Rt-1971-378

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-03-26
Publisert:	Rt-1971-378
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1971.
Parter:	1. Thorstein Gauterud, 2. Kristoffer Magnus og Josef Fjeldstad (advokat Helge Østerud - til prøve), 3. Per Frantzen (høyesterettsadvokat Knut Ramstad) mot 1. Hans O. Fjeldstad 2. Ole Erik Fjeldstad (høyesterettsadvokat Jan Strøm).
Forfatter:	Mellbye, Hiorthøy, Bendiksby, Gundersen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§6

Dommer Mellbye: Gårdbruker Hans O. Fjeldstad har siden 1948 drevet oppforing av griser i driftsbygningen på sin eiendom Søndre Fjeldstad, gnr. 26 bnr. 1 i Gjerdrum. I 1964 oppførte han sammen med sønnen Ole Erik Fjeldstad, et nytt grisehus i to etasjer som et tilbygg på driftsbygningen. I dette nye grisehus har det vært foret opp rundt 500 griser til enhver tid.

I 1967 reiste gårdens tre nærmeste naboer i nord, Thorstein Gauterud som eier Fjeldstad Vestre, Harald Frantzen som eiet Fjeldstad Nedre, og brødrene Kristoffer, Josef og Magnus Fjeldstad, som sammen eier Fjeldstad Nordre, sak mot Hans O og Ole Erik Fjeldstad med påstand om at de skulle dømmes til å opphøre med grisehold i det nye grisehuset. Nedre Romerike herredsrett - dommerfullmektigen med to sakkyndige domsmenn - avsa 30. mal 1968 dom med slik domsslutning:

Side:379

«Hans O. Fjeldstad og Ole Erik Fjeldstad frifinnes.

I saksomkostninger tilpliktes Thorstein Gauterud, Harald Frantzen, Kristoffer, Josef og Magnus Fjeldstad in solidum å betale til Hans O. Fjeldstad og Ole Erik Fjeldstad tilsammen kr. 2.000 - kroner to tusen - innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Saksøkerne innanket denne dom for Eidsivating lagmannsrett og nedla der tilsvarende påstand. Lagmannsretten, som også ble satt med to sakkyndige domsmenn, avsa dom 25. oktober 1969 med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger for herredsretten ikke tilkjennes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksøkerne har innanket denne dom for Høyesterett og har under hovedforhandlingen nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Hans O. Fjeldstad og Ole E. Fjeldstad dømmes til å opphøre med griseholdet i det nye grisehuset på Fjeldstad Søndre gnr. 26 bnr. 1 i Gjerdrum.

Subsidiært:

1. Ankemotpartenes samlede grisehold i driftsbygningene på Fjeldstad Søndre må til en hver tid ikke overstige 200 griser.

2. Spredning av grisegjødsel mellom det nye grisehuset på Fjeldstad Søndre og Thorstein Gauteruds tun og hage forbys helt.

3. Spredning av grisegjødsel på ankemotpartenes eiendom må ikke foregå på helligdager og høytidsdager eller dagen før disse.

4. Grisegjødsla må være muldet ned senest innen 24 timer etter utspredning, således at spredning på frossen mark også blir utelukket.

I begge tilfelle:

Hans O. Fjeldstad og Ole Erik Fjeldstad tilpliktes å erstatte de ankende parter sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Den subsidiære påstand er ny for Høyesterett. De saksøkte har imidlertid erklært at de ikke nedlegger noen prosessuell innsigelse i den anledning. De har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at gårdbrukerne Thorstein Gauterud, Kristoffer, Magnus og Josef Fjeldstad, og Per Frantzen, dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett.

2. Gårdbrukerne Thorstein Gauterud, Kristoffer, Magnus og Josef Fjeldstad, og Per Frantzen, dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptakelse foretatt avhør av de ankende parter Thorstein Gauterud, Per Frantzen - som er trådt inn i saken etter sin far Harald Frantzen som er avgått ved døden - og Magnus Fjeldstad, av de to ankemotparter samt av 31 vitner. Av de siste er fire nye for Høyesterett. Det er

Side:380

fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner to kortfattede fremstillinger, utgitt i 1970 av Institutt for bygningsteknikk ved Norges landbrukshøgskole og forfattet av professor Olav Hjulstad om «Naturforurensninger i samband med konsentrert husdyrhold» og høgskolelektor Harald Lilleng om «Gassproblemer ved husdyrgjødselhandtering og bygningsmessige konsekvenser». Begge forfattere er avhørt som vitner i saken. Dessuten er fremlagt to rettskraftige naboskjønn om anlegg av grisehus, avsagt av Sør-Gudbrandsdal herredsrett 31. mai 1963 og Horten herredsrett 22. august 1970.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Etter avsigelsen av lagmannsrettens dom er det i 1970 ført opp mønetak over grisehuset og således at mønet er i plan med mønet over den gamle del av driftsbygningen. Grisehusets avtrekkspipe for ventilasjonsluft er ført opp over mønet og er dermed kommet opp til ca. 11 meter over bakken Ved grisehusets gavlvegg er det oppført avlastningsrom og oppbevaringsrom for for. Videre er grisehuset utstyrt med varmeanlegg for utjevning av temperaturen ved variasjoner i dyrebestanden. For øvrig er forholdene som lagmannsretten har beskrevet dem.

Jeg peker i denne forbindelse spesielt på at det i tiden frem til lagmannsrettens dom også ble foretatt en rekke endringer, og at særlig den effektive lukking av gjødselkjelleren var av betydning for de spørsmål saken gjelder.

De ankende parter har for Høyesterett presisert at grunnlaget for deres krav er den lukt eller stank som bringes inn over deres eiendommer, dels med den kontinuerlige ventilasjonsluften fra avtrekkspipen på grisehuset, dels fra den periodiske spredning av gjødsel i form av bløtgjødsel utover ankemotpartenes eiendom og transporten av den gjødsel som selges til andre. Summen av disse to ulemper inneholder en krenkelse av grannelovens §2. Det erkjennes at ulemper i form av støy og flueplage ikke forekommer lenger, og at det ikke lenger foregår ukontrollert avsig av gjødsel eller gjødselvann fra grisehuset. Mulige vannforurensninger i bekkene påberopes ikke som søksmålsgrunnlag. Det erkjennes videre at griseholdet i det nye hus i og for seg tilfredsstiller tidens krav og må sies å være bedre enn alminnelig god standard. De ankende parter anfører imidlertid at selv under disse omstendigheter fører griseholdet uvegerlig med seg lukt eller stank av sterkt sjenerende karakter og styrke, at et konsentrert grisehold av det foreliggende omfang går langt utover hva man naturlig kan vente seg av et dyrehold på gårdsbruk av størrelse som Søndre Fjeldstad, at plasseringen av grisehuset tett opp i to av naboeiendommenes beboelseshus var helt unødvendig på bakgrunn av de alternative plasseringsmuligheter som finnes på eiendommen, at oppbevaringen og bruken av dyrenes gjødsel og urin i form av bløtgjødsel er en ny og usedvanlig foreteelse i norsk jordbruk med helt uventede stankvirkninger for naboene, og at griseholdet i det nye grisehus må stoppes i og med at naboskjønn ikke ble holdt på forhånd og heller ikke tydelig

Side:381

nabovarsel ble gitt. Anførslene er i det vesentlige de samme som for lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg viser til.

Ankemotpartene har henholdt seg til lagmannsrettens og herredsrettens domsgrunner, idet de har understreket at ventilasjonsforholdene nå er ytterligere bedret ved forlengelsen av avtrekkspipen opp over det nye tak. De har pekt på at det i mange år før det nye, helt moderne grisehus ble bygget, ble drevet en ganske betydelig oppforing av gris i den gamle driftsbygning med plass for opp til 200 griser samtidig under langt mindre gunstige forhold i relasjon til ulempene for naboene. Det er videre pekt på at de spesielle ulemper det sterkt konsentrerte grisehold fører med seg, ikke var alminnelig erkjent i 1964, selv ikke av forskningsinstitusjonene, og at så vel spørsmålet om naboskjønn burde vært forlangt som spørsmålet om plasseringen av grisehuset, må sees i lys herav. Vurderingen av om grannelovens §2 er krenket, må skje på grunnlag av de ulemper som forekommer på tidspunktet for Høyesteretts avgjørelse av saken, idet tidligere ulemper som er rettet ikke skal telle med. De bestrider at ulempene er særlig tyngende, og spesielt peker de på at ulempene ved gjødselspredning ikke kan telle med i det hele tatt, fordi disse ulemper ikke er betinget av grisehusets beliggenhet og dessuten er av den art at man i jordbruksforhold alltid må regne med dem. For øvrig viser jeg også om ankemotpartenes anførsler til lagmannsrettens dom.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg skal få føye til en del bemerkninger som er foranlediget av prosedyren for Høyesterett.

Jeg finner det naturlig som utgangspunkt å understreke at det på Søndre Fjeldstad fra 1948 i stigende omfang har vært drevet oppforing av slaktegriser. De befant seg dels i kjelleren under det gamle fjøs, dels i en etasje over dette, og i alle fall under nokså improviserte forhold med hensyn til dyrepleie og gjødselbehandling. Den virksomhet som ble tatt opp i det nye grisehus i 1964/65, hadde nok et større omfang, men det synes allikevel mest naturlig å se den som en fortsettelse og utvikling av den tidligere virksomhet, påvirket av den alminnelige tendens mot en mer intensiv drift og innenfor den ramme som gårdbrukerens og hans families arbeidskraft gir. Den nye virksomhet er forankret i gårdsbruket som gårdbrukerens og hans families eksistensgrunnlag.

Ved vurderingen av de ulemper de ankende parter beklager seg over må de som knytter seg til gjødselbehandlingen først skilles ut. Det er på det rene at all gjødsel nå fjernes effektivt fra grisebingene ved manuell arbeidsinnsats, og at dette skjer så raskt som det med rimelighet kan ventes. Det er erkjent at i denne fase av gjødselbehandlingen gjør lukt fra gjødselen seg gjeldende bare i forsvinnende grad i ventilasjonsluften. Gjødselen oppbevares som bløtgjødsel i en tett gjødselbinge, og fra denne forekommer det ingen form for lukt under selve lagringen. Fra gjødselbingen føres bløtgjødselen ved hjelp av pumpe

Side:382

over i en lukket tankvogn, og også dette skjer uten nevneverdig fremkalling av sjenerende lukt. Det vil kunne oppstå en del lukt ved kjøringen av den fulle tankvognen, men det er erkjent at denne lukt som naboene kan være noe sjenert av ved gjødseltransport i forbindelse med salg av gjødsel til nabogården Hval, ikke er av nevneverdig betydning i relasjon til granneloven. Det er først ved spredningen av gjødselen på Søndre Fjeldstads dyrkede mark fra tankvognen at det utløses en meget sterk og ubehagelig lukt, og denne varer ved inntil gjødselen er effektivt moldet ned. Det er denne luktplage de ankende parter påberoper som det ene grunnlag for sitt krav. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er berettiget. Denne luktplage er uavhengig av hvor grisehuset er plassert på eiendommen. Den ville melde seg med samme styrke om grisehuset var blitt plassert på det sted på Søndre Fjeldstad som de ankende parter har erklært at de måtte ha akseptert. Det er riktig som de ankende parter anfører at den kjemiske nedbrytning av bløtgjødselen frembringer andre og mer illeluktende gasser enn de som produseres i tørrgjødsel, og at utløsningen av disse gassene ved gjødselspredningen gjør denne særlig plagsom for naboene. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Håndtering av gjødsel i form av bløtgjødsel er etter det som er opplyst, et internasjonalt velkjent alternativ i jordbruket. Metoden er fra et nabosynspunkt som nevnt fordelaktig i lagringstiden og medfører for gårdbrukeren flere driftsmessige fordeler, særlig med hensyn til arbeidskraftsbehovet. De uunngåelige ulemper som da knytter seg til den periodiske gjødelspredning, er etter mitt syn av den karakter som man i et jordbruksmiljø må være forberedet på. Naboene kan ikke på grunn av luktplagen nekte bruk av bløtgjødsel, men kan alene kreve at bruken skal skje etter de anerkjente metoder med lukket transport og rask nedmolding og så vidt mulig under de minst sjenerende klimatiske forhold. Det er ikke anført at ankemotpartene ikke oppfyller disse forutsetninger. For avgjørelsen av saken finner jeg derfor å måtte se bort fra de luktplager de ankende parter påføres fra gjødselhåndteringen på Søndre Fjeldstad. Det er alene lukten i den kontinuerlige ventilasjonsluften som har naborettslig betydning.

Denne lukt skriver seg fra grisenes utåndingsluft, tarmgasser og avsondringer gjennom huden. Dens karakter og styrke er avhengig av en rekke faktorer, dyrenes ernæring, røkt, trivsel, antall, konsentrasjon og annet, grisehusets tekniske utstyr, dets plassering i terrenget og de fremherskende klimatiske forhold.

Det har i de senere år vært drevet en energisk forskning omkring dette kompleks av problemer, og foranledningen er de særegne ulemper i form av lukt det moderne sterkt konsentrerte husdyrhold har vist at det fører med seg. Med de erfaringer og den innsikt man nå har om disse forhold vil det i dag neppe være forsvarlig å føre opp et grisehus som det på Søndre Fjeldstad uten først å varsle de naboer som har bolig eller arbeidsplass i nærheten.

Side:383

Men de foreliggende opplysninger viser også at disse spesielle problemer i det alt vesentlige ikke var erkjent i 1967, selv ikke innenfor norsk landbruksforskning. Dette forhold må legges til grunn ved vurderingen av om oppføringen av det omstridte grisehus i 1964 var i strid med grannelovens §2. Det vil måtte få avgjørende betydning for spørsmålet om hvor vidt det kunne ventes at det ble sendt nabovarsel eller krevd naboskjønn før oppføringen. Dette spørsmål som jeg finner tvilsomt, behøver jeg etter mitt syn på saken ikke avgjøre. Men det nevnte forhold får også, som jeg kommer tilbake til, betydning for spørsmålet om de påklagede ulemper er påført naboene «uturvande».

Om karakteren og styrken av den lukt som følger ventilasjonsluften, foreligger det en lang rekke meget motstridende utsagn. Jeg er imidlertid enig i det som flere vitner har fremholdt at den subjektive opplevelse av et lukteinntrykk er meget varierende og kan påvirkes av personlige engasjementer. På samme måte vil innholdet av den karakteristikk som brukes ved beskrivelsen av lukteinntrykket, måtte variere. I denne situasjon må jeg anse det mest betryggende å bygge på utsagn fra de personer som har en viss erfaringsbredde å basere sin vurdering på, og som har en særlig personlig foranledning utenom denne sak til å gjøre seg opp en mening om det foreligger en ulempe som overskrider den naturlige tålegrense i et jordbruksstrøk. Disse utsagn - fra distriktsleger, fylkesagronom, herredsagronom, distriktsveterinær og to andre veterinærer og de to før nevnte vitner fra Landbrukshøgskolen - gir samlet et klart uttrykk for at de ulemper i form av lukt fra ventilasjonspipen som det i denne sak er tale om, ikke overstiger hva de ankende parter må tåle.

Ved denne vurdering skal det tas med som et moment hvor meget som må til for å fjerne eller redusere disse ulempene. Det er dette som ligger i kravet i grannelovens §2 om at en skade eller ulempe på granneeiendommen ikke må være «uturvande». I nærværende sak knytter dette vilkår seg særlig til spørsmålet om ikke luktulempene ville vært redusert eller fjernet om grisehuset var blitt bygget i større avstand fra naboeiendommene og altså uten tilknytning til tunet på Søndre Fjeldstad. I den sedvanlige samling av driftsbygningene på en gård rundt tunet ligger imidlertid en innarbeidet sans for arbeidsbesparelse. En oppløsning av denne konsentrasjon vil kunne føre med seg en viss økonomisk belastning. Det dreier seg jo i denne sak - som også ellers i stadig stigende utstrekning - om en bedriftsorganisasjon hvis ramme er eierfamiliens arbeidsevne og hvis økonomiske mål er å utnytte denne evne mest mulig rasjonelt. Overfor den konkrete situasjon som foreligger på Søndre Fjeldstad, kommer til at det i og for seg må anses som ønskelig å plassere et grisehus av den foreliggende karakter på eiendommens høyeste punkt, hvor den naturlige fortynning av ventilasjonsluften er best. Det er på det sted grisehuset i dag står. De vitner som er spesielt sakkyndige i spørsmålet, er selv i dag ikke

Side:384

sikre på om det ville vært en fordel å plassere grisehuset på et lavere sted hvor terrengforholdene antakelig ville innvirke på fortynningsforløpet i en ugunstig retning. Disse momenter er tilstrekkelige til at valget i 1964 av byggeplass for grisehuset etter mitt skjønn var i overenstemmelse med grannelovens §2 når valget vurderes ut fra de forutsetninger som da forelå, slik jeg har nevnt tidligere.

På denne bakgrunn kan jeg ikke finne at Høyesterett har grunnlag for å fravike det resultat de tidligere retter med sakkyndige domsmenn enstemmig er kommet til på grunnlag av umiddelbar bevisførsel og åstedsbefaring. Jeg finner således å måtte bli stående ved at ankemotpartene ikke har krenket grannelovens §2. Dette knytter seg da klarligvis til virksomheten i det omfang den til nå er drevet og med den standard driften nå har.

Noe grunnlag i granneloven for å påby griseholdet redusert, slik det er krevet i den subsidiære påstands punkt 1, er det dermed ikke. Heller ikke kan det gis noe pålegg som anført i den subsidiære påstands punkter 24 vedrørende gjødselspredningen. Det sier seg selv at denne til enhver tid må skje slik at blant annet hensynet til naboene tas vare på best mulig etter omstendighetene. Spesielt påstandens punkt 2 refererer seg til et forhold som dessuten er regulert ved pålegg av helserådet i kommunen. Så lenge ankemotpartene holder seg innenfor den her opptrukne ramme, kan denne del av deres virksomhet, som jeg allerede tidligere har nevnt, ikke komme i konflikt med grannelovens §2.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet i herredsretten og lagmannsretten. Selv om anken ikke har ført frem, antar jeg at de ankende parter heller ikke bør pålegges å erstatte ankemotpartene saksomkostningene i Høyesterett. Den utvikling av landbrukets driftsformer som griseholdet på Søndre Fjeldstad er et eksempel på er så vidt ny, og de naborettslige konsekvenser som følger med har vært så egenartet og lite utredet at jeg finner det naturlig at disse spørsmål ble innbrakt for Høyesterett. Jeg legger også vekt på at det er foretatt forbedringer av forholdene ved ankemotpartenes tiltak under sakens gang.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Asbjørn Schei med 2 sakkyndige domsmenn):

Gården Fjeldstad, gnr. 26, bnr. 1 i Gjerdrum eies og drives av Hans

Side:385

O. Fjeldstad. Sønnen Ole Erik Fjeldstad har i 1964 i tilknytning til gårdens driftsbygning ført opp et større grisehus. Som nærmeste naboer har de Thorstein Gauterud, (eier av Fjeldstad, gnr. 38, bnr. 1 og 5), Harald Frantzen, (eier av Fjeldstad, gnr. 27, bnr. 1) og brødrene Kristoffer, Josef og Magnus Fjeldstad, (eiere av Fjeldstad gnr. 38, bnr. 4 og 6 samt gnr. 26, bnr. 3). Gauteruds våningshus ligger ca. 60 m fra det nye grisehuset, Frantzens ca. 150 m fra, mens brødrene Fjeldstads våningshus ligger ca. 300 m fra grisehuset. Hans O. Fjeldstads gårdstun med det nye grisehuset ligger mindre enn ca. 60 m fra grensen til de forannevnte gårder.

Hans O. Fjeldstad har drevet med griser i den gamle driftsbygningen siden 1948. I 1964 og påfølgende år øket produksjonen vesentlig som følge av at det nye grisehuset ble tatt i bruk. Nedenstående oppgave som er bekreftet av Gjerdrum ligningskontor viser utviklingen:

Ole Erik Fjeldstad: Hans O. Fjeldstad:

Solgt: Huset: Mistet: Solgt: Huset: Mistet: 1963 62 2 14 1964 234 1 34 56 2 2 1965 1039 2 45 50 2 9 1966 1223 3 89 52 2 4

De ovennevnte naboer ble så genert av stank, støy og fluer fra det nye grisehuset at forholdet ble påklaget til Helserådet. Helserådet behandlet klagene i møter 22/9 1965 og 8/6 1966. I brev fra distriktslege H. Gärtner av 4/10 1965 heter det:

«I anledning fremførte klager over stank fra griseoppdretteri tilhørende gaardbruker Hans O. Fjeldstad og sønn Erik, Gjerdrum, har dette været forelagt for helserådet i Gjerdrum i møte av 22/9 d.a. Det var naboene Th. Gauterud, Harald Frantzen og M. Fjeldstad, samtlige gaardbrukere, som klaget, og de antok at hovedaarsaken til de sanitære ulemper var stank fra gjødselkjelleren, og spesielt grisegjødsel som noen dage i forveien var spredt utover j ordet opover mot Th. Gauteruds gaard. Ved inspeksjon neste dag den 15. august, kunde distriktslegen konstatere at stanken var særdeles generende. Det bemerkes at det var meget varmt i de dagene, og tørt.

Griseoppdretteriet, for ca. 600 dyr, er nytt og tatt i bruk for ca. 1/2 aar siden. Saavidt skjønnes kan der ikke være noget å bemerke ved grisehuset og det daglige stell i bedriften. Gårdbruker Hans O. Fjeldstad beklaget at gjødselutkjøring var foretatt da det var saa varmt. Etter å ha drøftet saken, fattet helseraadet saadant vedtak:

«Helserådet forbyr tømming av gjødselkjelleren og spredning av gjødsel i tidsrummet mellom 1/4 og 1/10. Kjelleren maa holdes lukket naar tømming ikke foretas. Det henstilles til hr. Hans O. Fjeldstad og sønn ikke å gjødsle med grisegjødsel mellom oppdretteriet og gaardbruker Thorstein Gauteruds huser.»

I brev fra distriktslegen i Nannestad av 8/6 1966 til Hans O. Fjeldstad heter det:

«Klage til Gjerdrum helseråd over «Generende Stank og uhygieniske forhold på gården Fjeldstad» i skriv av 23. mai 1966 undertegnet Thorstein Gauterud, Harald Frantzen, Klara Fjeldstad.

Side:386

Helserådets formann inspiserte de påklagede forhold hos Hans O. Fjeldstad den 8. mai 1966:

Døren til gjødselkjeller under grisehuset var lukket ved inspeksjonen, denne gjødselkjelleren var tømt i forbindelse med årets våronn.

Den ene av de 2 dører til gjødselkjelleren under fjøset var også lukket, mens den andre døren stod åpen fordi en stor gjødseldynge har presset sig ut gjennom døren i vinterens løp. Fra gjødselkjelleren under fjøset siger en bred flom av åle og gjødsel nedover Hans O. Fjeldstads jorde i retning mot fylkesvegen til et dalsøkk, som fortsetter inn på naboeiendommen og volder stank.

Under sak 9/66 ble klagen behandlet i samlet helserådsmøte 8. juni 66, og helserådet fattet følgende vedtak:

Helserådet antar at de uvanlige snømengder siste vinter kan være grunnen til at de store mengder gjødsel i kjelleren under fjøset foreløbig ikke er kjørt ut.

Så snart denne gjødsel er kjørt ut, må dørene til gjødselkjeller under fjøset også holdes lukket, undtatt når gjødselkjøring pågår, idet det er griser også i fjøset.

Hans O. Fjeldstads plan om å føre opp en forskansning utenfor alle 3 åpninger til gjødselkjeller under grisehus og fjøs for å hindre åle og gjødsel i å flyte utover eiendommen som nå, mener helserådet bør gjennemføres så snart det er praktisk gjennemførbart, da slik foranstaltning vil redusere stank, som det nå klages over av naboer.» - - -

Foranlediget av saksøkernes prosessfullmektigs anførsler i prosessskrift av 31. august 1967 hvor det hevdes at saksøkte «senest sist sommer spredte gjødsel klart i strid med helserådets pålegg hvoretter det ikke må skje i tiden mellom 1/4 og 1/10» fant de saksøkte det nødvendig å gjøre en henvendelse til Gjerdrum helseråd. I møteboka for Gjerdrum helseråd av 4. oktober 1967 heter det:

«Gårdbruker Hans O. Fjeldstad - Griseoppdretteri.

I sak nr. 2/65 er det gitt:

Forbud mot tømming av gjødselkjeller og spredning på jordet i tiden 1/4-1/10.

Henstilling om ikke å foreta spredning av grisegjødsel mellom oppdretteriet og Torstein Gauteruds hus.

Helserådsvedtaket i sak nr. 2/65 er formet på en sådan måte at forbudet må oppfattes som absolutt.

Siden vedtaket i 1965, er metodene for gjødselspredning skiftet vesentlig og spredningen må av tekniske grunner foregå i den tiden forbudet gjelder.

Et absolutt forbud er ikke forenlig med praktisk drift.

Vedtak:

Som tillegg til sak nr. 2/65.

Helserådet fragår forbudet mot tømming av grisegjødsel i tiden 1/4- 1/10.

Forbudet gjøres gjeldende for spredning av grisegjødsel på jordet mellem oppdretteriet og Torstein Gauteruds hus i tiden 1/4-1/10.» - -

Retten skal bemerke:

Avgjørende for utfallet i foreliggende sak er hvorvidt driften av det nye grisehuset slik det står og drives i dag rammes av grannelovens §2.

Side:387

En vil først drøfte om det nye grisehuset er til skade eller ulempe for naboeiendommene. - - -

M.h.t. den påståtte stank skal først bemerkes at retten under sin befaring ikke var sjenert av lukt verken fra grisehuset eller gjødselkjelleren. Gjødselkjelleren var imidlertid nylig tømt, og en finner ingen grunn til å tvile på at det kan ha luktet nokså sterkt idet grisegjødsel har en vesentlig strammere lukt enn f.eks. kugjødsel. En finner heller ingen grunn til å tvile på at lufta i store deler av nabolaget har vært nokså skjemt under spredningen av denne gjødselen. De planer som foreligger om lukking av gjødselkjelleren antas å ville føre til en bedring av disse forhold. Verste stanken hevdes imidlertid å komme fra selve grisehuset. Vitnene har uttalt seg meget motstridende om denne lukta. En del av dem som har vært sjenert, synes ikke å ha hatt klart for seg om det er griselukt eller gjødsellukt de har kjent. Av vitneprovene har en lagt særlig vekt på vitne nr. 24 Aas' forklaring. Han har vært leieboer hos saksøker Gauterud siden 1965. Han har i 1967 og 1968 overhodet ikke vært sjenert av grisehuset. Distriktsveterinær Dalane, vitne nr. 14, sa i sin forklaring at de ganger han har vært der, har det vært betydelig bedre lukt inne i grisehuset enn det pleier i grisehus. Utenfor merket han lite lukt. Selv om de vitneuttalelser som støtter de saksøkte har virket meget overbevisende på retten samt at en del av vitnene som har vært sjenert av lukt, ikke med sikkerhet har kunnet fastslå om det kommer fra gjødselen eller grisehuset, er det så mange som med overbevisning hevder å ha vært plaget av griselukt, at retten må anta at det til sine tider kan ha vært sjenerende lukt fra grisehuset.

Spørsmålet blir da om denne lukta fra gjødselkjelleren og grisehuset «urimelig eller uturvande» er til skade eller ulempe for naboene. En skal først få bemerke at etter det inntrykk retten har fått, blir saksøktes grisehus drevet etter moderne prinsipper, hvor det er lagt stor vekt på renhold og god ventilasjon. Grisene blir utelukkende foret med brødavfall, steriliserte skyller og kraftfôr, og en antar det ikke med rimelighet kan forlanges mer fra de saksøktes side m.h.t. selve driften.

Om den lukta som kommer fra det nye grisehuset er sterkere og mer sjenerende enn den som kommer fra gårdsbruk i tradisjonell forstand i Gjerdrum, kan ikke være av avgjørende betydning. Også innbyggerne i Gjerdrum må finne seg i dagens utvikling mot større produksjonsenheter, selv om dette kan medføre større ulemper enn de tidligere har vært vant med. Rundt om i landet er det en rekke grisehus som er like store eller større enn Fjeldstads, og det ville sette urimelige bremser På utviklingen om slike oppdretterier skulle forbys. En viser her til Brekhus/Hærem: Norsk Tingsrett 1964, 110, hvor det bl.a. heter at de som bor i et stille tilbakeliggende jordbruksdistrikt må finne seg i at naboene går i gang med et større svineoppdretteri, selv om dette medfører støy og lukt som de ikke har vært vant med tidligere. Saksøkerne har vist til uttalelse fra Norges Bonde og Småbrukerlag hvor det heter at produksjon av over 500 gris pr. år ikke er samfunnsmessig ønskelig. Såvidt retten har forstått disse uttalelser er de ikke begrunnet med at en større produksjon vil påføre naboene uforholdsmessige ulemper, men at det landbrukspolitisk ikke finnes ønskelig med fleskeproduksjon av en slik størrelse. At Bondelaget således ønsker å bremse utviklingen kan

Side:388

ikke tillegges noen betydning i denne saken. En viser videre til dom i Rt-1937-251, hvor et griseoppdretteri av lignende størrelse som her fikk fortsette selv om stanken fra griseoppdretteriet blir beskrevet som ganske ulidelig slik at naboenes hus tildels nærmest må karakteriseres som uskikket til opphold for mennesker. Videre heter det: «Men det må stilles det krav til en slik bedrift at det sørges for forsvarlig innredning og forsvarlig stell etter et rimelig skjønn på grunnlag av omstendighetene for å minske ulemper for naboene såvidt mulig.»

Tilbake står så spørsmålet om det er urimelig at saksøkte har plassert grisehuset i gårdstunet. Ved en slik plassering som naboene har gitt anvisning på, ca. 300 m fra gårdstunet, ville nok lukten blitt mindre sjenerende, men retten finner en slik plassering uforenelig med rasjonell drift. Grisene trenger stadig tilsyn, noe som praktisk-økonomisk bare kan gjennomføres fra gårdstunet. Omkostningene ville bli ikke uvesentlig større, idet det da måtte legges veg til 12-15 000 kroner samt ny røkterbolig, og minst en person vil ikke kunne gjøre annet enn å stelle og passe På grisene. En har også lagt vekt på den tradisjonelle oppfatning om at alle bygninger på en gård mest mulig bør samles på et sted. En skal endelig få bemerke at saksøkerne ikke har kunnet påvise et eneste gårdsbruk som driver med griseoppdretteri ved siden av annet husdyrhold, hvor grisehuset er plassert annet sted enn i gårdstunet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul H. Vindhol, Astri Rynning og sorenskriver E. Wessel-Holst med jordbrukskyndige domsmenn, gårdbrukerne Jens N. Bolstad og Chr. Frank): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten bortsett fra når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, og bemerker:

Grisehuset slik det er idag, må sies å ha god standard. Det var det inntrykk lagmannsretten fikk under åstedsbefaringen, og det underbygges av uttalelser fra de sakkyndige vitner. Fylkesagronom Kragerud uttalte bl.a. at innredningen er slik den tilrådes idag. Gjødselhåndteringen - tett gjødselkum med pumpe - er den beste som kan anbefales f.t., og ventilasjonen som er over tak - vifte og pipe - er den sikreste og gunstigste man kjenner til. Høyskolelektor Lilleng ga uttrykk for at renholdet var meget bra, det var brukt strø hvilket gir «et bra klima». I samme retning uttalte professor Hjulstad seg. Denne sa forøvrig om grisehuset at det hadde vanlig standard og kvalitet.

Værforholdene under åstedsbefaringen var ikke de gunstigste med hensyn til luktplage fra grisehuset. Allikevel kan det ikke sies at lukten utenfor grisehuset var spesielt sjenerende. Høyskolelektor Lilleng som har besøkt eiendommen tre ganger, uttalte i sin vitneforklaring at de to første gangene han var der, var det ubetydelig lukt, mens ved den tredje anledning, nemlig under lagmannsrettens åstedsbefaring, var lukten noe mer utpreget, men heller ikke da sterk. Vitneutsagnene er forøvrig - som for herredsretten - sterkt motstridende med hensyn til om og i hvilken grad det er stank fra grisehuset. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt at det er en ubehagelig lukt fra grisehuset, og at lukten til sine tider spesielt om sommeren i stille varmt vær må

Side:389

kunne være meget sjenerende for naboene, og det nettopp ved anledninger da de ellers kunne hatt glede av å sitte ute i sine haver. Det er en kjent sak at griselukt føles mer ubehagelig enn lukt fra andre husdyr, og den har da også vært stillet i klasse med stank fra rev. Det må således sies at virksomheten i det nye grisehus på Fjeldstad er til ulempe for ankende parter.

Dårlig lukt som et hygienisk problem for omgivelsene er et problem som i den senere tid har tiltrukket seg stadig mer oppmerksomhet. Det stilles idag adskillig større krav til hygiene enn tidligere, hvilket vel også må innebære en tilstramning av tålegrensen når det gjelder stank. Etter lagmannsrettens oppfatning er man på kanten av tålegrensen i det foreliggende tilfelle selv slik virksomheten drives idag. Men lagmannsretten er som herredsretten kommet til at ulempene for naboene allikevel ikke er urimelige eller «uturvande» i relasjon til grannelovens §2.

Når det spesielt gjelder spørsmålet om plaseringen av grisehuset, er å bemerke at etter forholdene den gang da bygget ble påbegynt i 1964, måtte det fortone seg som naturlig for ankmotpartene å legge det på gårdstunet slik som vanlig er med driftsbygninger, og slik som også de fleste andre «fleskefabrikker» er lagt. Lagmannsretten er imidlertid enig med de ankende parter i at det ikke kan være spørsmål om tradisjon når det gjelder den slags virksomhet som ikke har med vaniig gårdsdrift å gjøre. Hvorvidt man idag burde ha valgt en annen beliggenhet, synes noe usikkert å dømme etter uttalelser fra forskjellig sakkyndig hold. Generelt synes det som om det er en fordel å plasere grisehus av denne størrelsesorden så høyt som mulig slik som anført av ankemotpartene under henvisning til det som kom frem om dette spørsmål under den nevnte konferanse i Stockholm. De sakkyndige vitner i den foreliggende sak har i sine muntlige forklaringer for retten uttalt seg med noen forsiktighet om spørsmålet. Professor Hjulstad uttalte at på basis av de kunnskaper han har idag, ville han ha anbefalt å legge grisehuset på det stedet som er anvist av de ankende parter. Høyskolelektor Lilleng ga uttrykk for det samme, mens fylkesagronom Kragerud mente at plaseringen var forsvarlig ut fra de regler som gjelder idag.

Lagmannsretten vil bemerke at den ikke kan være enig med herredsretten i at en plasering et par hundre meter fra våningshuset og de øvrige driftsbygninger skulle være uforenlig med rasjonell drift. Og den finner heller ikke at det kunne ha vært grunn til å ta hensyn til at opparbeidelse av gutuen til kjørevei ville ha kommet til å koste ca. 12-15.000 kroner. Noen ny røkterbolig ville det etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha vært nødvendig å bygge når avstanden ikke er større.

Det har fra de ankende parters side ikke vært nedlagt noen subsidiær påstand med hensyn til mulige foranstaltninger som kan minske ulempen, og det er ikke under saken gitt retten bakgrunn for å kunne ta stilling til om det kunne være grunn til å påby visse tiltak til forbedringer. De fleste og viktigste - med de hjelpemidler man har idag - er formodentlig allerede gjort. Først og fremst er gjødselhåndteringen blitt meget bedre, både når det gjelder oppbevaringen og spredningen. I henhold til ankemotpartene foretas nu på deres eiendom spredning av grisegjødsel bare to ganger i året med hurtig nedmulling, og det blir ikke lagt grisegjødsel på det jordet som støter opp til Gauteruds eiendom. Som

Side:390

foran nevnt, har grisehuset en bra standard. Men det er mulig at man ville kunne minske lukteplagen ytterligere hvis man gjorde pipen noe høyere.

Begge parter har under saken vært inne på den fremtidige utvikling. Lagmannsretten har ved sin avgjørelse lagt til grunn tilstanden slik den er idag. Det er mulig at man på grunn av faren for stadig økende luftforurensning etterhvert vil komme til å stille strengere krav, men på den annen side kan den tekniske utvikling føre til at man får botemidler man ikke kjenner til idag.

Det vil uttrykkelig presiseres at om ankemotpartene har fått medhold, betyr det selvsagt ikke at de uten videre kan gå til en utvidelse av virksomheten som kan føre til øket ulempe for naboene. Det vises forsåvidt til nabolovens §6. - - -