Rt-1971-438

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-04-02
Publisert:	Rt-1971-438
Stikkord:	Vassdragsregulering
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 64/1971
Parter:	Staten v/Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Olav Nergaard) mot Thorvald Hestnes m.fl. (9 parter) (høyesterettsadvokat Erik Bryn) og Ole Osmo og Dan Willassen (høyesterettsadvokat Erik Bryn) mot staten v/Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Olav Nergaard).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Bølviken, Stabel, Gundersen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Vassdragsloven (1940) §136, Oreigningsloven (1959) §21, §30, Tvistemålsloven (1915) §100, §133, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §21, Samferdselsloven (1964)

Dommer Schweigaard Selmer: Reguleringsbestemmelser for Røssåga ble fastsatt ved kongelig resolusjon av 8. juli 1954. Reguleringen, som ble satt i verk i 1955, førte til at avløpet av ferskvann til Sørfjorden økte betraktelig i vintertiden. Dette fikk innvirkning på isforholdene i Sundsfjorden, områdene omkring Hemnesberget og Utskarpen. Etter krav fra grunneiere og rettighetshavere, særlig på Hemnesberget og omegn, gikk Vassdragsvesenet med på å avholde vanlig reguleringsskjønn til fastsettelse av erstatninger med tillegg av 25 % for skadevirkninger i eller ved fjorden.

Underskjønn ved Rana herredsrett ble avhjemlet 26.

Side:439

september 1968. Flertallet av de saksøkte og Vassdragsvesenet begjærte overskjønn, som ble avhjemlet 7. oktober 1969.

Vassdragsvesenet og to av de saksøkte, Ole Osmo (takst nr. 40) og Dan Willassen (takst nr. 62) har påanket skjønnet til Høyesterett. Vassdragsvesenets anke gjaldt opprinnelig ni takstnumre, men etter at det er truffet en minnelig ordning som omfatter gjensidig frafallelse av saksomkostninger, har partene begjært ankesaken hevet for Thorvald Hestnes (takst nr. 13), Anton Jensen (takst nr. 16), Sverre Buvik (takst nr. 22), Alf Åsheim (takst nr. 23), Alf Karstensen (takst nr. 31) og Hemnes Samvirkelag (takst nr. 59). For disse ankemotparter blir ankesaken å heve ved kjennelse etter tvistemålslovens §100. Vassdragsvesenets anke gjelder etter dette de saksøkte Kåre Hansen Sund (takst nr. 33), Thomas Mathisen (takst nr. 42) og Guttorm Olsen (takst nr. 63)'.

Saksforholdet og partenes anførsler for overskjønnsretten fremgår av skjønnsgrunnene. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, og tre av partene, Thomas Mathisen, Ole Osmo og Dan Willassen, har forklart seg ved bevisopptak for Rana herredsrett. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for overskjønnsretten, og partene har stort sett anført det samme som tidligere.

Påstanden fra staten ved Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen lyder:

«I. Vassdragsvesenets anke.

1. Rana herredsretts overskjønn av 7.10.1969 oppheves for takstnr. 42.

2. Overskjønnets avgjørelse for takstnr. 33 og 63 om at fremtidige skader på faste anlegg blir å erstatte etterhvert som de oppstår, oppheves, og henvises til ny behandling hvorunder overskjønnsretten pålegges å fastsette en tidsfrist for utsettelsen, jfr. ekspropriasjonslovens §21.

II. De saksøktes anke. Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

III. I begge saker:

Vassdragsvesenet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ole Osmo, Dan Willassen, Thomas Mathisen, Kåre Hansen Sund og Guttorm Olsen har nedlagt denne påstand:

«1. Rana herredsretts overskjønn av 7.10.1969 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår takst nr. 40 - Ole Osmo og takst nr. 62 - Dan Willassen, men stadfestes forøvrig i den utstrekning det er påanket.

2. Takst nr. 33 - Kåre Hansen Sund og takst nr. 42 - Thomas Mathisen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg bemerker til innledning at partene er enige om - og overskjønnsretten slutter seg til dette - «at vassdragsreguleringslovens regler kommer til anvendelse på skader og ulemper som ved reguleringen er påført grunneiere på Hemnesberget,

Side:440

langs Sundsfjorden og i Utskarpen og at disse skadene blir å erstatte i den utstrekning de etter gjeldende ekspropriasjonsrettslige prinsipper er gjenstand for erstatning». Overskjønnsretten har videre fastslått at reguleringen av Røssåga har ført til at isforholdene i hele området er blitt forverret, og at det for så vidt foreligger en klar årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader og ulemper som den økte islegning har ført med seg for de saksøkte.

Jeg finner det mest hensiktsmessig først å ta for meg erstatningskravene fra de tre båteiere, Osmo, Mathisen og Willassen, og deretter behandle forholdet mellom vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 og oreigningslovens §21.

Krav om erstatning for tap i næring ved båtfart og for skader på fartøyer som følge av isen.

Ole Osmo, Dan Willassen og Thomas Mathisen er bosatt på Hemnesberget, men har ikke eiendom mot sjøen. De har som sin hovednæring i en årrekke drevet skyss og frakt med egne båter. Osmo og Mathisen var i sin virksomhet helt ut kuyttet til områdene omkring Hemnesberget. I 1945 begynte Mathisen med en såkalt bygderute noen dager i uken. Omkring 1948/49, da ruten ble konsesjonspliktig, fikk han konsesjon, som han innehadde til han sluttet ved utgangen av 1967. Willassen hadde en større båt enn de to andre og drev med fraktføring over et videre område. Alle tre har senere kvittet seg med sine båter. Ved skjønnet krevde de erstatning for næringstap og for skader på fartøyene iberegnet ulemper ved tilsyn og pass som følge av isen. Osmo og Willassen ble ikke tilkjent erstatning i overskjønnet. Mathisen fikk kr. 2.500 + 25 % i erstatning for de ulemper og det tap som reguleringen hadde medført for den bygderute han drev.

De tre båteiere gjør gjeldende at virkningen av reguleringen var hard for dem. Deres næringsvirksomhet var knyttet nettopp til de områder som ble rammet av forverrede isforhold, og dette var en omstendighet de ikke hadde noen mulighet for å forutse da de etablerte seg eller investerte i sine båter. Frakting med båt var deres eneste næring, og denne virksomhet har pågått i så lang tid at man her har for seg en festnet bruk basert på allemannsrett. Til dette kom for Mathisens vedkommende at han hadde konsesjon på bygderuten og derfor ikke bare hadde rett, men også plikt til å drive den.

I anken fra Osmo og Willassen gjøres gjeldende at det er en feil i rettsanvendelsen når overskjønnsretten avviser deres krav på erstatning for tap i næring med den begrunnelse at de ikke har krav på å se forholdene opprettholdt uendret. Videre hevdes det å være en feil i saksbehandlingen når retten uten nærmere begrunnelse konstaterer at det ikke er årsakssammenheng mellom skader på båtene og de forverrede isforhold. For øvrig har deres prosessfullmektig for Høyesterett gitt uttrykk for at det avgjørende må være om de har erstatningsrettslig vern for sitt næringstap. Har de ikke det, erkjennes det at de

Side:441

selv må bære tapet ved skaden på båtene. Subsidiært gjør de tre båteiere gjeldende at de i alle fall må ha krav på erstatning for den skade og ulempe de ble påført i perioden 1956-1969 som følge av at tiltak i form av isbryting først ble iverksatt i 1969.

Vassdragsvesenet, som har anket over at Mathisen ble tilkjent erstatning, hevder at det er en feil når overskjønnsretten har begrunnet sin avgjørelse med at det her gjøres inngrep i en kontraktsbestemt rett. Den omstendighet at Mathisen hadde konsesjon, må være uten betydning for bedømmelsen av spørsmålet om han tilkommer erstatning. Hans forhold kan ikke likestilles med de sjeldne tilfelle hvor rettspraksis har tilkjent erstatning for festnet bruk selv om det ikke foreligger noen særrett. Hans tap ved driften av bygderuten kan heller ikke ha vært særlig stort ettersom overskjønnsretten fastsatte erstatningen til kr. 2.500 for de ca. 13 år han drev ruten etter at reguleringen ble satt i drift. Med hensyn til anken fra Osmo og Willassen hevder Vassdragsvesenet at avgjørelsen i overskjønnet er riktig, og gjør gjeldende de samme anførsler som for overskjønnsretten. Når det gjelder det subsidiære krav, anføres at det ikke kan føre frem. Tiltaket i form av isbryting falt for øvrig bort ved minnelig ordning allerede i 1970, fordi tiltaket viste seg uhensiktsmessig.

Innledningsvis bemerkes at jeg ikke finner at Thomas Mathisen erstatningsrettslig sett står i noen annen stilling enn de to andre båteiere, Osmo og Willassen, av den grunn at han hadde konsesjon på den bygderute han drev noen dager i uken. Formålet med samferdselslovens konsesjonsordning er å fremme en mest mulig økonomisk, rasjonell og effektiv transportavvikling, og dette formål har vært bestemmende for hvilke former for transportvirksomhet som er gjort konsesjonspliktige. For den enkelte transportutøver kan det imidlertid fortone seg som noe tilfeldig om hans virksomhet krever konsesjon eller ikke. Hans tilknytning til næringen og hans økonomiske avhengighet av den behøver ikke å være mindre sterk fordi om han kan drive uten konsesjon. For den konsesjonspliktige gjelder dessuten at konsesjonen er tidsbegrenset, med den usikkerhet dette fører med seg. I den foreliggende sak må det være selve næringsvirksomheten og spørsmålet om innehaveren er vernet mot inngrep i denne som teller erstatningsrettslig sett. Det forhold at transporten var undergitt konsesjon stiller etter min mening ikke næringstapet i en særstilling. Jeg er for øvrig enig med Vassdragsvesenet i at det er en feilaktig betegnelse når overskjønnsretten begrunner erstatningsfastsettelsen til Mathisen med at det gjøres inngrep i en kontraktsbestemt rett. Noen slik rett foreligger ikke her, men en tidsbestemt offentlig tillatelse.

Spørsmålet blir om den næring de tre har utøvd, og som er basert på utnyttelse av den alminnelige ferdselsrett, er av en slik karakter at den er erstatningsrettslig vernet. Her innskytes at for Mathisens vedkommende er spørsmålet begrenset

Side:442

til driften av bygderuten, idet ankesaken for hans vedkommende bare omfatter ulemper og tap som reguleringen har påført denne rute. Jeg er kommet til at et slikt erstatningsrettslig vern ikke foreligger. De tilfelle hvor rettspraksis har innrømmet erstatning i forbindelse med en festnet bruk basert på allemannsrett, er av en ganske annen art enn den næringsvirksomhet som her har vært drevet av de tre båteiere. Jeg kan i denne forbindelse nøye meg med å vise til Rt-1969-1220 flg., særlig side 1221, og de dommer det der for øvrig er vist til. Jeg har således heller ikke noe å bemerke til overskjønnsrettens begrunnelse for å avvise kravet fra Osmo og Willassen i anledning av tap i næring.

Når det gjelder anken fra Osmo og Willassen over at de ikke ble tilkjent erstatning for skader på båtene, har deres prosessfullmektig erkjent at det vil være avgjørende for dette krav om næringsvirksomheten har erstatningsrettslig vern. Jeg er enig i dette syn, som da fører til at heller ikke for isskade på båtene har de krav på erstatning. For øvrig bemerkes at overskjønnsretten har funnet at det ikke er påvist noen årsakssammenheng mellom de enkelte skader på båtene og reguleringen. Dette er en avgjørelse som Høyesterett ikke kan prøve. At overskjønnsretten ikke har begrunnet sitt standpunkt nærmere, kan jeg ikke se er noen saksbehandlingsfeil.

Mathisen, Osmo og Willassen har subsidiært anført at i alle fall må de ha krav på erstatning for skader og ulemper for tiden fra isvanskene meldte seg som følge av reguleringen, og frem til tiltaket i form av isbryting ble satt i verk i 1969. Heller ikke dette krav finner jeg kan føre frem. Når et tiltak blir satt i verk etter vassdragsreguleringsloven, vil det indirekte kunne få betydning for en større eller mindre krets av personer eller foretagender som ikke nyter godt av noe erstatningsrettslig vern i forhold til reguleringsinngrepet. Selv om et slikt tiltak rent faktisk kan bety en fordel også for disse grupper, som for seg selv verken har krav på erstatning eller tiltak på grunn av reguleringen, har de ikke derfor rett til erstatning fordi om det tar tid før tiltaket blir besluttet. I det foreliggende tilfelle kan det for øvrig være grunn til å nevne at den isbryting som tok til i 1969, opphørte etter minnelig ordning allerede i 1970 fordi tiltaket viste seg uhensiktsmessig.

Min konklusjon blir etter dette at overskjønnet stadfestes for takst nr. 40, Ole Osmo, og takst nr. 62, Dan Willassen, og oppheves for takst nr. 42, Thomas Mathisen. Forholdet mellom vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 og oreigningslovens §21.

Overskjønnsretten har for Kåre Hansen Sund (takst nr. 33) og Guttorm Olsen (takst nr. 63) utsatt erstatningsfastsettelsen for fremtidige skader på faste anlegg. Vassdragsvesenet har anket, og hevder at det er en feil når retten her har vist til vassdragslovens §136. Skjønnet er et vassdragsreguleringsskjønn, som er fremmet etter at vassdragsreguleringsloven ble endret i 1959.

Side:443

Det riktige hadde vært å anvende vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 annet punktum og i tillegg til denne oreigningslovens §21 første punktum, som bestemmer at utsettelse skal gis for en viss tid. Ankemotpartene har tatt til gjenmæle, og gjør gjeldende at ifølge oreigningslovens §30 får samme lovs §21 ikke anvendelse i tillegg til vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4, som inneholder uttømmende særbestemmelser på dette område.

Jeg er enig i at erstatningsutsettelsen skulle skjedd i medhold av vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4, noe ankemotpartene heller ikke har bestridt. Noen reell betydning kan det imidlertid ikke ha hatt at retten her har vist til feil lovparagraf, og det har heller ikke vært hevdet av den ankende part. Vassdragslovens §136 nr. 2, som det må være overskjønnsrettens mening å vise til, og vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 er på dette punkt så å si likelydende. Da §19 nr. 4 ble føyd til reguleringsloven ved lovendringen av 10. april 1959, ble vassdragslovens §133 nr. 3 og §136 nr. 2 brukt som mønster.

Spørsmålet er imidlertid om reguleringslovens §19 nr. 4 skal suppleres med oreigningslovens §21 jfr. §30. Ifølge §21 første punktum kan utsettelse bare besluttes for et bestemt avgrenset tidsrom, og når dette er utløpt, er det den samme skjønnsrett som skal komme sammen på nytt. Bestemmelsen, som ble tatt med i Ot.prp. nr. 43 for 1957 etter forslag fremkommet under lovutkastets remissbehandling (jfr. side 76 første spalte i proposisjonen), kan av forarbeidene ikke ses å ha vært overveid i relasjon til de bestemmelser man allerede hadde i spesiallovgivningen om utsettelse av erstatningsfastsettelse, og heller ikke i forhold til den nye bestemmelse i reguleringslovens §19 nr. 4, som var foreslått i en komitéinnstilling avgitt oktober 1953, og som senere ble fremmet i Ot.prp. nr. 39 for 1958.

Om oreigningslovens §30 (proposisjonens §31) heter det i Ot.prp. nr. 43 for 1957 96 at bestemmelsen vil «gi grunnlaget for å anvende felleslovens supplerende regler ved inngrep som foretas med hjemmel i spesiallovgivningen dersom det i denne lovgivning ikke finnes avvikende supplerende bestemmelser».

Jeg er blitt stående ved at bestemmelsen i oreigningslovens §21 første punktum om at utsettelse med erstatningsfastsettelsen bare kan besluttes for en viss tid, ikke får anvendelse som supplement til regelsettet i vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4. Denne bestemmelses annet punktum atskiller seg fra oreigningslovens §21 første punktum ikke bare ved at utsettelse kan skje uten tidsbegrensning, men også ved forskriften om at eventuell senere erstatningsfastsettelse skal behandles av nytt skjønn. På sistnevnte punkt avviker vassdragsreguleringsloven direkte fra oreigningslovens §21, som forutsetter at det tidligere skjønn skal fortsette. Jeg er således kommet til at anken fra Vassdragsvesenet ikke fører frem.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnet må oppheves for så vidt det er tilkjent erstatning til Thomas Mathisen, mens det for øvrig stadfestes så langt det er påanket.

Side:444

De saksøkte har anket forgjeves. Vassdragsvesenets anke har ikke ført frem i forhold til Kåre Hansen Sund og Guttorm Olsen. Sistnevnte har hatt fri sakførsel. Kåre Hansen Sund har påstått seg tilkjent saksomkostninger, og jeg finner at påstanden bør tas til følge. For øvrig finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse og dom:

1. Saken heves for takstnumrene 13, 16, 22, 23, 31 og 59 Thorvald Hestnes, Anton Jensen, Sverre Buvik, Alf Åsheim, Alf Karstensen og Hemnes Samvirkelag.

2. Overskjønnet oppheves for takstnummer 42, Thomas Mathisen.

3. For øvrig stadfestes overskjønnet så langt det er påanket.

4. Staten ved Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å betale Kåre Hansen Sund saksomkostninger for Høyesterett med 1.000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Gundersen og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Olaf Spangen med skjønnsmenn):

I. Røssåga er avløp for Røsvatn med Tustervatn og munner ut i Sørfjorden. Det er foretatt regulering av vassdraget, og det er i det høve holdt skjønn med fastsetting av erstatninger til grunneiere og rettighetshavere. I tillegg til denne regulering av Røssvatn med Tustervatn, er det foretatt regulering av Bleikvatn. Endelig er det foretatt regulering hvorved en del av Vefsnavassdraget er overført til Røssvatn. Etter hvert er det for disse reguleringer utferdiget manøvreringsreglement, - et samlet manøvreringsreglement ble utferdiget ved KgI. res. av 22.10. 1965. Ved overføring av topp Bjerka og topp Leirskarelva som inngår i Rana 1. byggetrinn og ble gjennomført henholdsvis i april 1967 og mai 1968 ble vannføringen til Sørfjorden redusert. Ved det såkalte Finnbakkenprosjekt som ble vedtatt av Stortinget den 6.6.1968 skal elva Bjerka som har sitt utløp i Sørfjorden, utbygges sørover mot Leirelva ved Finnbakken, hvor kraftverket skal plasseres. Ved denne utbyggingen vil også vinteravløpet til Sørfjorden øke en del, men bare ubetydelig i relasjon til Røssågareguleringen.

Grunneiere og rettighetshavere omkring fjorden, og da særlig på Hemnesberget og omegn, har påstått at den økede tilførsel av ferskvann vinterstid på grunn av reguleringen har medført at fjorden islegges oftere og i lengere perioder enn før. Ved de skjønn som er holdt ble ikke disse forhold behandlet. Da grunneiere og rettighetshavere på Hemnesberget og omegn framsatte krav mot Vassdragsvesenet om

Side:445

erstatning gikk Vassdragsvesenet med på å avholde vaniig reguleringsskjønn til fastsetting av erstatning med tillegg av 25 % også for relevante skadevirkninger i eller ved fjorden. - - -

Rettens betraktninger.

I. Før reguleringen av Røssåga vinteren 1955/56 var de regulerende inngrep i avløp til Sørfjorden så små at vinteravløpet til Sørfjorden avvek lite fra det uregulerte, og hadde helt minimal innvirkning på isforholdene i Sundsfjorden og området omkring Hemnesberget. Røssågareguleringen førte til at avløpet til Sørfjorden økte, betraktelig i vintertiden. Midtvinters var det uregulerte avløp til Sørfjorden ca. 20m3/sek. unntatt for vinterflommer som kunne gi langt høyere avløp for en kortere tid. Det regulerte avløp har økt jevnt fra 50 m3/sek. i 1955/56 da reguleringen ble satt i gang til 130 m3/sek. i 1966/67 og 1967/68.

Det foreligger planer om å øke maskininstallasjonen i Nedre Røssåga kraftverk slik at den maksimale vannføring økes ytterligere fra 130 m3/ sek. til 150 m3/sek. Ved det såkalte Finnbakkenprosjekt som er vedtatt av Stortinget og hvor det nå foreligger begjæring om skjønn vil den del av Bjerka og Leirelva som ikke er overført til Rana bli regulert. Ved denne reguleringen vil vintervannføringen til Sørfjorden øke noe, men ubetydelig i forhold til den tidligere uregulerte vannføring i Bjerka og Leirelva som begge munner ut i Sørfj orden. Den økte vintervannføring etter dette prosjekt har retten også tatt i betraktning ved vurderingen av de fremtidige isforhold i Sundsfjorden og områdene omkring Hemnesberget.

Ved vurderingen av reguleringens innflytelse på isforholdene i Sundsfjorden og Hemnesbergområdet har retten også tatt i betraktning at islegging av fjorden med derav følgende skader og ulemper- heller ikke var noe ukjent fenomen før reguleringen. Angående Sundsfjorden sier de issakkyndige således i sin hovedbetenkning side 13.

«Sundsfjorden hadde ikke så sjelden is på buktene, men isen gikk forholdsvis fort opp ved omslag til mildvær og vind. Sjeldnere la isen seg på de midtre og vestre deler av Sundsfjorden og i ytre Leirvika, og isleggingen der var alltid av kort varighet. Det fortelles imidlertid om folk som enkelte dager i år med mye is skal ha krysset hele Sundsfjorden til fots. Dette var vel riktignok regnet som litt av et vågestykke, og en slik issituasjon var som regel heller ikke mer vedvarende enn at fjordens midtparti kunne være helt åpent den påfølgende dag.»

Angående Utskarpen sier de sakkyndige på samme side bl.a. «I ytre deler av Utskarpen var is en sjeldenhet og alltid av kort varighet, så utsatt som dette fjordparti ligger for vær og vind.»

Retten finner det ikke tvilsomt at isforholdene er blitt forverret etter reguleringen av Røssåga og at årsaken er den økede utslipping av ferskvann om vinteren. En finner det heller ikke tvilsomt at forholdene vil bli ytterligere forverret når vintervannføring blir øket ytterligere ved økning av maskininstallasjonen i Nedre Røssåga og ved det såkalte Finnbakkenprosjektet. En bygger forsåvidt på de issakkyndiges uttalelser og viser særlig til den konklusjon de har gitt i sin hovedbetenkning side 35 til 37 og i sin tilleggsuttalelse på side 9 til 12.

Det er ikke bare i Sundsfjordområdet en etter reguleringen har vært utsatt for øket isdannelse, men også i ytre Leirvika og i ytre

Side:446

Utskarpen. I området fra Osmoen til Sandnes har de i tillegg til nylagt skjæris også vært plaget med isflak som stafner fra Sundsfjorden, og som nå føres inn mot land av strøm og vind.

De sakkyndige har under sine forklaringer for retten opplyst at de mangler målinger og observasjoner av isforholdene i fjorden under uregnlerte forhold, slik at de har måttet bygge sine uttalelser om disse på generelle sannsynlighetsbetraktninger ut fra erfaringer fra andre vassdrag og de iakttakelser og undersøkelser de selv har gjort etter at reguleringen var satt igang. De har pekt på at isleggingen i fjorden er avhengig av en rekke varierende og uberegnelige faktorer som t.eks. tidevannsbevegelsene, temperaturforholdene, vindforholdene, nedbørsmengde ved siden av tilsiget fra de elver som munner ut i fjorden. Økningen av vintervannføringen er bare en enkelt av en rekke faktorer som kan forårsake isdannelse og som kan variere fra år til år. Det har derfor ikke vært mulig for de sakkyndige å gi eller antyde noe forholdstall eller prosenttall for den forverring av isforholdene som reguleringen må antas å ha medført.

Det er etter rettens mening ikke tvil om at det foreligger en klar årsakssammenheng mellom den økte islegging som skyldes reguleringen og de skader og ulemper som denne forverrelse har medført for de saksøkte. Vassdragsvesenets plikt til å yte erstatning for skader og ulemper som skyldes isen - er forsåvidt det ellers måtte foreligge et erstatningsgrunnlag - begrenset til å gjelde den økning i disse som kan føres tilbake til reguleringen.

Før retten går over til å behandle de enkelte erstatningskrav eller grupper av erstatningskrav finner en det hensiktsmessig først å behandle de enkelte krav om tiltak som er fremsatt idet avgjørelsen av disse krav vil være avgjørende for den fremtidige erstatning. - - -

III. Erstatningskravene.

De framsatte erstatningskrav er til dels så spesielle for det enkelte takstnummer at retten finner det hensiktsmessig å behandle disse separat under vedkommende takstnummer. Det er imidlertid en del spørsmål av mer generell karakter og som gjelder flere takstnummere og disse finner retten det praktisk å behandle samlet.

Retten finner som nevnt tidligere at Røssågareguleringen med den økte vintervannføringen har ført til at isforholdene er blitt forverret i hele området og at det foreligger en klar årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader og ulemper, som denne forverrelse medfører for de saksøkte. Området var også før reguleringen en del plaget av islegging og Vassdragsvesenets plikt til å yte erstatning, - forsåvidt det ellers måtte foreligge et erstatningsgrunnlag - er begrenset til å gjelde den økning i disse som kan føres tilbake til reguleringen.

Partene er enige om - og retten slutter seg til dette - at vassdragsregnleringslovens regler kommer til anvendelse på skader og ulemper som ved reguleringen er påført grunneiere på Hemnesberget, langs Sundsfjorden og i Utskarpen og at disse skadene blir å erstatte i den utstrekning de etter gjeldende ekspropriasjonsrettslige prinsipper er gjenstand for erstatning. Det er ikke tvilsomt at skader av den art som behandles her måtte erstattes om de hadde inntruffet i et vassdrag, t.eks. ved øket isgang og retten kan vanskelig forstå at det skal være noen

Side:447

prinsipiell forskjell på skader som inntreffer i selve vassdraget og de som inntreffer i fjorden utenfor, når årsaken er den samme.

Når det gjelder eiendommer som har grunn til sjøen - eiendomsgrunn eller festet grunn - så går eiendomsretten til marbakken, eventuelt til 2 meters dyp. For skade som er påført kaier, sjøhus og andre faste innretninger som er ført opp i fjorden innenfor eiendommens grenser er Vassdragsvesenet erstatningspliktig i den utstrekning slike skader kan sies å være forårsaket av reguleringen. Forutsetningen for at det kan tilkjennes erstatning er at anlegget etter reguleringen har vært av betydning for vedkommende bedrift eller gård slik at det er lidt et økonomisk tap. Når det gjelder framtidige skader finner retten det umulig å fastsette noen erstatninger. De skader som er påført de faste anlegg er i det vesentlige forårsaket av drivende isflak og hvilke skader disse kan gjøre i fremtiden, særlig etter at det skal foretas så å si kontinuerlig isbryting om vinteren, lar det seg ikke gjøre å bedømme. Erstatning for fremtidige skader på faste anlegg blir derfor ikke fastsatt av retten og de saksøkte henvises til senere å fremme sine erstatningskrav for disse skader etter vassdragslovens §136.

Ved eiendommer som ligger til sjøen opphører ikke alle grunneierens rettigheter ved marbakken. Grunneieren har også strandrett og tilflottsrett og dette innebærer at han blandt annet har rett til å komme til og fra eiendommen med båt. Dette er en særrett for eiendommen og det er en krenkelse av eierens rett om det blir gjort noe som hindrer denne hans adkomst og det selv om det skjer på område som ikke er undergitt hans eiendomsrett jfr. Brækhus og Hærem. Tingsrett side 70. For innskrenkninger i og skader på tilflottet kan det forlanges erstatning og dette er også fastslått av Høyesterett når bare innskrenkningen er over en viss størrelse. Det isbelte som legger seg fra stranden og utover i fjorden utenfor Hemnesberget, langs Sundsfjorden og i Utskarpen er en hindring for den sjøverts adkomst til eiendommene. I den utstrekning hindringen eller den økte hindring kan sies å skyldes reguleringen er Vassdragsvesenet erstatningspliktig både for eventuelle ulemper og for eventuelt tap i næring.

De vegløse gårdsbruk som ligger langs fjorden har all samferdsel med omverdenen enten det gjelder Hemnesberget eller Utskarpen sjøverts med båt. Vanskelighetene med ferdslen til og fra eiendommen er vinterstid blitt så stor at de ikke lenger er sikret regelmessig avsetning av sine produkter. De har t.eks. måttet legge om melkeproduksjonen fra den mer lønnsomme vinterproduksjon til den mindre lønnsomme sommerproduksjon. Omleggingen er etter rettens mening begrunnet og Vassdragsvesenet må tilpliktes å erstatte såvel dette tap som annet tap i næring som skyldes reguleringen. De økte ferdselsvanskelighetene har ført til en nedgang i eiendommenes verdi og dette skyldes i en viss utstrekning også at brukene er små kombinasjonsbruk hvor eieren til dels må skaffe seg inntekter utenom gårdsdriften. Vanskelighetene er imidlertid ikke blitt så store at gårdene ikke lenger har noen bruksverdi og det er derfor heller ikke rettslig hjemmel for å pålegge Vassdragsvesenet å inniøse hele eiendommene som påstått av enkelte saksøkte.

Enkelte oppsittere har anført at de har forlatt gården på grunn av de

Side:448

økte isvanskelighetene. Retten har ikke kunnet godta dette, uten videre. Gårdene ligger ensomt og er uten vegforbindelse med fastlandet slik at all samferdsel må foregå sjøverts. Det er ikke telefon, ikke elektrisk lys, adkomsten til skole, forsamlingshus, handelsmann, lege m.v. er besværlig og oppsitterne får liten eller ingen glede av de goder det moderne velferdssamfunn yter sine borgere. Sikkert og tariffordnet arbeid andre steder har også bidratt til å trekke folk fra gårdene. Det er bare et fåtall av gårdbrukerne som idag er under 50 år. Ungdommen har reist ut og tatt seg arbeid andre steder slik at det bare er den eldre generasjon som er tilbake. Når helse og krefter avtar, slik at de ikke kan drive bruket alene så reiser også de eldre, ofte etter påtrykk fra barna, for å bo bedre og få det mer lettvindt samtidig som de også får ta større del i de goder velferdssamfunnet har å by på. Dette er ikke noe nytt fenomen som reguleringen har skapt, idet det er velkjent også andre steder i landet.

Gårdsbrukene er som nevnt tidligere kombinasjonsbruk hvor hjemmefisket har vært en del av næringsgrunnlaget. Enkelte av de saksøkte har da også påstått erstatning for tapt hjemmefiske om vinteren, og da særlig i månedene desember-januar idet de senere på vinteren har reist på Lofoten. Retten finner det ikke tvilsomt at hjemmefiske har vært en del av næringsgrunnlaget for enkelte oppsittere, men det har ikke vært et fiske som har vært eksklusivt for disse gårdsbruk eller for andre bruk langs fjorden. Det er da heller ikke i første rekke for tap av fiskeplasser det kreves erstatning, men for tap av muligheten til å drive fiske fordi de ikke kommer ut fra eiendommen med båt. Isen ligger idag langs strandkanten og utover i fjorden slik at båten kan fryse inn og bli påført skade om den fortøyes utenfor eiendommen eller i umiddelbar nærhet av denne. Kombinasjonen hjemmefiske - gårdsbruk forutsetter etter rettens mening fritt tilflott til eiendommen og ikke forhold hvor en risikerer hverken å komme ut eller inn. Hvor fisket har vært en del av næringsgrunnlaget for oppsitteren er hindringene og ulempene blitt større enn for de som ikke driver denne kombinasjonsdrift. Det er den økonomiske skade som blir påført den enkelte bedrift eller oppsitter som skal erstattes og retten har ved fastsettelsen av erstatningen for de enkelte eiendommer tatt hensyn til de økede ulemper og hindringer som blir påført de som driver hjemmefiske og samtidig tatt hensyn til den betydning hjemmefiske har for næringsgrunnlaget på eiendommen.

For de saksøkte som ikke har eiendom til sjøen og hvor fiske ikke er knyttet til eiendommen som en del av næringsgrunnlaget finner ikke retten at det er rettslig adgang til å tilkjenne erstatning.

For de saksøkte som driver annen kombinasjonsdrift enn gårdsbruk - hjemmefiske, t.eks. gårdsdrift - båtbygging har en også ved fastsettelsen av erstatningen tatt hensyn til de økte vanskeligheter vedkommende har fått med omsettingen på grunn av de økte ulemper og hindringer han har fått ved leveringen.

Retten legger til grunn at reguleringen ble iverksatt i april 1955. Det blir å betale erstatning for årene fra 1956 til og med 1969. Skadene og ulempene har ikke vært like store i denne periode, men har økt både i tid og utstrekning i pakt med økningen av vintervassføringen fra

Side:449

Røssåga. Dette har retten tatt hensyn til ved fastsettelsen av erstatningen for det enkelte takstnummer.

IV. De enkelte erstatningsfastsettelsene. -

Takstnr. 33: Gnr. 63 bnr. 23 av skyld mark 0,22, Nordsjøbakken i Hemnes. Eier: Kåre Hansen Sund.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Erstatning for skade ved isgang i årene som har vært.

2. Erstatning for inntektstap siden ishindringene begynte.

3. Erstatning for fremtidig tap.

4. Fremtidig direkte tap ved isskade på anlegg holdes utenfor skjønnet og blir å gjøre opp for hver gang.

5. Erstatning for isbryting.

Når det gjelder skader på faste anlegg har saksøkte lagt fram skadetakster over de skader som isen forvoldte den 2.4.1960 og den 11.3.1961. Begge skader ble forvoldt ved drivis som drev inn mot de faste anlegg. Etter de opplysninger som foreligger og da blandt annet uttalelser fra de sakkyndige som har studert værforholdene, avløp og tidevann på og umiddelbart før de to dagene er retten kommet til at skaden den 11.3.1961 ikke skyldes reguleringen. Når det gjelder skaden den 2.4.1960 er retten under tvil kommet til at den er forårsaket av reguleringen og derfor blir å erstatte av Vassdragsvesenet. Saksøkte har påstått at ishindringene etter reguleringen er blitt så store at han ikke lenger kan ta imot båter til reparasjon om vinteren. Før reguleringen var isvanskene minimale og var ikke til hinder for opp og utsetting av båter. Bedriften kunne drive året rundt og ble da også drevet med en fast arbeidsstokk på 6-10 mann. I 1959 var det t.eks. 2 + måneds arbeidsstans og i 1965 5 måneders arbeidsstans på slippene. Arbeidsstoppen om vinteren har også medført at den faglærte arbeidskraft har søkt seg vekk til steder hvor de er sikret arbeide året rundt. Saksøkte hevder at det er arbeidsoppdrag nok til at bedriften kan drive hele året om bare forholdene lå til rette for dette. Han krever derfor erstattet det inntektstap han har hatt på grunn av de forverrede isforhold og som har ført til innskrenkninger i bedriften.

Retten finner det ikke tvilsomt at isforholdene i Sundsbukta er blitt forverret etter reguleringen og at årsaken til innskrenkningen i saksøktes bedrift kan føres tilbake til disse forverrede isforhold. Han har derfor krav på erstatning for det tap i næring han er påført. Tapets størrelse har retten vurdert på grunnlag av de ganske utførlige opplysninger saksøkte har gitt om utviklingen i bedriften, bl.a. det antall arbeidstimer bedriften hadde i årene 1951 til 1967 og saksøktes nettofortjeneste pr. utført arbeidstime. Ved fastsettelsen av erstatningen for tap i næring har retten også tatt i betraktning de ulemper og utlegg saksøkte har hatt, t.eks. utlegg til isbryting.

Saksøktes bedrift er fremdeles intakt og kan ta opp igjen såvel båtbygging som reparasjonsarbeid om forholdene legges til rette for det. Ved pålegget om isbryting i Sundsbukta vil den bli holdt ren for is helt inn til marbakken. Ulemper og skader som oppstår ved at skinner og slippvogn fryser fast i fjæra såsnart det legger seg is og is som legger seg på slippene, vil bli betraktelig redusert ved at fjorden holdes ren for is. Helt eliminert vil ikke disse ulemper bli før eksempelvis slippens

Side:450

skinnegang blir montert på et betongdekke som kan varmes opp ved hjelp av varmekabler.

Da fremtidige ulemper helt kan elimineres på denne måte mener retten det er riktig å tilkjenne ham erstatning til bygging av slike anlegg istedenfor å fastsette en årlig erstatning for de økte ulempene han vil få på slipene. I den fastsatte erstatningssum er da inkludert ulemper for vinteren 1969/70 idet slippene ikke kan bygges og tas i bruk før tidligst vinteren 1970/1971. Noe fremtidig inntektstap på grunn av mangel på arbeidsoppdrag fordi driften i flere år delvis har vært nedlagt om vinteren finner ikke retten vil oppstå.

Erstatningene fastsettes slik:

1. Erstatning for isskade på faste anlegg den 2.4.1960 fastsettes til kr. 20.000,- + 25 %

en gang for alle.

2. Erstatning for tap i næring, her inkludert ulemper og utlegg av enhver art som skyldes isen, fastsettes til kr. 180.000,- + 25 %,

en gang for alle.

3. Erstatning for bygging av nye sliper, eventuelt på betongdekke med innlagte varmekabler, heri inkludert ulemper for vinteren 1969/1970 fastsettes til kr. 50.000,- + 25 %

en gang for alle.

Forøvrig tilkjennes ikke erstatning idet fremtidig tap i næring ikke vil foreligge og direkte tap ved isskade på faste anlegg i samsvar med det som er sagt foran under de generelle betraktninger blir å taksere etterhvert som de oppstår. - - -

Takstnr. 40: Saksøkt Ole Osmo.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Erstatning for tapt inntekt i året 1958 og fremover.

2. Erstatning for skader.

Saksøkte er ikke eier av noen eiendom til sjøen. Den fordel han har hatt ved å ha sin båt liggende fortøyd ved kai i Hemnesberget er ikke av den karakter at den er gjenstand for erstatning. Noen årsakssammenheng mellom de enkelte skader han har hatt på båten og reguleringen er heller ikke påvist. Erstatning tilkjennes heller ikke for tapt inntekt da det ikke gjøres inngrep i noe forhold som saksøkte har krav på å se opprettholdt uendret.

Erstatning tilkjennes ikke. - - -

Takstnr. 42: Saksøkt Thomas Mathisen.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Erstatning for tapt inntekt.

2. Erstatning for ulemper ved flytting og ekstra pass av båt, inklusivt øket vedlikehold av denne.

Saksøkte er ikke eier av noen eiendom til sjøen og når det gjelder det krav som er nevnt i påstandens pkt. 2 står han i samme stilling som takst nr. 40 og en kan bare vise til det som er sagt der. Saksøkte hadde inntil 1966 konsesjon på å trafikere en bygderute fra Hemnesberget om Buvik til Utskarpen. Han står derfor etter rettens mening i en annen stilling enn til eksempel Osmo (takstnr. 40) idet det her gjøres

Side:451

inngrep i en kontraktsbestemt rett. Han tilkjennes derfor erstatning for de ulemper og det tap han er påført ved reguleringen på denne rute.

Erstatningen fastsettes slik:

Erstatning tilkjennes for ulempe og tap ved underhold av bygdervten Hemnesberget-Buvik-Utskarpen med kr. 2.500,- + 25 % en gang for alle

Forøvrig tilkjennes ikke erstatning. - - -

Takstnr. 62: Saksøkt: Dag Willassen.

Det er nedlagt slik påstand:

1. N.V.E. pålegges isbryting.

2. Erstatning for skader og ulemper.

Saksøkte har ingen fast eiendom som grenser til sjøen Han har motorbåt og har drevet fraktfart for det meste med sand, kull og trelast. Saksøkte står i samme stilling som saksøkte Osmo som er behandlet foran under takst nr. 40 og det som er sagt der har også sin gyldighet for dette takstnummer.

Erstatning tilkjennes ikke.

Takstnr. 63: Tomt nr. 210 av gnr. 65, Prestegården i Hemnes. Eier: Guttorm Olsen.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Erstatning for skader og ulemper hittil.

2. Tiltak med sikte på å opprettholde fremtidige anløp av kaien.

3. Erstatning for tap som ikke blir avbøtet ved tiltak.

Saksøkte driver dampskipsekspedisjon og er eier av et lagerskur som ligger inntil Samvirkelagets kai. Lagerskuret er bygget opp på påler ut mot sjøen. Retten finner det godtgjort at den økte islegging har påført pålene og dermed også skuret en del skade.

Erstatningen fastsettes slik:

Erstatning tilkjennes for skade på skur med kr. 1.000,- + 25 %

en gang for alle.

Fremtidige skader blir å erstatte etterhvert som de oppstår i samsvar med det som er sagt foran under de alminnelige bemerkninger. Tiltaket om isbryting vil muliggjøre anløp av kaia i samme utstrekning som før reguleringen - - -