Rt-1971-714

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-06-15
Publisert:	Rt-1971-714
Stikkord:	Patentrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98B/1971
Parter:	Firma L. Th. Wiborg (høyesterettsadvokat Nils J. Sejerstad) mot Industriewerke Lemm Co. G.m.b.H. (høyesterettsadvokat Gunnar Thommesen).
Forfatter:	Bølviken, Blom, Roll-Matthiesen, Stabel, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §19, §1, §2, Tvistemålsloven (1915) §107

Dommer Bølviken: Industriewerke Lemm & Co. G.m.b.H., Vest-Tyskland, senere kalt Lemm, er innehaver av norsk patent nr. 91.008, som gjelder fremgangsmåte og en støpeform for fremstilling av skotøy med gummisale. Patentet ble gitt den 21. desember 1957 med prioritet fra 7. juli 1955, da patentkrav ble fremsatt i Tyskland. Patentkrav i Norge ble inngitt 18. februar 1956, slik at patentet er gyldig til 18. februar 1973.

I september 1963 anla Lemm sammen med det norske firma Romika - Alf Billung A/S, som har enerett til utnyttelsen i Norge, inngreps- og erstatningssak mot firmaet L. Th. Wiborg, Oslo, senere kalt Wiborg. Grunnlaget for søksmålet var Wiborgs import av en tøffel av merket «Caldo», som Lemm mener er fremstilt etter den patenterte fremgangsmåte. Inngreps- og erstatningssaken ble stanset i medhold av tvistemålslovens §107, idet Wiborg på sin side anla nærværende ugyldighetssak mot patenthaveren.

Det omtvistede patent har følgende to påstander:

1. Framgangsmåte til påstøpning og eventuelt vulkanisering av såle på skotøy, hvor en slitesåle ved hjelp av en fylling f.eks. av skumgummi, blir forenet med overlær og bindsåle som er anbragt på en lest, karakterisert ved at der benyttes en form hvor den sålens sidekant formede flate er avrundet, og jevnt og uten trin går over i formens såleflate, således at en på formens såleflate plasert slitesåle i det ferdige produkt vil framkomme som nedstøpt glatt med fyllingens overflate.

2. Form for utførelse av framgangsmåten ifølge påstand 1, karakterisert ved at den mot sålen vendende skillefuge mellom formens rammeparti (11) og bunnparti (15) ligger innenfor området av undersiden på slitesålen (16).»

Wiborg påstod patentet kjent ugyldig for begge patentpåstanders vedkommende.

Oslo byrett avsa den 20. desember 1968 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte, Industriwerke Lemm & Co. G.m.b.H., frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Wiborg påanket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom den 30. juni 1970 med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Side:715

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Firma L. Th. Wiborg, Oslo, til Industriewerke Lomm & Co. G.m.b.H., Vest-Tyskland, 8.000 - åttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Så vel i byretten som i lågmannsretten deltok to sakkyndige domsmenn.

Wiborg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen vedrørende patentets påstand 1. Det ankes over rettsanvendelsen, idet det gjøres gjeldende at det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten har opprettholdt patentet for så vidt angår påstand 1.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part Wiborgs hovedsynspunkt er at byretten og lagmannsretten gjennom sin fortolkning av norsk patent nr. 91.008 har innført i patentpåstand 1 en flerhet av kvalifiserende trekk som ikke har dekning i påstandens ordlyd. Derved er, hevdes det, foretatt en innskrenkning i patentets verneområde som ligger utenfor domstolenes kompetanse. Domstolene kan fortolke uklare punkter i en omtvistet patentpåstand, men kan ikke innføre nye kvalifiserende trekk som ikke har dekning i påstanden slik denne objektivt fremtrer. Dersom domstolene finner at oppfinnelsen i relasjon til teknikkens stand er snevrere enn det som er kommet til uttrykk i patentpåstanden, kan patentet ikke opprettholdes. Påstanden, slik den er utformet, dekker da ingen patenterbar oppfinnelse, jfr. §1 og §2, jfr. §19, annet ledd, i patentloven av 1910, som er den lov som kommer til anvendelse i dette tilfelle.

Når det gjelder domstolenes stilling til et patents påstander, viser for øvrig Wiborg til en rekke uttalelser i forarbeidene til patentloven av 1967, idet spørsmålet antas å stille seg på samme måte etter den nye som etter den tidligere lov. Det vises til Preliminær betenkning avgitt i 1962 av de samarbeidende danske, finske, norske og svenske komitéer i kommentarene til forslagets §47 (side 287), Den norske Dommerforenings uttalelse til bestemmelsen, den endelige komitéinnstilling til nordiskpatentlovgivning, Nordiske Utredninger 1963/6, Ot.prp. nr. 36 for 1965/66', side 48, og, Innst. O.I for 1967/68, side 23. Det understrekes fra Wiborgs side at det dreier seg om en kontroll med et forvaltningsorgans - patentstyrets - avgjørelser. Domstolene kan opprettholde patentet, eller kjenne det ugyldig. Men domstolene kan ikke selv formulere på patentpåstanden, heller ikke indirekte ved gjennom en tolking av patentpåstanden å innføre begrensninger i patentets rekkevidde som ikke fremgar av påstandens ordlyd. Et patent kan bare kjennes delvis ugildig for sa vidt det er flere patentpåstander, og patentet kjennes ugyldig for en eller flere av disse, men opprettholdes for øvrig. Det er patentsøkere som selv formulerer patentpåstanden, og han har selv risikoen for at den får en utformning slik at den dekker en patenterbar oppfinnelse.

Side:716

Etter Wiborgs mening har lagmannsretten ikke bare innført de samme begrensninger i patentets rekkevidde som byretten, men også innført ytterligere én, og meget vesentlig, begrensning i patentets påstand 1.

Når det gjelder de nye trekk som Wiborg mener at allerede byretten innførte i påstand 1, er anførslene de samme som for lagmannsretten, jfr. gjengivelsen av prosedyren i lagmannsrettens dom.

Den ytterligere begrensning har lagmannsretten etter Wiborgs oppfatning innført ved sin angivelse av oppfinnelsens grunnidé. Denne er ifølge lagmannsretten at skillefugen mellom vulkaniseringsformens to deler skal være plassert slik at den under vulkaniseringen blir liggende under den slitesåle som legges inn i formen, og blir tildekket av denne, hvorved det blir mulig å fremstille et fullt ferdig produkt som ikke trenger videre bearbeiding. Wiborg er enig i at det som i tilfelle representerer en oppfinnelse i relasjon til teknikkens stand, er plasseringen av skillefugen. Men skillefugens plassering er ikke angitt som et karakteriserende trekk i patentets påstand 1, som dekker langt mere enn denne oppfinneridé. Skillefugen forutsetter at det an vendes en delt vulkaniseringsform. Påstanden dekker imidlertid alle typer former, delte og udelte, og krever ingen spesiell plassering av skillefugen i en delt form. Dette fremgår klart når påstand 1 sammenholdes med påstand 2, som angår én anvendbar form, og for så vidt en delt form med skillefugen plassert som angitt av lagmannsretten.

Dersom det er riktig at det er plasseringen av skillefugen som er oppfinnelsens idé, kan etter Wiborgs oppfatning påstand 1 ikke opprettholdes.

Slik påstand 1 foreligger i patentskriftet, anføres det videre, er det avrundingen av formens sidekanter som er gjort til den avgjørende karakteristikk. Avrundede vulkaniseringsformer var imidlertid ingen ny idé, og avrundingen var heller ikke tilstrekkelig til å løse det problem som forelå - å frembringe en sko som har vendtskoens uømfindtlige sålekant, samtidig som etterarbeid ikke blir nødvendig. Løsningen lå i en kombinasjon av avrundede sidekanter og skillefugens plassering, slik oppfinnelsen er karakterisert i flere av de tilsvarende utenlandske patenter. Fordi det norske patent utelukkende bygger på formens avrunding, har det fått en rekkevidde langt utover det oppfinneren har krav på.

Beskrivelsen av teknikkens stand er etter Wiborgs mening ufullstendig i patentskriftet, og det skyldes mangelfullt mothold at patent etter påstand 1 er gitt. Som for de tidligere instanser gjør Wiborg gjeldende at riktig mothold må føre til at patentet kjennes ugyldig for så vidt angår påstand §1.

Wiborg har lagt ned denne påstand:

«1. Norsk patent 91.008, patentkrav 1, kjennes ugyldig.

2. Firma L. Th. Wiborg tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten Lemm gjør gjeldende at byretten og

Side:717

lagmannsretten har foretatt en ordinær tolking av patentets påstand 1 i samsvar med hevdvunne prinsipper for slik tolking. Lemm anfører for så vidt det samme som for lagmannsretten og viser til Knophs Åndsrett side 273 til 274 og til Alf B. Bryns Kommentarutgave til patentloven av 1910 67 og 68 og side 373. Lemm er enig i at domstolene ikke kan formulere nye patentpåstander, men benekter at det er gjort i det foreliggende tilfelle.

Det fremgår etter Lemms oppfatning klart av patentskriftet - påstanden sammenholdt med beskrivelsen og tegningene - at oppfinnelsen gjelder fremstillingen av en bestemt skotype med flerskiktssåle og med en slitesåle av gummi som på forhånd er utstanset eller utskåret av noenlunde jevntykt materiale og lagt inn i vulkaniseringsformens bunn. Bortsett fra å presisere dette har byretten etter Lemms oppfatning ikke foretatt noen begrensning av patentets rekkevidde, hva også lagmannsretten fastslår i sin dom. For øvrig er det ikke domstolenes oppgave i en ugyldighetssak å ta standpunkt til patentets rekkevidde i alle dets avskygninger. Det må gjøres i eventuelle inngrepssaker.

Når det gjelder den av lagmannsretten angitte grunnidé, er det Lemms oppfatning at lagmannsretten ikke har ment å begrense patentet til å gjelde fremgangsmåter under anvendelse av delte vulkaniseringsformer med en spesiell plassering av skillefugen. Uttalelsen må forstås slik at lagmannsretten har funnet at det er av den største betydning at delte former kan anvendes når skillefugen plasseres som angitt, men uten at lagmannsretten begrenser patentet til å gjelde anvendelsen av denne bestemte form. For øvrig må uttalelsen ses i sammenheng med påstand 2, som også var påstått ugyldig da saken ble behandlet i de tidligere instanser.

Lemm anfører videre at når patentpåstand 1 bygger på anvendelsen av avrundede vulkaniseringsformer, henger dette sammen med at det vellykte produkt nettopp er et resultat av formens avrunding. Det viste seg under uteksperimenteringen at man ved å anvende avrundede former fikk en, for øvrig overraskende, tetningseffekt langs sålekantens rand, jfr. det som er anført i patentskriftets beskrivelse om slitesålens sentrering, utjevning av ujevnheter m.v. Det er denne tetning langs slitesålens rand som er den primære effekt. I forhold til denne er tetningen av skillefugen avledet og ikke et avgjørende trekk. Det kan brukes udelte former, og skillefugen i delte former kan plasseres på flere måte.

Når patentpåstanden er formulert på forskjellig måte i de land der oppfinnelsen er patentert, skyldes dette forskjellige forhold - forskjellige lovregler, forskjell i tradisjon m.v. Det har også sammenheng med at oppfinnelsen kan karakteriseres ved forskjellige i og for seg uavhengige trekk, og at man ikke har lagt vekt på de samme karakteriserende trekk.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:718

2. Industriewerke Lemm & Co. G.m.b.H. tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som byretten og lagmannsretten.

Jeg legger til grunn at det er patentloven av 1910 som kommer til anvendelse i det foreliggende. tilfelle, uten at lovvalget antas å få noen betydning for løsningen av de problemer denne sak reiser.

Jeg legger videre til grunn at domstolene ikke har adgang til å formulere egne patentpåstander, men er henvist til enten å opprettholde et gitt patent eller å kjenne det ugyldig, dog slik at enkelte av flere patentpåstander kan kjennes ugyldige, mens patentet for øvrig opprettholdes. På den annen side kan - og må - domstolene tolke patentpåstandene. Dette er fastslått av Høyesterett i dom inntatt i Rt-1933-529, og er senere fulgt i praksis. Tolkingen må skje på grunnlag av patentpåstanden slik den objektivt fremtrer. Men påstanden må leses ut fra den innsikt en fagkyndig på området sitter inne med. Videre må påstanden gis en nærmere tolking på grunnlag av patentskriftets beskrivelse og de ledsagende tegninger.

Partene er også enige om disse utgangspunkter for vurderingen av saken. Uenigheten gjelder hvorvidt byretten og lagmannsretten i det foreliggende tilfelle har holdt seg innenfor rammen av den tillatte tolking av patentpåstanden. Det er Wiborgs syn at byretten og lagmannsretten i realiteten har formulert en ny patentpåstand ved å innføre begrensninger i patentpåstand 1 som ikke har dekning i påstandens ordlyd. Det må også erkjennes at grensen mellom den nødvendige og tillatte tolking av patentpåstanden og en innføring av nye karakteriserende trekk som i realiteten innebærer en formulering av en ny patentpåstand, er flytende og vanskelig å trekke.

Byretten har funnet fremgangsmaten slik den beskrives i patentets påstand 1, svært snau, men har opprettholdt patentet på grunnlag av det som ellers er anført i patentskriftet om fremgangsmåten, og som fagmannen også synes å kunne lese seg til av påstanden. Dette grunnlag for å opprettholde patentet har byretten presisert som følger: «... nemlig at det er et ledd i fremgangsmåten at det skal legges inn i formen en ferdig utstanset såle som dekker formens bunn, hvis sidekanter er avrundet, slik at slitesålens ytterkanter får en avrundet form. En slik såle, som skal formes ved utstansning, vil naturlig være jevntykk. Under denne forutsetning og på dette grunnlag antar man at beskrivelsen dekker lovens krav til et fremgangsmåtepatent.» Når byretten senere i dommen konkluderer med at patentet for så vidt angår påstand 1 kjennes gyldig med den forståelse som retten har lagt til grunn, oppfatter jeg dette slik at det er den siterte forståelse som det siktes til. Jeg forstår videre lagmannsretten slik at det er denne forståelse av patentpåstanden som lagmannsretten slutter seg til når den erklærer seg enig med byretten.

Jeg er enig i den forståelse som byretten og lagmannsretten

Side:719

har lagt til grunn, og jeg kan ikke se at man ved å bygge på denne forståelse av patentpåstand 1 går utover den tolking av påstanden som kan og må foretas. Jeg mener forståelsen har tilstrekkelig forankring i patentpåstanden, slik den fremtrer i patentskriftet, og i patentskriftets beskrivelse med tegninger. Således må det så vel etter påstanden som beskrivelsen være klart at det skal legges inn i formen en ferdig utstanset eller utskåret slitesåle, som skal støpes inn jevnt med fyllingens (mellomsålens) overflate. Det kan neppe være tvilsomt etter beskrivelsen og tegningene og etter formålet med den innlagte såle at den må dekke, eller i det vesentlige dekke, formens bunn. Da formen bar avrundede sidekanter, vil sålen ved vulkaniseringen få den avrundede form som byretten nevner, mer eller mindre utpreget, men i alle tilfelle en avrunding i forhold til sålens midtparti. Formålet har blant annet vært - det fremgår klart av beskrivelsen - å produsere en sko med vendtskoens uømfintlige sålekant, og det karakteristiske ved vendtskoen er nettopp at sålekanten fremtrer som avrundet. Når byretten uttaler at sålen naturlig stanses eller skjæres ut av et jevntykt materiale, mener jeg at det også er dekning for dette i beskrivelsen, idet det er nevnt at sålen stanses ut av pressede plater.

Wiborg mener at byretten, med tilslutning av lagmannsretten, også har oppstilt den begrensning i patentets rekkevidde at det bare beskytter fremgangsmåter som fører til at skoen fremkommer som fullt ferdig, slik at ytterligere bearbeiding ikke er nødvendig, en begrensning som ikke fremgår av patentpåstanden.

Det er i forbindelse med sin vurdering av oppfinnelsen at byretten uttaler at skoen fremkommer som fullt ferdig. Jeg oppfatter for min del ikke byrettens uttalelse på den måten at det her skulle ligge en begrensning av patentet. Etter min oppfatning ligger det ikke annet og mer i uttal el sen enn at følger man den patenterte fremgangsmåte, vil man som resultat få en fullt ferdig sko. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å anse resultatet som et ledd i selve den patenterte fremgangsmåte.

For øvrig er anken til Høyesterett i første rekke bygget på lagmannsrettens angivelse av oppfinnelsens grunnidé - at denne skal være skillefugens plassering slik at den under vulkaniseringsprosessen blir dekket av den innlagte slitesåle.

Lagmannsrettens uttalelse for så vidt fremkommer etter den gjennomgåelse av motholdet og fordelene ved den patenterte oppfinnelse som lagmannsretten foretar med sikte på så vel patentets påstand 1 som dets påstand 2. Det er klart at påstand 2, apparatpatentet, bygger på den av lagmannsretten angitte grunnidé. Dersom skillefugens plassering skal være et vilkår også etter påstand 1, vil fremgangsmåtepatentet bare omfatte fremgangsmåter under anvendelse av den ved påstand 2 patenterte støpeform. Jeg kan ikke anta at dette har vært lagmannsrettens mening. Under den følgende drøftelse av Wiborgs innsigelser mot fremgangsmåtepatentet erklærer lagmannsretten seg uten reservasjon enig i den forståelse byretten har lagt til grunn, og

Side:720

konkluderer med at patentet opprettholdes både som fremgangsmåtepatent og som apparatpatent, idet lagmannsretten, som byretten, finner at patent nr. 91.008, som altså omfatter begge påstander, representerer en ny oppfinnelse av tilstrekkelig oppfinnerhøyde. På denne bakgrunn er det vanskelig å skjønne at lagmannsretten skal ha foretatt begrensninger i påstand 1 utover den forståelse byretten har lagt til grunn.

Under enhver omstendighet kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å innfortolke en bestemt plassering av skillefugen i påstand 1. Skillefugens plassering er - som nevnt - det avgjørende trekk etter påstand 2, som gjelder en form for anvendelse av den i påstand 1 beskrevne fremgangsmåte. Påstand 1 sier intet om skillefugen. Riktignok må skillefugen, dersom delte former anvendes, anbringes slik at den under vulkaniseringsprosessen blir dekket. Men påstand 1 kan - etter min mening - ikke anses begrenses til å gjelde anvendelse av delte vulkaniseringsformer. Verken påstanden eller beskrivelsen utelukker anvendelsen av udelte former, hvor spørsmålet om skillefuge ikke oppstår. En annen sak er at delte former gir det beste resultat, idet man, så vidt jeg forstår, for å få den ferdige sko ut av en udelt form må gi avkall på den innsnevring av formen som gir også mellomsålens øvre kant en avrundet form.

Når det ikke er en forutsetning etter påstand 1 at det anvendes delte former, eller delte former med den plassering av skillefugen som er patentert ved påstand 2, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om man ved innfortolkning av en slik forutsetning ville være utenfor rammen av den tillatte tolking av en patentpåstand.

Byrettens og lagmannsrettens vurdering, at den i påstand 1 beskrevne fremgangsmåte - med det av byretten presiserte innhold - representerer en ny oppfinnelse med tilstrekkelig oppfinnerhøyde, finner jeg ikke grunnlag for å fravike. Så vel byretten som lagmannsretten har vært satt med sakkyndige domsmenn. Wiborg har ikke støttet seg til partssakkyndige i sitt angrep på dommen, og har ikke begjært sakkyndige oppnevnt for Høyesterett.

Jeg finner at den ankende part bør betale saksomkostninger for Høyesterett med kr. 10.000,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler firma L. Th. Wiborg til Industriewerke Lemm & Co. G.m.b.H. 10.000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Stabel og Eckhoff: Likeså.

Side:721

Av byrettens dom (byrettsdommer Finn Thune med patentkyndige domsmenn Knut G. Gløersen og Olav Holm): - - -

Patentert er således en fremgangsmåte for påstøpning eventuelt vulkanisering av en slitesåle ved hjelp av en nærmere beskrevet form, samt en form til bruk ved nevnte fremgangsmåte.

Patentskriftet inneholder bl.a. en redegjørelse for teknikkens angivelige stand og det er til belysning av denne referert til tidligere kjente metoder for påsetning av forvulkaniserte slitesåler og de svakheter som angivelig hefter ved disse metoder. To av disse metoder angår fremgangsmåter som på vesentlige punkter adskiller seg fra den patenterte fremgangsmåte. Den ene angår således påsetning gjennom en vulkaniseringsprosess av ferdig forarbeidede, hule såler, men den andre angår en metode for påklebing eller liming av såler ved hjelp av en ettergivende membran som presser sålen mot skoen. Begge metoder ligger såpass fjernt fra den patenterte fremgangsmåte at retten har funnet det unødvendig å referere disse nærmere.

Om den tredje metode, fremgangsmåte og svakheter er det anført flg.:

«Forbindelsen mellom ikke eller bare forvulkaniserte gummisåler og overlær, som er trukket over en lest og som er påsydd en bind- eller dekk-såle, foregår etter kjente fremgangsmåter ved hjelp av opphetede former som består av en opphetet bunn- eller såle-plate, en ramme som svarer til fasongen og konturene på den såle som skal pålegges, samt av en klemmeinnretning for sålen og lesten. Lesten settes inn i hengselforbindelsen, og slitesålen, som er utstanset ca. 1 cm større enn det som svarer til dens endelig størrelse, legges med rammen fjernet på bunnplaten. Derpå anbringes rammen på slite-sålen, som i passende føringer holdes på plass i forhold til bunnplaten hvorpå det i rammen, hvis underside er lukket av slitesålen, anbringes en mellomsåle, resp. en tilsvarende u- eller bare forvulkanisert blanding, f.eks. en svampgummiblanding. Formen lukkes derpå ved å spenne lesten med påtrukket overlær og bindsåle fast, hvorved rammen oventil blir tettet av overlæret og vulkaniseringen finner sted.

Denne kjente fremgangsmåte har imidlertid den mangel at den på sett og vis som tetning mellom såleplate og ramme innlagte slitesåle, som på alle sider rager ut over rammen, etterpå må beskjæres for alle fremspringende deler så den blir svarende til den overliggende, i formen tildannede mellomsåle. Den kjente fremgangsmåte betinger således tillegg i arbeidsforløp, -tid og omkostninger og gir dessuten avfall som bare kan brukes som regenereringsgummi, idet vulkaniseringen allerede er blitt fullført. Men først og fremst forårsaker beskjæringen av slitesålen at også den forsterkede randstruktur av den som oftest av svampgummiblanding bestående mellomsåle går tapt, i det minste i forbindelsesplanet mellom de to såledeler. Herved er det fare for at slitesålen kan løsne fra mellomsålen da denne er mere ømfintlig for mekaniske påkjenninger. Blir på den annen side slitesålen beskåret for lite, så er det fare for at den kan rives av eller sparkes løs. Dessuten får man under fremstillingen av skotøyet et betraktelig avfall på grunn av feilaktig beskjæring.

En videre mangel ved den kjente utførelse består i at det ikke er mulig i noen vesentlig grad å avvike fra den i tverrsnitt skarpkantede

Side:722

sålefasong som fremkommer på grunn av den plane slitesåle og den som regel loddrett fra denne oppstigende kant på mellomsålen. Denne fasong er i seg selv tilstrekkelig til at sålen kan skades. Det er f.eks. således ikke mulig å etterligne kjente og spesielle skofasonger, f.eks. vendtsko, som fremstilles på en helt annen måte ved at en meget tynn såle og et meget tynt overlær syes sammen på vrangen (dvs. med vrangsiden av stoffet vendt utover) og derpå vrengt, hvorved sluttproduktet får en avrundet sålekant. For å utføre en slik etterligning av vendtskotøy, ved en ikke til vrengning egnet sko på gummigrunnlag - dvs. med en til vrengning for stiv såle og et like så lite egnet, eventuelt med pynt og hælkappe forsynt overlær - ville det være nødvendig å fremstille en spesiell formsåle, hvilket ville øke omkostningene ved fremstillingen betraktelig. Og hvis en ved etterbearbeiding ønsket å gi den foran beskrevne sko en avrundet sålekant, så vil denne bearbeiding, f.eks. fresing, fordyre produktet. Herved ville dessuten mellomsålens sterke randfuge, som dannes ved vulkaniseringen, bli skadet og skoens holdbarhet betraktelig svekket. Dessuten ville det være påkrevet med ytterligere bearbeiding av sålens randparti ved anbringelsen av et overtrekk, f.eks. et lakksjikt, på dette for å gjøre skoens utseende tiltalende og for å beskytte den mot fuktighet.»

Formen som anvendes for denne metode er i patentskriftet illustrert ved en tegning benevnt fig. 1. Tegningen viser en delt form bestående av en helt flat bunnplate og en ramme. Sålen som skal påsettes ligger mellom bunnplate og ramme og slik at den strekker seg noe utenfor den innvendige rammekant. Rammen har rette sidekanter.

Motsvarende er den form som skal brukes ved påstøpning etter den patenterte fremgangsmåte illustrert ved tegning benevnt fig. 2. Denne tegning viser også en delt form bestående av en bunnplate og en ramme. Bunnplaten har her en forhøyning og rammen har avrundede sider som slutter inn til forhøyningen i bunnplaten slik at disse sammen danner formens bunn. Formen har ellers avrundede sider. På bunnen av denne skålformede form er den utstansede slitesåle inntegnet.

Fremgangsmåten ved bruken av de to former er ellers den samme. Man fyller formen med støpe- og/eller fyllmasse og lukker den med skoen, slik at bindsålen danner lokket på formen.

Om oppfinnelsens siktepunkt, hva denne går ut på, og dens fordeler er anført flg.:

«Oppfinnelsen tar sikte på en forenkling som muliggjør at vendtskoens uømfintlige sålekant også kan fremstilles ved vulkanisering og at beskjæringen kan unngås.

Oppfinnelsen går ut på at innersiden av vulkaniseringsformen, f.eks. rammen, i området for sålekanten gis en avrunding slik at sålekanten jevnt og uten trinn går over i bunnplatens overside.

I dette tilfelle kan slitesålen utskjæres resp. utstanses i en størrelse som svarer til dens endelige form. Erfaring har vist at faren for sideforskyvning resp. for en usymmetrisk stilling av slitesålen i den av bunnplate og ramme dannede form ikke er tilstede. Gjentatte forsøk har tvert imot godtgjort at når slitesålen legges inn så vil den som følge av formens avrunding sentrere seg selv. Den vesentligste fordel ved fremstillingen ligger imidlertid i at ved bruken av.formen etter oppfinnelsen

Side:723

er det ikke påkrevet å etterarbeide den i riktig størrelse utstansede slitesåle. Skoen kommer helt ferdig ut av formen og trenger ingen ytterligere bearbeiding. Det er også en meget stor fordel at slitesålen, som tidligere hadde lett for å løsne fra mellomsålen ikke mere kan gjøre dette, fordi den ved utstansingen frembrakte sidekant på slitesålen ved vulkanisering blir forankret i mellomsålen. Herved oppnår man også at den forbedrede struktur av svampgummisålens randparti ikke delvis og på enkelte steder blir beskadiget på grunn av den nødvendige beskjæring, idet en etterbearbeiding ikke er påkrevet.

Mens den foran nevnte, på en annen fremstillingsmåte beroende vendtskoform bare kan brukes for dette meget lette skotøy, så er det nå mulig å bruke denne form for skotøy med tykkere og mere motstandsdyktig såle, og endog for sådant skotøy som har en utpreget hæl. Mens det hittil kjente vendtskotøy bare kunne brukes som rene hussko fordi det er så ømfintlig mot fuktighet, så kan det etter oppfinnelsen fremstilles en tilsvarende vanntett sko.»

Retten skal innledningsvis bemerke at den produksjonsmetode som ligger til grunn for det omstridte patent bød på flere fordeler sett i forhold til flere av de inntil da anvendte metoder. Den var produksjons- og materialbesparende og ga uten nærmere etterarbeide skotøyet et tiltalende og fordelaktig utseende. Spesielt gjelder dette for det lettere skotøy med forholdsvis tynn såle av vendttypen. Dette er forsåvidt også innrømmet av saksøkerens partsrepresentant, grosserer Wiborg, som i sin partsforklaring umiddelbart medga at det blant konkurrentene var en alminnelig oppfatning at saksøktes metode for fremstilling av sko med innfelt såle ga et meget vellykket produkt.

De innsigelser saksøkeren har reist angår da heller ikke den kvalitet som er oppnådd gjennom den benyttede metode - den er jo også blitt etterlignet av konkurrentene. Innsigelsene angår i alt vesentlig spørsmålet om den patenterte fremgangsmåte, slik som den er karakterisert i patentskriftet, kan ansees som ny og representerende tilstrekkelig oppfinnelseshøyde.

Subsidiært hevdes det at den patenterte fremgangsmåte ikke har fått en tilstrekkelig avgrenset karakteristikk i patentpåstandens punkt 1. I så henseende hevdes det at man har utelatt av karakteristikken en nærmere beskrivelse av den slitesåle som skal legges inn i formen - at denne skal være jevntykk og ha en slik form at den dekker formens bunn (skillefuger). Videre hevdes det at det er en feil at patentpåstanden ikke beskriver en virkelig fremgangsmåte, men bare gir anvisning på bruk av en form. En slik fremgangsmåtebeskrivelse dekker ikke lovens krav til et fremgangsmåtepatent med den omfattende beskyttelse et slikt patent får.

Retten er enig i at fremgangsmåten slik den beskrives i patentet er svært snau og at den etter sin ordlyd også kan passe på den som ligger til grunn for fremgangsmåten etter norsk patent 56.503 tilsvarende tysk patent 595.640 og fransk patent 1.016.468. Det eneste som her adskiller er at det beskrives en form med avrundede sider - metoden synes ellers å være den samme. En må også være enig i at det er påfallende at Patentstyret bare har anført norsk patent nr. 53.603 som motholdsmateriale. Dette patent er lite relevant. Det er i det hele meget som taler for at

Side:724

granskingen ikke har vært omfattende nok. Det er ellers uforståelig at f.eks. norsk patent 56.503 ikke er nevnt som motholdsmateriale. Det er videre grunn til å anta at om dette patent hadde vært motholdt så ville det også blitt forlangt at det skulle vært gitt en mere utførlig beskrivelse av fremgangsmåten i påstand 1.

Når retten likevel under sterk tvil finner å kunne opprettholde patentet som fremgangsmåtepatent skjer dette på grunnlag av det som ellers er anført i patentskriftet om fremgangsmåten og som fagmannen i alle tilfelle også synes å kunne lese seg til av påstanden, nemlig at det er et ledd i fremgangsmåten at det skal legges inn i formen en ferdig utstanset såle som dekker formens bunn, hvis sidekanter er avrundet, slik at slitesålens ytterkanter får en avrundet form. En slik såle, som skal formes ved utstansning, vil naturlig være jevntykk. Under denne forutsetning og på dette grunnlag antar man at beskrivelsen dekker lovens krav til et fremgangsmåtepatent.

Det er ellers kjent fra praksis at det er adgang til å fortolke en patentpåstand på bakgrunn av det som ellers er anført i beskrivelsen, jfr. Bryn 67-68. Resultatet av en slik fortolkning må da på den annen side bli at patentets rekkevidde begrenses overensstemmende med den skjedde tolkning - hvilket igjen kan få betydning når det gjelder spørsmålet om patentinngrep.

En kan ellers ikke se at det er noen feil at det er gitt patent på en fremgangsmåte, hvor det vesentligste og mest karakteristiske ved denne er at det skal anvendes en nærmere beskrevet form. Det dreier seg jo her om en prosess med støpning etter en ellers kjent metode, hvor det er nødvendig å anvende former, men hvor det spesielle resultat oppnåes gjennom de spesielle egenskaper ved den form som anvendes. Hvis bruken av denne spesielle form er nødvendig for resultatet - og det produkt som derved fremkommer, patentrettslig sett, må ansees som en nyhet av tilstrekkelig oppfinnelseshøyde, så kan det neppe være feil å gi patent på fremgangsmåten, i alt vesentlig karakterisert ved bruken av den beskrevne form.

Avgjørende for sakens utfall må således være om den beskrevne fremgangsmåte representerer en nyhet av tilstrekkelig oppfinnelseshøyde.

Skotøy av gummi og/eller forsynt med gummisåler var kjent lenge før patentet ble uttatt og gjennom årenes løp var det selvsagt funnet frem til en rekke forskjellige metoder for støpning av skotøy og såler, samt for befestigelsen av sålen. Det vil derfor være naturlig om man i den fremgangsmåte som er beskrevet i patentet vil kunne gjenfinne trekk som har vært beskrevet i tidligere patenter og som saksøkte har nyttet i sin fremgangsmåte. De fleste oppfinnelser bygger på erfaringer teknikken etter hvert har innvunnet og graden av nyhet og oppfinnelseshøyde vil derfor ofte måtte vurderes på bakgrunn av det produkt det har lykkes oppfinneren å fremstille ved sin spesielle metode. En er forsåvidt enig med saksøkte i at nyhet ikke kan utelukkes, selv om man ved et mosaikkarbeide, grunnet på en etterfølgende granskning av tidligere kjente patenter, kan påvise at de enkelte trekk i fremgangsmåten hver for seg er kjente. Et slikt mosaikkarbeide kan ofte innebære en oppfinnerisk innsats, jfr. Bryn side 71-72.

Side:725

Når det gjelder støpning gjennom vulkanisering så må denne foretas i former og det sier seg da selv at man ved en etterfølgende granskning lett vil kunne finne tidligere kjente former som av utseende ligner den som patentet gir anvisning på. Men hvis disse former brukes på en ny måte, til et nytt produkt, med nye egenskaper, så kan de gamle kjente former ikke uten videre ansees nyhetshindrende. Avgjørende må være hvorvidt fagmannen etter teknikkens stand på oppfinnelsestiden kunne tenke seg formen anvendt på denne spesielle måte og med det resultat som oppnås. Vurderingen av dette spørsmål er vanskelig, men en viss veiledning får man dog i det faktum at fagmannen tross sitt kjennskap til formen likevel ikke har anvendt denne på en slik måte og til et slikt produkt som patentet beskriver. En må her også ta i betraktning at det gjelder en industri med store og kapitalsterke selskaper som forutsetningsvis har tekniske staber som til enhver tid er på jakt etter nye metoder for lettelser i og forbedringer av produksjonen.

I det foreliggende tilfelle har oppgaven vært å fremstille en sko med bindsåle, mellomsåle og slitesåle i en prosess, som har vendtskoens uømfintlige sålekant, hvorved mellomsålen formes under prosessen og sammensmeltes med bindsåle og slitesåle på en slik måte at slitesålen fremkommer glatt med fyllingens overflate, og hvor forarbeidelsen av slitesålen innskrenkes mest mulig og etterarbeider unngåes, slik at skoen kommer frem fullt ferdig - og også slik at slitesålen forankres fast i mellomsålen slik at faren for at denne skal løsne under bruk elimineres.

Såvidt forståes har en slik prosess ikke tidligere vært gjennomført i praksis med det resultat at man får et fullt ferdig og tiltalende produkt.

Resultatet synes i seg selv å bære bud om at man her står overfor en ny oppfinnelse av tilstrekkelig oppfinnelseshøyde.

Ser man da på det motholdsmateriale i form av tidligere kjente patenter som saksøkeren har fremlagt, så vil en vesentlig del av dette måtte settes ut av betraktning som nyhetshindrende alene av den grunn at patentene bygger på andre forutsetninger m.h.t. forarbeidelse og materialer. Således synes ikke de patenter som angår påsetning av fullt ferdig bearbeidede slitesåler å kunne ansees nyhetshindrende, selv om det til disse fremgangsmåter er anvendt former som ligner dem som er beskrevet i patentet. Den fullt ferdig bearbeidede slitesåle må i tilfelle støpes i en egen prosess. Denne prosess representerer da en mer komplisert og dyrere fremstillingmåte enn patentets, hvor forarbeidelsen av slitesålen kan foregå gjennom utstansning av plater.

En antar således at U.S.A. patent nr. 927.287 som forutsetter en prefabrikert såle ikke kan ansees nyhetshindrende selv om det for påsetningen er anvendt en form med avrundede sidekanter.

Heller ikke engelsk patent nr. 556.281 som også viser en avrundet støpeform og som angår reparasjon av skotøy ved påsetting av ny såle eller flik kan ansees nyhetshindrende. Det angår løsningen av et helt annet problem enn i patentet, hvor det forutsettes samtidig støpning av mellomsåle og innbakning av slitesålen i støpemassen.

U.S.A. patent nr. 1.838.540 angår støpning av kalosjer i en prosess uten mellomsåle, og løser ikke det spesielle problem som har vært oppgaven for det norske patent.

Selv om det ved de her nevnte patenter er anvendt en avrundet

Side:726

såleform så løser således disse patenter ikke det problem som patentet har stillet seg som oppgave og det kan ikke antas at de viste former gir fagmannen noen veiledning til løsning av det omstridte patents problem.

Anderledes stiller saken seg når det angår motholdsmateriale som refererer seg til patenter som viser innbakning av slitesåle. Her er forholdet adskillig mer tvilsomt.

Fransk patent 1.016.468 av 19/4 1950, viser således en form som i meget kan ligne patentets. Det dreier seg imidlertid om støpning av en såle med rette sidekanter hvor slitesålen forankres i en masse av gummi som slutter seg til slitesålen på alle sider av denne og slik at det blir en kant på hver side som sammen med slitesålen danner sålens sliteflate. Det synes som om forutsetningen etter dette patent er at gummien, som skal inneslutte sålen, må være massiv og at den ikke kan fremstilles av skumgummi, dersom holdbarhet skal kunne oppnåes. I motsatt fall vil man få en såle med en indre slitesterk såle og ytterkanter av svakere materiale. Dette vil utgjøre en betenkelig svakhet ved sålen fordi det nettopp er sålens kanter som er utsatt for størst slitasje. Riktignok er det så at fremgangsmåten etter det omstridte patent ikke er begrenset til en mellomsåle av skumgummi. Påstanden nevner bare skumgummi som et eksempel. Men at det til fremstillingen kan anvendes skumgummi gir denne fremstillingsmåte et fortrinn fremfor den franske, idet skotøyet derved kan gjøres lettere og gis et nettere utseende mere i likhet med vendtskoens karakteristiske form. Produktet blir et annet og blir et for særegne formål bedre egnet produkt enn det franske med den relativt tunge massive såle.

Også fransk patent 1.037.575 angår fremstilling av en lignende sko med tilsvarende innfelling og svakheter.

Engelsk patent 714. 241 angår påstøpning av gummisåle med skrå vegger og det foregår ingen innbakning av en særskilt såle.

Saksøktes tidligere tyske patent nr. 595. 640, som svarer til norsk patent 56.503, viser bl.a. former (fig. 3-7) for støpning av såler hvor det i bunnen av formen kan nedlegges en slitesåle og hvorved det ved støpning kan fremstilles en såle bestående av bindsåle, mellomsåle og slitesåle og hvor slitesålen forsåvidt forankres i og forbinder seg med mellomsålen. Formen har imidlertid ikke de karakteristiske runde sider som er angitt i det omstridte patent. Ifølge saksøkte led disse former av den svakhet at det i praksis viste seg vanskelig å oppnå tilstrekkelig tetning mellom slitesålen og formen. Den flytende gummimasse som skulle danne mellomsålen hadde derfor lett for å trenge inn mellom slitesålen og formen. Såvidt en har forstått har firmaet av denne grunn ikke anvendt disse spesielle former under sin produksjon, men i stedet anvendt en annen i det gamle patent angitt form, som i det vesentligste svarer til den som er vist på fig. 1 i det omstridte patentskrift, til illustrasjon av tidligere kjent fremgangsmåte - og som nødvendiggjorde etterbeskjæring.

Det forhold at man ikke har anvendt formene iflg. fig. 3-7 er uten betydning ved bedømmelsen av deres eventuelle nyhetshindrende karakter. Men da formene slik de er vist på tegningene etter alt å dømme har slik svakhet som påberopt av saksøkte - en svakhet som først ble eliminert da man kom frem til å fremstille former med avrundede sider, synes

Side:727

heller ikke disse former å kunne ansees som nyhetshindrende. Det må ansees som et uttrykk for oppfinnerisk virksomhet at man fant frem til en formkonstruksjon som kunne avbøte svakhetene. I seg selv er det kanskje intet stort sprang å utføre former i en noe annen konstruksjon, men det oppfinneriske ligger i at man har sett de muligheter en slik konstruksjon ga for å fremstille et fullt ferdig produkt som ikke trengte til videre bearbeidelse.

Det at det i det tyske patent nr. 595.640 også gis anvisning på at sidene i formen kan gjøres skrå og forsynes med ornament gir etter rettens mening ikke fagmannen noen veiledning om at det også kan brukes former med avrundede sider. Det kan heller ikke av dette sluttes at man derved vil oppnå et produkt med slitesålen nedstøpt glatt med fyllingens overflate, samtidig som slitesålens ytterkanter blir avrundet. Herved oppnås at etterarbeide unngås og man får samtidig en sikker og slitesterk forankring av slitesålen, også i forbindelsen mellom slitesålens ytterkanter og fyllingen. Hvis dette hadde vært en naturlig slutning er det vel grunn til å anta at ikke bare firmaet selv, men også andre konkurrenter, ville utnyttet dette. Det gamle patent var jo falt i det fri flere år før det nye patent ble uttatt. Produktet etter den nye fremgangsmåte må karakteriseres som nytt og ikke kjent før det omstridte patent ble uttatt. En viser igjen til den foran refererte uttalelse fra grosserer Wiborg.

Slik retten ser saken kan det påberopte motholdsmateriale ikke anses som nyhetshindrende, dog således at man har vært i adskillig tvil for så vidt angår fransk patent 1.016.468 og tysk patent 595.640.

Videre antar en at oppfinnelsen representerer en tilstrekkelig oppfinnerisk innsats. Det at man har sett og utnyttet de muligheter den avrundede form ga for et produkt med nye og verdifulle egenskaper representerer en såpass stor innsats på det tekniske område at man har et rimelig krav på patentbeskyttelse.

Patentpåstandens punkt 2 viser en form til bruk ved den under post 1 beskrevne fremgangsmåte. Det dreier seg om en delt form bestående av et rammeparti med avrundede sidekanter og et bunnparti. Det særegne ved formen er ellers at rammepartiet er ført frem slik at dette sammen med bunnpartiet danner formens bunnflate. Derved kommer skillefugene mellom ramme og bunnparti under den innlagte slitesåle som således kommer til å dekke skillefugene og hvorved det hindres at den flytende gummimasse trenger seg inn i skillefugene. Oppfinnelsen muliggjør at man kan bruke en således delt form for den patenterte fremgangsmåte, hvilket igjen får betydning når man skal ta den ferdigstøpte sko ut av formen. Det må antas at formen slik den er beskrevet representerer en nyskapning av tilstrekkelig oppfinnerisk høyde.

Saksøkte vil således måtte bli å frifinne, idet patentet ansees gyldig med den forståelse retten har lagt til grunn. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jens Fagereng og lagdommerne Henry Østlid og Arne Jahren med patentkyndige domsmenn, sivilingeniør, forsker K. E. Mjåset og sivilingeniør Julius Nicolaysen jr.).

- - -

Den ankende part hevder at byretten åpenbart har basert sin

Side:728

gjørelse på at den «egentlige oppfinnelse» som patentet er forutsatt å dekke er langt snevrere enn det som er kommet til uttrykk i patentpåstand 1. Byretten har nemlig anført at Lemm må bli å frifinne, «idet patentet ansees gyldig med den forståelse retten har lagt til grunn». Denne begrensede gyldighet av patentet representerer en vesentlig innskrenkning i patentets beskyttelsesområde. Byretten har nemlig funnet å måtte foreta følgende begrensninger i patentets gyldighetsområde:

For det første skal det som et ledd i fremgangsmåten ved fremstillingen av skoene legges inn i formen en ferdig utstanset slitesåle av jevntykt materiale.

For det annet må denne slitesåle være så stor at den dekker formens bunn.

For det tredje er det et krav at slitesålens ytterkant får en avrundet form, idet slitesålen forutsettes å strekke seg oppover formens buete sidekant, slik at den ytre del av sålen bøyes oppover.

For det fjerde har byretten ansett patentet bare å beskytte en fremgangsmåte som i sitt resultat fører til at skoen kommer fiks ferdig fra formen slik at etterarbeid unngåes.

Den ankende part hevder at det er feil rettsanvendelse, når byretten har funnet at patentet kan opprettholdes som gyldig med en så begrenset rekkevidde. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det er på det rene at det er bestemmelsene i patentloven av 2. juli 1910 som skal legges til grunn for avgjørelsen av ankesaken.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det er påfallende at Patentstyret bare har anført patent nr. 53.603 som motholdsmateriale. Men på grunnlag av de opplysninger som foreligger i ankesaken har lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunnlag for å slutte at granskingen ikke har vært omfattende nok.

Lagmannsretten har nøye gjennomgått det motholdsmateriale som er påberopt av partene. På grunnlag av denne gjennomgåelse finner retten i det vesentlige å kunne slutte seg til det byretten har anført om at de påberopte, tidligere kjente patenter ikke er nyhetshindrende overfor det omtvistede norske patent.

Hva angår fransk patent nr. 1.016.468 og tysk patent nr. 595.640 som er spesielt omhandlet i byrettens dom og som har vært spesielt nevnt i prosedyren for lagmannsretten, bemerkes:

Fransk patent nr. 1016.468 viser en form som er beslektet med det omtvistede patent. Som fremholdt av byretten blir imidlertid produktet etter det omtvistede patent et annet og for særegne formål bedre egnet produkt enn det franske med den relativt tunge, massive såle.

Lemms tidligere tyske patent 595.640 av 10/3 1932 angår fremgangsmåte og anordning for fremstilling av skotøy med gummisåle. Dette patent var falt i det frie flere år før det omtvistede patent ble uttatt. Som påvist av byretten gir den omstendighet at dette patent bl.a. gir anvisning på at sidene i formen kan gjøres skrå, ikke fagmannen veiledning om at det også kan brukes former med avrundede sider. Heller ikke kan man av dette slutte at man vil oppnå et produkt med slitesålen nedstøpt glatt med fyllingens overflate, samtidig som slitesålens ytterkanter blir avrundet. Dersom man av det nevnte tyske patent hadde kunnet

Side:729

slutte at etterarbeide med skoen kunne unngåes og at man samtidig fikk en sikker og slitesterk forankring av slitesålen, ville det vært naturlig at ikke bare firmaet selv, men også konkurrenter ville utnyttet denne mulighet.

Lagmannsretten finner etter dette at verken fransk patent nr. 1.016.468 eller tysk patent nr. 595.640 er nyhetshindrende for det omtvistede patent.

Problemet med å unngå at det ved vulkanisering av en flerskiktsåle med porøs mellomsåle skulle skje en utpressing av skumgummimassen som sto under trykk, var kjent innenfor skotøyindustrien lenge før det omtvistede patent ble anmeldt. Men problemet var ikke løst på en teknisk og økonomisk forsvarlig måte før ved det omtvistede patent, hvis grunnidé er at skillefugen legges under slitesålen og dermed tildekkes av slitesålen under vulkaniseringen, hvorved det fremstilles et fullt ferdig produkt, som ikke trenger til videre bearbeiding. At dette representerer en teknisk prestasjon og nyskapning for skotøyindustrien, som man ikke kunne regne med hos gjennomsnittsfagmannen, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. At oppfinnelsen også fyller et behov for skoproduksjonen idag viser den store økonomiske suksess som oppfinnelsen har hatt.

En vesentlig anførsel fra den ankende parts side mot den påankede dom er at byretten har basert sin avgjørelse på at den «egentlige oppfinnelse» patentet er forutsatt å dekke er langt snevrere enn det som er kommet til uttrykk i patentpåstand 1. Denne begrensede gyldighet representerer en vesentlig innskrenkning i patentets beskyttelsesområde. Den ankende part hevder videre at det er feil rettsanvendelse når byretten har funnet at patentet kan opprettholdes som gyldig med en så begrenset rekkevidde. Derved har byretten i realiteten utformet nye påstander, hvilket domstolene ikke har adgang til etter norsk rett. En korrekt rettsanvendelse skulle ført til at patentet var blitt kjent ugyldig, hevder den ankende part.

Lagmannsretten er ikke enig i at byrettens dom medfører en vesentlig innskrenkning i patentets beskyttelsesområde. Byretten har tolket patentpåstandene overensstemmende med gjeldende regier for tolking av patenter og på grunnlag herav kommet til det resultat at patentet må opprettholdes både som fremgangsmåtepatent og som apparatpatent (patent på vulkaniseringsform).

Lagmannsretten er enig med byretten i at patent 91.008 representerer en ny oppfinnelse av tilstrekkelig oppfinnerisk høyde og tiltrer for så vidt byrettens domsgrunner.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det ikke er noen feil at det er gitt fremgangsmåtepatent. Retten slutter seg i det vesentlige til det byretten har anført om dette.

Etter en samlet vurdering av det bevismateriale som er fremlagt for lagmannsretten, finner retten ikke grunn til å fravike det skjønn som Patentstyret har avgitt ved å tilstå ankemotparten patent 91.008 omfattende såvel fremgangsmåte som form til påstøpning og eventuelt vulkanisering av såle på skotøy. - - -