Rt-1971-218

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-02-27
Publisert:	Rt-1971-218
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28B/1971
Parter:	Riksadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Per Kjær).
Forfatter:	Blom, Stabel, Endresen, Mellbye, Heiberg
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, §3, Straffeprosessloven (1887) §452, §474, §80, Straffeloven (1902) §62, §63, §12, §31

Dommer Blom: Kristiansand byrett avsa 17.desember 1970 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forseelse mot veitrafikklovens §31 jfr. §3 og §22, 2. ledd sammenholdt med straffelovens §62,1. ledd og §63, 2. ledd til en straff av fengsel i 30 dager.

Fullbyrdelsen av fengelsstraffen utstår med en prøvetid av 2 -to- år.

I tillegg til den betingede fengselsstraff idømmes en ubetinget bot på kr.1.000,-, subsidiært 20 dagers fengsel.

I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr. 500,-.

A frifinnes for tiltalen etter veitrafikklovens §31 jfr. §12.»

Som det fremgår av dommen, ble tiltalte straffelt for ikke å ha vist tilstrekkelig aktsomhet under kjøring, med den følge at han kjørte inn i en personbil som kom fra hans høyre side. Videre ble han dømt for å ha nytt alkohol ved to anledninger, henholdsvis ca. 4 og ca. 5 1/2 time etter kjøringen, til tross for at han forstod eller måtte forstå at denne ville bli gjenstand for politietterforskning. Han ble frifunnet for etter kollisjonen å ha fortsatt kjøringen uten å stanse. Aktor i byretten og statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland innstilte på godtakelse av dommen, men riksadvokaten beordret anke over straffutmålingen, og statsadvokaten har i rett tid uttatt ankeerklæring. Det gjøres gjeldende at straffen i samsvar med vanlig praksis burde vært gjort ubetinget, og at spørsmålet om domfeltes sykdom må anses som så alvorlig at fullbyrdelse av fengselsstraffen ikke bør finne sted, bør avgjøres i samsvar med straffeprosesslovens §474. Over den frifinnende del av dommen har påtalemyndigheten ikke anket.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom. Jeg bemerker at som nytt for Høyesterett er fremlagt en del nærmere opplysninger om domfeltes sykdomstilstand. Jeg viser særlig til brev av 4. februar 1971 fra spesiallege i psykiatri ved Rikshospitalet, Finn Askevold. I brevet gjøres det nærmere rede for utviklingen av tiltaltes helbredstilstand, slik denne ble klarlagt ved undersøkelser på Rikshospitalet, og jeg gjengir følgende: «Først etter innleggelsen i Medisinsk avdeling A i Rikshospitalet, ble det åpenbart at det også forelå en mental reduksjon. Denne antas å bero på sykelige forandringer i hjernesubstansen av degenerativ art, uten at man kan fastslå den medisinske årsak til disse forandringer. Ved tilbakeblikk kan man få opplysninger om at denne hjerneorganisk betingete svikt som vesentlig rammer de intellektuelle funksjoner som hukommelse og innprentningsevne, har vært merkbar for hans arbeidskolleger som en langsom og gradvis reduksjonsprosess gjennom de senere år.»

I et nytt brev av 10. februar 1971 fra spesiallege Askevold til riksadvokaten bekrefter han at det røntgenologisk er påvist hjernesvinn hos domfelte og uttaler at det med sikkerhet kan sies at det her foreligger symptomer på en for tidlig innsettende aldersprosess. Endelig har spesiallege Askevold på foranledning av forsvareren i brev til Høyesterett av 25. februar 1971 om tiltaltes soningsdyktighet uttalt:

«Han har som jeg tidligere har påpekt en for tidlig innsettende aldersprosess preget av hjernesvinn. Dette vil i seg selv ikke påvirkes av en soning, men derimot øke andre reaksjonstendenser. Gjennom mange år har han frembudt tegn til depressive reaksjoner, og disse vil hos denne meget ærekjære person med stor sannsynlighet utløses og forsterkes av en soning. Under depresjonsfaser har han hatt et plagsomt og meget ondartet eksem. På grunnlag av ovenstående vil jeg anta at siktede er permanent soningsudyktig.»

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Først nevner jeg at tiltaltes atferd, slik den er beskrevet i dommen, er graverende. Dersom det ikke forelå helt spesielle forhold, måtte den etter sikker rettspraksis ha medført ubetinget dom uansett at tiltalte ikke hadde drukket før kjøringen og uansett at han ble frifunnet for å ha forlatt stedet uten å stanse. At saken har vakt betydelig publisitet, at det er gått over ett år siden kjøringen fant sted, og at forholdet var den umiddelbare foranledning til at tiltalte måtte søke avskjed med invalidepensjon fra sitt embete som politimester, kan heller ikke være avgjørende. I motsetning til byretten legger jeg ikke i formildende retning vekt på tiltaltes tidligere fortjenstfulle karriære - nettopp hans karriære og hans lange erfaring i politiet er et forhold som i særlig grad er egnet til å skjerpe hans ansvar og til å stille større krav til ham enn til andre.

Etter min mening er det utelukkende hans alvorlige sykdomsbilde som gjør betinget straff forsvarlig.

Slik saken fremstiller seg etter byrettens dom og de nye opplysninger for Høyesterett, er hans atferd overhodet ikke forståelig hvis man ikke regner med at sykdommen må ha spilt en betydelig rolle for hans handlemåte. Allikevel ville jeg heller ikke ansett denne omstendighet alene for tilstrekkelig til å begrunne en betinget dom. Jeg har imidlertid alt nevnt at spesiallege Askevold har karakterisert tiltalte som permanent soningsudyktig, og på forespørsel har riksadvokaten i Høyesteretts skranke uttrykkefig bekreftet at han godtar denne erklæring, og at han anser det utelukket at tiltalte kan settes inn til soning i dag eller i fremtiden. Men når jeg således må gå ut fra at det av medisinske grunner er og vil være utelukket å fullbyrde en fengselstraff, finner jeg det slik saken ligger an, riktig å opprettholde straffen som betinget.

Side:220

Om rettspraksis innskrenker jeg meg til å konstatere at ved alminnelig promillekjøring (veitrafikklovens §22, 1.ledd) hvor den alt overveiende regel er ubetinget straff, fravikes allikevel denne regel når man ved pådømmelsen må gå ut fra at fullbyrdelsen av straffen vil bety en langt større påkjenning for domfelte enn i normale tilfeller og større enn en rimelig reaksjon mot den begåtte handling vil betinge, jfr. således Rt.1951 342 og Rt-1968-737 og 1038. Tilsvarende må klarligvis også gjelde i saker om etterfølgende alkoholnytelse (veitrafikklovens §22, annet ledd), hvor praksis, selv om den er streng, dog er noe mer fleksibel. Men når dette gjelder i saker hvor det er tvil om aktuell eller fremtidig soningsdyktighet, må det også gjelde i tilfeller hvor det er klart at siktede er permanent soningsudyktig. For så vidt kan jeg vise til førstvoterendes uttalelse i den sak som er referert i Rt.1968 1184.

Til slutt nevner jeg at forsvareren har nedlagt påstand om at den ubetingede bot skal utgå. Da det er den medisinske hindring for soning av en fengselsstraff som er avgjørende for mitt resultat, og da tiltaltes økonomi, selv om hans inntekter er sterkt reduserte, ikke gjør det uoverkommelig for ham å betale boten, finner jeg ikke grunn til å foreta noen endring i dommen for så vidt.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Mellbye og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Thor Oug med domsmenn):

A er født xx.xx.1911 i Bodø, er gift og har to barn, hvorav 1 til forsørgelse. Han er pensjonert politimester med brutto pensjonsinntekt kr. 3 217,- pr. måned og bor i X, har hatt førerkort for motorvogn siden 1956, men leverte dette inn til politiet 15.1.1970 for nærværende saks varighet. - - -

Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland har 30.6.1970 satt A under tiltale ved Kristiansand byrett til fellelse etter

I. Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, 1. ledd og 2. ledd jfr. §3 «- - - derved at han tirsdag den 13. januar 1970 ca. kl.10.15 som fører av personbil K-53798 i Skippergt. i X under kjøring østover inn i krysset med Kirkegt. ikke viste tilstrekkelig aktsomhet overfor annen trafikk, hvilket hadde til følge at han kjørte inn i personbil K-16536 som kom i Kirkegt., ifra hans høyre side og var i ferd med å svinge til venstre inn i Skippergt. hvorved begge bilene ble påført skader,

II. §12, 1. ledd 1. punktum, jfr. §12, 2. ledd, 1. punktum. derved at han til tid og sted som nevnt under punkt I etter den der nevnte kollisjon fortsatte sin kjøring uten å stanse og således heller ikke oppga sitt navn

Side:221

eller adresse eller hvem som var bilens eier til føreren av personbil K-16536 som han kolliderte med,

III. §22, 2. ledd, - - - derved at han som fører av personbil K-58798 etter å ha vært innblandet i den under punkt I nevnte kollisjon tirsdag den 13. januar 1970 ca. kl.10.15, en kollisjon han forsto eller måtte forstå ville bli gjenstand for politietterforskning,

a) samme dag mellom kl.14.00 og kl.14.30 drakk alkohol i Klubselskapet Forenings lokaler i X,

b) samme dag mellom kl.15.30 og kl.16.05 drakk alkohol i sitt hjem i - - - i X.

Tiltalebeslutningen er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten av 24. juni 1970.»

Tiltalte har ikke bestridt det ytre hendelsesforløp, slik som dette er beskrevet i tiltalebeslutningen, men har ikke erkjent straffskyld.

Retten legger følgende faktiske forhold til grunn som bevist i saken:

Tirsdag den 13.1.1970 kom tiltalte til sitt kontor i - - - i X ca. kl. 09.00. Han arbeidet en kort stund på kontoret og samtalte med enkelte av sine underordnede, bl.a. politiadjutant B, som gikk i retten til en hovedforhandling kl.10.00. Politiinspektør C hadde sykefravær. Det bemerkes at politifullmektig D, som senere på dagen fikk befatning med saken, har kontor i forbindelse med politivakten i rådhuset på Torvet.

Tiltalte bestemte seg for å ta en runde i bykjernen, så vidt skjønnes for å se på forholdene etter de langvarige og store snefall som man hadde i X på den tid. Han kjørte i politikammerets personbil, en Volvo 1966modell, K-53798. Bilen var i full orden og hadde vinterdekk med pigger på alle hjul. - Ca. kl.10.15 kom han kjørende østover Skippergaten i retning av krysset med Kirkegt. Farten var ca. 20 km/t. Bilens plassering var noe over i venstre kjørebane. Det snedde i øyeblikket forholdsvis lett, men tiltalte holdt frontruten klar ved hjelp av vindusviskerne og hadde god sikt fremover og til høyre, mens utsikten gjennom venstre sidevinduer antagelig var noe mindre god ved sne som la seg på disse, uten straks å smelte. Begge gater samt krysset var brøytet fri for sne og alle brøytekanter fjernet, slik at krysset og fremkjøringen til dette kunne passeres uten sikthindringer og med nesten full gatebredde, som er ca.10 meter, idet bare en smal stripe sne lå tilbake i rennestenene i høyde med fortauene. Veibanen var belagt med et nedskrapet fast snelag med et tynt lag av nysne over, som gjorde veibanen en del glatt. Det var ingen parkerte kjøretøyer eller større ansamlinger av folk som hindret utsikten. - En Skoda 1968 modell, K-16536, ført av eieren E, var nettopp kommet nordover Kirkegaten og hadde stanset i gatens midtfelt omtrent midt i krysset og med venstre blinklys på, klar til å svinge vestover Skippergaten. E så tiltaltes bil komme kjørende og regnet med at denne ville stanse i samsvar med sin vikeplikt. K-53798 fortsatte imidlertid kjøringen inn i krysset med samme fart som før og kolliderte med sin front i venstre side på K-16536, noe aktenom midten. Ved sammenstøtet hørtes et smell så folk på gaten snudde seg etter lyden og begynte å samle seg ved kollisjonsstedet. K-16536 fikk hele karosseriplaten på venstre bakdør kraftig inntrykket og dørstolpen bøyd innover. Også

Side:222

venstre fordør ble noe skadet. K-53798 fikk fremre støtfanger bøyd bakover på venstre side. På samme side ble forskjermen trykket bakover og bulet ut over forhjulet. Panserlokket ble bulket midt foran, likesom grillen fikk en bulk og ble trykket noe bakover på venstre side. Venstre lykteglass ble knust og lykteringen bulket. - K-53798 fortsatte fremover, hvorved den annen bil ble skjøvet tilside. En del mindre skader på K-16536 aktenom venstre bakdør antas å ha sammenheng med at fronten av K-53798 har glidd langs siden på den før K-16536 var skjøvet helt vekk. - Idet tiltaltes bil kom klar av den annen, spant hjulene noe, hvoretter den fortsatte med omtrent samme fart som tidligere over krysset og videre østover Skippergaten, men nu på høyre side. Den slang litt et par ganger og hadde nær dunket bort i en parkert bil på høyre side ca. 50 meter på den annen side av krysset, men fortsatte til nærmeste kryss og svingte ned til høyre (i retning av politiets kontorer i Østre Strandgate). Tiltalte gjorde en stopp underveis etter kollisjonen og kjøpte noe i en forretning, så vidt skjønnes noe som hans kone hadde bedt ham om. Ved ankomsten til kontorstedet, som fant sted ca. kl.10.30, parkerte tiltalte bilen og gikk opp på sitt kontor. - - -

På overbetjentens forespørsel bekreftet tiltalte at han hadde kjørt bilen på angjeldende tidspunkt, men sa seg ukjent med kollisjonen og virket overrasket ved opplysningen Noen alkohollukt eller andre tegn på påvirkethet var etter overbetjentens vurdering ikke til stede. Tiltalte snakket også med betjent F som til daglig leder trafikkontoret, uten at denne observerte noe som kunne tyde på at tiltalte ikke var edru.

Også avdelingssjef G ved ordensavdelingen ringte til overbetjenten for å forhøre seg om saken etter at han fra politivakten hadde fått beskjed om at politiets bil hadde vært innblandet i en kollisjon. Han fikk da tiltalte i tale og opplyste at den annen bilfører nu var på vakten for å anmelde det forhold at føreren at politiets bil ikke hadde stanset etter kollisjonen, men bare kjørt vekk. Tiltalte ga uttrykk for at han ikke hadde noen erindring om at han hadde kollidert med en annen bil, men antydet at han kanskje hadde kjørt mot en snefonn.

Hverken fra tiltaltes eller noen av polititjenestemennenes side ble det reist spørsmål om alcotest eller blodprøve. - Saken ble heller ikke rapportert til statsadvokaten slik som forutsatt i straffeprosesslovens §80 og påtaleinstruksens §51, 3. ledd.

Tiltalte oppholdt seg på sitt kontor til ca. kl.14.00 uten å høre noe mer om saken eller selv søke ytterliger opplysninger. Han gikk nu ned i «Klubben» (Klubselskapet Foreningen) hvor han er medlem, og slo seg ned i biljardrommet sammen med noen andre medlemmer. - - -

Ca. kl.14.30 kom politifullmektig D tilbake til sitt kontor, hvor han på sitt skrivebord fant anmeldelsen fra E og trafikkulykkesskjema for kollisjonen. Samtidig fikk han opplyst at det hadde vært mange telefoner fra avisene og at dokumentene var lagt inn til fullmektigen ettersom politiinspektøren hadde sykefravær og adjutanten var i retten. Det kom nye telefonhenvendelser fra avisene, som kjente til at tiltalte hadde kjørt bilen, og med spørsmålet om blodprøve var tatt. - Politifullmektigen skaffet seg rede på hvor tiltalte var og fikk kontakt med ham i telefonen. Fullmektigen foreholdt tiltalte saken og foreslo alcotest. Tiltalte opplyste at nå hadde han allerede drukket, og

Side:223

at det var vanskelig å snakke mer om dette nu, da han sto på Klubbens kjøkken. Retten forstår det slik at avtalen ble at tiltalte skulle begi seg hjem, og at fullmektigen og tiltalte deretter skulle kontakt hverandre på ny.- Da tiltalte kom inn igjen i biljardrommet, bemerket han at telefonen var fra politikammeret og tilføyde: «De sier jeg har vært borti en bil», og at han måtte gå. Han ba de tilstedeværende huske at han hadde drukket. På spørsmål fra en av selskapet om han ikke skulle drikke ut glasset sitt, svarte tiltalte at han trodde det var best han lot det være, og gikk.

Etter telefonsamtalen med tiltalte fant politifullmektig D å burde gi beskjed til statsadvokaten og hadde en samtale med ham ca. kL 15.00. - Statsadvokaten beordret blodprøve. Tiltalte fikk telefonisk beskjed i sitt hjem fra fullmektigen om statsadvokatens beslutning. Da politifullmektigen kom til tiltaltes bopel ca. kl.15.30, hadde tiltalte etter hjemkomsten drukket 1 1/2 boks eksportøl. Tilkalt lege tok blodprøve kl.16.05. Den viste en middelverdi på 1,84 promille.

Tiltaltes lege, den av retten senere oppnevnte sakkyndige hudlege Christian Anker, leste dagen etter i avisene om kollisjonen, og sykemeldte ham straks. Senere ordnet legen med tiltaltes innleggelse ved Rikshospitalet, hvor han var til undersøkelse 3. - 23.2.1970 hos spesiallege i psykiatri Finn Askevold, som senere ble oppnevnt av retten som sakkyndig.

Etter de fremlagte legeerklæringer og de tilleggsopplysninger som de sakkyndige har gitt under hovedforhandlingen, legger retten til grunn ved bedømmelsen av hendelsesforløpet i saken at tiltalte gjennom lengre tid forut for 13.1.1970 har lidt av et kronisk eksem, som til tider har vært meget utbredt og medført perioder av depresjon og tretthet med nedsatt observasjonsevne. Da tiltalte ble friskmeldt på prøve 1.1.1970 etter et halvt års permisjon, var hans eksem og de derav følgende mentale plager bedret, slik at tiltalte etter eget utsagn ikke hadde noen spesielle vanskeligheter med å starte sitt arbeid 13.1.1970, liksom han anså seg fullt kompetent til å kjøre bil.- Videre bygger retten på at tiltalte ved anledningen - slik som konstatert ved den etterfølgende undersøkelse på Rikshospitalet - var mentalt redusert som følge av en for tidlig innsettende aldersprosess, betinget av hjerneorganiske forandringer. I hvilken grad denne mentale reduksjon må få betydning ved den konkrete vurdering, som retten skal foreta vedrørende de enkelte tiltaleposter, kommer retten tilbake til. Som utgangspunkt ved vurderingen legger retten til grunn spesiallege Askevolds uttalelse om at tiltaltes tilstand har medført en generell senkning av funksjonsnivået med hensyn til sanse-evner, oppmerksomhet, hukommelse, kritisk vurdering og initiativ hos en person av meget høy intelligens. Som følge herav er det ventelig at tiltalte vil ha vanskeligheter med å tilpasse seg til nye, akutte situasjoner og at det herunder kan være en viss risiko for forvirring. - I samsvar med den sakkyndiges erklæring antar retten at det ikke i noe tilfelle er grunnlag for å bedømme tiltaltes handlinger eller unnlatelser som begått i bevisstløshet.

Med henvisning til det faktiske hendelsesforløp, slik som dette foran er referert og til anførslene om tiltaltes helsetilstand, skal retten til de enkelte tiltaleposter ytterligere bemerke:

Side:224

Ad I.

Kollisjonen skyldes ingen teknisk feil ved noen av de to kjøretøyer. Vær-, føre- og veiforhold var som vanlig på mange vinterdager og det var praktisk talt fullt dagslys. Det var moderat trafikk og ingen ekstraordinære forhold i eller umiddelbart foran det gatekryss, som tiltalte skulle passere, og som var fullt oversiktlig. Riktignok var den annen bil stanset noe langt frem i krysset, men hadde sine blinklys i funksjon, slik at den var lett å bli oppmerksom på, likesom det var helt klart at den sto stille og hva som skulle være dens neste manøver. Den foreliggende trafikksituasjon var således ukomplisert og dagligdags og krevet ingen ekstraordinær konsentrasjon, dyktighet eller snarrådighet for å mestres. Retten antar at tiltaltes påkjørsel av den annen bil skyldes at han ved innkjøringen i krysset ensidig har hatt sin oppmerksomhet henvendt på muligheten av trafikk fra høyre og ikke holdt øye med situasjonen i kjørebanen foran seg, likesom han holdt til venstre i sin kjøreretning. Retten tilregner ham denne mangel på aktpågivenhet som uaktsom. Med sin årlange erfaring som bilist, burde tiltalte uten vanskelighet ha unngått å kjøre på den annen bil under de rådende forhold, selv når man tar hans mentale reduksjon i betraktning. For så vidt synes det ikke grunnlag for å bedømme tiltalte subjektivt sett vesentlig anderledes enn de mange alderspregede bilførere, som ferdes i trafikken. I denne forbindelse er det grunn til å understreke at tiltaltes mentale reduksjon ikke er kommet som en plutselig forandring, som har gjort ham «fremmed» for seg selv. Det dreier seg om en gradvis utvikling over et noe lengre tidsrom - etter uttalelser fra hans medarbeidere ved politikammeret rimeligvis over flere år. Retten må gå ut fra at det hos tiltalte som hos folk flest - bevisst eller ubevisst - parallelt med utviklingen av erkjennbare symptomer har funnet sted en viss tilpasning til reduksjonen.

Ved sin mangel på aktsomhet og den derav følgende kollisjon har tiltalte overtrått vegtrafikklovens §31, jfr. §3. Ad II.

Tiltalte stanset ikke etter kollisjonen, men kjørte vekk og oppga således hverken eget navn og adresse eller bilens eierforhold til den annen bils fører.

Retten har hatt meget vanskelig for å finne noen entydig forklaring på denne opptreden fra tiltaltes side. - - - Det er her foranledning til å minne om den reduserte evne til kritisk vurdering, spesielt i akutte situasjoner, som før er nevnt. I tiltaltes mentale reduksjon ligger imidlertid også en mulighet for inntreden av en forvirringstilstand, jfr.den sakkyndiges bemerkninger. Retten kan ikke utelukke at tiltalte som følge av en slik tilstand, fremkalt ved selve «kollisjonssjokket» ikke har kunnet registrere - eventuelt bevare - kollisjonsopplevelsen i sin bevissthet. Under den foreliggende tvil om tilstedeværelsen av de subjektive straffbarhetsbetingelser ved bortkjøringen, vil tiltalte bli å frifinne etter tiltalens post II.

Ad III a.

Tiltalte avsluttet sin kjøring ca. kl.10.30, og fristen etter veitrafikklovens §22, 2. ledd løper følgelig fra dette tidspunkt.

Kort etter fikk tiltalte rede på at han var anmeldt for å ha kollidert

Side:225

og deretter uten videre kjørt bort. Ved inspeksjon av skadene på politikammerets bil, kunne han konstatere at anmeldelsen objektivt sett var riktig. Han kjente til at politivakten opptok skriftlig forklaring av anmelderen og gav selv uttrykk for overfor vedkommende avdelingssjef at saken fikk gå sin gang. Etter dette er retten ikke i tvil om at tiltalte hadde full forståelse av at det pågikk politietterforskning på grunn av kjøringen. Han hadde da plikt til å avholde seg fra alkoholnytelse i 6-timers fristen så lenge blodprøve ikke var tatt, medmindre det ble avgjort at blodprøve ikke skulle tas. Noen slik avgjørelse ble ikke tatt.

Tiltalte har anført at han trodde blodprøve var frafalt når spørsmålet ikke ble bragt på bane i løpet av tiden frem til ca. kl. 14.00. mens han oppholdt seg på sitt kontor og hadde hatt flere samtaler med etterforskerne. Han har her vist til rutinen ved politikammeret, hvoretter en bilfører, som er avhørt i forbindelse med en trafikksak, ikke uttrykkelig får underretning om at blodprøve ikke vil bli tatt. Når vedkommende får beskjed om at han kan gå, er det derved i konkludent handling avgjort at prøve ikke skal tas, og denne avgjørelse - er det hevdet - tilligger vaktsjefen. Sammenligningen med forholdet i nærværende sak er lite treffende for så vidt som muligheten av å tidfeste en avgjørelse ikke er til stede i tiltaltes tilfelle. - Retten finner ellers ikke grunn til å drøfte om myndigheten til å treffe avgjørelse etter veitrafikklovens §22,2. ledd, 2. pkt. kan delegeres til politiets tjenestemenn, men finner det klart at tjenestemennene ihvertfall ikke med befriende virkning kan avgjøre dette spørsmål i relasjon til politikammerets sjef. Etter straffeprosesslovens §80 sammenholdt med påtaleinstruksens §51, 3. ledd tilligger avgjørelsen statsadvokaten eller den settepolitimester som han måtte overlate saken til. Plikten til å sørge for den nødvendige orientering til statsadvokaten pålå i første rekke tiltalte. - Når han først overveiet spørsmålet om blodprøve, var det for øvrig nærliggende for tiltalte selv å be om alcotest eller blodprøve, som under enhver omstendighet måtte fremstille seg som meget ønskelig i en sak, hvor tiltalte som politimester i X var anmeldt for å ha stukket av etter en kollisjon.

Tiltalte har fremholdt at han fikk et «sammenbrudd» da han fikk beskjed om at han hadde kollidert, idet han da skjønte at han måtte være meget syk. I forening med hans generelt reduserte mentale funksjon, må dette ha medført at han manglet evnen til å vurdere forholdet. Selv om han skulle ha tatt feil, m.h.t. sin forståelse av at blodprøve var frafalt, kan ikke denne feiltagelse tilregnes ham som uaktsom, har han hevdet. - Om dette skal retten bemerke:

Det er ingen opplysninger i saken som i seg selv taler for at tiltalte har hatt noe sammenbrudd på kontoret. Samtlige polititjenestemenn, som er ført som vitner, har opplyst at tiltalte under sitt nærvær på politikammeret og sine samtaler med tjenestemennene virket fullstendig upåfallende. Han var som ellers. Det vitne, som har forklart seg om tiltaltes besøk i «Klubben», har opplyst at «alt var som vanlig», tiltalte virket nøktern og rolig og ikke på noen måte mentalt forstyrret. Det samme har politifullmektig D opplyst om sine telefonsamtaler med tiltalte og om sitt besøk i tiltaltes hjem.

Retten finner det rimelig at tiltaltes formodede forvirringstilstand under kollisjonen - en tilstand som dog må ha vært ganske kortvarig -

Side:226

og den etterfølgende telefonbeskjed kan ha virket desorienterende på tiltalte. Noe «sammenbrudd» kan det imidlertid ikke være tale om. Hans opptreden var adekvat, både hva besiktigelsen av skadene angår og hans samtaler og beskjeder til sine underordnede. Før han gikk i «Klubben» og nøt alkohol, hadde han lang tid til overveielse og gjennomtenkning av hva han burde - og ikke burde - gjøre. Selv om retten tar hans mentale reduksjon i betraktning, må retten på den annen side konstatere at tiltalte her handlet innenfor et tjenesteområde og på bakgrunn av bestemmelser som han i egenskap av erfaren politimester i særlig grad var fortrolig med. På denne bakgrunn finner retten at tiltalte hadde evne og forutsetninger for en riktig bedømmelse av situasjonen og at det må bebreides tiltalte at han uten nærmere undersøkelse slo seg til ro med at spørsmålet om blodprøve var avgjort. Hans alkoholnytelse i «Klubben» er det ikke reist tvil om.

III b.

Etter at tiltalte ca. kl. 14.30 hadde hatt sin telefonsamtale fra «Klubben» med politifullmektig D, kunne han ikke være i tvil om hvordan andre vurderte hans situasjon på bakgrunn av bestemmelsen i veitrafikklovens §22, 2. ledd. Hans bemerkning «Husk på at jeg har drukket» tyder på - slik som retten legger til grunn - at han inntil da hadde vært i villfarelse om sin plikt til å la det være. Hans uttalelse om at han trodde det var best å la den siste drinken stå, viser derimot etter rettens mening klart at han etter samtalen med politifullmektigen i det minste var bragt i en positiv tvil. Det var da klanderverdig av tiltalte kort etter - og fortsatt innen 6 timers fristen - å drikke eksportøl i sitt hjem. - Det er ingen unnskyldning at han allerede hadde drukket i «Klubben». Forbudet gjaldt uavkortet likevel.

Ved å nyte alkohol i «Klubben» mellom kl. 14.00 og 14.30 og i sitt hjem mellom kl. 15.30 og kl. 16.05 (da blodprøve ble tatt) har tiltalte overtrådt veitrafikklovens §22, 2. ledd ved to anledninger.

Ved straffeutmålingen tar retten i skjerpende retning hensyn til at tiltalte har overtrått bestemmelser som han i egenskap av politimester var satt til å overvåke. Det dreier seg her dertil nettopp om bestemmelser, som politiet i særlig grad har sin oppmerksomhet henvendt på og hvor en streng håndhevelse konsekvent har vært fulgt i en årrekke også ved X politikammer.

I formildende retning tas i betraktning at tiltalte gjennom alle år forut for denne sak prikkfritt har tjent sin etat. Det tas videre hensyn til at han gjennom lengre tid har vært plaget av sykdom, og at han ved sin tilbakevendelse i stillingen 1. januar 1970 etter 1/2 års permisjon trodde seg friskere enn han viste seg å være. Få dager etter hendingene 13. januar 1970 - og sikkert under tankepresset av hva han hadde foretatt seg - fikk tiltalte en dyp depresjon og ble sykemeldt. Etter at det ved undersøkelsen ved Rikshospitalet var klarlagt at tiltalte led av en hjerneorganisk betinget mental reduksjon, tok han konsekvensen herav og søkte avskjed i en alder av knapt 59 år.

Etter vegtrafikklovens §31, 2. ledd påbyr straffebestemmelsen anvendelse av fengselstraff, når ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede.

Retten finner at tiltaltes forhold kvalifiserer til fengselstraff. Under

Side:227

hensyntagen til strl. §62, 1. ledd og §63, 2. ledd settes fengselsstraffen til 30 dager.

Retten har nøye overveiet om saken frembyr omstendigheter som kan forsvare betinget straff. Lovens motiver forutsetter at gjeldende praksis om regelmessig bruk av ubetinget straff for kjøring i påvirket tilstand også følges ved overtredelse av forbudet mot etterfølgende alkoholnytelse.

Retten finner at saken er så spesiell at hovedregelen om ubetinget straff kan og bør fravikes. Fengselsstraffen vil således bli gjort betinget. Det legges vesentlig vekt på tiltaltes sviktende helse, som var en medvirkende faktor ved hendelsesforløpet og dessuten ledet til at han sakte og ble meddelt avskjed. I dag er tiltalte ytterligere redusert

Retten ser også hen til at tiltalte etter de fremlagte opplysninger var edru under kjøringen. Den etterfølgende alkoholnytelse innebar således klart ingen bevisforspillelse. Saken har ytterligere en spesiell side for så vidt tiltale etter veitrafikklovens §22, 2. ledd ikke ville blitt aktuelt hvis noen ved politikammeret i løpet av de mange timer, som tiltalte oppholdt seg på sitt kontor, hadde tatt initiativet til å foreslå for tiltalte hva denne selv ikke skjønte behovet for, nemlig en blodprøve til avkreftelse av den mistanke som offentligheten nærliggende måtte nære etter tiltaltes eiendommelige kjøring. Ikke bare i forhold til tiltalte, men også overfor offentligheten ville en slik prøve ha avklart saken og «renset luften».

I tillegg til den betingede fengselstraff idømmes en ubetinget bot for spesielt å understreke de generalpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i saken. Boten settes til kr. 1 000,- med en subsidiær fengselsstraff av 20 dager.

Aktor har påstått tiltalte dømt til å erstatte det offentlige sakens omkostninger. Overensstemmende med straffeprosesslovens §452 settes disse til kr. 500,-. - - -