Rt-1971-425
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-04-01 |
| Publisert: | Rt-1971-425 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80B/1971 |
| Parter: | Elisabeth og Kjell Nordeng (høyeste rettsadvokat Arne Kobbe) mot H. M. Winge og A. Sanne (advokat Per M. Selinger) |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Blom |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §404, §197, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Husleieloven (1939) §39 |
Dommerne Bahr, Heiberg og Blom.
H. M. Winge og A. Sanne begjærte som saksøkere Elisabeth og Kjell Nordeng utkastet av den leilighet de leide i Henrichsensgt. 1, Oslo. Begjæringen ble fremsatt i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §3 nr. 9, jfr husleielovens §39. Ved Oslo namsretts kjennelse av 27. august 1970 ble forretningen fremmet.
Elisabeth og Kjell Nordeng påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. De gjorde gjeldende at Winge og Sanne ikke var rette saksøkere i utkastelsessaken, idet det nå var opplyst at de to bare var bestyrere av eiendommen. Lagmannsretten stadfestet den 28. januar 1971 namsrettens kjennelse.
De saksøkte påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte at en gårdsbestyrer, like lite som f.eks. en advokat som prosessfullmektig i en inkassosak, kan opptre som saksøker personlig.
Kjæremålsutvalget flertall - dommerne Bahr og Heiberg - kom til at kjæremålet måtte forkastes. Det ble bemerket:
«I premissene for den påkjærte kjennelse uttaler lagmannsretten bl.a.:
«Det er godtgjort at de (dvs. H. M. Winge og A. Sanne) er bestyrere av omhandlede eiendom, og må da antas å ha kompetanse til å kreve utkastelse på grunn av manglende husleiebetaling. For øvrig foreligger det bekreftelse fra eiendommens eiere på at de har fullmakt til å kreve utkastelse i nærværende tilfelle. For lagmannsretten foreligger det således også en erklæring av 29/10-1970 fra eiendomniens eiere om at motpartene som eiendommens bestyrere har fullmakt til å begjære utkastelse og fortsette saken. Denne fullmaktserklæring antas ikke å gå inn under bestemmelsen i Tl. §197.
Hvorvidt motpartene som gårdsbestyrere kan opptre som saksøkere i en utkastelsessak finner retten ikke grunn til å drøfte. Den omstendighet at eiendommens eiere ikke er anført som saksøkere er i tilfelle en feil som under de foreliggende omstendigheter ikke kan tillegges betydning, jfr. Tl. §384 første ledd, jfr. Tl. §403.»
Side:426
Flertallet kan ikke se at lagmannsretten har tolket noen lovbestemmelse uriktig når den på det grunnlag som er angitt i første avsnitt av det siterte, har funnet søksmålskompetansen i orden. Flertallet forstår lagmannsretten slik at den har lagt til grunn at Winge og Sanne i saken opptrer på vegne av og etter fullmakt fra eiendommens eiere. Dette innebærer en bevisvurdering som Utvalget ikke kan prøve.
Det som videre er sagt i lagmannsrettens begrunnelse, er det ut fra flertallets syn ikke nødvendig å gå inn på.
Flertallet viser til Høyesteretts dom i Rt-1953-35 flg. særlig 39, som angår et noe beslektet tilfelle.
Utvalgets mindretall - dommer Blom - stemmer for å ta kjæremålet til følge og å oppheve lagmannsrettens kjennelse.
Lagmannsretten har funnet at selv om der foreligger en feil ved saksanlegget, kan denne etter tvistemålslovens §384, 1. ledd ikke tillegges betydning. Dette kan ikke være riktig tolking av §384. Dersom det er en feil at Winge og Sanne har reist utkastelsessak på vegne av gårdeierne, men i sitt eget navn, må konsekvensen av feilen være at saken avvises, jfr. kjæremålsutvalgets kjennelse av 1. september 1945, referert hos Walnum: Høyesteretts kjæremålsutvalg som nr. 176.
Det blir da også en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at den ikke har tatt standpunkt til hvorvidt en gårdsbestyrer kan opptre som saksøker i eget navn i en utkastelsessak. Om dette spørsmål bemerkes:
Winge og Sanne har gjennom utkastelsesbegjæringen og forhandlingene for namsretten reist et krav som det nu er klarlagt at de ikke selv pretenderer å ha. Men i tilslutning til kjæremålsutvalgets kjennelse referert i Rt-1969-1032 må det antas at den som i virkeligheten opptrer på vegne av en annen, ikke uten særlig hjemmel kan opptre som saksøker selvom han har fullmakt fra den på hvis vegne han har handlet.»