Rt-1971-407

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-03-27
Publisert:	Rt-1971-407
Stikkord:	Fortolkning av avkjørselstillatelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63/1971
Parter:	Kjøpmannskreditt A/L (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen)
Forfatter:	Leivestad, Schweigaard Selmer, Endresen, Nygaard, Eckhoff
Lovhenvisninger:

Dommer Leivestad: Porsgrunn byrett avsa 2. mai 1969 dom med slik domsslutning:

«1. Den av vegsjefen i Telemark gitte tillatelse av 16. mai 1962 til avkjørselsveg fra riksveg 354 til prosjektert supermarked med tilhørende servicestasjon blir å opprettholde.

2. Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement betaler innen

Side:402

2 - to - uker fra forkynnelse av dommen til Kjøpmannskreditt A/L erstatning for rentetap bereknet etter 5 - fem - prosent p.a. av kr. 136.269,- fra 1.7.1967 til betaling skjer og av kr. 136.269,- fra 1.11.1968 til betaling skjer.

3. Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement betaler til Kjøpmannskreditt A/L innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen saksomkostninger med kr. 2.500,- - totusenfemhundrekroner.»

Staten ved Samferdselsdepartementet anket, og Kjøpmannskreditt A/L motanket fordi renten var satt til 5 % og ikke 8 %.

Agder lagmannsrett avsa 22. juni 1970 dom med denne domsslutning:

«1. Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Kjøpmannskreditt A/L til Staten ved Samferdselsdepartementet kr. 4.000,- - fire tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Kjøpmannskreditt A/L har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. I det vesentlige gjør selskapet gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Det hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den avkjørselstillatelse som er gitt av vegsjefen i Telemark 16. mai 1962 bare gjelder bensinservicestasjon, ikke også det butikksenter som Kjøpmannskreditt A/L hadde planlagt. Det er også uriktig at avkjørselstillatelse for butikksentret var betinget av at naboarealet sør for tomten ble ervervet til parkeringsplass; alle parter visste at eieren ikke ville selge det.

Den avkjørselstillatelse som er gitt og som etter Kjøpmannskreditt A/L's mening omfatter både butikksentret og bensinservicestasjon, kan ikke tas tilbake uten erstatning, hevder selskapet. Den kan heller ikke endres uten at det foreligger nye faktiske forhold som ikke kunne forutses da tillatelsen ble gitt. Slike forhold er ikke påvist. Noen akseptabel alternativ løsning som kan gi brukbar avkjørsel for butikksenter og bensinstasjon har vegsjefen ikke kunnet finne. Avkjørselstillatelsen må derfor opprettholdes, og erstatning svares fordi utbygging så lenge er blitt hindret. Byrettens erstatningsberegning er riktig, bortsett fra at rentefoten er satt til 5 % istedenfor 8 % som er det Kjøpmannskreditt A/L selv må betale, og utgangspunktet for renteberegningen for så vidt angår butikksenteret er satt til 1. november 1968 istedenfor 8. november 1968.

Kjøpmannskreditt A/L har lagt ned slik påstand:

«1. Den av vegsjefen i Telemark gitte tillatelse av 16. mai 1962 til avkjørselsveg fra riksveg 354 til prosjektert supermarked med tilhørende servicestasjon blir å opprettholde.

2. Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen til Kjøpmannskreditt

Side:403

A/L erstatning for rentetap beregnet etter 8 - åtte - prosent p.a. av kr. 136.269,- fra 1.7.1967 til betaling skjer og av kr. 136.269,- fra 8.11.1968 til betaling skjer.

3. Staten v/ Det kgl. Samferdselsdepartement tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsretten, og vist til dens domsgrunner som riktige. Den avkjørselstillatelse som er gitt, gjelder bare bensinservicestasjon, ikke butikksenter. En avkjørselstillatelse gir ingen særrett. Enhver med avkjørsel må finne seg i de endringer som utviklingen gjør nødvendige. Slike synspunkter er kommet til uttrykk i en rekke dommer, Rt-1961-459, 1964 256, 1967 195, side 1234 og side 1466 og 1969 12 og side 893. Den løsning som vegsjefen har antydet med inn- og utkjørsel fra en kommunal vei istedenfor fra riksvei, skulle gi en fullt så god ordning som den tidligere.

Ankemotparten har reist innvendinger mot påstanden om opprettholdelse av avkjørselstillatelsen som mindre klar, og ment at det i tilfelle heller måtte være spørsmål om ugyldighet av senere endringer.

Når det gjelder erstatningskravet, hevdes det at det er tvilsomt om tap er voldt; det kan ikke være grunn til å regne med høyere rentefot enn 5 %, og rente kan ikke svares før fra den tid anleggene tidligst kunne vært ferdige, henholdsvis 1. juli 1969 og 1. januar 1970. Rente kan ikke beregnes av ulempeerstatningene, bare av tomteprisen.

Staten ved Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten v / Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har 11 vitner gitt forklaring ved bevisopptak. I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til dens domsgrunner.

Som lagmannsretten ser jeg det slik at den avkjørselstillatelse som er gitt 16. mai 1962 etter sin ordlyd klart bare gjelder bensinservicestasjon, og ikke et butikksenter. Det er intet i tillatelsens tekst som kan gi holdepunkt for den oppfatning at den også skulle omfatte et butikksenter.

En annen ting er at det Kjøpmannskreditt A/L var interessert i, var en avkjørselstillatelse som omfattet både butikksenter og bensinservicestasjon. Den søknad datert 9. mai 1962 som ble sendt inn, var lite klar. Den viser til en situasjonsplan som omfatter butikksenter og bensinstasjon. Planen er imidlertid meget enkel og lite detaljert og spesifisert. Det ble i tilknytning til søknaden holdt en konferanse på vegkontoret hvor arkitekt Willums for Kjøpmannskreditt A/L var tilstede, inspektør

Side:404

Grimsgaard for Pors, og avdelingsingeniør Sundfær og førstesekretær Beck fra vegsjefens kontor. Under møtet var det nok på det rene at Kjøpmannskreditt A/L ønsket avkjørselstillatelse for både butikksenter og bensinstasjon. Beck har imidlertid forklart at han oppfattet det slik at det var avkjørsel for bensinstasjon som var aktuelt i første omgang. Tillatelse som også omfattet butikksentret ville ikke kunne gis før det var skaffet parkeringsplass på sydsiden av tomten, noe han fikk inntrykk av ville kunne ordnes. På den annen side har arkitekt Willums, som ikke husker detaljer fra møtet, oppfattet forholdet derhen at det ble gitt tilsagn om samtykke til avkjørsel som skulle omfatte også butikksentret, slik som situasjonsplanen viste.

Uansett om partene måtte ha misforstått hverandre, eller der er erindringssvikt, så finner jeg det som nevnt klart at den tillatelse som er gitt, bare gjelder bensinservicestasjon. Becks forklaring viser at noe annet heller ikke har vært tilsiktet fra vegsjefens side. Hvis Kjøpmannskreditt A/L hadde ment at tillatelsen skulle gjelde også butikksenter, hadde selskapet all oppfordring til å si fra. Hvis selskapet ikke oppdaget begrensningen i den tillatelse det mottok, kan det bare bebreide seg selv at det ikke har lest tillatelsen med omhu.

Som for de tidligere instanser har Kjøpmannskreditt A/L knyttet sin påstand om opprettholdelse av avkjørselstillatelsen og sitt krav om erstatning til at tillatelsen gjelder både butikksenter og bensinstasjon. Det er ikke lagt ned noen subsidiær påstand bygd på at det er gitt avkjørselstillatelse for bensinservicestasjon og at denne tillatelse er blitt endret. Det skulle derfor ikke være nødvendig å komme nærmere inn på de spørsmål som lagmannsretten har behandlet i tilknytning til dette. Jeg vil imidlertid tilføye at jeg også når det gjelder de endringer som er antydet av vegsjefen særlig i brev av 18. april 1966, deler lagmannsrettens oppfatning om at de synes å ligge innenfor hva vegmyndigheten har adgang til å bestemme, og det uten plikt til erstatning.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må erstatte ankemotpartens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kjøpmannskreditt A/L til staten ved Samferdselsdepartementet 8.000 - åtte tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førsvoterende.

Dommerne Endresen, Nygaard og Eckhoff: Likeså.

Side:405

Av byrettens dom (kst. sorenskriver Astrid Vale):

Ved kjøpekontrakt av 25. september 1962 tinglyst 6. oktober 1962 kjøpte saksøkeren - Kjøpsmannskreditt A/L - eiendommen «Supermarked» gnr. 21 bnr. 1176 i tidligere Solum av Idrettsforeningen Pors. Tomten utgjør 3.711 kwm. og ligger ved riksveg 354 mellom Porsgrunn og Skien. Ved kontrakt av 22. mars/1. april 1965 solgte saksøkeren halvparten av tomten til Mobil Oil A/S Norge. Saksøkeren hadde planlagt å føre opp supermarked med bensin- og servicestasjon på tomten, og selgeren - Idrettsforeningen Pors - sendte den 7. mai 1962 inn søknad til vegsjefen i Telemark om avkjørselstillatelse etter situasjonsplan utarbeidet av arkitekt Dirik Willums, Porsgrunn. Søknaden ble innvilget av vegsjefen i Telemark den 16. mai 1962. Vegsjefen har imidlertid seinere nektet å godkjenne den foreliggende avkjørselsplan for tomten. - - -

Retten ser saka slik:

Den omtvistede avkjørselstillatelsen er gitt av vegsjefen i Telemark den 16. mai 1962 og lyder slik:

«Idrettsforeningen Pors, Porsgrunn.

Etter Deres søknad av 9. mai 1962 gir en herved tillatelse til å legge avkjørsel til bensinservicestasjon fra fylkesveg nr. 334 ved Pors stadion.

Tillatelsen er gitt på omstående generelle og følgende spesielle vilkår. Tillatelsen gjelder for avkjørsel til bensinservicestasjon av gruppe II i vegdirektoratets retningslinjer av april 1960. Avkjørselen må legges og utformes som vist på den innsendte situasjonsplan, tegning nr. 3. Tillatelsen gjelder i 20 år regnet fra tinglysing av denne erklæring. Hvis trafikkmessige hensyn krever det kan vegvesenet avslå fornyelse og kreve hele arrangementet fjernet uten utgift for det offentlige. Venstresving inn og ut fra stasjonen kan bli forbudt hvis hensynet til ferdselen skulle gjøre det nødvendig. Den prosjekterte parkeringsplass foran butikksenteret forutsettes nedlagt så snart foreningen har overtatt naboarealet på sydsiden av stasjonen. Vegvesenets arbeidsanvisninger må etterkommes. Før arbeidet settes i gang, må omstående erklæringsskjema - utfylt, datert og undertegnet av den som forplikter eiendommen - være innlevert til lensmannen i Solum som for Deres regning foranlediger erklæringen tinglyst.»

Erklæringsskjemaet omfatter 9 generelle vilkår for private avkjørsler fra offentlig veg. Skjemaet er undertegnet av Idrettsforeningen Pors v/foreningens daværende formann Einar Gundersen den 18.7.1962.

Retten vil si seg enig med saksøkeren i at avkjørselstillatelsen etter de foreliggende omstendigheter må forutsettes å omfatte både bensinservicestasjonen og butikksenteret. Søknaden fra Idrettsforeningen Pors av 9.5.1962 som er svært kortfattet gjelder «rett til avkjørsel til riksveg for foreningens eiendom gnr. 21, bnr. 442 i Solum». Som vedlegg til søknaden følger situasjonsplan utarbeidet av arkitekt Dirik Willums, Porsgrunn, den 15.12. 1960 hvor hele det planlagte anlegg med butikksenter, bensinstasjon og parkeringsplasser er tegnet inn. Ytterligere skriftlig materiale finnes ikke i saka forsåvidt gjelder søknaden. Hvis vegsjefen hadde ment at avkjørseltillatelsen bare skulle gjelde for en del av anlegget - bensin-servicestasjon og ikke for butikksentret - burde dette sett på bakgrunn av den foreliggende søknad etter rettens mening vært nærmere presisert under de særlige vilkår i tillatelsen. Tillatelsen synes

Side:406

om så var egnet til misforståelse, og dette er en risiko som ikke bør legges over på saksøkeren.

Det følger imidlertid også av den forklaring saksøktes vitne - førstesekretær Beck ved Telemark vegkontor - har gitt under saka at det fra vegsjefens side var «underforstått» at avkjørselstillatelsen skulle omfatte hele anlegget etter arkitekt Dirik Willums situasjonsplan av 15.12. 1960.

Saksøkte har påpekt at avkjørselstillatelsen av 16.5.1962 etter sin utforming og forutsetning er midlertidig, idet det følger av særvilkårene i tillatelsen at «den prosjekterte parkeringsplass foran butikksenteret forutsettes nedlagt så snart foreningen har overtatt naboarealet på sydsiden av stasjonen». Saksøkte har under henvisning til dette vist til at Idrettsforeningen Pors under de muntlige forhandlingene som gikk forut for tillatelsen for å få denne innvilget hadde stillet i utsikt at søkeren i nær framtid - og i forbindelse med realiseringen av prosjektet - skulle erverve en parsell av naboeiendommen syd for butikksenteret, slik at inn- og utkjøring kunne finne sted syd for anlegget. Det er på det rene at Idrettsforeningen Pors har tinglyst forkjøpsrett til arealet syd for butikksentret. Det er også på det rene at Idrettsforeningen Pors har vært i kontakt med eieren av denne eiendommen for å få kjøpe området, men at grunneieren sier seg uvillig til å selge. Det er i avkjørselstillatelsen fra vegsjefens side ikke satt noen frist for nedlegging av parkeringsplassen foran butikksenteret, og det er heller ikke lagt fram opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at Idrettsforeningen Pors har stillet i utsikt at området ville kunne erverves i overskuelig framtid. Etter rettens mening vil en etter dette ikke kunne legge noen ytterligere begrensning i det nevnte særvilkår i avkjørselstillatelsen enn hva som følger av ordlyden. Det er på det rene at området idag sannsynligvis ikke vil kunne erverves av saksøkeren uten gjennom ekspropriasjon.

Ved skriv til Sprengstoffinspeksjonen av 26.11.1965 i forbindelse med søknad fra Mobil Oil A/S om lagringstillatelse for bensin på tomten ved Pors Stadion trakk vegsjefen for første gang den tidligere innvilgede avkjørselstillatelsen tilbake, idet det m.a. overfor sprengstoffinspeksjonen blir pekt på at det nå er gått 3 1/2 år siden tillatelsen ble innvilget uten at «Stasjonsanlegget» er kommet til utførelse, og vegsjefen er da av den oppfatning at tillatelsen må betraktes som foreldet. Det går videre fram av skrivet at de trafikkmessige forholdene på stedet er så vanskelige at vegsjefen ønsker å vurdere spørsmålet på nytt.

Mobil Oil A/S tok saka opp med vegsjefen i Telemark ved skriv av 9.3.66 og i skriv til Mobil Oil A/S av 18.4.1966 fastholder vegsjefen sin beslutning om å trekke avkjørselstillatelsen tilbake, idet det m.a. blir vist til de vanskelige trafikkmessige forhold, tallet på dødsulykker og det store antall private avkjørsler som allerede er etablert i området. Vegsjefen peker samtidig på en mulig løsning av spørsmålet ved flytting av avkjørselen til området syd for butikksenteret som vist på vedlagt skisse. Planen forutsetter m.a. at man disponerer det tidligere nevnte areal av naboeiendommen syd for tomten. Det heter i skrivet m.a. «Om denne tankegang legges til grunn og planene blir utviklet til en tilfredsstillende løsning, kan en under tvil tilrå at bensinstasjonen og butikksenteret kan komme til utførelse.» Ved skriv til byplankontoret i

Side:407

Skien av 7.10.1966 legger vegsjefen fram ytterligere forslag til en mulig løsning av avkjørselsforholdene. Det heter i skrivet m.a. «Senere har vi i konferanser med representanter for Mobil Oil gitt uttrykk for at de interesserte i dette område må samarbeide for å finne en løsning. Vi har ennå ikke sett noe resultat av et slikt samarbeide.»

Kjøpmannskreditt A/L tok saka opp i skriv til vegsjefen i Telemark av 30.3.1967 og i skriv til Kjøpmannskreditt A/L av 13.4.1967 viser vegsjefen til sine tidligere uttalelser. Her viser imidlertid vegsjefen samtidig også til pkt. 6 i de generelle vilkår for avkjørselstillatelsen av 16.5.1962 hvor det heter: «Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørselen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby eventuelt flytte den til anvist sted (ved samme eller annen veg).»

Saksøkeren la etter dette saka fram for Vegdirektoratet ved skriv av 24.10.1967 som i skriv til saksøkeren av 11.3. 1968 gir saksøkeren medhold i at den tidligere innvilgede avkjørselstillatelsen ikke kan trekkes tilbake, men påpeker samtidig at vegsjefen kan påby avkjørseÅen flyttet etter pkt. 6 i de generelle vilkår. Det heter i skrivet m.a. «Vegdirektøren er enig i at avkjørselstillatelsen ikke kan trekkes tilbake med den begrunnelse at bensisstasjonen ennå ikke er anlagt. På den annen side finner man å måtte stadfeste vegsjefens vedtak forsåvidt dette går ut på flytting av avkjørselen til stasjonen.

Avkjørslene til stasjonen og forretningssenteret må innpasses i en samlet plan for atkomster og trafikkavvikling som gjennomføring av motorveganlegget gjør nødvendig. Man vil anbefale at det blir samarbeidet med vegsjefen om en så hensiktsmessig plassering av avkjørslene som forholdene tillater.»

Retten må si seg enig med saksøkeren i at det utvilsomt må ha vært vegsjefens mening i dette høvet å trekke avkjørselstillatelsen tilbake - idet dette synes å følge forholdsvis klart av den korrespondanse som er ført i saka. Saksøkte anfører imidlertid idag at dette må bero på en misforståelse fra saksøkerens side, idet det i realiteten bare har vært forutsetningen å påby avkjørselen flyttet etter pkt. 6 i de generelle vilkår.

Da det fra saksøktes side etter dette må ansees erkjent at avkjørselstillatelsen av 16.5.1962 etter de foreliggende omstendigheter ikke vil kunne trekkes tilbake, anser retten det i og for seg ikke nødvendig nærmere å drøfte de prinsipper som idag må ansees å gjelde for den adgang et forvaltningsorgan har til å omgjøre et tidligere fattet vedtak. - - -

Alt i alt synes det etter dette ikke å ligge fore slike vesentlige endrede forhold at dette vil kunne tilsi at vegsjefen skulle være berettiget til å omgjøre sitt tidligere vedtak i saka.

En må herunder legge en betydelig vekt på at det i dette høvet åpenbart også fra saksøkerens side var en forutsetning for kjøp av eiendommen at denne ville kunne utnyttes som forutsatt med relativt lett atkomst og muligheter for inn- og utkjøring i nær tilknytning til riksveg 354.

Det følger av pkt. 6 i de generelle vilkår for avkjørselstillatelsen av 16.5.1962 at «Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørslen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby - eventuelt flytte den til anvist sted (ved samme eller annen

Side:408

veg).» Vegsjefen har i skriv til Mobil Oil A/S av 18.4.1966 og seinere i skriv til byplankontoret i Skien av 2.10.1966 skissert et forslag til løsning av avkjørselsspørsmålet som saksøkeren til nå har avvist. Saksøkeren har m.a. anført at forslaget er ugjennomførbart fordi det forutsetter at avkjørselen legges over naboens eiendom.

Retten vil si seg enig med saksøkeren i at pkt. 6 i de generelle vilkår for avkjørselstillatelsen neppe kan tolkes så vidt at det gir vegmyndighetene rett til å kreve at saksøkeren skal føre avkjørslen fram over naboens eiendom med eventuelle krav om tvangsavståelse av grunn m.v. Hvis det etter forholdene på stedet ansees uomgjengelig nødvendig for å finne en brukbar løsning på avkjørselsforholdene at dette blir gjort må det være opp til vegmyndighetene å legge forholdene til rette for en slik løsning, om nødvendig ta de nødvendige skritt til fremme av ekspropriasjonssak for avståelse av grunn og rettigheter m.v. fra naboeiendommen. En slik løsning har etter hva som følger av dokumentene og de foreliggende opplysninger i saka ikke vært antydet overfor saksøkeren.

Retten vil anta at hvis forholdene legges til rette for dette vil den nåværende avkjørselsplan fra saksøkerens eiendom til riksveg 354 gi hjemmel i pkt. 6 i de generelle vilkår for at avkjørselstillatelsen kunne forlanges flyttet til området syd for eiendommen som nærmere skissert av vegsjefen. Løsningen synes akseptabel også sett ut fra saksøkerens interesser og retten vil anta at dette ikke kan ansees å gå ut over den fullmakt vegsjefen har etter pkt. 6 i vilkårene. Inntil de nødvendige tiltak om grunnavståelse m.v. for gjennomføringen av en slik løsning foreligger, må imidlertid vegsjefen ansees bundet av den foreliggende avkjørselstillatelsen av 16.5.1962.

Under forutsetning av at den tidligere innvilgede avkjørselstillatelsen av 16.5.1962 blir opprettholdt krever saksøkeren erstatning for rentetap av de beløp - kjøpesum med omkostninger + ulempeerstatning - som er disponert ved kjøp av eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Oddvar Berrefjord, ekstraordinære lagdommere Paul Johnsrud og Gabriel Lund: - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

I motsetning til byretten kan lagmannsretten ikke se at avkjørselstillatelsen som 16/5 1962 ble gitt idrettsforeningen Pors, foruten bensinstasjon, også omfattet et prosjektert butikksenter. Idrettsforeningen hadde forut for tillatelsen i lengre tid søkt å skaffe seg midler til omlegging og utbedring av stadionanlegget ved salg av et mindre område beliggende mot riksvegen - den gang fylkesveg 335. I 1960 var foreningen kommet i kontakt med Norske Fina A/S som den 11/1 1961 fikk tillatelse til å legge avkjørsel til bensinservicestasjon. Noe salg av tomt til Norske Fina A/S kom imidlertid ikke istand, og idrettsforeningen Pors forhandlet deretter videre med Kjøpmannskreditt A/L. Forut for tillatelsen av 16/5 1962 til Pors hadde arkitekt Dirik Willums som var engasjert av Kjøpmannskreditt A/L sammen med 4. vitne, Carl Martin Grimsgaard fra Pors, vært i konferanse på fylkesvegkontoret med avdøde avd. ingeniør Sundfær og 1. vitne førstesekretær Olav Beck. Det er mulig at også 5. vitne Rolf Nygaard var tilstede i konferansen fra Pors, men Nygaard kan idag intet erindre herom.

Side:409

Beck har som vitne forklart at representantene for Pors gav uttrykk for at foreningen hadde forkjøpsrett til et areal på sydsiden av tomteområdet, og at de regnet med det ville være kurant å erverve dette arealet. I konferansen var det underforstått at avkjøringstillatelsen også kunne gjøres gjeldende for butikksenteret hvis det ble skaffet tilstrekkelige parkeringsplasser på sydsiden av anlegget. Det var ikke tilfredsstillende plass for butikksentret, knapt nok for bensinstasjon. Søknaden oppfattet Beck som gjeldende for det hele, men det var i første omgang bare tale om bensinstasjon, og det ble bare gitt tillatelse til dette slik som tidligere for Norske Fina A/S. Det hele var rent midlertidig i påvente av at arealet syd for området skulle bli ervervet av Pors noe som skulle skje temmelig snart. Først når dette areal ble ervervet ville det kunne utarbeides en plan som også kunne gjelde butikksenteret, og dette forutsatte en ny søknad.

Arkitekt Willums kunne som vitne ikke huske noe spesielt fra konferansen. Men han husket at Pors hadde en forkjøpsrett til arealet på sydsiden. Grimsgaard forklarte at han husket at det under konferansen ble «antydet at Pors hadde tinglyst forkjøpsrett til arealet på sørsiden.»

Fra Kjøpmannskreditt A/L's side er det fremhevet at representantene for Pors umulig overfor vegkontorets representanter i konferansen kunne ha gitt uttrykk for at Pors skulle erverve området på sydsiden, fordi de forgjeves hadde søkt å bevege eieren til å selge. Det er imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke usannsynlig at representanter for Pors først etter konferansen er blitt klar over at arealet ikke så lett kunne erverves. Lagmannsretten finner å måtte legge Becks forklaring til grunn. Representantene for Pors må under enhver omstendighet under konferansen ha uttrykt seg slik ved å trekke frem forkjøpsretten, at de har latt vegkontorets representanter få inntrykk av at ervervelsen av arealet var en forholdsvis kurant affære. Dette bekreftes da også av setningen i tillatelsen av 16/5 1962 - gjengitt i byrettens dom - der det heter: «Den prosjekterte parkeringsplass foran butikksenteret forutsettes nedlagt så snart foreningen har overtatt naboarealet på sydsiden av stasjonen.» Etter lagmannsrettens mening peker dette klart hen på en forutsetning om en snarlig ervervelse av nevnte areal.

Kjøpmannskreditt A/L har under henvisning til nevnte setning samt til setningen om at «Avkjørselen må legges og utformes som vist på den innsendte situasjonsplan, tegning nr. 3» - en situasjonsplan som gjaldt «Butikksentrum ved Pors Stadion» - hevdet at dette nettopp viser at avkjørselstillatelsen gjaldt også butikksenteret. Lagmannsretten kan ikke være enig heri. For det første vises til Becks forklaring om at avkjøring for butikksentret fordret ny plan etter ervervelse av arealet syd for tomten. For det annet har da også tillatelsen som ble gitt uttrykkelig begrenset seg til å gjelde «avkjørsel til bensinstasjon av gruppe II i vegdirektoratets retningslinjer av april 1960.» De nevnte retningslinjer instruerer nettopp vegsjefene om ikke å tillate at avkjørsel til stasjonsanlegg m.v. blir kombinert med avkjørsel for service- og forretningsvirksomhet, noe som Beck var klar over da tillatelsen ble gitt. Etter lagmannsrettens mening kunne det neppe sies tydeligere at tillatelsen bare gjaldt bensinserviceanlegg. Ihvertfall så tydelig at Kjøpmannskreditt

Side:410

A/L med erfarne bransjefolk og juridiske rådgivere når firmaet ervervet arealet av Pors måtte regne med at avkjørselstillatelsen ikke gjaldt i større utstrekning enn det var sagt.

Etter lagmannsrettens syn er det således aldri gitt noen avkjørselstillatelse for et kombinert butikksentrum og serviceanlegg. Dermed faller også grunnlaget for Kjøpmannskreditt A/L's søksmål bort, for så vidt som kravet er basert på at firmaet skulle være berettiget til å realisere prosjektet fullt ut. Det er derfor ikke særlig grunn for lagmannsretten til å gå meget inn på de øvrige spørsmål som er reist, nemlig om Vegsjefen i 1965 i forbindelse med at Mobil Oil A/S søkte lagringstillatelse for bensin, var berettiget til å ta opp til ny vurdering avkjørselstillatelsen som var gitt i 1962.

Lagmannsretten vil dog bemerke at etter de forbehold som var tatt i forbindelse med tillatelse til avkjørsel for bensinstasjon i 1962, måtte den som etablerte bensinstasjon til enhver tid være forberedt på at vegvesenet uten erstatning kunne påby endringer av avkjørselen og eventuelt påby den flyttet ved samme eller annen veg. Dette fremgår av punkt 6 i den tinglyste erklæring av 18/7 1962 som idrettsforeningen Pors måtte avgi som vilkår for avkjørselstillatelsen av 16/5 1962. Slike endringer måtte eieren være forberedt på etter at stasjonen var etablert, men han måtte i like høy grad være forberedt på slike endringer i tiden som gikk til det ble aktuelt å reise bygget.

Selv om 3 1/2 år kanskje ikke er så lang tid, er det dog lenge nok til at man i løpet av denne tid kan stå overfor en helt annen trafikksituasjon. For vegsjefen har situasjonen åpenbart fortonet seg helt annerledes høsten 1965 enn da avkjørselstillatelsen ble gitt. Det har etter vegsjefens forklaring vært en adskillig sterkere trafikkøkning i det aktuelle område enn forutsatt. Dette skyldes både industri- og boligutbygging i perioden, samt den sterke økning i vognparken. Trafikktelling på steder i nærheten viste på vegen i 1960 2.200 kjøretøyer pr. årsdøgn, og var i 1966 økt til 6.600. Siden 1962 var det videre prosjektert anlegg av motorveg som skulle krysse riksvegen like ved stasjonen. Arbeidet med trafikksikringsspørsmål var i 1965 ifølge vegsjefen blitt intensivert - bl.a. ved opprettelsen av en ny planleggingsavdeling i 1964 som spesielt skulle ta seg av slike spørsmål. Etter lagmannsrettens mening måtte derfor Mobil Oil A/S når de i 1965 ville realisere bensinserviceanlegget - og dermed også Kjøpmannskreditt A/L - være forberedt på at samfunnsutvikiingen og skjerpede krav til trafikksikkerhet - ikke minst på bakgrunn av skremmende antall ulykker og større innsikt i å motarbeide disse - at det kunne bli stilt andre krav.

Når det i 1965-66 dessuten ble klart for vegsjefen at det her også dreiet seg om en felles avkjørsel for såvel butikksenter som besinservicestasjon, måtte Kjøpmannskreditt A/L om de ønsket prosjektet realisert, finne seg i at vegsjefen ville påby en ordning som tok tilbørlig hensyn til trafikksikkerheten. Når da vegsjefen i løpet av 1966 overfor så vel Mobil Oil A/S som Kjøpmannskreditt A/L innbød til samarbeide om en løsning som tok rimelige trafikkale hensyn, burde Kjøpmannskreditt A/L ha tatt imot invitten, og ikke stå fast på å søke fremtvunget en avkjørselsplan gitt for bensinstasjon i 1962 og som utviklingen hadde løpt fra.

Det kan dessuten nevnes at allerede forbeholdet i avkjørselstillatelsen

Side:411

av 1962 om at venstresving inn og ut fra stasjonen kan bli forbudt, noe som Kjøpmannskreditt A/L har erkjent å måtte være forberedt på' ville kunne fremtvinge nesten den samme løsning som Vegsjefen foreslo i 1965. Forskjellen fra et eventuelt forbud mot venstresving, ville være at Vegsjefens løsning også vil hindre direkte innkjøring til bensinstasjonen fra riksvegen fra syd, og istedet legge innkjørselen til den tilstøtende kommunale veg. Alle forhold tatt i betraktning synes det som Vegsjefens forslag, som gir en løsning for inn- og utkjøring både for nord- og sydgående trafikk vil være en løsning som måtte være akseptabel og kanskje mer å foretrekke for en bensinservicestasjon - og også for et butikksenter - enn et blott og bart forbud mot venstresving som vil avskjære stasjonen fra all sydgående trafikk. - - -