Rt-1971-481

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-04-17
Publisert:	Rt-1971-481
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 68/1971
Parter:	Olava Frantsnes m.fl. (8 parter) (advokat Odd Larhammer - til prøve) mot Hilmar Brandsæter (høyesterettsadvokat Erik Aandahl).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Mellbye, Tønseth, Gundersen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §50, §65, Kjøpsloven (1907) §57

Dommer Roll-Matthiesen:Johan T. Eide, som var født xx.xx.1890, døde den 16. juni 1967. Hans arvinger etter loven var 9 søskenbarn, bl.a. Peder Brandsæter. Dødsboet ble overtatt av Kristiansund skifterett, og under skiftebehandlingen reiste Hilmar Brandsæter, sønn av Peder Brandsæter, krav om at boets faste eiendom gnr. 164 bnr. 3 og gnr. 162 bnr. 28 i Eide skulle tilskjøtes ham. Subsidiært krevde han vederlag for arbeidsytelser han hadde utført for Johan T. Eide, begrenset oppad til kr. 30.000. Kravene ble bestridt av arvingene, bortsett fra Peder Brandsæter, som for øvrig var avgått ved døden før hovedforhandling i saken ble avholdt. Kristiansund skifterett avsa den 7. juli 1969 dom med denne domsslutning:

«1. Johan T. Eides dødsbo frifinnes.

2. Hilmar Brandsæter dømmes til å betale Johan T. Eides dødsbo kr. 1000,- ettusen - i saksomkostninger.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»

Hilmar Brandsæter påanket dommen til Frostating lagmannsrett, idet han gjorde gjeldende samme prinsipale og subsidiære krav som for skifteretten. Lagmannsrettens dom av 6. april 1970 har slik domsslutning:

«1. Johan T. Eides dødsbo v/Kristiansund skifterett dømmes til

Side:482

å utstede skjøte til Hilmar Brandsæter på eiendommene

«Stormyrslettet» gnr. 164, bnr. 3 og «Bergurteigen» gnr. 162, bnr. 28, begge i Eide.

2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

De åtte arvinger som bestred Hilmar Brandsæters krav, har på vegne av Johan T. Eides dødsbo påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. To av disse arvinger - Malene Hansen og Jonny Brandsæter - er nå avgått ved døden, og deres dødsboer har tiltrådt anken.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter henviser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De ankende parter har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Johan T. Eide ved en gjensidig bebyrdende avtale hadde forpliktet seg til å overlate den faste eiendom til Hilmar Brandsæter som vederlag for utførte tjenester. Hilmar Brandsæter har bevisbyrden for at slik avtale var inngått, og bevisene gir ikke holdepunkter for lagmannsrettens resultat. Men selv om det skulle ha vært inngått en avtale av det påståtte innhold, ville det i tilfelle være et så vesentlig misforhold mellom ytelsene at disposisjonen inneholdt en gave som må underkjennes fordi gyldig testament ikke er opprettet, jfr. arvelovens §65. Det subsidiære krav om vederlag savner hjemmel, og under alle omstendigheter vil en vesentlig del av kravet være foreldet. De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

«1. Skifterettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten pålegges å erstatte de ankende parter saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Hilmar Brandsæter har henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse, og han har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Herom henviser jeg til premissene for skifterettens og lagmannsrettens dommer. Hans standpunkt er således fortsatt at det ble inngått en muntlig avtale mellom Johan T. Eide og ham, hvoretter Brandsæter ved Eides død skulle få den faste eiendom som vederlag for at han hadde ytet hjelp og støtte og fortsatt skulle yte slik hjelp. Tidspunktet for avtalen kan ikke bestemt fikseres, den er kommet etter hvert, men den kan henføres til begynnelsen av 1940-årene. Brandsæter har oppfylt sin del av avtalen, og denne gjensidig bebyrdende avtale må slektsarvingene nå være forpliktet til å respektere. Spørsmålet om forholdsmessigheten mellom de gjensidige ytelser må - som anført av lagmannsretten - bedømmes etter situasjonen slik den forelå for partene på avtaletiden, og det var da ikke noe misforhold til stede. Det er først i den seneste tid at eiendommen har fått tomteverdi.

Sluttelig opprettholder Brandsæter subsidiært kravet på vederlag for de tjenester han gjennom årene har ytet Eide. Disse tjenester ble ytet under den forutsetning at han skulle få eiendommen som vederlag, og hvis han ikke får eiendommen,

Side:483

må han ha krav på vederlag i penger. Han har i en fremlagt skjønnsmessig beregning satt ytelsene til en gjennomsnittlig verdi av kr. 4.120 pr. år, hvortil kommer tilsyn og besøk under sykdom. Kravet er ikke foreldet for noen del, idet utgangspunktet for foreldelsesfristen må være Eides død.

Hilmar Brandsæter fikk etter at lagmannsrettens dom forelå, fri sakførsel så vel for skifteretten som for lagmarmsretten. Justisdepartementet har også gitt ham fri sakførsel for Høyesterett. Han har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

Subsidiært:

Johan T. Eides dødsbo dømmes til å betale vederlag til Hilmar Brandsæter for arbeidsytelser, etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30.000,-.

I begge tilfeller:

De ankende parter dømmes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Kristiansund herredsrett og Gjøvik byrett til avhør av Hilmar Brandsæter og 18 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten, idet jeg er enig med skifteretten i at det ikke er ført bevis for at Johan T. Eide ved en gjensidig bebyrdende avtale hadde forpliktet seg til å overlate den faste eiendom til Hilmar Brandsæter som vederlag for den hjelp Brandsæter hadde ytet og fortsatt skulle yte. Videre er jeg enig med skifteretten i at det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for det subsidiære krav om vederlag i penger når forventningen om å få eiendommen ikke er gått i oppfyllelse. Jeg slutter meg i det vesentlige til skifterettens begrunnelse med følgende tilleggsbemerkninger:

Lagmannsretten har som begrunnelse for at Johan T. Eide etterhvert mente seg bundet i sin disposisjonsrett over eiendommen bl.a. anført at «for 10-12 år siden var således sosialstyret i bygden interessert i å kjøpe en del av eiendommen til tomt for et gamlehjem, men Johan svarte at det ikke kunne bli aktuelt fordi Hilmar skulle ha gården etter ham». Det er imidlertid nå på det rene at det først var i 1966 eller 1967 at sosialstyret reiste spørsmål om å erverve en tomt av eiendommen, og at det ble overlatt Trygve Eide og Iver Dyrhaug å ta kontakt med Johan T. Eide om saken. Den førstnevnte er avgått ved døden, mens Iver Dyrhaug er avhørt som nytt vitne under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Han har forklart at Johan T. Eide svarte at han ikke hadde noen jord å selge til den nye gamlehjemstomt, men at han ikke nevnte noe om hvem som skulle ha gården etter ham. Eide har aldri sagt til Dyrhaug at Hilmar Brandsæter skulle ha gården etter ham. Lagmannsretten har i samme forbindelse også henvist til vitnet Johan Marius Møllerups forklaring. Denne har i sin forklaring under bevisopptaket

Side:484

opplyst at han en gang under krigen brakte på bane spørsmålet om kjøp av Eides eiendom, men Eide «bare slo bort slikt snakk». Et par år før Eide døde, uttalte denne at det var Hilmar som skulle ha gården etter ham, men Møllerup kunne ikke si sikkert om Eide sa at han hadde lovt Hilmar dette. Men Møllerup hadde det inntrykk at Eide hadde lovt noe slikt.

Jeg skal sluttelig bemerke at det ugyldige testament av 14. juni 1967 viser at det var Johan T. Eides ønske og vilje at Hilmar Brandsæter skulle ha gården etter ham. Men jeg kan ikke se at underskriften på testamentet kan sies å innebære noe bevis for at det forelå en tidligere inngått avtale med gjensidig bebyrdende innhold. Hilmar Brandsæter ble i testamentet innsatt som arving, noe mer kan jeg ikke få ut av det.

Mitt resultat blir etter dette at boet må bli å frifinne.

Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør pålegges for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Johan T. Eides dødsbo frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skifterettens dom (sorenskriver Rich. Tønnessen): - - -

Før retten går over til å referere partenes anførsler, vil en nevne at Johan T. Eide 2 dager før sin død opprettet sålydende testament:

«Undertegnede Johan A. Eide som ikke etterlater meg livsarvinger bestemmer herved som min siste vilje, at etter min død skal alt jeg etterlater meg, fast eiendom, løsøre og bankinnskudd tilfalle Hilmar Brandsæter.»

Testamentet ble imidlertid undertegnet av 2 av Hilmar Brandsæters svogre som testamentsvitner, og det er enighet mellom partene om at testamentet er ugyldig idet formkravene ikke tilfredstiller arvelovens krav (arvelovens §50). - - -

Saksøkeren gjør i det vesentlige gjeldende:

Helt fra saksøkeren var ganske ung, ble det til at han ydet Johan adskillig hjelp på småbruket hans.

Det begynte med at han deltok i slåtten en 14-dagers tid hver sommer - det var da han var i konfirmasjonsalderen (mens saksøkerens far enda eiet bruket), og senere har det fortsatt i alle år. På et tidlig tidspunktet ytret Johan at det var saksøkeren som skulle ha bruket med tiden, og det ble senere klart gitt et bindende løfte fra Johans side om at saksøkeren med tiden skulle få gården hans fordi han var så hjelpsom mot ham. - - -

Saksøkeren har til støtte for sitt syn henvist til en rekke dommer av Høyesterett hvorav nevnes: Rt-1927-568, 1933 636, 1951 856, 1954 717, 1955 68, 1960 587, 1961 s.499 og 1963 s.540.

Side:485

Subsidiært hevdes det at dersom retten skulle komme til at saksøkerens krav på å få skjøte på eiendommene, ikke kan gis medhold, må saksøkeren ha krav på å få erstatning (tilbakebetaling) for det som han har ydet Johan idet det jo da foreligger bristende forutsetninger. - - -

Rettens mening. Retten er kommet til at de saksøkte må frifinnes såvel for det prinsipale som for det subsidiære krav.

Når det gjelder det prinsipale krav, finner ikke retten at saksøkeren har ført bevis for at det forelå en avtale mellom ham og Johan om forpliktelse for saksøkeren til å bistå Johan mot at denne på sin side hadde bundet seg til å overlate ham gården. At saksøkeren ikke har maktet å føre slikt bevis, må gå utover denne. Saksøkeren har ikke på noen måte kunnet tidfeste når slik avtale i tilfelle skulle ha vært inngått. Retten har forstått ham slik at han hevder at det var allerede før 1947 idet det han har anført at når advokat Blix i 1947 fikk i oppdrag å bringe eiendomsforholdet til bruket på det rene, så var det fordi Johan allerede da hadde planer om å føre over eiendommen til saksøkeren. Det er imidlertid ikke på noen måte sannsynliggjort at det var grunnen til at advokat Blix fikk et slikt oppdrag. I denne forbindelse kan nevnes at i 1947 hadde ikke Johan enda ervervet skjøte på gnr. 162 bnr. 28 (skjøtet er datert og tinglyst høsten 1948). På det tidspunkt var jo heller ikke Johan noen gammel mann og må antas å ha hatt sin fulle arbeidskraft i behold.

Retten finner heller ikke at den omstendighet at saksøkeren i mange år har hjulpet Johan endel, så sterkt sannsynliggjør at det var truffet avtale som påstått, at man kan se bort fra at det forøvrig ikke er ført bevis for at avtale er inngått. Retten anser det ikke for tvilsomt at Johan nok både overfor saksøkeren og andre har gitt uttrykk for at saksøkeren skulle arve ham, men ingen av de avhørte vitner har kunnet forklare at de har hørt Johan si at han hadde bundet seg til å overlate bruket til saksøkeren mot å få visse motytelser av denne. Retten vil forøvrig nevne at den er i adskillig tvil om størrelsen av den hjelp som er ydet av saksøkeren. Det dreier seg her om et småbruk som ikke er blitt drevet som sådant på mange år, og Johan lot husene helt forfalle. Saksøkeren var ungkar, og det må antas at han hadde en viss tid til disposisjon. Retten er nærmest tilbøylig til å se det slik at saksøkeren ikke har ydet Johan mer bistand enn en som gjorde regning med å arve en slektning, ville ha gjort.

Retten finner forøvrig at det nærmest har formodningen mot seg at det foreligger en avtale som påstått av saksøkeren. At Johan allerede før han ble en eldre mann, skulle ha fraskrevet seg retten til å disponere over sin egen eiendom, synes lite trolig. Hvis han virkelig hadde ansett seg rettslig bundet overfor saksøkeren, ville det vel ha vært naturlig om han hadde sørget for å sikre denne, enten ved arvepakt eller ved å undertegne testamentet i 1962 da han hadde fått advokat Blix til å sette opp et slikt for seg. Retten vil nevne at en ikke anser den omstendighet at Johan før sin død undertegnet testamentet som noe bevis for at han anså seg forpliktet overfor saksøkeren. Ett annet er at retten ikke tviler på at det var Johans ønske at saksøkeren skulle arve ham, og det ga han uttrykk for ved å underskrive testamentet.

Side:486

Retten har gjennomgått de dommer som er oppgitt av saksøkerens prosessfullmektig. En har imidlertid ikke funnet at det i noen av dommene er avgjort et spørsmål av samme art som i nærværende sak. Det har i de refererte dommer foreligget dokumenter som så er blitt gjort til gjenstand for fortolkning. I denne saken gjelder imidlertid spørsmålet om det finnes ført bevis for at det foreligger en muntlig avtale, og retten har altså ikke funnet at slikt bevis er ført.

Det vil fremgå av det foranstående at da det hverken foreligger arvepakt eller et gyldig testament, kan ikke saksøkerens prinsipale påstand føre frem.

Retten finner, som nevnt foran, at de saksøkte også må frifinnes for det subsidiære krav idet en ikke kan se at saksøkeren har noe rettslig grunnlag for kravet. Det er vel mulig at tjenester overfor Johan er blitt ydet i tillid til at saksøkeren skulle arve ham, men noen sikkerhet i så måte hadde han ikke og at hans forutsetninger for å yte hjelp er bristet, må han selv være den nærmeste til å bære følgene av. Han er nok ikke den første som er blitt skuffet i så måte. Retten kan ikke se at dette forhold har noen parallell til det forhold som omhandles i kjøpslovens §57.

Uten at det har hatt noen innflytelse på rettens syn, vil en likevel nevne at de opplysninger som saksøkeren og andre har kunnet gi om den hjelp som er ydet Johan av saksøkeren, er så ufullstendige at det vel kan være tvilsomt om en under noen omstendighet ville ha kunnet gi saksøkeren medhold i hans subsidiære påstand.

Retten vil til slutt nevne: Det anses ikke tvilsomt at det var Johans mening ved testamentet av 14. juni 1967 å overdra til saksøkeren alt som han eiet. Det er beklagelig at hans siste vilje p.g.a. en feil kun av formell art ikke skal kunne realiseres. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Fr. Myrdahl, hjelpedommer Rolf Theisen og sorenskriver Einride Einarsson):

Johan T. Eide, Eide på Nordmøre, døde den 16.6. 1967. Han etterlot seg et testament hvor han hadde innsatt Hilmar Brandsæter som enearving. Eides arvinger etter loven ville ikke godkjenne testamentet fordi testamentsvitnene var i svogerskap med Brandsæter. Brandsæter fant å måtte godta at testamentet var ugyldig, men han mente at avdøde allerede i levende live hadde forpliktet seg til å overlate boets faste eiendom til ham, som vederlag for mange års hjelp og bistand. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten, og skal bemerke:

Johan T. Eide var født xx.xx.1890. Han var ugift og hadde ingen livsarvinger. Han bodde tidligere sammen med sine foreldre og en søster, men disse døde alle i 1930-årene, sist faren som døde i 1939. Hans nærmeste slektninger var 9 søskenbarn, hvorav 8 nå opptrer som Brandsæters motparter i saken. En fetter, nemlig far av Hilmar, døde i 1969. Et par av kusinene bor på Vevang, omtrent 1+ mil fra Eide. De andre bor rundt om i Norge eller i USA. Lagmannsretten legger til grunn at Eide hadde liten eller ingen kontakt med sine søskenbarn.

Eide bodde på et småbruk, «Stormyrslettet», gnr. 164, bnr. 3 av skyld mark 0,13. Johan fikk skjøte på eiendommen i 1937 fra faren. I salget

Side:487

fulgte med en skogteig, «Bergurteigen» gnr. 162, bnr. 28, men denne ble ikke skylddelt før i 1948 og Johan fikk da skjøte på teigen fra en eier under gården Krakeli. Bruket var på ca. 50 mål, hvorav ca. 30 var dyrket. Eide må antas å ha vært lite interessert i driften. Fra midten av 1950-årene var det ikke dyr på bruket, det siste storfe han hadde var en kvige, som han ikke ville kvitte seg med. Den ble 12 år. Eide drev som skomaker. Økonomien var dårlig, men ble vesentlig forbedret da han fikk alderstrygd. Husene på gården var gamle og dårlig vedlikeholdt.

I de siste år Johan levde, var han meget dårlig til bens. Årsaken var antagelig en svær brokk. De siste 5 - 7 år av sitt liv forlot han ikke gården, og måtte således ha hjelp til bl.a. å få varer fra butikken. Det er i saken fremlagt en notisbok ført av Johan Eide og påbegynt 4.1. 1967 og ført frem til 12.4. I dette tidsrom har han fortløpende ført inn 26 notater om transport av varer utført av en unggutt, som hver gang fikk utbetalt kr. 10 for jobben. Det er sannsynlig at denne unggutten også tidligere har hentet varer for Eide, men ellers antar lagmannsretten at slike ærender var det Hilmar Brandsæter som utførte. Brandsæter kom også et par ganger i uken med melk til Eide, fordi Eide ville ha melken levert fra den gård hvor Brandsæter hørte hjemme. Den lå noen kilometer fra Eide. Ellers må det antas at Brandsæter, frem til omkring 1960, årlig skaffet ved til Eide. Denne ved hugget Hilmar i sin fars skog. Lagmannsretten finner det godtgjort at Eide ikke betalte for veden. Etter at Eide fikk alderstrygd, og fikk rommeligere med kontanter, kjøpte han veden fra annet hold. Det ble ikke nyttet elektrisitet. Ellers legger retten til grunn at Brandsæter foretok adskillig forbedring på gårdsveien frem til bruket, slik at den kunne trafikkeres med bil. Han foretokogså en del reparasjoner på husene, bl.a. ble halve låvetaket skiftet, men husene var i så dårlig forfatning at det måtte nye hus til. Vitner har forklart at Johan ga uttrykk for at det fikk bli en oppgave for mannen som kom etter ham, nemlig Hilmar. Ellers hjalp Hilmar til i slåtten, selv om det de siste år var lite eller intet som ble slått. Vitner har forklart at allerede før 1947 hentet Hilmar torv til Johan, som denne ofte byttet til seg mot høy.

Det anses på det rene at sosialstyret på Eide hadde under overveielse å flytte Johan Eide på gamlehjem, men han satte seg imot det, og sa at hvis det var noe som kom på, så hadde han Hilmar. Sosialstyret slo seg til ro med det. Det har vært alminnelig enighet blandt vitnene om at Johan ikke ville ha greid seg alene, uten Hilmars hjelp. De siste par måneder Johan levde, overnattet Hilmar hos ham.

Etter vitneprovene legger lagmannsretten til grunn at Johan var en «grei og renhårig» kar. Han ville ikke være skyldig noen, og betalte gjerne godt for seg. Nå det gjelder forholdet til Hilmar, må retten legge til grunn at han aldri betalte ham for hans tjenester. Retten finner det bevist at Johan allerede for mange år siden hadde bestemt at Hilmar skulle arve ham og at han også gjentagne ganger har gitt uttrykk for det overfor Hilmar. For Johan var det derfor ikke aktuelt å tilby Hilmar noen godtgjørelse for de enkelte tjenester, idet både han og Hilmar har vært klar over at Hilmar skulle få sin godtgjørelse når han i sin tid overtok bruket etter Johan. Lagmannsretten finner det bevist at Johan også etterhvert har ment seg bundet i sin disposisjonsrett

Side:488

over eiendommen. For 10 - 12 år siden var således sosialstyret i bygden interessert i å kjøpe en del av eiendommen til tomt for et gamlehjem, men Johan svarte at det ikke kunne bli aktuelt fordi Hilmar skulle ha gården etter ham. Tilsvarende svar fikk vitnet Møllrup da han for en del år siden snakket med Johan om kjøp av hele eiendommen. Også ellers har Johan overfor utenforstående gitt uttrykk for at Hilmar skulle ha eiendommen etter ham, fordi Hilmar var den av slekten som hadde hjulpet ham. Det synes i det hele å ha vært en alminnelig opp fatning i bygden at Hilmar skulle overta eiendommen.

Det er også på det rene at Johan forberedte seg på å ordne overdragelsen i skriftlige former. I 1962 henvendte således Hilmar seg på hans vegne til advokat Blix i Molde og fikk skrevet testament hvoretter alt som han etterlot seg skulle tilfalle Hilmar. Det ligger intet mistenkelig i at det var Hilmar som foretok denne reise, idet Johan på denne tid ikke var utenfor eiendommen, og det var adskillige år siden han hadde gjort tur til byen. Det var derfor naturlig at han sendte Hilmar avsted. Men testamentet ble ikke undertegnet. Derimot finner lagmannsretten det bevist at Johan oppbevarte testamentsutkastet og ba Hilmar finne det frem den 13.6. 1967, da Johan var blitt så dårlig at han måtte flyttes over til Hilmars søster, Randi Skutholm. Hilmar fant imidlertid ikke testamentet, men neste dag ba Johan ham reise tilbake til Eide og lete på nytt. Nå ble testamentet funnet og straks undertegnet av Johan. Testamentsvitner var imidlertid to av Hilmars svogre, så testamentet var ugyldig.

Den omstendighet at Johan først 2 dager før sin død undertegnet testamentet, behøver etter lagmannsrettens mening ikke å tyde på at det var først på dette tidspunkt han bestemte seg for at Hilmar skulle arve ham. Han har hatt testamentutkastet liggende klar i sin skuff i fem år, og når det ikke er blitt undertegnet tidligere, er den naturlige forklaring at Johan ikke syntes det hastet med å opprette testament. Flere vitner har nevnt at Johan hadde den forståelse at dette skulle være hans «siste vilje» og da hadde det ikke noen hast.

Lagmannsretten finner det bevist at med opprettelsen av testamentet mente Johan å bekrefte skriftlig hva som i mange år hadde vært forutsatt og omtalt mellom ham og Hilmar, nemlig at fordi Hilmar gjennom en årrekke hadde vært Johan til hjelp og fortsatt skulle være det, skulle Hilmar som vederlag i sin tid overta den faste eiendom. Ved denne ordning hadde Johan også sikret seg en for ham tilfredsstillende ordning resten av livet.

Lagmannsretten kan ikke se at en slik ordning innebar et vesentlig misforhold mellom ytelsene. Dette må bedømmes på grunnlag av den situasjon som forelå da ordningen ble truffet, og det antar lagmannsretten har vært for adskillige år siden. Dengang visste man ikke hvor tyngende Hilmars hjelp og bistand ville bli, og dengang var det ikke naturlig å betrakte eiendommens verdi ut fra tomtehensyn. Det var et dårlig drevet småbruk, med elendige hus.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Johan Eide ved en gjensidig bebyrdende avtale hadde forpliktet seg til å overlate den faste eiendom til Hilmar Brandsæter. Denne disposisjon antas boet å være bundet av, selv om gyldig testament ikke er opprettet.

Side:489

Lagmannsretten antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Det er på grunnlag av en inngående vitneførsel at Brandsæter har fått medhold i sitt krav, og de tapende parter hadde rimelig grunn til å prøve saken for domstolene. Det legges i denne forbindelse også vekt på at ingen av arvingene etter loven er hjemmehørende på Eide, og derfor kan ha hatt vanskelig for å vurdere sin rettslige stilling.

Dommen er enstemmig. - - -