Rt-1968-737

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1968-06-20
Publisert:	Rt-1968-737
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82B/1968
Parter:	Statsadvokat Chr. Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Harald Schjoldager).
Forfatter:	Anker, Gundersen, Roll-Matthiesen, Gaarder, Bahr
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §52, Veitrafikkloven (1965) §22, §31

Dommer Anker: Bodø forhørsrett - dommerfullmektigen med alminnelig bemyndigelse - avsa 27. februar 1968 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av veitrafikklovens §31, jfr. §22, 1. ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager.

I medhold av strl. §52 nr. 1 og 3 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år fra avsigelsen av endelig dom.

A dømmes til å betale en bot til statskassen stor kr. 200 - to hundre - kroner, subsidiært 7 - syv - dagers fengsel.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.

Politimesteren i Bodø har anket på grunn av saksbehandlingen, idet han hevder at domfeltes tilståelse ikke er uforbeholden og at retten derfor ikke skulle ha pådømt saken.

Jeg finner at denne ankegrunn ikke kan føre fram, den er for øvrig ikke tatt opp av aktor eller forsvarer for Høyesterett. I siktedes protokollerte forklaring i forhørsretten heter det bl.a.: «Siktede erkjenner at han har overtrådt veitrafikkl. §22 første ledd. Han var klar over at han hadde nydt alkohol og at han ikke burde ha foretatt kjøringen som er omhandlet i siktelsen. Han ble foreholdt resultatet av blodprøven tatt kl. 07.10 og konfrontert med at denne var tatt ca. tre timer etter at kjøringen tok til. Han erkjenner straffeskyld og ber om at forholdet blir pådømt i forhørsretten.» Jeg antar at dette tilfredsstiller kravene til uforbeholden tilståelse og viser for så vidt til tidligere rettspraksis, eksempelvis til Høyesteretts kjennelse av 18. mai 1968 i sak L.nr. 61/1968 mot - - - *)

• ) Se Rt-1968-599.

Aktor har for Høyesterett pekt på en unøyaktighet i forhørsrettsdommen. A er dømt etter vegtrafikklovens §22, første ledd, og det fremgår av domsgrunnene at det er denne bestemmelse retten har holdt seg til. Også siktelsen angis å gjelde §22, første ledd, men gjerningsbeskrivelsen er hentet fra §21, første ledd. Dette anser jeg som en ren lapsus, som etter omstendighetene ikke kan tillegges noen betydning. Partene har heller ikke lagt noen vekt på forholdet i sin prosedyre for Høyesterett.

Politimesteren har subsidiært anket på grunn av straffutmålingen og hevder at straffen ikke skulle være gjort betinget. Jeg finner, om enn under atskillig tvil, at anken også for så vidt bør

Side:738

forkastes. Jeg viser til det forhørsretten har anført om den angstnevrose domfelte har vært plaget av gjennom flere år. Det er nå kommet til erklæringer som forsterker inntrykket av at «fullbyrdelsen av straffen vil bety en langt større påkjenning for domfelte enn i normale tilfelle og større enn en rimelig reaksjon mot den begåtte handling vil betinge», som førstvoterende uttrykte det i en lignende sak, referert i Rt-1951-342. Av erklæringene vil jeg særlig fremheve en som er gitt 4. juni 1968 av spesialist i psykiatri Nils Ahlmann. Han hadde A til behandling i tiden 16.-februar 25. mai 1966 og bekrefter at denne «lider av en alvorlig nervøs sykdom (angstnevrose), som har plaget ham meget i flere år - visstnok fra 1962, og som han i lange tider har søkt legehjelp for. - - - Fra medisinsk synspunkt vil jeg anta at innsetting av A for soning av fengselsstraff såvidt mulig bør unngås, da et fengselsopphold sannsynligvis vil medføre betydelig forverrelse av hans nervøse lidelse med stor fare for at det kan bli meget vanskelig å få ham restituert igjen».

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Gaarder og Bahr: Likeså.

Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Erik Boehlke):

- - -

Siktede har i retten lagt frem brev i lukket konvolutt fra Torbjørn Lauritsen, psykolog, samt en attest fra distriktslegen i - - -. Brevet fra psykolog Lauritsen til retten gir uttrykk for at det vil være utilrådelig med ubetinget reaksjon sett ut fra siktedes nåtidige tilstand, idet dette vil kunne sette ham ytterligere tilbake og vanskeliggjøre behandlingen av den neurosis anxiosa som han lider av. Psykologen har gitt uttrykk for at det later til at nærværende sak har aktivert siktedes tidligere sykdom i en utstrekning som virker sosialt invalidiserende. Han anser det derfor formålstjenlig om det kan anvendes en betinget reaksjon i dette tilfelle.

Retten har vært noe i tvil med hensyn til straffeutmålingen, men finner at det på bakgrunn av siktedes psykiske lidelse og den erklæring som foreligger fra psykolog Torbjørn Lauritsen, i dette spesielle tilfelle ikke bør reageres med ubetinget fengsel. Heller ikke finner retten at hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde siktede fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde en fengselsstraff. - - -

Side:739