Rt-1961-459

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-04-14
Publisert:	Rt-1961-459
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44 B
Parter:	Peder Blix m.fl. (overrettssakfører Ragnar Knutzen - til prøve) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Nygaard, Endresen, Roll Matthiesen, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Nygaard: Den 24. september 1958 ble det ved Vesterålen herredsrett avhjemlet underskjønn for så vidt angikk en del utsatte erstatningsposter fra 1. og 2. ekspropriasjonstrinn i anledning av anlegget av Andøya flyplass. Av de 80 saksøkte ved underskjønnet begjærte 23 overskjønn som ble avgitt 3. oktober 1959.

Av de saksøkte ved overskjønnet har følgende påanket skjønnet til Høyesterett:

1) Peder Blix (takstnr. 7),

2) Leikny Haugen og Bertha Jørgensen (takstnr. 15 og 19),

3) Tonning Myrvang (takstnr. 27),

4) Gustav Olsen (takstnr. 79),

5) Arne Osenbroch (takstnr. 40),

6) Arne Pettersen (takstnr. 46),

7) Aksel Simonsen (takstnr. 56) og

8) Haldis Ursin Wiik (takstnr. 70).

Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Overskjønnet behandlet bl.a. følgende spørsmål: «Mulig

Side:460

erstatning for verdiforringelse av den gjenværende del av delvis eksproprierte bruk under g.nr. 60, Haugnes, som følge av at den hittil brukte adkomst mellom Haugnes og Andenes, dels etter riksveien, dels etter gamle ferdselsveier, blir stengt.» Når man under de tidligere ekspropriasjonsskjønn hadde utsatt behandlingen av dette spørsmålet, var det fordi det den gang ikke var klart hvor den nye riksveien skulle gå og hvordan Haugneseiendommenes tilknytning til den nye veien skulle ordnes. Overskjønnsretten kom til det resultat at grunneierne ikke hadde krav på erstatning for mulig verdiforringelse av eiendommene på grunn av omleggingen av riksveien og forbindelsen med den. Heller ikke hadde de krav på erstatning for mulig verdiforringelse som skyldtes at man fra Haugnes ikke lenger kunne bruke sandfjæren som ferdselsvei til Andenes. Derimot fant overskjønnsretten at stengningen av Mellanveien medførte krav på erstatning «i den utstrekning de faste eiendommers verdi er forminsket som følge av veiens bortfall».

For Høyesterett gjør de ankende parter gjeldende at de har krav på full erstatning for det tap de har lidt, ved at deres eiendommer har fått mindre verdi som følge av at atkomsten til Andenes over den gamle riksveien og langs sandfjæren er blitt stengt på grunn av ekspropriasjonen. Om dette heter det i ankeerklæringen bl. a: «Overskjønnet har feilaktig gått ut fra at de ankende parter ikke er berettiget til erstatning for den betydelige ulempe de er påført ved at ekspropriasjonen til flyplassanlegget har nødvendiggjort en stor omlegning og forlengelse av riksvegen mellom Haugnes og Andenes. Overskjønnet har feilaktig gått ut fra at de ankende parters rett til bruk av fjæra som ferdselsveg ikke er av en slik art at den kan danne grunnlag for krav om erstatning ved ekspropriasjon.» De ankende parter mener at de hadde rett til ferdsel på den gamle riksveien og langs sandfjæren, og at disse rettigheter har selvstendig vern overfor inngrep ved ekspropriasjonen. Erstatningskrav kan imidlertid også - hevdes det - bygges på at det under enhver omstendighet måtte fremmes ekspropriasjonssak mot dem, fordi de for øvrig hadde eiendom eller rettigheter som måtte avståes enten av hensyn til anlegget av flyplassen eller av hensyn til anlegget av den nye riksveien utenom selve flyplassområdet. De ankende parter mener derfor at de som ekspropriater har krav på full erstatning for verdiforringelse av de gjenværende eiendommer, på grunn av at atkomstmulighetene over den gamle riksveien og sandfjæren falt bort. For øvrig gjør de ankende parter gjeldende at det her er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og det tap som de hevder å ha lidt. I dette tilfelle er det ekspropriasjonen som har ført til at veiene over flyplassområdet ble stengt.

De ankende har ellers subsidiært fremholdt at de ved overskjønnet bare har fått delvis erstatning for det tapet som skyldes at atkomsten på Mellanveien er falt bort. Om dette punkt uttales det i ankeerklæringen: «Overskjønnet har feilaktig satt erstatningen for Mellanvegen til et beløp som bare dekker det tap de

Side:461

ankende parter ville ha hatt om de hadde mistet Mellanvegen, men beholdt den gamle riksveg og vegen langs fjæra, trass i at disse to veger er tatt fra dem uten erstatning. Hvis det hadde vært så at det bare var Mellanvegen (og ikke riksvegen og fjæra-vegen) som var beskyttet ved ekspropriasjon, måtte i alle fall ekspropriasjonen av Mellanvegen erstattes deretter. Erstatningen måtte da minst settes så høyt som den skulle vært satt om de ankende parter tidligere bare hadde hatt denne vegen til Andenes. Fordi partene tidligere hadde tre veger til Andenes er deres virkelige tap større, men overskjønnet har likevel av den grunn gitt dem mindre erstatning.» De ankende parter mener således at dersom bare retten til Mellanveien skulle ha vern overfor ekspropriasjonen, må man ved fastsettelsen av erstatningen også ta i betraktning den økede verdi denne veien ville ha fått i fremtiden, fordi den etter stengningen av den gamle riksveien og ferdselsveien over sandfjæren ville ha blitt den eneste atkomstvei til Andenes ved siden av den nye riksveien. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsgrunnene på dette punkt er uklare.

Videre hevder de ankende parter at de ved overskjønnet feilaktig bare har fått erstatning for det jordbruksmessige tap som stengningen av Mellanveien medfører. Det riktige må her være at også det ikke jordbruksmessige tap blir erstattet.

Endelig heter det i ankeerklæringen: «Overskjønnet har feilaktig ikke gitt erstatning for verdiforringelse av torv som skyldes at gjenværende torvmark ikke lenger kan utnyttes ved salg til Andenes med kort og rimelig frakt langs de tidligere ferdselsveger, eller ved torvforsyning til vel arrondert støttebruk hvor man kunne fordele arbeidskraften og bruken av redskapen (og hest) mellom dyrket mark og torv (-kjøring).» Det hevdes her at det for Arne Osenbroch (takstnr. 40) og Aksel Simonsen (takstnr. 56) feilaktig ikke er gitt erstatning for den verdireduksjon på gjenværende torvmark som skyldes at de 3 gamle atkomstveier til Andenes er falt bort. Under denne post gjøres det også gjeldende at Leikny Haugen (takstnr. 15) ved en feil ikke har fått erstatning for den verdireduksjon på gjenværende torvmark som skyldes minsket areal av dyrket eller dyrkbar jord.

De ankende parter har nedlagt slik påstand: «Overskjønnet av 3. oktober 1959 i sak nr. 35/1958-B ved Vesterålen herredsrett oppheves for så vidt det gjelder de ankende parters takstnr. 7, 15 og 19, 27, 79, 40, 46, 56 og 70 og hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten. De ankende parter tilkjennes fulle saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten ved Forsvarsdepartementet har i det vesentlige anført det samme som for overskjønnsretten og har nedlagt denne påstand: «Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale Staten ved Forsvarsdepartementet prosessens omkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av grunnene for underskjønnet og overskjønnet. Til bruk for Høyesterett er det utarbeidet en kartskisse over den nordligste delen av Andøya.

Side:462

Riksveien.

Jeg behandler først spørsmålet om rettsanvendelsen er uriktig når overskjønnsretten er kommet til, at de ankende parter ikke har krav på erstatning for mulig verdiforringelse av deres eiendommer på grunn av sperringen av den gamle riksveien. Når det gjelder de faktiske forhold, bygger jeg her på fremstillingen i overskjønnet. For Høyesterett er det opplyst at avstanden fra Haugnes til Andenes etter den gamle riksveien var 3 1/2 à 4 km, mens veilengden etter den nye riksveien er 13-14 km. Det dreier seg således her om en ikke ubetydelig forlengelse av veien. Overskjønnsretten har lagt til grunn at dette for de ankende parter har medført ulemper som kan ha gitt seg utslag i en verdiforminskelse av deres eiendommer. Likevel kan jeg ikke se at de har krav på å få erstatning for en slik mulig verdiforringelse, og kan her i vesentlige deler tiltre overskjønnsrettens begrunnelse. Jeg finner imidlertid å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger for nærmere å presisere min oppfatning.

Den gamle riksveien som ble tatt i bruk i 1910, var anlagt av det offentlige som dekket utgiftene til veianlegget. Når det offentlige således på denne måten anla en riksvei som står åpen for alle og enhver, må det foreligge ekstraordinære forhold for at grunneiere ved eller i nærheten av veien skal få krav på erstatning for ulemper som følger av at veien blir omlagt. Dette syn er i samsvar med den rettsoppfatning som har vært lagt til grunn i rettspraksis, jfr. bl.a. Rt-1958-646 flg. I det tilfelle som vi her har for oss, finner jeg ikke at det foreligger noen slike ekstraordinære forhold. Riksveien fra 1910 var på dette stedet en ny vei som ikke ble anlagt ved utbedring av noen gammel privat vei.

Sperringen av den gamle riksveien og anlegget av den nye riksveien ble ikke foretatt fordi det i seg selv var nødvendig eller hensiktsmessig, men fordi det av offentlige hensyn var påkrevet på grunn av anlegget av flyplassen. Jeg kan imidlertid ikke se at dette fører til at de ankende parter får krav på erstatning for mulig verdiforringelse av deres eiendommer. For så vidt angår de ankende parters rettsstilling, kan det etter min mening ikke spille noen rolle om staten går til omlegging av et veianlegg ut fra rene kommunikasjonsmessige hensyn, eller om staten som et ledd i anlegget av flyplassen eller av andre offentlige hensyn finner det nødvendig å stenge den gamle veien og av den grunn anlegger en ny vei. I denne sammenheng viser jeg til Høyesteretts dom i Rt-1901-651 hvor dette spørsmål er drøftet. Jeg viser også til den tidligere nevnte dom i Rt-1958-646 flg. Når de ankende parter ikke fremfor andre har noen rett til å bruke riksveien, kan jeg således - under de omstendigheter som foreligger i dette tilfelle - ikke se at en omlegging av veien på grunn av flyplassanlegget fører til at staten som ekspropriant har plikt til å betale erstatning for eventuell verdiforringelse av eiendommene.

Spørsmålet blir så om de ankende parter som ekspropriater har krav på erstatning for den mulige verdiforringelse av de

Side:463

gjenværende deler av deres eiendommer som skyldes at den gamle veien er blitt stengt. Jeg er kommet til at de ankende parter heller ikke kan gis medhold på dette punkt. Det som her er avgjørende for meg er at de ulemper som følger med avsperringen av den gamle veien og bruken av den nye veien, rammer alle som bor i nærheten av veien uten hensyn til om det er ekspropriert grunn og rettigheter fra dem eller ikke. Det dreier seg således ikke her om særlige ulemper for de ankende parter, men om ulemper som - foruten hele befolkningen på Haugnes - også rammer dem som bor sør for Haugnes. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det følger av vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger, at de ankende parter på dette grunnlag har krav på erstatning for en mulig verdiforringelse av deres gjenværende eiendommer. Jeg viser til dom i Rt-1960-59 flg., hvor Høyesterett bygget på lignende betraktninger.

Sandfjæren.

Begrunnelsen i overskjønnet må etter min mening forståes slik at retten på grunnlag av en vurdering av de konkrete forhold er kommet til, at det ikke her foreligger rettigheter av en slik art at det kan kreves erstatning ved ekspropriasjon. Jeg kan etter de foreliggende opplysninger ikke se at retten her har lagt til grunn noen uriktig rettsoppfatning. Sandfjæren har fortrinsvis vært brukt som sykkelvei, men man har også kunnet gå og kjøre der. Det har bare dreiet seg om alminnelig ferdsel i utmark. Jeg tilføyer at skjønnsgrunnene må forståes slik at det ikke er ført bevis for at benyttelsen av fjæren på denne måten kan bygges på alders tids bruk. Heller ikke kan det her få noen betydning at det for øvrig ved ekspropriasjonen er ervervet grunn og rettigheter fra de ankende parter. Jeg viser for så vidt til det jeg har sagt om dette spørsmålet.

Mellanveien.

Overskjønnsretten er her kommet til at «den faste befolkning» på Haugnes hadde en særrett til å bruke denne veien slik, at bl.a. de ankende parter har krav på erstatning i den utstrekning verdien av deres faste eiendommer er forminsket som følge av at veien ble stengt ved ekspropriasjonen. Det heter videre i skjønnsgrunnene: «I den utstrekning bortfallet av Mellanveien har virket verdiforminskende på de saksøktes eiendom er det tatt i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen.» Dette er etter min mening den riktige måte å beregne erstatningene på, og jeg kan ikke se at det som ellers er uttalt i skjønnsgrunnene gir holdepunkter for å fastslå at overskjønnsretten har bygget på et annet vurderingsprinsipp. Jeg finner således heller ikke at skjønnsgrunnene her er uklare eller mangelfulle slik at skjønnet av den grunn må oppheves på dette punkt. Jeg vil tilføye at det av overskjønnet fremgår at Mellanveien var «en naturvei, så vidt fremkommelig med hest og vogn på sommertiden. Om vinteren har den kanskje også vært noe benyttet når snehindringer har gjort riksveien ufarbar». Som utgangspunkt ved erstatningsberegningene var det da riktig å bygge på Mellanveiens faktiske tilstand

Side:464

på det tidspunkt da ekspropriasjonen fant sted. Erstatningene kunne ikke beregnes ut fra det synspunkt at veien var fullt brukbar. De utgifter som en opparbeidelse av veien ville ha medført, måtte her også tas i betraktning ved vurderingen.

De ankende parter har - som tidligere nevnt - også gjort gjeldende at de feilaktig bare har fått erstatning for det jordbruksmessige tap ved stengningen av Mellanveien. Etter min mening er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at erstatningene på dette punkt er begrenset til det rent jordbruksmessige tap. Anken over at overskjønnets rettsanvendelse her er uriktig, kan således ikke føre frem.

Torvmarken.

Jeg finner heller ikke at det er noen feil ved rettsanvendelsen når overskjønnsretten for 3 av de ankende parter - takstnr. 15, 40 og 56 - er kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for påstått verdireduksjon på gjenværende torvmark. Når det - for takstnr. 40 og 56 - gjelder spørsmålet om mulig verdiforringelse som følge av at atkomsten til Andenes over flyplassområdet er blitt stengt, viser jeg til det som jeg tidligere har sagt. For så vidt angår takstnr. 15, dreier det seg om en vurdering av faktiske forhold, slik at Høyesterett ikke kan foreta noen overprøvelse.

Etter dette blir det mitt resultat at overskjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket.

Jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes fordi saken bl.a. gjelder et tvilsomt spørsmål i ekspropriasjonsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen og Schei: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er enig i at selve omleggingen av riksveien ikke gir eierne på Haugnes krav på erstatning. Men her sperrer den flyplass som det eksproprieres til helt adgangen for Haugneseierne til å bruke den direkte, naturlige og nødvendige atkomst fra deres boliger til Andenes, og medfører at avstanden som før var omkring 4 km nå blir 3 ganger så stor. Hvis ulempen hermed er så stor at den gir seg utslag i en synkning i verdien av deres eiendommer, har de etter min mening krav på erstatning for det tap de dermed lider; det dreier seg om en ulempe som ikke er alminnelig for hele området, men om en skade som rammer et spesielt område ved flyplassen.

Side:465

Underskjønnet tilkjente ikke erstatning med den begrunnelse at den adgang eksproprianten hadde gitt befolkningen på Haugnes til å ferdes gjennom området mer enn oppveiet den tidligere atkomst. Sådan ferdselsadgang var ikke oppstillet som forutsetning ved overskjønnet.

Etter uttalelsene i overskjønnets premisser er jeg i tvil om hvorvidt overskjønnet har tatt det etter min mening riktige hensyn til den ulempe som er påført boligene på Haugnes, ved den besværliggjørelse av atkomsten til Andenes som sperringen av all direkte ferdselsadgang har medført. Jeg finner dog ikke tilstrekkelig grunn til å stemme for opphevelse av overskjønnet.

Med hensyn til de øvrige spørsmål er jeg enig med førstvoterende.

Av underskjønnet (sorenskriver Per Tønseth med skjønnsmenn Einar Nyberg, Ole Finnseth, Anton Andreassen og Helge Notø).

- - -

II. Omlagt atkomst Haugnes-Andenes (utsatt spørsmål 12 A).

- - -

Retten bemerker at det utvilsomt er slik at den landverts forbindelse med Andenesvær er av meget stor betydning for befolkningen på Haugnes. Ikke bare har mange Haugnesfolk sin faste arbeidsplass på Andenes og må hver dag veien frem og tilbake dit, men også mange som driver fiske er avhengig av havnen på Andenes og av atkomsten dit. På Haugnes er ingen havnemuligheter for nåtidens fiskefartøyer. Også for sine innkjøp i butikker og for kontakten med offentlige kontorer o. l. er befolkningen på Haugnes i atskillig utstrekning henvist til Andenesvær. I det hele tatt må det sikkert være riktig som hevdet av de saksøkte, at en mer byrdefull atkomst til Andenes betyr en så stor ulempe for befolkningen - gjør det så følelig mindre bekvemt å bo der - at det kan ha betydning for verdien av fast eiendom på Haugnes. For retten er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse forhold, idet man er kommet til at det ikke er rettslig grunnlag for de saksøktes krav om erstatning for verdiforringelse på deres eiendom som følge av omleggingen av atkomsten til Andenes.

Ad riksveien.

Omleggingen av riksveien gir folk på Haugnes en ganske betydelig lengre vei til Andenesvær. Imidlertid må det formentlig ansees som sikker rett at trafikanter på en riksvei ikke får noe erstatningskrav mot staten om den legger om veien slik, at noen av trafikantene fremtidig får en lengre eller på annen måte besværligere atkomst til steder hvor de måtte ha interesse av en bekvem atkomst, dersom vedkommende trafikant ikke kan påvise en særlig rett fremfor almenheten ellers til å bruke den gamle vei. Noen særlig og spesielt begrunnet rett for folk på Haugnes til å bruke riksveien der den før lå, er imidlertid ikke påvist. At folk på Haugnes gjennomsnittlig har hatt en større interesse av veien enn de fleste andre, er således bare et faktisk forhold som ikke kan gi det rettslige grunnlag for et krav om erstatning. Her kan også bemerkes at det ikke er tale om omlegging av forbindelsen mellom de saksøktes eiendom på Haugnes og andre deler av deres eiendom, men om

Side:466

forbindelsen med Andenesvær. Det må også bemerkes at den tidligere riksveitracé i sin tid ikke ble lagt over noen tidligere privat vei, således lå «Mellanveien» lengre mot øst.

De saksøkte har vist til det som er anført av Magne Schjødt i hans «Norsk Ekspropriasjonsrett» side 193 (utgave 1947) om, at det kan tenkes et grunnlag for erstatning for den som blir skadelidende ved omlegging av en riksvei, når det blir ekspropriert grunn fra ham til den nye vei og den nye vei ikke kunne komme i stand uten at det var tatt veigrunn fra ham. Til dette er å bemerke at det ved de ekspropriasjoner som nærværende skjønn knytter seg til, ikke har vært ekspropriert grunn til den nye riksvei men til flyplassanlegget. De nevnte betraktninger ville imidlertid bare gjelde ved ekspropriasjon til den nye riksvei. At flyplassanlegget ikke kunne komme i stand uten ekspropriasjon fra endel - de fleste - av de saksøkte, er nok riktig, men også et helt annet forhold. Om omleggingen av veien skjer i forbindelse med og på grunn av et ekspropriasjonstiltak hvor staten er ekspropriant, kan ikke sette erstatningsspørsmålet i en annen stilling enn hvor omleggingen skjer av andre - f. eks. kommunikasjonsmessige - årsaker.

Retten kan i det hele tatt ikke se at verdiforringelse av eiendom på Haugnes som følge av at riksveien og forbindelsen til denne er omlagt, kan gi rett til erstatning ved ekspropriasjoner til anlegget av flyplassen.

Også i denne forbindelse bør det nevnes at eksproprianten synes å ha gjort de tiltak som av sikkerhetsmessige grunner har vært forsvarlige for å avdempe ulempene for befolkningen på Haugnes ved at riksveiforbindelsen til Andenes er omlagt. Med godkjennelse av Flykommandoen og Flyvåpenets overkommando har nemlig stasjonssjefen tillatt en omfattende trafikk gjennom selve flyplassområdet på en betonglagt kjørebane, som stort sett ligger tett opp til og parallelt med den gamle riksvei, nemlig etter følgende retningslinjer (dok. 7 bilag 11):

«a. De lokale bussruter samt melkeruten har generell tillatelse til å passere flyplassområdet langs ringveiens vestre del.

b. For personer som har sitt faste arbeid eller går på skole på Andenes utstedes passersedler.

c. For personer fra Andenes, Haugnes, Fiskenes og Skarstein som tilfeldig ønsker å passere flyplassområdet utstedes passerseddel mot forevisning av identitetskort (pass eller førerkort). Passerseddelen utstedes i innfartsporten med påføring av klokkeslett og innleveres i utgangsporten hvor den anvendte tid blir kontrollert.

Disse tillatelser gjelder kun for fotgjengere og syklister.

d. Personer som skal besøke instanser innenfor flyplassområdet får utstedt passerseddel i innfartsporten. Den som besøkes påfører passerseddelen klokkeslett for endt oppdrag. Passerseddelen leveres tilbake i portvakten ved utpassering.»

I tillegg hertil har stasjonssjefen tilskrevet Andenes kjørekontor således:

«1. Permanente kjøretillatelser kan ikke utstedes for tilfeldig kjøring gjennom flyplassområdet.

2. En mener imidlertid at saken kan løses ved at Kjørekontorets vogner blir registrert ved flystasjonen og at sjåførene overfor vaktene ved

Side:467

passering legitimerer at de har last for Haugnes, Fiskenes eller Skarstein. På disse betingelser kan passering for ovennevnte kjøring tillates.

3. Før ordningen kan settes i verk må flystasjonen ha oppgave over kontorets biler således:

Bilmerke. Reg.nr. Eier.

4. En imøteser Deres svar.»

Mellanveien og sandfjæren.

De retningslinjer som ovenfor er gjengitt for den nå gjeldende ordning av Haugnesbefolkningens ferdsel gjennom flyplassområdet, har betydning for så vidt som det ved vurderingen av de erstatningsmessige spørsmål som melder seg, bør sees hen til om eksproprianten har gjort det som med rimelighet kan ventes for at ulemper for de saksøkte skal avdempes. En annen og større betydning får dette forhold ved spørsmålet om bortfallet av Mellanveien og sandfjæren som atkomst til Andenes, kan gi grunnlag for erstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom på Haugnes. Her som ved riksveien må det fastholdes at det i dette skjønn alene er denne verdiforringelse som i tilfelle er gjenstand for erstatning, idet ekspropriasjonen av den grunn hvor Mellanveien lå og fjæren selv er erstattet i de tidligere skjønn.

Ved Mellanveien og fjæren er det for retten ikke nødvendig å ta standpunkt til om bruken av disse atkomstmuligheter hadde sitt grunnlag i en såkalt særrett for Haugnesbefolkningen hvis bortfall prinsipielt kan være et erstatningsgrunnlag, eller om grunnlaget har vært en allemannsrett som prinsipielt ikke skal betinge erstatning. Retten er nemlig av den oppfatning at den adgang som er gitt befolkningen på Haugnes til å ferdes gjennom flyplassområdet, mer enn oppveier bortfallet av Mellanveien og fjæren. Mellanveien var da flyplassanlegget tok til en ren naturvei, neppe mer enn et par hjulspor med bro over noen bekker, ikke farbar med bil, lite brukbar for sykkel, men til noen tider av året fremkommelig med hestekjøretøy. Her som ellers var imidlertid trafikken med hest avtagende og hadde neppe særlig stort omfang, endel transport av torv foregikk dog på veien. Sett hen til beskaffenheten av disse «veier» og den tross alt beskjedne bruk som foregikk, står det for retten som helt klart at bortfallet av disse veier er mer enn kompensert ved de muligheter som er gitt for trafikk gjennom flyplassområdet. Dette gjelder også når man ser hen til den usikkerhet som er forbundet med at de ansvarlige myndigheter ikke har kunnet gi et absolutt bindende tilsagn om, at trafikken vil bli tillatt i tiden fremover og i samme omfang. Man må derfor regne med at det vil kunne skje endringer - av kortere eller lengre varighet - til skade for Haugnesbefolkningen, men sannsynligheten herfor må ansees for forholdsvis fjern, det kan etter hva de ansvarlige myndigheter har angitt neppe tenkes andre grunner til vesentlig reduksjon av mulighetene for gjennomgangstrafikk enn krig, krigsfare, påtagelig misbruk og lignende tungtveiende sikkerhetshensyn. I den vurdering som retten har foretatt, inngår også en viss usikkerhet angående brøytingen av et kortere stykke av den vei som fører frem til flyplassområdet.

Alt i alt må det - sett hen til kvaliteten av Mellanveien og fjæren og omfanget av den bruk som i den senere tid var gjort av dem - kunne slåes fast at bortfallet av disse atkomstmuligheter er avbøtet ved de gitte,

Side:468

langt bedre, trafikkmuligheter gjennom flyplassområdet. Det understrekes at i denne avveiing inngår ikke virkningen av riksveiens omlegging der - som foran påpekt - under ingen omstendighet kan være erstatningsbetingende.

Det kan da resymeres at den omlegging av atkomsten til Andenes som har vært en følge av ekspropriasjonene til flyplassanlegget, ikke kan sees å gi grunnlag for erstatning for verdiforringelse av de saksøktes eiendom på Haugnes. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Erling Koppang med skjønnsmenn Simon Sørvoll, Oluf Bremnes, Harald Roness, Peder Flaaten, Peter Roness og Bjarne Jensen):

- - -

II. Omlagt atkomst Haugnes-Andenes.

De saksøkte på Haugnes hevder at deres eiendommer er blitt forringet i verdi som følge av at atkomsten til Andenes er blitt forlenget og besværliggjort, ved at riksvei 800 er omlagt og ved at 2 andre atkomstmuligheter Haugnes-Andenes, nemlig ad den såkalte Mellanvei og ad sandfjæren er bortfalt ved anlegget av flyplassen. For denne angivelige verdiforringelse mener de saksøkte seg berettiget til erstatning av eksproprianten.

Mellanveien var et ledd i forbindelsen Risøyhamn-Andenes før riksvei 800 ble anlagt og åpnet ca. 1910. Etter det som er opplyst var Mellanveien blitt til ved bruk gjennom årene, idet en bestemt tracé var blitt benyttet av folk til fots eller med hest og vogn. Så vidt vites var det ikke anvendt offentlige midler til veien, men den interesserte befolkning hadde visstnok i beskjeden utstrekning lagt på noe grus og sten hvor det var mest påkrevet, og det var også lagt primitive broer over bekker.

Da riksveien ble åpnet ca. 1910 ble Mellanveien som forbindelsesvei Haugnes-Andenes sterkt redusert. De saksøkte hevder imidlertid at den del av den gamle Mellanvei som førte fra Haugnes til Andenes, fortsatt og helt frem til flyplassen ble anlagt og avskar benyttelsen av den, i atskillig utstrekning ble benyttet av folk på Haugnes under ferdsel fra og til Andenes.

Også fjæren ble - anfører de saksøkte - før den på denne strekning ble innlemmet i flyplassen, brukt som veiforbindelse til Andenes, særlig var den jevne hårde sand bekvem som sykkelvei.

Så vel Mellanveien som sandfjæren er på størstedelen av strekningen Haugnes-Andenes innlemmet i flyplassen og er utilgjengelig for folk på Haugnes.

Den offentlige veiforbindelse fra Haugnes til Andenes gikk tidligere ad den gamle Haugnesarm og riksvei 800 i dens tidligere tracé. Denne forbindelse er bortfalt ved anlegget av flyplassen, idet en del av den gamle veiarm og det meste av den del av riksvei 800 som tidligere var ledd i forbindelsen Haugnes-Andenes, nå ligger innenfor flyplassens hovedområde. Den tidligere offentlige veiforbindelse er nå avløst av den nye Haugnesveien til den omlagte riksvei 800 som fører utenfor flyplassområdet. Denne omlegging betyr imidlertid at veien til Andenes er blitt betydelig lengre og tyngende for befolkningen på Haugnes, og da en bekvem atkomst til Andenes er av stor betydning for folk på Haugnes,

Side:469

har - hevder de saksøkte - omleggingen av riksveien hatt til følge at jord og bebyggelse på Haugnes er redusert i verdi.

Denne verdireduksjon er påført dem ved ekspropriasjonen og de mener seg berettiget til erstatning herfor. Det anføres også at retten til å ferdes på riksvei 800 slik den var før omleggingen, var en særrett eller grenset inn på en særrett for befolkningen på Haugnes. De hevder også at den omstendighet at befolkningen på Haugnes har fått en begrenset tillatelse til å trafikere over flyplassområdet, ikke skal komme til fradrag i den rett til full erstatning som tilkommer dem. Den tillatelse folk på Haugnes har fått til å trafikere over flyplassområdet er ikke oppstillet som noen skjønnsforutsetning. Den kan når som helst trekkes tilbake, enten som følge av misbruk eller når myndighetene finner det formålstjenlig.

De saksøkte hevder også at den samlede bruk av riksvei 800, Mellanveien og sandfjæren må sees som et hele, slik at bortfall av rett til å bruke ett av leddene utvider bruken av de andre ledd.

Eksproprianten hevder at den omlegging av atkomsten Haugnes-Andenes som flyplassanlegget har ført med seg - selv om det innrømmes at omleggingen betyr en ulempe for befolkningen på Haugnes - ikke betinger erstatning. Det anføres at ferdselen på Mellanveien og sandfjæren bare var utnyttelse av allemannsrett til å ferdes i utmark, en rett som grunneierne når som helst ved dyrkning og oppsetting av gjerder kunne avskjære.

Det er her vist til utskiftning over g.nr. 40-59 på Andenes sluttet 20. desember 1952, hvor Mellanveien ikke er bibeholdt eller utlagt til fremtidig bruk. Derimot har ikke eksproprianten fastholdt at det i en mulig erstatning skal gis kompensasjon ved den adgang som folk på Haugnes er gitt til å ferdes gjennom flyplassområdet.

Eksproprianten hevder at omlegging av riksvei 800 ikke gir noen av de saksøkte rett til erstatning.

Retten bemerker at det er utvilsomt at den landverts forbindelse med Andenes er av meget stor betydning for befolkningen på Haugnes. Ikke bare har mange folk på Haugnes sin faste arbeidsplass på Andenes og må hver dag frem og tilbake dit, men også mange som driver fiske er avhengig av havnen på Andenes og atkomsten dit. På Haugnes er det ingen havnemuligheter for nåtidens fiskefartøyer. Også for sine innkjøp i butikker og for kontakten med offentlige kontorer o. l. er befolkningen på Haugnes i atskillig utstrekning henvist til Andenes. I det hele tatt må det sikkert være riktig at en mer byrdefull atkomst til Andenes betyr en så stor ulempe for befolkningen, gjør det følelig mindre bekvemt å bo der, at det kan ha betydning for verdien av fast eiendom.

For retten er det imidlertid ikke nødvendig å komme nærmere inn på disse forhold, idet retten er kommet til at det ikke er rettslig grunnlag for de saksøktes krav på erstatning for verdiforringelse av deres eiendommer på Haugnes som følge av omleggingen av riksvei 800 og bortfall av atkomsten over sandfjæren.

Ad riksveien.

Omleggingen av riksveien gir folk på Haugnes en betydelig lengre vei til Andenes. Det må imidlertid ansees som sikker rett, at trafikanter på en riksvei ikke får noe krav på erstatning av staten om den legger om

Side:470

veien, slik at noen av trafikantene fremtidig får en lengre eller på annen måte besværligere atkomst til steder hvor de måtte ha interesse av en bekvem atkomst, dersom vedkommende trafikant ikke kan påvise en særlig rett fremfor almenheten ellers til å bruke den gamle vei. Noen særlig spesielt begrunnet rett for folk på Haugnes til å bruke riksveien der den før lå er ikke påvist. At folk på Haugnes gjennomsnittlig har hatt en større interesse av veien enn de fleste, er således bare et faktisk forhold som ikke kan gi det rettslige grunnlag for et krav om erstatning. Her kan også bemerkes at det ikke er tale om omlegging av forbindelsen mellom de saksøktes eiendom på Haugnes og andre deler av deres eiendom, men om forbindelsen med Andenes. Det må også bemerkes at den tidligere riksveitracé i sin tid ikke ble lagt over noen tidligere privat vei, således lå Mellanveien lengre øst.

De saksøkte har vist til det som er anført av Magne Schjødt i hans bok «Norsk Ekspropriasjonsrett» side 193 (utgave 1947) om at det kan tenkes et grunnlag for erstatning for den som blir skadelidende ved omlegging av en riksvei, når det blir ekspropriert grunn fra ham til den nye vei, og den nye vei ikke kunne kommet i stand uten at det var tatt veigrunn fra ham. Til dette er å bemerke at det ved de ekspropriasjoner som nærværende skjønn knytter seg til ikke har vært ekspropriert grunn til den nye riksvei. De nevnte betraktninger ville bare gjelde ved ekspropriasjon til den nye riksvei.

De saksøkte resonnerer slik at det er ekspropriasjonen av flyplassområdet som har foranlediget at riksveien ble omlagt. Det er derfor en klar årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen av grunn til flyplassen og de ulemper som er oppstått i forbindelse med omleggingen av riksveien. Det er riktig nok at flyplassen ikke kunne vært kommet i stand uten ved ekspropriasjon av grunn fra de fleste av de saksøkte, men dette er et helt annet forhold. Om omleggingen av riksveien skjer i forbindelse med og som følge av et annet ekspropriasjonstiltak, kan ikke sette erstatningsforholdet i en annen stilling enn hvor omleggingen skjer av andre f. eks. kommunikasjonsmessige grunner. Det foreligger nok et årsaksforhold mellom anlegget av flyplassen og de ulemper som følger av omleggingen av riksveien, men dette er også tilfellet hvor en omlegging av en riksvei ikke har noen forbindelse med et annet ekspropriasjonstiltak.

Retten finner derfor at de saksøkte ikke kan tilkjennes noen erstatning som følge av omleggingen av riksvei 800 og forbindelsen med den.

Ad Mellanveien.

Overskjønnsretten er kommet til et annet resultat enn underskjønnet når det gjelder Mellanveien. Under en utskiftning over g.nr. 40-59 i Dverberg (dvs. Andenes), sluttet 9. juni 1896, er det utlagt til felles avbenyttelse en 8 m bred vei fra søndre side av innmarksgrensen til skjellet mot Haugnes. Under utskiftning på Haugnes sluttet 21. mai 1905 er det til felles benyttelse utlagt en 5 m bred vei fra Haugnesbroen og nordover til skjellet mot Andenes. Det er forevist kopi av utskiftningskart av 1864 og 1895 på Andenes over torvmyr og dyrkningsmark hvor Mellanveien er inntegnet. Under skjønnsrettens befaringer kunne en se spor av veien så vel fra Andenessiden som fra Haugnessiden.

Det er riktig nok så at Mellanveien har vært en vei til felles

Side:471

avbenyttelse, og at den har vært åpen for almenhetens bruk før riksveien ble anlagt. Men ved siden av denne allemannsrett finner retten at den faste befolkning på Haugnes også hadde en særrett til å benytte denne vei, hjemlet ved de utskiftninger som er nevnt foran, og at veiens bortfall ved ekspropriasjonen betinger erstatning i den utstrekning de faste eiendommers verdi er forminsket som følge av veiens bortfall.

Et annet spørsmål er i hvilken utstrekning veiens bortfall virker forminskende på eiendommenes verdi. Det er klart at selv om Mellanveien er langt kortere enn den omlagte riksvei Haugnes-Andenes, vil den neppe ha blitt noe benyttet. Det har vært en naturvei, så vidt fremkommelig med hest og vogn på sommertiden. Om vinteren har den kanskje også vært noe benyttet når snehindringer har gjort riksveien ufarbar. Under en utskiftning på Andenes sluttet 20. desember 1952, er veien ikke engang nevnt blant de veier som er utlagt. Dette tyder på at veien hadde tapt mesteparten av sin betydning etterat riksveien kom. Alt i alt har bruken siden riksveien ble åpnet i 1910 vært meget beskjeden. Det ville neppe ha kommet til noen istandsettelse av veien om den ikke var blitt ekspropriert.

I den utstrekning bortfallet av Mellanveien har virket verdiforminskende på de saksøktes eiendom, er det tatt i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen. Det er ikke gjort noe fratrekk i erstatningen fordi befolkningen på Haugnes har fått en midlertidig tillatelse til å trafikere over flyplassen. Retten er enig i at når dette ikke er oppstillet som noen skjønnsforutsetning, kan det ikke tas noe hensyn til denne tillatelse ved fastsettelsen av erstatningen.

Ad sandfjæren.

Befolkningen på Haugnes har også benyttet sandfjæren som ferdselsvei mellom Haugnes og Andenes. Den var særlig bekvem som sykkelvei på de tider av døgnet og året hvor den var farbar, og har sikkert i stor utstrekning vært benyttet som sykkelvei etterat sykkelen kom i bruk, som et meget benyttet befordringsmiddel. Selvsagt kunne en også kjøre og gå langs sandfjæren. Benyttelsen av sandfjæren sto åpen for alle, å benytte den var en allemannsrett. Skjønnsretten kan ikke finne at noen av befolkningen på Haugnes har hatt noen særrett fremfor almenheten ellers til å benytte sandfjæren som ferdselsvei. Selv om det sikkert er en ulempe for Haugnesbefolkningen at de har mistet adgang til å trafikere sandfjæren, kan ikke bortfallet av den medføre krav på erstatning for verdimink på deres eiendommer, fordi benyttelsen av sandfjæren som ferdselsvei har vært utslag av en allemannsrett og ikke av en særrett.

III. Reduksjon av utmarksfellesskapet - virkningen for bruk med sameierett, utsatt spørsmål 12 D.

- - -

Det er riktig at ekspropriatene har fått erstatning for avståelsen av beiterettigheter i Haugnesgårdenes felles utmark. Men dette må antas å gjelde dersom de saksøktes eiendommer fortsatt kunne ha vært drevet som jordbrukseiendommer med den samme jord de hadde før. Det de saksøkte krever erstatning for er den verdiforminskelse som følger av at den gjenværende jord ikke kan nyttes som gårdsbruk eller sterkt reduserte muligheter for gårdsbruk. Det antas at det betyr en verdiforminskelse for de ikke avståtte deler av vedkommendes eiendom, at man

Side:472

enten taper beitemulighetene når vedkommende eiendom ikke kan drives som gårdsbruk, eller vanskeliggjør beitemulighetene hvor gårdsdriften er sterkt redusert.

Retten kan ikke finne at en herved gir dobbelt erstatning, og erstatning er ansatt for verdiforminskelse i den utstrekning de tapte eller vanskeliggjorte beitemuligheter har hatt innvirkning som en verdiforminskende faktor på de ikke avståtte deler av de saksøktes faste eiendommer. - - -