediger imidlertid en del bemerkninger, først og fremst angående punkter i herredsrettens dom som ankepartene har angrepet.

Partene er uenige om forståelsen av forliket av 5. oktober 1816. Ankepartene, sørgardene i Trydal, synes å oppfatte dokumentet som en delingsforretning, og at det intet sier om deling av rettigheter i Otra, som de derfor mener fortsatt ligger i fellesskap for brukene i Trydal. Lagmannsretten kan ikke se forliket på denne måte. Det er et forlik mellom de fire bruk i Trydal som fastslår fra før eksisterende grenser mellom nordgardene og sørgardene. Man peker i den forbindelse på forlikets uttrykk «faste byttede - - -Eiendomme». Det er således ikke foretatt noen ny deling av brukene eller fastlagt noen nye grenser, men det er foretatt en grenseoppgang, samtidig som man har fastslått visse strekninger som undergitt felles beite, likesom man har fastslått at furu- og granskog er felles.

Etter forlikets grensebeskrivelse er det på det rene - og dette er heller ikke omtvistet mellom partene - at sørgardene ikke går ned til Otra på de strekninger hvor de nå solgte fallrettigheter ligger. Det er uomtvistet at disse elvestrekninger i 1816 lå og fortsatt ligger til nordgardenes hjemmemark. Lagmannsretten antar at dette forhold er et avgjørende punkt i saken. Forliket sier uttrykkelig at «den vestre part, nordskoven kaldet, vestenfor Trydals Kjønnen og Quærnebækken

Side:196

tilhører Tallev Osmondsson og Halvor Knudson med skog og mark». Umiddelbart derefter sier forliket at furu- og granskog er felles. Skal uttrykket mark ha noen mening, må det være at det er eiendomsretten til grunnen man har tenkt på. På samme måte uttrykker forliket seg om forholdet for sørgardene. Men var nordgardene i 1816 eiere av grunnen i hjemmemarken, var de dermed eiere av de fallrettigheter langs grunnen som man i dag strides om.

Sørgardene hevder at forliket ikke sier noe om hvem som før 1816 var eiere av grunnen i hjemmemarken lagmannsretten er ikke enig heri. I forliket oppgås og fastslås den på forhånd eksisterende grense mellom nord- og sørgardene. Samtidig fastslår det at nord- og sørdrgardene eier grunnen, «marken», i hjemmemarken. Sørgardene har ikke kunnet peke på noe forhold som skulle tyde på at marken og fallrettigheter før 1816 lå i fellesskap.

Sørgardene har i denne forbindelse pekt på en del fellesskap som forliket fastslår og har villet trekke konsekvensen av dette for eiendomsretten til grunnen. Noe fellesskap var det imidlertid ikke for beite i hjemmemarken på begge sider av den grense som forliket trekker opp. Forliket fastslår fellesbeite på andre steder, fra Bjorhaagbækken og nedover og på Bærstøl, Nystøl og Findal. Men det antyder ikke noe om fellesbeite i hjemmemarken, hvor forliket derimot fastslår visse rettigheter til driftevei.

Man vil videre peke på at det fellesskap i furu- og granskog som fremgår av forliket av 1816, ble oppløst ved den «Kontract og Bøtte» som Trydals oppsittere inngikk 4. mai 1843. Ved delingen av skogen - trærne - holdt man seg, naturlig nok, til nettopp den grense som var opptrukket i 1816. Dermed synes alt vesentlig fellesskap i hjemmemarken å være borte. Man må anta at uttrykket «Foreskogen» i kontrakten av 1843 dekker begrepet nåleskog.

Sørgardene har fremholdt at jordskifteretten under det jordskifte som ble gjennomført på Trydal i 1940 årene, har uttalt at grunneiendomsretten ligger i fellesskap. Lagmannsretten kan ikke tillegge denne anførsel noen vekt. Man har ikke fått klarlagt hva jordskifteretten har bygget på som grunnlag for denne antagelse, og heller ikke er det klart hva den har ment. Man nevner således at jordskifteretten i protokoll for møte den 3. september 1946 har nevnt angående beitet at «i Nordskogen er således beitet felles for disse to bruk», nemlig nordgardene. Man nevner også at nordgardene efter det som er opplyst i saken, ble samlet til ett bruk henimot slutten av 1800 tallet, og at bnr. 8 ble utskilt som eget bruk omkring 1905. Hva som ble bestemt om rettsforholdet mellom bnr. 1 og bnr. 8, er ikke opplyst i saken, heller ikke om dette kan ha vært noe av grunnlaget for jordskifterettens uttalelse som foran nevnt.

Det er imidlertid på det rene at det også har vært tvist mellom bnr. 1 og bnr. 8 om rettsforholdene i Otra.

Sørgardene har særlig pekt på at bnr. 2 var med som selger da ingeniør Jakobsen kjøpte Båsøyfossene og Raudkleivfossen i 1912. Det må medgis at dette ikke stemmer med at bnr. 1 og bnr. 8 alene var eiere av grunnen og fallrettighetene den gang. I kjøpekontrakten av 20. januar 1912 er alle tre bruk angitt som eiere av fossene. Imidlertid er det i

Side:197

skylddelingsforretning av 3. - 4. oktober 1912 klart uttalt at det er Halvor og Tor Trydal - eierne av bnr. 1 og 8 - som er eiere av marken på begge sider av elven ved Båsøyfossene og på østsiden av Raudkleivfossen, mens det er nevnt at Olav T. Trydal - eier av bnr. 2 - eier nåleskogen på vestsiden. Det synes efter dette nokså klart at nordgardene - bnr. 1 og 8 - i 1912 alene var eiere av de fosser som ble solgt. Bnr. 3 - den andre av sørgardene - var ikke med som selger, og det ser nærmest ut til at bnr. 2 ble tatt med for å unngå tvist med dette bruk, idet dette kunne forsvares med bnr. 2's rett til nåleskogen på vestsiden. Det gjaldt forøvrig den gang forholdsvis små beløp.

I denne forbindelse bør det nevnes at Olav T. Trydal - hva herredsretten har omhandlet i sitt punkt 5 og tillagt vekt - alene solgte fallrettigheter uten at andre bruks eiere reagerte, og uten at han søkte samarbeide med eierne av nordgardene som han nå hevder å ha fellesskap til fallrettighetene med. En opplysning nå under rettssaken om de øvrige fallrettigheter om at han ikke var oppmerksom på fellesskapet i alle fallrettigheter, kan ikke bortforklare den rettsoppfatning som hans egen tidligere fremgangsmåte gir uttrykk for.

Lagmannsretten nevner til slutt at det under prosedyren har vært nevnt en del om et bruk på Trydal som i 1816 tilhørte kjøpmann Høyer, og som i matrikkelen av 1838 har løpenummer 46 under Trydal. Det omfattet skogen i Trydal. Ingen har imidlertid kunnet angi noenlunde sikkert hvor i marken dette løpenummer 46 har ligget, eller kunnet klargjøre hvilke rettslige konsekvenser brukets skjebne skulle medføre for den foreliggende sak. Man går derfor ikke nærmere inn på forholdene vedrørende dette bruk, men nevner at det fremgår av delings- og skyldsetningsforretning av 3. oktober 1887 at det enkelte bruk under Trydal var grunneier i denne skog. - - -