Rt-1971-61
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1971-01-16 |
| Publisert: | Rt-1971-61 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7/1971 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bølviken, Fagereng, Mellbye, Heiberg, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §392, §403, §442, §438, §440, §449, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §255, §256, §52, §53, Straffeloven (1902) |
Dommer Bølviken: Nord-Hedmark herredsrett avsa den 6. juni 1970 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1919, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §256, jfr. 255 til en straff av fengsel i 24 - tjuefire dager som i medhold av straffelovens §52, nr. l, gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to år uten tilsyn og på det særlige vilkår at han betaler erstatning til - - -A/S, X, med kr. 500,- kronerfemhundre - betalt 24 - tjuefire ganger, første gang pr. 1. juli 1970, og siden hver 1. i måneden.
2. A, født xx.xx.1919, betaler til - - -A/S, X, kr. 12.262,86 - kronertolvtusentohundreogsekstito 86/100 - innen 14 - fjorten - dager og med 4 - fire prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Den 16. juni 1970 begjærte domfelte fornyet behandling ved lagmannsrett. Det er i begjæringen anført: «- - -A erkjenner isolert sett å ha gjort seg skyldig i underslag. Han mener imidlertid at han ikke skal dømmes til å betale erstatning til sin oppdragsgiver. Dette fordi han mener at han har et erstatningskrav mot sin oppdragsgiver fordi denne selv ved sin opptreden har ødelagt eller skadet de salgsmuligheter som ble ham forespeilet ved ansettelsen.» Senere i begjæringen uttales det: «A mener at gjenopptagelse i dette tilfelle er den riktige behandling av saken idet det ikke bare er et sivilt krav saken gjelder. Blir herredsrettsdommen stående og han ikke makter å betale - noe han sier han ikke kan - vil han i medhold av straffelovens §53, nr. 4 kunne bli satt inn til soning. Saken har derfor også en strafferettslig side slik strpl. §449 annet ledd ikke kommer til anvendelse.»
Subsidiært ankes det over saksbehandlingen, idet det anføres: «Slik forholdet var med dette økonomiske mellemværende burde herredsretten ikke ha dømt A til å betale erstatning.» Det vises i denne forbindelse til kjennelse i Retstidende 1955 429.
Atter subsidiært anker domfelte over avgjørelsen av det sivile krav, jfr. straffeprosesslovens §449, annet ledd.
Den 15. september 1970 traff herredsretten beslutning i medhold av straffeprosesslovens §403, annet ledd, om at begjæringen om fornyet behandling var ulovhjemlet. Domfelte påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 14. oktober 1970 forkastet kjæremålet, idet retten blant annet uttalte:
«I rettsboken for straffesaken er anført at tiltalte erkjente seg skyldig, og i begjæringen om fornyet behandling av 16. juni 1970 - undertegnet både av A og hans forsvarer - er det uttrykkelig sagt at han erkjenner «isolert sett å ha gjort seg skyldig i underslag». Hverken i begjæringen eller i kjæremålserklæringen er det antydet noe om at det beløp som etter straffedommen er underslått, kr. 12.262,86, i og for seg er for høyt ansatt.
Angrepet på dommen er da ikke begrunnet i at skyldspørsmålet er uriktig avgjort, og kravet om fornyet behandling er følgelig ulovhjemlet, jfr. strprl. §401, første ledd.
Som anført av herredsretten er det en del av straffeutmålingen når det i straffedommen er satt som vilkår for utsettelse med fullbyrdelsen av straffen at A betaler månedlige erstatningsbeløp med kr. 500,- til fornærmede. Angrep mot denne del av dommen må derfor skje til Høyesterett ved anke. A er selv klar over at det i tilfelle er en saksbehandlingsfeil hvis herredsretten uriktig har gitt namsdom for det underslåtte beløp, og også her er det rette rettsmidlet anke.»
Etter dette er saken sendt Høyesterett til avgjørelse av anken i straffesaken. Partene er enige om at anken gjelder saksbehandlingen for så vidt angår det sivile krav og straffutmålingen for så vidt angår erstatningsvilkåret. Utenom anken har forsvareren for Høyesterett reist spørsmål om domfelte med rette er kjent skyldig i underslag. Det anføres at retten ikke kunne bygge på domfeltes skylderkjennelse når han mente å ha motkrav som oppveide fornærmedes krav. Forsvareren har videre utenom anken reist spørsmål om forholdet med rette er karakterisert som grovt underslag.
Jeg behandler først forsvarerens anførsler utenom anken.
Herredsretten har ikke drøftet om domfelte handlet i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning. Domfelte hadde så vel under etterforskningen som under hovedforhandlingen erkjent å være straffskyldig, og det foreligger intet om at forsvareren under hovedforhandlingen gav uttrykk for tvil for så vidt angår dette straffbarhetsvilkår. Retten hadde derfor ingen særlig foranledning til å foreta en nærmere drøftelse av spørsmålet. Heller ikke i angrepet på dommen, som er formulert av forsvareren for herredsretten, er det uttalt tvil om den nødvendige vinningshensikt har foreligget. Jeg kan ikke se at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom på dette punkt, og finner ikke grunnlag for å anvende straffeprosesslovens §392, annet ledd.
Domfelte er kjent skyldig i å ha underslått kr. 12.262,86. c
Side:63
Retten har funnet beløpet betydelig og derfor ansett underslaget som grovt. Hvorvidt beløpet er betydelig, er en av de omstendigheter som etter straffelovens §256 skal tillegges særlig vekt. Det skal imidlertid foretas en helhetsvurdering, hvorunder også andre momenter kommer inn i bildet. Slik bakgrunnen for underslaget i dette tilfellet er, finner jeg ikke at det er naturlig å karakterisere det som grovt. Jeg viser til herredsrettens fremstilling av saksforholdet.
Jeg går så over til ankeerklæringen.
Om vilkårene for å pådømme det sivile krav var til stede, er et saksbehandlingsspørsmål som avgjøres etter straffeprosesslovens regler. Jeg viser i denne forbindelse til den av domfelte påberopte kjennelse i Rt-1955-426 flg. og til dom i Rt-1951-798 flg.
Jeg nevner at det sivile krav ikke var tatt med i tiltalebeslutningen, idet statsadvokaten ikke hadde funnet kravet tilstrekkelig opplyst. Det var heller ikke nevnt i stevningen til hovedforhandlingen at påtalemyndigheten ville ta med dette krav. Domfelte gav ikke samtykke etter straffeprosesslovens §438, jfr. §440, til at kravet ble tatt med, men fremsatte på den annen side ingen formell innsigelse mot pådømmelsen. Han gjorde bare gjeldende at kravet ikke kunne tas til følge. Retten uttaler intet om domfelte hadde fått tilstrekkelig anledning til å forberede sitt forsvar mot det sivile krav, jfr. også for så vidt straffeprosesslovens §438 og §440 .
Uansett om betingelsene for å fremme kravet etter straffeprosesslovens §438, jfr. §440, var til stede, finner jeg imidlertid at pådømmelse etter straffeprosesslovens §442 ikke kunne skje.
Etter denne bestemmelse finner pådømmelse ikke sted dersom retten ikke finner kravet tilstrekkelig opplyst. Det fremgår av dommen at retten ikke har funnet kravet tilstrekkelig opplyst. Retten uttaler nemlig i forbindelse med domfeltes motregningskrav at «et slikt krav ikke er tilstrekkelig legitimert under saken og at det således ikke kan taes med i pådømmelsen». Når forholdet var dette, kunne retten ikke pådømme fornærmedes krav. Det dreiet seg om en innsigelse som retten måtte ta standpunkt til dersom den ville pådømme kravet. Jeg finner derfor at den avsagte sivile dom må oppheves.
Dette får også betydning for erstatningsvilkåret i den betingede straffedom. Etter straffelovens §52 nr. 5 skal domfelte pålegges å betale slik erstatning som fornærmede har rett til og gjør krav på, og som retten finner at domfelte har evne til å betale. Når retten i det foreliggende tilfelle ikke tok standpunkt til domfeltes motregningsinnsigelse, kunne retten ikke sette erstatningsbetaling som vilkår for utsettelsen med straffullbyrdelsen. Eventuelt måtte erstatningsbetaling vært pålagt for en del av fornærmedes krav. Slik saken foreligger for Høyesterett, er det ikke grunnlag for å opprettholde erstatningsvilkåret for et mindre beløp.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. A, født xx.xx.1919, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §255 til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
2. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt til å betale kr. 12.262,86 til - - -A/S, X.
Kst. dommer Fagereng: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Heiberg og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Boehlke med domsmenn): - - -
Retten bemerker: - - -
Etter dette kommer retten til at det totale underslåtte beløp blir å fastsette til kr. 12.262,86.
Beløpet må sies å være betydelig, hvorfor tiltalte må bli å straffedømme for grovt underslag.
Retten antar at straffen passende kan settes til fengsel i 24 dager. Særlig ut fra hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger, finner retten det ubetenkelig å gjøre straffen betinget. Tiltalte er tidligere ustraffet. Han har tidligere virket som selger og en antar at han herunder også i en viss utstrekning har innkrevet beløp på sine arbeidsgiveres vegne. Han selger idag elektriske artikler og det er ikke opplyst at det er noe ufordelaktig å si om ham i den forbindelse.
Når tiltalte har gjort seg skyldig i nærværende lovbrudd, mener retten at dette i noen grad skyldes at han uforskyldt er kommet opp i en situasjon han ikke har kunnet beherske hvilket man legger vekt på i formildende retning ved straffutmålingen. Han har feilaktig trodd, uten at noen derved kan bebreides, at han skulle være selger for et velansett firma, og at han som følge herav kunne regne med sikre inntekter. Han har kanskje hatt grunn til å tro at når salget ikke gikk så glatt til å begynne med, så må dette ha hatt sin årsak i startvansker. For å kunne dekke sine løpende omkostninger ved salget, har han kommet i underbalanse overfor firmaet. Det er forklarlig om enn ikke unnskyldelig, at han for å komme over disse vanskeligheter har benyttet firmaets penger for å drive sin selgervirksomhet. Tiltalte har imidlertid ikke evnet å selge de artikler som er blitt ham overlatt. Det er intet som tyder på at dette skyldes at tiltalte var udugelig eller doven som selger. Årsaken var nok formodentlig at det var stor konkurranse på markedet. Blant annet skal en av de artikler han forsøkte å selge, være blitt markedsført under et annet navn og av andre selgere, og da til en rimeligere pris.
Selvom tiltalte forholdsvis uforskyldt således er trukket inn i en ond sirkel, må det bebreides ham at han har forbrukt penger som ikke tilhørte ham, men som han hadde innkrevet og besatt på vegne av sin arbeidsgiver. Retten finner det derfor riktig at dommen gjøres betinget
av at tiltalte erstatter fornærmede dennes tap. Tiltaltes forsvarer har hevdet at tiltalte vil kunne gjøre motkrav gjeldende mot arbeidsgiveren for det tap tiltalte har lidt som følge av at han har stolt på de perspektiver som er blitt ham forespeilet med hensyn til salgsmuligheter og fortjeneste. Retten antar at et slikt krav ikke er tilstrekkelig legitimert under saken og at det således ikke kan taes med i pådømmelsen av denne sak.
Nærmere spesifisert bestemmer retten at erstatning skal erlegges i månedlige avdrag å kr. 500,- i 24 måneder, første gangs betaling skal finne sted pr. 1. juli 1970.
For det underslåtte beløp har fornærmede krevet avsagt namsdom, hvilket retten tar tilfølge. Det bemerkes dog at i beløpet kr. 12.262,86 ikke inngår avtalegjeld som tiltalte har til fornærmede. - - -