Rt-1971-920
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-09-02 |
| Publisert: | Rt-1971-920 |
| Stikkord: | Åsetesrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 131B/1971 |
| Parter: | Knut Mathisen (høyesterettsadvokat Per Odberg) mot Astrid Mathisen m.fl. (høyesterettsadvokat Sven Haraldsen). |
| Forfatter: | Endresen, Gaarder, Roll-Matthiesen, Tønseth, Bahr |
| Lovhenvisninger: | LOV-1863-05-09, Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Arveavgiftsloven (1964) §14 |
Dommer Endresen: Eiendommen «Innlaget», gnr. 40 bnr. 11 i Sandefjord, tilhører Emma og Kristian Mathisens dødsbo. Loddeiere i boet er de avdødes fire barn, Astrid Mathisen, Knut Mathisen, Rolf Mathisen og Ragnhild Larsen, Som eldste sønn er Knut Mathisen åsetesberettiget arving, og han har erklært at han vil overta eiendommen på skiftet. Etter begjæring fra ham ble skiftetakst avholdt 30. september og avhjemlet 2. oktober 1970. Ved denne takst ble eiendommens verdi satt til kr. 200.000 med 10 % åsetesfradrag, slik at overtakelsessummen ble kr. 180.000.
Astrid Mathisen og Rolf Mathisen på den ene side og Knut Mathisen på den annen begjærte overskiftetakst som ble holdt 11. desember og avhjemlet 18. desember 1970. Ved denne takst ble eiendommens verdi satt til kr. 240.000, og åsetesfradrag ble ikke gitt.
Om det saksforhold skjønnsmennene har lagt til grunn, vises til deres skjønnsgrunner,
Knut Mathisen har påanket overskiftetaksten til Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse og feilaktig saksbehandling - uklare premisser. Når det gjelder lovanvendelsen, gjør han prinsipalt gjeldende at en åsetesberettiget arving i prinsippet har krav på å få overtakelsesprisen fastsatt på grunnlag av eiendommens avkastningsevne eller bruksverdi, hvilket i alminnelighet innebærer at prisen må settes lavere enn omsetningsverdien. Når skjønnsmennene her har lagt omsetningsverdien til grunn, er det uriktig at den ankende part ikke er tilstått åsetesfradrag. Subsidiært - for tilfelle av at den ankende part ikke får medhold i at han etter loven har krav på å få eiendommen til underpris - gjøres gjeldende at åsetesfradrag i hvert fall ikke kan nektes med den begrunnelse at Knut Mathisen ikke er gårdbruker av yrke, men sjømann, Atter subsidlært gjøres gjeldende at overtaksten må oppheves fordi premissene på dette punkt er så uklare at man ikke har sikkerhet for at skjønnsmennene har lagt en riktig lovforståelse til grunn. Den ankende part har videre gjort gjeldende at det etter skjønnsgrunnene synes uklart om ikke skjønnsmennene ved takseringen har tatt mulighet for fremtidig tomtesalg i betraktning. Riktignok sies det i premissene at jorden ikke er frigitt av jordbruksmyndighetene, og at skjønnsmennene legger dagens situasjon til grunn og ikke kan gi seg til å spå om en fremtidig utvikling. Men skjønnsmennene fortsetter med å si at gårdens stedlige beliggenhet fører til at den på det åpne marked i dag vil tiltrekke kjøpere i særlig grad, og de peker også på at den åsetesberettigede arving vil få den såkalte «ventesjansen».
Side:921
Disse anførsler kan trekke i retning av at skjønnsmennene ved verdsettelsen tross alt har regnet med at det foreligger visse muligheter for at eiendommen kan bli utparsellert til tomter. Uklarhetene i premissene må føre til at overskiftetaksten oppheves. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Skifteovertaksten over Innlaget, gnr. 40, bnr. 11 i Sandefjord oppheves og saken hjemvises til ny skifteovertakst med nye takstmenn.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
Astrid Mathisen, Rolf Mathisen og Ragnhild Larsen har tatt til gjenmæle. Skjønnsmennene må - hevdes det - ha adgang til å nekte åsetesfradrag når de etter omstendighetene finner det urimelig at den åsetesberettigede arving skal få eiendommen til underpris; i så fall er dette en skjønnsmessig avgjørelse som endelig hører under skjønnsmennene. Ved avgjørelsen må det her legges vekt på partenes personlige forhold. Under overtaksten ble det prosedert på at Knut Mathisens livs- og formuesforhold var slike at han ikke burde få noe fradrag, og skjønnsmennenes henvisning til at han er sjømann innebærer at de har lagt vekt på at han allerede har et veletablert yrke, og på hans formue. Under enhver omstendighet er den fastsatte overtakelsesverdi ikke så høy at forrentningen vil overstige eiendommens avkastningsevne. Når det gjelder saksbehandlingen, anføres at skjønnsmennene har gitt uttrykk for at de har lagt dagens situasjon til grunn, og at de i det hele har ordlagt seg slik at det må være utelukket at de har tatt eiendommens verdi som tomtegrunn i betraktning.
Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«Overtaksten stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sandefjord byrett, hvor Knut Mathisen har avgitt partsforklaring. Det er videre fremlagt skriv inneholdende uttalelser fra Ragnhild Larsen og Astrid Mathisen samt erklæringer fra herredsagronom Kåre Halle om eiendommens og fra byggmester Lars Strømøy om våningshusets stand.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg nevner først at partene er enige om at eiendommen utelukkende skal vurderes som jordbrukseiendom.
Ifølge lov av 9. mai 1863 skal den pris den åsetesberettigede må betale for åsetet fastsettes ved «billig takst» når prisen ikke er angitt ved testamentarisk bestemmelse av arvelateren. Loven tar sikte på å sette åsetesarvingen i stand til å drive gården på regningssvarende måte. Den gir ikke nærmere regler om fremgangsmåten ved takseringen av eiendommen som åsete, men det synes best i samsvar med lovens formål å bygge vurderingen på eiendommens bruksverdi eller avkastningsevne. I Ot. prp. nr. 14 for 1906 - 07 side 30 uttrykkes det slik: «Hva der her må være det avgjørende er nemlig ikke gårdens alminnelige pris i
Side:922
handel og vandel, dens salgsverdi, hvori man så atter skulle foreta et nedslag for å gjøre denne pris «billig», noe som jo ville bli både ubestemt og vilkårligt. Men hva det kommer an på, er å utfinne en sådan pris, som overtakeren kan være tjent med å gi, hvis han skal kunne beholde gården, hvorved altså må tas vesentligt hensyn til det påregnelige utbytte av gårdens drift under de foreliggende omstendigheter.»
I praksis er ikke desto mindre den vanlige fremgangsmåte ved åsetestakster at skjønnsmennene først angir eiendommens omsetningsverdi som anses som dens fulle verdi, og deretter foretar et åsetesfradrag som varierer mellom 10 og 30 %, variasjoner som til dels beror på lokale tradisjoner i de forskjellige distrikter. Ved arveavgiftsberegning for eiendom som uten skiftetakst overtas av åsetesarving, gjøres et fradrag på 25 % i den antatte salgsverdi, jfr. lov nr. 14 av 19. juni 1964 §14 fjerde ledds annet punktum.
Det må være fullt i samsvar med åsetesinstituttets formål og synes alminnelig akseptert i praksis og teori at også de interesserte parters personlige forhold - åsetesarvingens og medarvingenes formuesforhold, herunder størrelsen av deres lodd i boet - er momenter som kan tas i betraktning ved vurderingen av hvilken takst i det konkrete tilfelle vil være billig. Dette vil da kunne gi seg utslag ved ansettelsen av åsetesfradragets størrelse. Om slike momenter kan tillegges så stor vekt at åsetesarvingen kan nektes et hvert åsetesfradrag, har hittil ikke vært forelagt for Høyesterett.
Det er på det rene at åsetesfradrag nektes hvor det regnes med at eiendommen vil bli utparsellert til tomter og derfor ikke lenger vil bli drevet som jordbrukseiendom, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1967-812 og 1970 646. Og det kan også tenkes tilfelle hvor åsetesfradrag etter omstendighetene nektes en åsetesarving som utelukkende akter å overta åsetet til ferieformål. Men når Høyesterett hittil ikke har fått seg forelagt tvister hvor åsetesfradrag er nektet i tilfelle hvor åsetesarvingen vil flytte til eiendommen og selv eller gjennom forpakter drive den som jordbruk, er det nærliggende å anta at dette skyldes at åsetesarvingen i praksis alltid har fått i hvert fall noe åsetesfradrag.
I det foreliggende tilfelle inneholder skjønnsgrunnene ingen annen begrunnelse for at åsetesfradrag nektes enn at Knut Mathisen ikke er gårdbruker av yrke, men sjømann. Det er uklart hva skjønnsmennene har ment med dette - om de har lagt til grunn at den ankende part får holde seg til det yrke han en gang har slått inn på, eller om de ikke har trodd at han ville drive åsetet som jordbrukseiendom. Det synes i hvert fall uholdbart å nekte en sjømann som vil overta en jordbrukseiendom som gårdbruker åsetesfradrag med den begrunnelse at han ikke på forhånd er gårdbruker, og det samme må gjelde om han med familie flytter inn på gården og driver denne med familiens hjelp eller bortforpaktet, mens han i noen tid må fortsette til
Side:923
sjøs fordi overtakelsen av gården medfører store pengeutlegg. Som nevnt er det imidlertid uklart hva skjønnsmennene her har ment. Om det skulle være så som antydet av ankemotpartenes prosessfullmektig, at det har foreligget andre momenter som skjønnsmennene har tillagt vekt ved sin avgjørelse - som størrelsen av den arvelodd som tilfalt Knut Mathisen i boet, hans formuesforhold for øvrig og medarvingenes økonomiske stilling - har det i hvert fall ikke fått uttrykk i skjønnsgrunnene som intet inneholder om dette. Med den faste praksis som hittil har vært fulgt med å tilkjenne åsetesfradrag ved åsetestakster, må det kreves en klarere og fyldigere begrunnelse for å nekte slikt fradrag enn skjønnsmennene har gitt i dette tilfelle. Som forholdet nå er, finner jeg skjønnsgrunnene så sparsomme og uklare at de ikke kan gi grunnlag for noen prøving av om loven er riktig anvendt, jfr. tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5, sammenholdt med skjønnslovens §2.
Etter dette finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige anførsler om saksbehandlingsfeil som den ankende part har fremsatt.
Den ankende part har også nedlagt påstand om at saken hjemvises til ny overskiftetakst med nye skjønnsmenn. Jeg finner at påstanden bør tas til følge.
Etter resultatet finner jeg at ankemotpartene må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Overskiftetaksten oppheves og saken hjemvises til ny overskiftetakst med nye skjønnsmenn.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Astrid Mathisen, Rolf Mathisen og Ragnhild Larsen én for alle og alle for én 5000 - fem tusen - kroner til Knut Mathisen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Tønseth og Bahr: Likeså.
Av overtaksten: - - -
Eiendommen består av (tomt og bebyggelse): 81 dekar grunn, inklusive hustomter (basert på kartverk). - - -
Gården har en meget pen beliggenhet. Jordene er meget vel arronderte. Utsikten er god. Gården er lettdrevet. Den ligger inntil E-18 og langs Kodalveien.
Jorden er ikke frigitt av jordbruksmyndighetene.
Takstmennene legger dagens situasjon til grunn. Retten kan ikke gi seg til å spå om en fremtidig utvikling, og legge en slik «antatt» utvikling til grunn. Eiendommen skal overtas på skifte idag.
Side:924
Men takstmennene antar at gårdens stedlige beliggenhet fører til at den på det åpne marked idag vil tiltrekke kjøpere i særlig grad.
Noe åsetesfradrag blir ikke gitt. Knut Mathisen som skal overta gården i henhold til sin åsetesrett, er ikke gårdbruker av yrke, men sjømann. Det finnes ikke å være rimelig at han skal få fradrag, og at de andre arvingene isåfall skulle vært belastet dette fradraget. Hvis Knut Mathisen vil overta gården, får han utløse de andre arvingene etter skiftetaksten. Han får selve tingen, og dessuten den såkalte «ventesjansen». Noen andre fordeler på skiftet gis han ikke. - - -