Rt-1971-52

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-01-15
Publisert:	Rt-1971-52
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4B/1971
Parter:	Privat straffesak 1. A 2. X-posten v/eieren, B (høyesterettsadvokat Roald Angell) mot C (høyesterettsadvokat Olav Hestenes).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Bendiksby, Hiorthøy, Endresen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §448, Straffeloven (1902) §246, §247, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19a, §449, §458, §120, §19A, §249, §253, §255, §256, §275, §276, §322, §431, Straffeloven (1902)

Dommer Roll-Matthiesen: Ved stevning av 24. januar 1967 reiste sivilingeniør C privat straffesak ved Bodø byrett mot 1. redaktør av Nordlandsposten, Johan M. Ellingsen, og 2. eier av samme avis, fru Signe Petersen, begge Bodø. Saken gjelder krav om straff, mortifikasjon og oppreisning i anledning forskjellige utsagn i tre artikler inntatt i Nordlandsposten i oktober 1963, utsagn C har funnet ærekrenkende for seg. I stevningen ble også krevd inndragning av avisen for 21. oktober, 23. oktober og 29. oktober 1963 og erstatning, men disse krav er frafalt av C under saksforberedelsen.

Bodø byrett avsa den 4. desember 1968 dom med denne domsslutning:

«1. Redaktør Joh. M. Ellingsen dømmes for overtredelse av strl. §246 og §247 til en bot på 25 - tjuefem - kroner til statskassen, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 1 - en - dag.

Han frifinnes for overtredelsen av de samme bestemmelser for så vidt angår de i stevningen punkt a 1 og 3 nevnte forhold.

2. Følgende utsagn i Nordlandsposten kjennes døde og maktesløse:

a) Nordlandsposten for 29/10. 1963. «Mangfoldig C hadde mange jern i ilden. Drev sosialiseringspolitikk mens Lyng var regjeringssjef. Industriministeren helt uvitende om hans geskjeftighet. Industriminister Kåre Meland i Lyng-regjeringen ble ikke varslet om at byråsjef C sendte et brev til organisasjonene tilknyttet norsk bergverksindustri om en eventuell nasjonalisering av bergverkene.»

b) Nordlandsposten for 23/10. 1963. «...og hadde åpenbart så mange jern i ilden at han ikke

engang undte seg noen som helst form for ferie i de årene han var i Industridepartementet. Synes forresten ikke departementet dette var litt påfallende.»

c) Nordlandsposten for 21/10. 1963. «Varer for 169.000 gikk til skraphandler for 21.600.»

3. Nordlandsposten ved eier Signe Petersen dømmes til å betale C oppreisning med 1.000 - ettusen - kroner, som blir å betale innen to uker fra dommens forkynnelse.

4. Redaktør Joh. M. Ellingsen og Nordlandsposten ved eieren Signe Petersen dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til C med 1.300 - ettusentrehundre - kroner.»

Johan M. Ellingsen ble dømt til straff for utsagnet av 23. oktober 1963, gjengitt i domsslutningens punkt 2 b, mens han ble frifunnet for straff for de i domsslutningens punkt 2 a og c gjengitte utsagn, som begge er overskrifter til meldinger fra Norsk Telegrambyrå. Begrunnelsen for frifinnelsen er at Ellingsen ikke kjente til utsagnene - overskriftene - før han leste dem i avisen. De var forfattet enten av daværende nattvaktsjef Gudmund Andreassen eller av dennes stedfortreder, journalist Jermund Stensen. Byretten vurderte også om Ellingsen for disse to forhold kunne rammes av straffelovens §431. Retten kom til at dette ikke var tilfelle, idet retten fant at det ikke kunne legges Ellingsen noe til last med hensyn til kontrollen m.v.

Det er opplyst at det tross inngående undersøkelser ikke er lykkes å bringe på det rene hvem som har forfattet overskriftene - Gudmund Andreassen eller Jermund Stensen.

Om saksforholdet og partenes anførsler henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Johan M. Ellingsen og Signe Petersen har anket over dommen. Anken gjelder følgende:

1.

a) Det er uriktig når Ellingsen er dømt til straff for utsagnet i redaksjonsartikkelen, inntatt i Nordlandsposten den 23. oktober 1963. Utsagnet inneholder ikke noen ærekrenkelse overfor C når man tar i betraktning at han på den tid var under straffeforfølgning for en lang rekke alvorlige forhold, en forfølgning som førte til at han blant annet ble dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder, jfr. Rt-1966-458 og 1967 1211.

b) Det er under alle omstendigheter uriktig når byretten ikke har frifunnet Ellingsen fordi de subjektive betingelser for straff mangler. Straffellelse etter straffelovens §246 og §247 krever forsett, og det fremgår av byrettens domspremisser at det her ikke foreligger forsett, men retten har på tross herav dømt Ellingsen etter nevnte straffbestemmelse uten å ha vurdert de subjektive betingelser i forbindelse med straffekravet.

2. Det er uriktig når mortifikasjon ble gitt for alle sakens tre forhold. Utsagnet i redaksjonsartikkelen av 23. oktober 1963 inneholder som før nevnt ikke noen injurie, i alle fall ikke

en injurie overfor C. Overskriftene den 21. oktober og 29. oktober 1963 er ikke forfattet av Ellingsen. Som konsekvens av at han av denne grunn ble frifunnet for straff, kan mortifikasjonskravet ikke tas til følge i en sak mot Ellingsen, idet et slikt krav bare kan reises mot den eller de som har fremsatt utsagnet. Det er i den forbindelse blant annet vist til avgjørelser av Kjæremålsutvalget i Rt-1912-588 og 1928 1047, samt til Skeie: «Den norske strafferett», II, side 184 (utg. 1946) og Andenæs: «Spesiell strafferett», side 154-155. Byretten har ikke vurdert dette forhold, og det fremgår ikke klart av dommens premisser at mortifikasjonskravet under ingen omstendighet kan rettes mot Signe Petersen. Hun har ikke kjent til inntakelsen av artiklene, og hun har derfor ikke fremsatt noen av utsagnene.

3. Hva oppreisingskravet angår har byretten bygget på at det foreligger tre injurier. Hvis Høyesterett finner at utsagnet i redaksjonsartikkelen ikke er en injurie, må dommen oppheves og oppreisingskravet behandles og vurderes på nytt på bakgrunn av at det bare foreligger to injurier.

4. Er Høyesterett enig i at verken straff eller mortifikasjon kan rekke frem i saken mot Ellingsen og Signe Petersen, er det uriktig at C tilkjennes saksomkostninger for byretten. Tvert i mot vil det da være riktig at C tilpliktes å betale saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett.

Joh. M. Ellingsen og Signe Petersen har nedlagt denne påstand:

«I. Byrettens dom oppheves.

II. Redaktør Joh. M. Ellingsen frifinnes for straff.

III. Nordlandsposten - fru Signe Petersen - frifinnes i mortifikasjonssøksmålet.

IV. Sivilingeniør C tilpliktes å betale såvel til redaktør Ellingsen som til fru Signe Petersen sakens omkostninger for byrett og Høyesterett.»

C har nedlagt følgende påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Redaktør Joh. M. Ellingsen og Nordlandsposten v/eieren, fru Signe Petersen dømmes til å betale C saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg tilføyer at C erklærte kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg mot størrelsen av den tilkjente oppreisning og de tilkjente saksomkostninger. Ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 11. mars 1969 ble dette kjæremål avvist under henvisning til at oppreisningskravet er gjenstand for anke til lagmannsretten etter sivilprosessens regler, straffeprosesslovens §449 annet ledd, og saksomkostningsavgjørelsen er gjenstand for kjæremål til lagmannsretten etter straffeprosesslovens §458. Det er opplyst at den videre behandling av disse spørsmål ved Hålogaland lagmannsrett er stillet i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse av nærværende sak.

Jeg behandler ankepunktene i den før gjengitte rekkefølge.

1. Straffekravet.

Det påklagede utsagn står langt ute i en redaksjonsartikkel som kom fra Høyres Pressekontor og som ordrett ble inntatt i Nordlandsposten. Selve artikkelen omhandler det forhold at byråsjef C er siktet for alvorlige forsømmelser i tjenesten, og den nevner en del saker han har arbeidet med.

I motsetning til byretten finner jeg at det påklagede utsagn ikke inneholder en ærekrenkelse som rammes av straffelovens §246 §247. Det er klart at den omstendighet at C unnlot å ta ferie - hvilket er fastslått å være uriktig - i seg selv ikke inneholder noen ærekrenkelse. Det injurierende ligger i tilfelle i det klart underforståtte at feriene ble sløyfet for å dekke misligheter, jfr. anførslen om at C «hadde åpenbart så mange jern i ilden». Men når dette utsagn skal vurderes, må man ha klart for øye de faktiske forhold som forelå. C satt på dette tidspunkt i varetektsfengsel, siktet for en lang rekke alvorlige forbrytelser begått i tiden 1958-1963, mens han var byråsjef i Industridepartementet. Straffesaken mot ham førte til at han ble dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for 8 forbrytelser mot straffelovens §275 jfr. §276 (grov utroskap), 1 forbrytelse mot §275 (simpel utroskap), 3 forbrytelser mot §255 jfr. §256 (grovt underslag), 1 forbrytelse mot §255 (simpelt underslag) og 6 forbrytelser mot §120 (avgivelse av usann tjenestlig erklæring), se Rt-1966-458 og 1967 1211. Det var således god dekning for det som er underforstått i utsagnet, og den omstendighet at det hele er koblet sammen med den faktisk uriktige anførsel om unnlatelse av å ta ferie, kan etter min mening ikke bringe fremsettelsen av utsagnet over på det straffbare plan.

Etter dette vil redaktør Ellingsen bli å frifinne for straff, og det blir ikke for meg nødvendig å komme inn på spørsmålet om tilstedeværelsen av de subjektive vilkår for straff.

2. Mortifikasjonsspørsmålet.

Det følger av det jeg nettopp har sagt at kravet om mortifikasjon av utsagnet i redaksjonsartikkelen av 23. oktober 1963 ikke kan tas til følge.

Med hensyn til de to andre utsagn - overskriftene av 29. oktober 1963 (domsslutningens punkt 2 a) og av 21. oktober 1963 (domsslutningens punkt 2 c) - er det som nevnt på det rene at disse ikke er fremsatt av redaktør Ellingsen, og problemet blir derfor i første rekke om disse utsagn kan mortifiseres i en sak mot redaktøren av Nordlandsposten. Utsagnenes ærekrenkende karakter er ikke bestridt.

Ellingsen bar gjort gjeldende at det følger av mortifikasjonsinstituttets historiske bakgrunn, bestemmelsens plass i straffeloven, rettspraksis og teori at kravet må rettes mot den som har fremsatt det ærekrenkende utsagn. Straffelovens §253 nr. 1 peker naturlig hen på injurianten, og dette går ennå klarere frem av §253 nr. 2 som direkte retter seg mot den som har satt

frem beskyldningen. Selv om man ville ta som utgangspunkt at mortifikasjon skal kunne skje mot en eller annen, er det i den foreliggende sak tre grunner for at Ellingsen ikke kan dømmes: 1. Det er på det rene at enten nattvaktsjef Gudmund Andreassen eller journalist Jermund Stensen har fremsatt injuriene. 2. Tilbakekallelse etter straffelovens §253 nr. 2 foreligger for begges vedkommende, idet de i erklæringer av november 1968 har uttalt at i den utstrekning vedkommende har utarbeidet overskriftene skal disse «betraktes som uskrevet og ikke volde mulig skade på ingeniør Cs navn og rykte». 3. Det må under alle omstendigheter være utslagsgivende at utsagnene fremkom i oktober 1963, mens forliksklage først er uttatt i november 1966. Av denne grunn er det blitt umulig å konstatere hvem av de to nevnte journalister som har forfattet overskriftene.

Jeg skal hertil bemerke at det på grunnlag av to avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i Rt-1912-588 og 1928 1047, er antatt at redaktøren ikke kan saksøkes til mortifikasjon når forfatteren av utsagnet er kjent, eller når redaktøren er villig til å oppgi forfatteren. På bakgrunn av at avisen som regel synes å være det sentrale ved ærekrenkelser fremkommet i en avis, har det vært reist spørsmål om denne praksis bør opprettholdes. Det er også av ankemotparten i nærværende sak anført at de nevnte to avgjørelser av Kjæremålsutvalget må ses på bakgrunn av den da gjeldende bestemmelse om redaktørens ansvar i straffelovens §322, en bestemmelse som ble opphevet i 1958, slik at forholdene nå skulle ligge annerledes an.

Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det her reiste spørsmål, idet jeg antar at mortifikasjon i dette tilfelle med rette er skjedd i sak mot redaktør Ellingsen. Det kan i dag ikke konstateres hvem som har forfattet de to utsagn, og den injurierte må under slike omstendigheter kunne holde seg til avisens redaktør, som har hatt full anledning til å føre sannhetsbevis. Den nevnte tilbakekallelse, som forøvrig er utilstrekkelig som relevant tilbakekallelse, kan ikke tillegges betydning ved avgjørelsen av spørsmålet. Heller ikke kan det under de foreliggende omstendigheter tillegges betydning at det gikk lang tid før C gikk til aksjon, idet adgang til å reise mortifikasjonssak da fremdeles stod åpen for ham.

Det er som nevnt spesielt anket over at fru Signe Petersen er dømt til mortifikasjon. Jeg kan ikke se at dette er tilfelle. I Cs påstand i stevningen som er inntatt i byrettens dom, nevnes fru Signe Petersen bare under punkt e, som gjelder krav om erstatning og oppreisning. I den endelige påstand under hovedforhandlingen er mortifikasjonskravet satt først og ikke rettet mot noen bestemt. Domsgrunnene inneholder ikke annet enn at vilkårene for mortifikasjon etter straffelovens §253 er tilstede, og at saksøkerens påstand herom tas til følge. Domsslutningen på dette punkt retter seg heller ikke mot noen bestemt. Under disse omstendigheter er det ikke grunn til å lese dommen slik at mortifikasjonsdom også er gitt i relasjon til fru Signe

Petersen, idet mortifikasjon overfor redaktøren er fullt tilstrekkelig.

3. Oppreisningen.

Byretten har fastsatt oppreisningen til kr. 1.000,- på bakgrunn av at det foreligger tre injurierende utsagn. Etter det jeg før er kommet til, reduseres de injurierende utsagn til to, og Høyesterett har da adgang til å sette ned oppreisningsbeløpet, jfr. straffeprosesslovens §448. Jeg antar imidlertid at det ikke er grunn til å foreta noen nedsettelse.

4. Saksomkostninger.

Etter det resultat jeg er kommet til antar jeg at det av byretten tilkjente beløp ikke bør nedsettes, og at C bør få dekket en del av sine saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. I byrettens dom gjøres disse endringer:

a. Johan M. Ellingsen frifinnes for straff.

b. Kravet om mortifikasjon av utsagnet i redaksjonsartikkelen i Nordlandsposten den 23. oktober 1963 (punkt 2 b i byrettens domskonklusjon) tas ikke til følge.

2. Forøvrig forkastes anken.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johan M. Ellingsen og Nordlandsposten v/Signe Petersen 2.000 - to tusen - kroner til C.

4. Oppfyllelsesfristen er 2-to-uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Endresen og Nygaard: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Joh. Johansen med domsmenn): - - -

Retten bemerker:

Det som saken gjelder er tre forskjellige utsagn i Nordlandsposten i oktober 1963. Det har vært anledning for de saksøkte å føre bevis for sannheten i disse utsagn.

Utsagn nr. 1. Nordlandsposten for 29.10. 1963.- - -

Retten finner det således ikke ført bevis for utsagnets sannhet. Og dette forhold endres ikke ved den omstendighet at den melding som utsagnet er overskrift over, er en korrekt meddelelse av hendingsforløpet. For så vidt angår dette punkt, er det således ikke noe som kan frita for straff med hjemmel i strl. §249 pkt. 1.

Det som utsagnet går ut på kan ikke oppfattes på annen måte enn at byråsjef C har arbeidet med å få nasjonalisert bergverkene, at han for å oppnå dette gikk bak statsrådens rygg og som et ledd i dette sendte ut brevet.

Utsagnet er egnet til å skade Cs gode navn og rykte og til å utsette ham for tap av den tillit som er nødvendig for ham i hans næring. Det gir uttrykk for utroskap og for at han arbeider med å

nasjonalisere en næring hvor han vil søke sitt arbeid i fremtiden. Dette ville sterkt kunne forringe hans fremtidsmuligheter. Utsagnet er også ærerørig. Selv om C er idømt fengselsstraff, har han ikke derved tapt all ære. Utsagnet rammes derfor både av straffelovens §246 §247.

Utsagn nr. 2, Nordlandsposten for 23/10. 1963.

Dette er et sålydende utsnitt av en redaksjonsartikkel betitlet Herr C: «...og hadde åpenbart så mange jern i ilden at han ikke en gang undte seg nogen som helst form for ferie i de årene han var i Industridepartementet. Synes for resten ikke departementet dette var litt påfallende?»

Selve redaksjonsartikkelen omhandler det forhold at byråsjef C er siktet for alvorlig forsømmelse i tjenesten og nevner en del saker han har arbeidet med.

Det påklagede utsagn innskrenker seg imidlertid ikke bare til å gi avisens lesekrets den oppfatning at han ikke undte seg ferier. Enhver oppmerksom leser måtte umiddelbart få det inntrykk at når C ikke var borte fra sitt kontor, så var det for at det ikke skulle bli oppdaget at han drev med misligheter. Et utsagn av denne art krenker Cs ære og er egnet til å skade hans gode navn og rykte og til å utsette ham for tap av den tillit han har behov for i den stilling eller det yrke han skal slå inn på. Selv om han har fått den før nevnte straffedom, er han ikke berøvet all ære og i hvert fall ville det forverre hans renommé. Utsagnet rammes derfor etter rettens mening såvel av strl. §246 som straffelovens §247.

De saksøkte har hatt anledning til å føre sannhetsbevis. Etter bevisførselen finner retten godtgjort at C i alle år han var ansatt i Industridepartementet, har hatt ferier fra 9-25 dager. Dette er heller ikke bestridt av de saksøkte. Videre finner retten godtgjort at C har hatt et meget stort antall fraværsdager hvert år i tjenesteoppdrag, slik at det ville være all ønskelig adgang til å foreta en slik kontroll som det søkes gitt inntrykk for at han ville unndra seg.

Det er således ikke ført sannhetsbevis, og kan derfor ikke bli tale om straffrihet etter strl. §249, pkt. 1.

Utsagn nr. 3. Nordlandsposten for 21/10. 1963.- - -

De saksøkte har hatt anledning til å føre sannhetsbevis. Under hovedforhandlingen har de for så vidt erklært seg enig i at det påklagede utsagn ikke er sant, idet det er utelatt at beløpet kr. 169.000.- var den bokførte verdi.

Retten legger etter bevisførselen følgende forhold til grunn:

Etter at det i november 1955 var besluttet å avvikle Kongsberg Sølvverk, ble det oppnevnt et avviklingsstyre med høyesterettsadvokat Alf Nordhus som formann. C var sekretær for styret. Etter at man ved utgangen av oktober 1958 var kommet så langt med avviklingen at de vesentligste problemer antokes å være løst, ble det overlatt C alene å forestå det arbeid som gjenstod.

Bl.a. gjenstod urealisert lagermateriell som opprinnelig var bokført for kr. 169.000.-. Av de varer det her gjaldt, var imidlertid varer for kr. 66.809.63 forbrukt, og varer for kr. 63.114.- var ikke med i det salg som senere fant sted til den omhandlede skraphandlerske i Drammen.

I et brev av 8/7-1966 har riksrevisjonen anført at den hadde godtatt at anskaffelsesverdien av det materiell som ble solgt den 8/12-1958 for kr. 21.600.-, var kr. 98.000.-. Men allerede i antegnelsene til statsregnskapet for 1957 fremgår det at den faktiske verdi av det som befant seg på lageret var ca. kr. 40.000.-. Det er da intet som helst påfallende ved en realisasjonspris på kr. 21.600.-.

Retten er derfor kommet til at det ikke er ført bevis for sannheten av utsagnet og derfor ikke kan bli tale om straffrihet etter strl. 249 pkt. 1.

Påstanden om straff.

Saksøkeren har påstått saksøkte nr. 1, redaktør Ellingsen, straffet for overtredelse av strl. §246 og §247.

Ved saksøktes egen forklaring og ved vitneprov fra nyhetsredaktør Gudmund Andreassen, finner retten det godtgjort at saksøkte redaktør Ellingsen ikke har forfattet de påklagede utsagn nr. 1 og 3 - overskriftene til NTB-meldingene - eller på noen måte medvirket til at utsagnene ble trykt i Nordlandsposten. Den som har laget overskriftene er enten Gudmund Andreassen eller Jermund Stensen. Redaktør Ellingsen kjente ikke utsagnene før han fikk lese dem i avisen. Han kan derfor ikke for disse to utsagn straffes for forbrytelser mot straffelovens §246 og §247, idet det er et vilkår for straff etter disse bestemmelser at gjerningsmannen har handlet forsettlig. Og det kan han jo ikke ha gjort når han ikke hadde kjennskap til at utsagnene ble fremsatt. - - -

Når det gjelder utsagn nr. 2 - redaksjonsartikkelen - finner retten det godtgjort at artikkelen er en ordrett gjengivelse av en melding avisen hadde mottatt fra Høyres Pressekontor. Da det angjeldende dag ble behov for en lederartikkel, leverte redaktøren denne melding til inntagelse som leder etter å ha sett hvem som hadde forfattet den, sett på overskriften og kikket litt på begynnelsen og slutten av meldingen.

Saksøkte har påstått seg frifunnet under henvisning til strl. §249 pkt. 3. Retten er enig i at saksøktes handling er skjedd til berettiget varetagelse av offentiighetens tarv, idet det objektivt må sies at det er en aktverdig varetagelse av generelle samfundsinteresser å bidra til at korrupsjon eller annen uhederlighet i den offentlige administrasjon blir avslørt. Men til frifinnelse kreves det godtgjort at det i enhver henseende er vist tilbørlig aktsomhet. Om dette forhold finnes det godtgjort at redaktøren ikke har lest ordentlig gjennom meldingen før han lot den gå i trykken. Når han i travelheten unnlot dette, var det fordi han mente at han ubetinget kunne stole på riktigheten av meldingen, fordi kilden var et seriøst nyhetsbyrå som alltid har vist seg pålitelig og spesielt la han vekt på at meldingen var forfattet av redaksjonssekretær Tor Knutsen, som han kjente som en erfaren og nøktern journalist. Retten finner imidlertid ikke at dette er tilstrekkelig til å fylle det strenge krav til aktsomhet man må stille til en avis. Selv om det er så at Høyres Pressebyrå er et ellers pålitelig byrå, var det all grunn til iallfall å lese ordentlig gjennom meldingen. Redaktør Ellingsen med hans gode bakgrunn som avismann, ville da kanskje ha ansett det nødvendig med nærmere undersøkelser før han lot meldingen trykke. Etter dette finner retten at strl. §249 pkt. 3 ikke kan føre til straffrihet.

Redaktør Ellingsen vil derfor bli dømt til straff etter strl. §246 og §247. Retten finner at straffen kan utmåles beskjedent og setter straffen

til en bot til statskassen kr. 25.-, subsidiært fengsel i en dag. Ved straffutmålingen er det i formildende retning lagt vekt på at redaktør Ellingsen alltid har redigert avisen forsiktig og innenfor rammen av god presseskikk. I skjerpende retning finnes ikke noe spesielt å anføre.

Mortifikasjonskravet.

Retten har funnet at de påklagede utsagn alle fyller gjerningsinnholdet i strl. §247. Det har vært adgang til å føre sannhetsbevis, men slikt sannhetsbevis er ikke ført. Vilkårene for mortifikasjon etter strl. §253 er således til stede, og saksøkerens påstand herom tas til følge.

Oppreisningskravet.

Saksøkeren har overfor begge de saksøkte krevet oppreisning etter strl. ikrl. §19a. Ved avgjørelsen av om det vil være billig å tilkjenne oppreisning, legger retten vekt på at saksøkeren er straffedømt til 2 1/2 års fengsel for en rekke uhederlige forhold i forbindelse med sin stilling i Industridepartementet. Disse forhold grenser sterkt inn på de utsagn som er påklaget og nå blir mortifisert. Hans renommé er allerede derved blitt så svekket at de injurier som er fremsatt mot ham i Nordlandsposten, verken overfor ham selv eller overfor avisens ca. 11000 abonnenter virker med den samme tyngde som de ellers ville gjøre. Dog har de uriktige utsagn i Nordlandsposten likevel sin selvstendige betydning for så vidt som de fremstiller hans forhold som verre enn det egentlig er påvist og derved ytterligere bidrar til å nedsette tilliten til ham. Selv har han også følt seg naturlig krenket over denne overdimensjonering. Og det vil bli enda vanskeligere for ham i fremtiden enn det ellers ville ha blitt. Etter en skjønnsmessig vurdering finner derfor retten å kunne tilkjenne en oppreisning på kr. 1.000.- som blir å betale av saksøkte nr. 2.

Redaktør Ellingsens overtredelse ansees så vidt uskyldig, at det ikke ansees rimelig å dømme ham til å betale oppreisning.

Retten fastsetter ikke noe beløp til bestridelse av utgiftene ved kunngjøring vedrørende mortifikasjonen, idet retten går ut fra at avisene i Bodø vil gi tilstrekkelig omtale av dommen, slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere publisitet.

Saksomkostninger.

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos de saksøkte med kr. 1.300. som blir å betale av de saksøkte in solidum.

Ved fastsettelse av saksomkostninger har retten ikke imøtekommet saksøkerens krav om tilkjennelse av godtgjørelse i forbindelse med hans eget arbeid med saken.

Dommen er i alle deler enstemmig. - - -