Rt-1971-924
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-09-03 |
| Publisert: | Rt-1971-924 |
| Stikkord: | Mangelfulle domsgrunner |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 132B/1971 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Tønseth, Endresen, Gaarder, Roll-Matthiesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §26, §31 |
Dommer Tønseth: Porsgrunn byrett avsa 10. mai 1971 dom med slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1931, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven av 18/6 1965 §31, jfr. §22 første ledd, jfr. §26, siste ledd, til fengsel i 45 - førtifem - dager.
Sakskostnader til det offentlige idømmes ikke.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.
Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært anket han over lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 28. mai 1971 å nekte lagmannsrettsbehandling og å henvise anken til Høyesterett.
I et brev av 14. juni 1971 til forsvareren for Høyesterett anfører domfelte at anken over lovanvendelsen begrunnes med at han ikke var å anse som fører av bilen da han satt ved siden av sin 17-årige sønn mens denne kjørte bilen. Utenfor anken har forsvareren gjort gjeldende at dommen må oppheves fordi domsgrunnene er ufullstendige. Det anføres i denne forbindelse at det er et vilkår for straff etter vegtrafikklovens §22, første ledd, jfr. §26, siste ledd, at ledsageren var klar over at han i den gitte situasjon hadde ansvaret for kjøringen. Om dette sier imidlertid byrettens domsgrunner intet.
Jeg finner at dommen må oppheves av den grunn som er nevnt av forsvareren. Det er i en rekke avgjørelser av Høyesterett fastslått at det til fellelse etter vegtrafikklovens §22, første ledd, jfr. §26, siste ledd, kreves at ledsageren er klar over at
Side:925
hans nærvær i bilen er en nødvendig betingelse for at kjøringen skal være lovlig, jfr. blant annet Rt-1970-448 og side 938. Byrettens dom inneholder imidlertid - som påpekt av forsvareren - ikke noe om hvorvidt dette subjektive vilkår for domfellelse var til stede.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Roll-Matthiesen og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Halvor Husaas med domsmenn): - - -
Retten legger følgende til grunn for dommen som bevist:
Utover kvelden den 9. oktober 1970 drakk tiltalte en god del pilsnerøl, slik at han ble påvirket av alkohol. Han oppdaget da at hans sønn, B, født xx.xx.1953, hadde kjørt av sted med bilen uten å ha fått lov til det. Tiltalte dro da til X for å se etter ham, og deretter til Y, hvor han fant bilen H-50750 på - - -løkka. Gutten var alene i bilen. Faren var klar over at han hadde drukket, og ønsket derfor ikke å kjøre bilen sjøl. Han tenkte over hva han skulle gjøre. Han hadde ikke lyst til å la den bli stående i Y fordi den ene døra til bilen ikke kunne låses. Han bestemte seg så for å la gutten kjøre bilen heim til X, og satte seg ved siden av ham på forsetet. De kjørte så over mot vestsiden i Y. Etter at de var kommet over brua ble de stanset av politiet på - - -løkka, hvor det var bilkontroll.
Retten finner bevist at tiltalte under kjøring som nevnt var påvirket av alkohol. Blodprøve tatt av ham samme natt kl. 02.10 viste en middelverdi av alkohol i blodet på 1,32 x/oo. Kjøringen fant sted litt etter kl. 01.00, idet bilen ble stanset av politiet kl. 01.05.
Sjøl om det ikke foregikk øvelseskjøring i streng forstand, blir tiltalte å dømme som ledsager i samsvar med Høyesteretts praksis, og hans forhold rammes derfor av de straffebestemmelser som er anført i tiltalebeslutningen. - - -
Side:926