Rt-1971-780

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-06-22
Publisert:	Rt-1971-780
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107/1971
Parter:	Ålesund kommune (advokat Hallvard Austlid - til prøve) mot Aslak Aase m.fl. (høyesterettsadvokat Anton J. Rønneberg).
Forfatter:	Gundersen, Bendiksby, Heiberg, Bølviken, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, §4, Prisloven (1953) §24, §46, Bygningsloven (1965) §46, Bygningsloven (1965)

Dommer Gundersen: I tiden fra desember 1968 til januar 1970 ble det mellom en rekke grunneiere (ankemotpartene i denne sak) og Ålesund kommune inngått avtaler om overdragelse til kommunen av grunnarealer i Åse-Furmyr-området. For dette området forelå det da en reguleringsplan som var vedtatt av de kommunale myndigheter, men som ennå ikke var stadfestet av departementet. Slik stadfestelse ble gitt 31. desember 1970.

I samtlige avtaler ble det tatt inn en klausul som lød slik:

«Erstatning for de arealer som overdras kommunen, fastsettes ved skjønn etter skjønnslovens §4. Fastsettelsen skjer etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler. Kommunen rekvirerer skjønnet - dette skal skje senest innen 31. desember 1969. Utgiftene til eventuelt overskjønn avgjøres i samsvar med skjønnslovens regler.»

Skjønn ble så avholdt 22. april 1970 ved Ålesund byrett med hjelpedommer Einar Rege som rettsformann.

Både grunneierne og kommunen forlangte overskjønn. Dette ble avholdt ved Ålesund byrett 16. november 1970 og følgende dager med byfogd John Parr som rettsformann.

Ved underskjønnet ble erstatningen for de grunnstykker som ligger ovenfor Sjøgata satt til kr. 15 pr. m2 og for grunnstykkene nedenfor denne gate til kr. 16 pr. m2. Ved overskjønnet ble grunnstykkene ovenfor Sjøgata verdsatt til priser som varierer mellom kr. 16 og kr. 17,50, mens arealene nedenfor gata ble satt til kr. 18,50 pr. m2. Ved begge skjønn ble grunneierne tilkjent saksomkostninger. Om sakens innhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg for øvrig til rettsbøkene for de to skjønn.

Ålesund kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett. Det er etter kommunens mening gjort feil under saksbehandlingen som må lede til at skjønnet oppheves. På to vesentlige punkter, hevdes det, er skjønnsgrunnene så uklare og ufullstendige at det ikke kan ses om retten har overveid de tvistespørsmål som ble forelagt for den, og om riktige rettslige og faktiske synspunkter er lagt til grunn for avgjørelsen, jfr. skjønnslovens §28 første ledd. Kort gjengitt er ankegrunnene:

1) Kommunen fremla for retten et fyldig materiale til belysning av det pristakstnivå som hadde dannet seg i Åse-Furmyr-området,

Side:781

jfr. §5 i prisforskrifter av 28. februar 1969. Det ble blant annet lagt fram to kart. Det ene var et reguleringskart som viste den daværende bebyggelse og de veier som fantes i området. På kartet var dessuten vann- og kloakkledninger inntegnet. Det annet kart gav en oversikt over det samme område med inntegning av pristakster over en lang rekke grunnstykker - dette var takster fra de senere år, og kartet, sammenholdt med reguleringskartet, gav et godt bilde både av de takserte eiendommers beliggenhet, beskaffenhet og aktuelle anvendelsesmuligheter. Det ble dessuten lagt fram 4 utskrifter av kommunens takstprotokoll som gjaldt eiendommer i nærheten av og til dels umiddelbart ved siden av de arealer som nå skulle verdsettes, og hvor vei, vann og kloakk var ført fram. Disse fire pristakster gjaldt eiendommer som gav det nærmeste sammenligningsgrunnlag, og det var lett å ta dem ut på kartene og finne dem i terrenget under befaringen. For kommunen fremtrer det som uforklarlig at overskjønnsretten har svevet i uvisshet om hvorvidt de tidligere pristakster gjaldt «råmark» eller om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - de gjaldt eiendommer som hadde tilleggsverdier i form av vei, vann og kloakk. Og det må være en ytterligere feil ved saksbehandlingen når retten søker å fri seg fra denne uvisshet ved en bevisbyrdebetraktning, for deretter å legge til grunn at de tidligere pristakster i området i det vesentlige gjelder råmark.

2) Det ble fra grunneiernes prosessfullmektiger under overskjønnet hevdet at flere av de arealer som skulle verdsettes, lå til refusjonsfrie veier, og at dette var en fordel som måtte komme til uttrykk i grunnerstatningene, jfr. referatet av advokatene Rønnebergs og Rørstads anførsler. Disse anførsler ble bestridt fra kommunens side. Det ble gjort gjeldende at det ville måtte betales veirefusjon for alle de arealer som skjønnet gjaldt - for arealene langs Sjøgata i samsvar med den inngåtte avtale med grunneierne og for de øvrige arealer i samsvar med bygningslovens regler. Kommunen hevder at det ikke av skjønnsgrunnene kan ses hvilket standpunkt overskjønnsretten har tatt til dette tvistepunkt. Også dette er en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, jfr. skjønnslovens §28.

Subsidiært hevdes under dette punkt at dersom det kan antas at retten her har tatt standpunkt, ligger det nærmest å tro at den har akseptert grunneiernes oppfatning. Da er rettsanvendelsen uriktig, og anken retter seg mot denne.

Som det fremgår av det jeg har nevnt, gjelder anken bare omsetningsverdien av tomtene, ikke sommerfjøs, løe og annet som skjønnet har gitt erstatning for. På Olinga Kristiansens eiendom (takstnr. 9) står det en løe. For denne og ett mål av tomten er erstatningen fastsatt etter bruksverdien, mens resten av tomten er taksert etter omsetningsverdien. Anken gjelder bare denne siste del av tomten, hvilket kommunen har gitt uttrykk for i påstanden.

Opprinnelig hadde kommunen også anket for så vidt angår

Side:782

skjønnets fastsettelse av grensen mellom landgrunn og sjøgrunn. Dette ankepunkt vedrørte Mikal Tøsse og Hans Muldal (takstnr. 6 og 7). Under ankeforberedelsen ble imidlertid kommunen og de to ankemotparter enige om at kote O skal regnes som grenselinje, og prosessfullmektigene har i et felles prosesskrift av 6. og 8. mars 1971 begjært saken hevet som forlikt på dette punkt.

Kommunen har nedlagt denne påstand:

«1. Ålesund byretts overskjønn av 18. november 1970 oppheves forsåvidt gjelder fastsettelsen av grunnerstatninger - herunder tomtefradraget i erstatning for løe tilkjent ankemotpart nr. 9, Olinga Kristiansen m.fl. Saken hjemvises til ny behandling ved Ålesund byrett med ny sammensetning av skjønnsretten.

2. Ålesund kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene påstår overskjønnet stadfestet for så vidt det er påanket, og krever saksomkostninger for Høyesterett. De hevder at skjønnsgrunnene er klare nok og så fullstendige som man med rimelighet kan forlange. Skjønnsretten var henvist til å bygge på det materiale som partene fremla for den og på det den kunne iaktta under sin befaring. Ut fra dette har retten foretatt en konkret bevisvurdering og gjort seg opp sin mening om verdien både av de arealer som nå skulle avstås og av de tidligere takserte arealer innenfor Åse-Furmyr-området som det var naturlig å sammenligne med. Kommunen angriper i virkeligheten bevisbedømmelsen og det konkrete skjønn, et angrep som ikke kan føre fram gjennom anke.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge, og at overskjønnet må oppheves i den utstrekning det er påanket.

Det dreide seg her om overdragelse av fast eiendom, og etter avtale mellom partene skulle overdragelsesprisen fastsettes ved skjønn, jfr. skjønnslovens §4. Skjønnsretten var henvist til å følge de prisforskrifter for overdragelse av fast eiendom som var gitt i kgl. res. av 28. februar 1969 med hjemmel i prislovens §24 jfr. §46. Dette er det så vidt jeg forstår ingen uenighet om mellom partene, og både underskjønnet og overskjønnet har lagt dette synspunkt til grunn for sine avgjørelser. Disse prisforskrifter har i §5 regler om takst for ubebygde grunnarealer. Paragrafens første ledd lyder slik:

«Taksten må ikke settes høyere enn rimelig under hensyn til grunnarealets beliggenhet, beskaffenhet og aktuelle anvendelsesmulighet, og ikke høyere enn svarende til det takstnivå som før 1. april 1969 har dannet seg for liknende grunnarealer i samme eller tilsvarende strøk i kommunen eller i omliggende områder som det ellers er naturlig å sammenlikne med.»

Overskjønnsretten har da også tatt sitt utgangspunkt i denne bestemmelse og i de opplysninger om tidligere pristakster som ble forelagt for den. Fra årene 1969 og 1970 henviser retten til en hel del takster hvor prisen er blitt satt til mellom kr. 13 og kr. 15

Side:783

pr. m2. Dette gjelder eiendommer som alle ligger i Åse-Furmyr-området og som er avtegnet på de karter som retten hadde for hånden. Kartene viste også hvor det gikk veier i området og hvor det var lagt vann- og kloakkledninger. Kommunen har dessuten under prosedyren for Høyesterett anført, og lagt sterk vekt på, at den spesielt la fram fire utskrifter av takstnemndas protokoll, som angikk arealer som lå like ved og som fremtrer som sammenlignbare med de grunnstykker som skjønnet omfattet. De fire nevnte takster var avgitt i tiden fra februar 1969 til januar 1970, og prisene var satt fra kr. 13 til kr. 15 pr. m2.

Byfogd Parr har i et brev av 9. juni i år, på forespørsel fra de to prosessfullmektiger for Høyesterett, bekreftet at kommunens advokat under prosedyren fremla og gjennomgikk disse dokumenter.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, finner jeg det ikke lett å forstå det, når overskjønnsretten uttaler at den hadde et utilstrekkelig materiale for hånden og at den var i uvisshet om de gjengitte takster fra 1969 og 1970 dreide seg om det retten kaller råmark eller om det var tomter som lå til vei og hadde adgang til vann og kloakk, slik at de var helt eller delvis byggeklare. Nå er naturligvis heller ikke betegnelsen «råmark» på den ene side og «byggeklar tomt» på den annen side eksakte, og både kartene og de fremlagte pristakster synes å vise at det aktuelle område bød på mellomformer. Det som måtte avgjøres, var om de arealer som nå var under vurdering med hensyn til beliggenhet, beskaffenhet og aktuelle anvendelsesmuligheter, naturlig kunne og burde sammenholdes med lignende grunnarealer i området, der det tidligere hadde dannet seg et takstnivå. Dette krever en konkret vurdering, som jeg ikke kan se at overskjønnsretten har foretatt. Særlig savner jeg her en sammenligning med de 4 eiendommer som det ble pekt på fra kommunens side og hvis taksering, beliggenhet m.v. ble gjennomgått under prosedyren. Retten har latt sin uvisshet løpe ut i en generell hypotese om at de tidligere takserte arealer var råmark, mens den på den annen side har lagt til grunn at skjønnsarealene var mer eller mindre byggeklare, noe som tydelig har fått sitt uttrykk i forskjellen mellom de takster som forelå og de priser som nå ble fastlagt. Her er det gjort en feil ved saksbehandlingen som etter min mening må lede til at overskjønnet oppheves.

Når det gjelder det annet ankepunkt, skal jeg kort bemerke: Som nevnt under mitt referat av kommunens anførsler for Høyesterett, ble det under overskjønnet fra to av grunneierne hevdet at deres eiendommer lå til gater som var «refusjonsfrie», og meningen var åpenbart at det heri lå et verdielement som skulle tas i betraktning. Kommunen imøtegikk disse anførsler, som den mente var uholdbare. Dermed var det reist et spørsmål som skjønnsretten måtte ta stilling til. Jeg kan ikke se om den har gjort det. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette ankepunkt, siden jeg mener at kommunens anke under punkt 1) må føre til at overskjønnet oppheves.

Side:784

Jeg finner å burde ta til følge kommunens påstand om ny sammensetning av skjønnsretten når skjønnet skal fremmes på ny.

Etter sakens art og omstendighetene for øvrig antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes noen av partene.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Ankesaken heves vedrørende fastsettelsen av grensene for sjøgrunnen.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt det for øvrig er påanket, og hjemvises til ny behandling ved Ålesund byrett med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Bølviken og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (byfogd John Parr med skjønnsmenn): - - -

Advokat Austlid har i det vesentlige anført:

Prisforskriftene av 28.2. 1969 gjelder i området. Den fremlagte oversikt viser at der har dannet seg et takstnivå. Da omsetningsverdien er den høyeste, danner dette takstnivå maksimum for denne verdi, jfr. forskriftenes §5. De avholdte pristakster er representative for de områder som nå takseres. Pristakstene er når det gjelder utgifter som er nødvendig for å gjøre tomtene byggeklare, basert på de faste tilknytningsavgifter for vann og kloakk, og som utgjør kr. 3.500,-, samt utgifter eller refusjon for vei av konkret størrelse.

De gjennemsnittlige omkostninger til de såkalte teknike anlegg, vei, vann og kloakk, er av kommunen beregnet å utgjøre 14,- - 15,- kroner pr. m2 for området under ett. Disse omkostninger kalkuleres det med i tilfelle hvor kommunen selger tomter, idet prisen da settes til selvkost.

De veier og ledninger som lå på feltet da skjønnet ble innledet kan føre til at en viss differensiering i takstene er naturlig. Dog bør forskjellen ikke være stor. Det dreier seg om et enhetlig område. Grunneierne vil under enhver omstendighet på den ene eller den annen måte måtte delta i utgiftene ved de tekniske anlegg, selv om disse er av eldre datum. - - -

Advokat Aase-Nilsen har i det vesentlige anført:

Det er enda ikke klarlagt i praksis hvilken rekkevidde de nye prisforskrifter, og navnlig §5 i disse skal ha ved ekspropriasjon. Det synes under enhver omstendighet rimelig ikke bare å ta hensyn til pristakster før 1.4. 1969, men også til skjønnstakster.

Det er forøvrig et skjønnsspørsmål hva som skal betraktes som lignende grunnarealer og hva som skal betraktes som samme eller tilsvarende strøk. Disse skjønnsspørsmål må avgjøres av skjønnsretten.

Side:785

Det fremheves ellers at grunnens beskaffenhet er særdeles god. Det dreier seg i det vesentlige om dyrket mark. Der er ikke fjell i grunnen. Utbygningsarbeider vil derfor falle rimelige, og i det vesentlige bestå i flytting av løse masser.

Det må foretas en individuell vurdering av arealene. Herunder må det tas hensyn til at det i flere tilfeller allerede fører vei og/eller vann og kloakk til områdene. - - -

Når det gjelder takstnivået, jfr. §5 i prisforskriftene, så hevdes det at det må være de høyeste takster for sammenlignbare områder som må bli å ta i betraktning. - - -

H.r.advokat Sølberg har i det vesentlige anført:

Hver ekspropriat har krav på individuell og konkret behandling. Når det gjelder takst nr. 5, så står denne saksøkte i en særstilling. Utbyggingsomkostningene vil her være mindre enn på det øvrige området. Sjøgaten går langs med arealet. Gjennem dette går kommunal kloakk og vannledning. Kommunens beregning av refusjon til Sjøgaten er uriktig. Det regnes med for stor veibredde, og dessuten med dagens priser, i stedenfor prisene i 1959 da veien ble bygget.

Når det gjelder en av pristakstene som finnes på oversiktskartet, så anføres det at denne delvis omfattet fjæregrunn. På denne bakgrunn må taksten på kr. 15,- sees. Forøvrig vet man lite om hva pristakstene har bygget på i faktisk henseende. Det fremgår ikke noe sted at pristakstnemnda kunne ha bygget på tilknytningsavgiften for ledninger, som utgjør kr. 3.500,-, samt en konkret vurdert refusjon til vei. - - -

H.r.advokat Rønneberg har i det vesentlige anført:

Mellem takstnr. 7, Hans Muldal og kommunen ble avtalen om avståelsen inngått i 1968 og i tillit til at de da gjeldende regler for ekspropriasjonserstatning skulle følges. Den omstendighet at skjønnet fremmes efter at nye prisforskrifter er kommet, bør ikke komme Muldal til skade.

Det kan ellers i området påvises en glidning i pristaksten i de senere år. Denne glidning må uansett de nye prisforskrifter antas å ville vedvare i årene fremover.

Når det gjelder takst nr. 7, Muldal så fører det her vei og kloakk samt vann i Sjøgaten. Han har likeledes vei innen området, og vannledning til sitt tun. Utgiftene til opparbeiding av Sjøgaten kan ikke kreves refundert, jfr. bygningslovens §46. Sjøgaten er bygget i 1959 og var da uregulert. - - -

Skjønnsretten skal utøve et selvstendig skjønn og kan ikke være bundet av de pristakster som er avsagt innenfor dette eller andre områder. - - -

Advokat Rørstad har i det vesentlige anført:

Ved plenumsdommen i Rt-1951-87 er det avgjort at skjønnsrettene ikke var bundet til de dagjeldende prisforskrifter, som bestemte at omsetningsverdien skulle låses fast til 1940-nivået.

Det foreligger forøvrig ikke noe nivå av pristakster i området. Derimot foreligger en rekke enkelttakster som har resultert i helt forskjellige beløp. Hverken de høyeste eller de laveste eller de midlere verdier av disse takster kan anses å utgjøre noe nivå i forskriftenes forstand. Skjønnsretten må derfor stå fritt. Den plikter å vurdere de saksøktes eiendom konkret, og herunder ta tilbørlig hensyn til de spesielle fordeler

Side:786

som måtte foreligge ved enkelte av arealene, så som minskede opparbeidingskostnader.

Det henvises til at der ved overskjønn av 28.3. 1967 ble fastsatt erstatninger på inntil kr. 20,- pr. m2 på Nørvegjerdet. På Larsgården foreligger pristakst på ca. 20,- kr. pr. m2.

Det må ellers tas hensyn til at takstnr. 8, Elna Nørve er beliggende til tre veier som alle er refusjonsfri. Videre går der offentlig kloakk i Furmyrveien samt vann. Det av kommunen beregnede gjennemsnitt for opparbeidingsomkostninger på kr. 15,- pr m2 gir derfor ikke noe dekkende uttrykk for omkostningene ved å klargjøre denne eiendom.

Lignende forhold foreligger og må tas hensyn til forsåvidt angår takstnr. 9, Olinga Kristiansen m.fl. - - -

Retten bemerker:

Det er i saken fremlagt et oversiktskart over området Åse-Furmyr med inntegnede pristakster for årene 1970, 1969, 1968 samt endel tidligere år. For året 1969 er det på kartet avtegnet ca. 20 pristakster, derav ca. 12 i området mellem E-69 og sjøen. Disse pristakster ligger på fra 13,- kroner til 15,- kroner pr. m2. For året 1970 er det i samme område lokalisert på kartet ca. 12 pristakster som også ligger på kr. 13,- - kr. 15,- pr. m2.

Det er fra kommunens side prosedert sterkt på at de her nevnte pristakster etablerer et takstnivå som efter prisforskriftenes §5 utgjør et maksimum for skjønnet. Det er imidlertid ikke fra kommunens side foretatt en nærmere analyse av hvorledes begrepet takstnivå er å forstå. Man har således under prosedyren ikke gått nærmere inn på spørsmålet om det skal være de høyeste eller de midlere takster som skal være avgjørende. Man kunne i den forbindelse også reise spørsmålet om hvorvidt det ville være riktigere å operere med et visst slingringsmonn i forhold til disse pristakster, i stedet for å forestille seg en bestemt pris som maksimum.

Skjønnsretten har ikke hatt tilstrekkelig materiale til å bedømme hvorvidt de forannevnte pristakster som er satt i årene 1969 og 1970 gjelder «liknende grunnarealer».

Skjønnsretten har under befaringen av området kunnet danne seg en generell oppfatning av de pristakserte tomters beliggenhet og generelle positive egenskaper, såsom utsikt etc. Skjønnsretten er derimot i uvisshet om hvorvidt pristakstene på de nevnte tomter har bygget på at det dreiet seg om råmark, eller om tomter som helt eller delvis er byggeklare med vei, vann og kloakk.

Etterat saken var opptatt har skjønnsrettens formann gjort henvendelse til kommunens prosessfullmektig for om mulig å få fremlagt avskrifter av de relevante pristakster i området, jfr. rettens brev til prosessfullmektigene av 20.11. 1970. Man antok at retten på grunnlag av selve takstdokumentene ville ha kunnet danne seg en mening om det forannevnte spørsmål.

Henvendelsen viste seg imidlertid resultatløs. Det er underhånden opplyst at de nevnte pristakstdokumenter ikke kan fremlegges på grunn av prismyndighetenes taushetsplikt. De dokumenter som en til tross herfor fikk tilsendt fra kommunen var forøvrig av den art at retten ikke kan ta noe hensyn til dem uten å reassumere forhandlingen, hvilket en

Side:787

ikke finner grunn til. Det henvises forsåvidt til rettens brev til kommunens prosessfullmektig av 25.11. 1970.

Når kommunens prosessfullmektig har hevdet at pristakstene ikke har bygget på andre omkostninger for tomteeierne enn en tilknytningsavgilt for vann og kloakk som tilsammen utgjør kr. 3.500,-, samt en refusjon for gateopparbeidelse som kan variere noe fra tomt til tomt, så er denne fremstilling ikke på noen måte legitimert eller dokumentert. Heller ikke har det under befaringen vært påvist noen av de pristakserte tomter, og ei heller har det vært gitt konkrete opplysninger om dem slik forholdene var den gang de ble taksert av prisnemnda.

Flere av de tomteområder som nå takseres har fordelen ved å ligge til eksisterende veier og ledninger. Skjønnsretten finner det klart at disse fordeler må komme til uttrykk ved taksten. Som det fremgår av det foranstående er imidlertid retten i uvisshet om hvorvidt de pristakster som er satt i området gjelder tomter som kan betegnes som liknende.

Retten er derfor blitt stående ved å gå ut fra at pristakstene i området i det vesentlige gjelder råmark. Det er dette utgangspunkt som er det gunstigste for ekspropriatene. Når kommunen på sin side hevder at pristakstnivået gjelder for helt eller delvis byggeklare tomter, så måtte kommunen ha dokumentert denne påstand, hvilket ikke kan sees å ha vært tilfelle.

Skjønnsretten anser seg derfor ikke bundet av pristakstnivået på annen måte enn at dette vil være veiledende for vurdering av salgsverdien av råmark. Eventuelle fordeler ved beliggenhet til vei samt til ledninger vil måtte gi seg uttrykk i form av et tillegg til det takstnivå som har dannet seg for råmark.

De arealer det gjelder er alle beliggende mellem riksveien og sjøen i Åse-Furmyrområdet. Det innenforliggende sykehusområdet på Åse ble ved overskjønn av 1.4. 1968 taksert til kr. 16,- pr. m2. Det gjelder her ganske utvilsomt et usedvanlig velegnet tomteområde. Terrenget skråner sydover mot Borgundfjorden og det vil de fleste steder være den skjønneste utsikt. Arealene er stort sett uten fjell i vanlig gravedybde, slik at opparbeidelsesomkostningene blir moderate. Det går langs eller gjennem området to hovedveier, nemlig E-69 og Sjøgaten. Dertil kommer at der gjennem deler av området fører offentlig kloakk og vannledninger, slik som vist på et av kommunens fremlagte kart. Det er dertil opparbeidet en del private veier innen området.

Forøvrig har skjønnsretten vurdert de enkelte eiendommer konkret. Det settes for hver eier en enhetspris pr. m2. En har dog funnet grunn til å taksere særskilt de deler av eiendommene som ligger på nedsiden av Sjøgaten og støter til sjøen. Det gjelder takst nr. 6 og 7. - - -

Side:788