Rt-1972-1241

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-12-01
Publisert:	Rt-1972-1241
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122B/1972
Parter:	Samtrygd Norsk Gjensidige Forsikringsforening (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Per Trøseid (høyesterettsadvokat Arne Haugestad).
Forfatter:	Gundersen, Leivestad, Heiberg, Mindretall: Sandene, Tønseth
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §151, §4, Bilansvarslova (1961), Folketrygdloven (1966) §8-3

Dommer Gundersen: Per Trøseid ble 24. oktober 1964 påkjørt av en personbil, ført av Lars Gudbrand Berg. Trøseid fikk store skader og reiste erstatningssak ved Vinger og Odal herredsrett mot bilens ansvarsforsikrer, Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening.

I medhold av tvistemålslovens §151 annet ledd begjærte partene pådømmelsen delt slik at ansvarsspørsmålet skulle avgjøres først, men fastsettelsen av en eventuell erstatning utsettes. Herredsrettens deldom av 3. juni 1967 bar denne domsslutning:

«Ansvaret for den skade saksøkeren er påført av motorvogn D 42220 blir å fordele mellom saksøker og saksøkte efter rettens skjønn.

Dommen blir å forkynne for partene.

Sakens videre behandling med avgjørelser av erstatningens størrelse og fordeling blir å foreta efter nærmere berammelse.»

Deldommen ble påanket av begge parter, men behandlingen av ankesaken ble utsatt i påvente av sakens fortsettelse ved herredsretten og dom om erstatningens størrelse. Imidlertid ble også den videre behandling ved herredsretten utsatt, inntil det var avgjort om Trøseid hadde krav på uførepensjon, og om Rikstrygdeverket i så fall ville ha regresskrav mot Samtrygd. Fylkesnemnda uttalte i vedtak av 22. februar 1968 at Trøseid kan innvilges attføringshjelp, men at han ikke fyller vilkårene for uførepensjon etter §8-3 i lov om folketrygd. Etter anke fra Trøseid stadfestet trygderetten den 25. februar 1970 dette vedtak. Under henvisning blant annet til at attføring ikke var forsøkt på grunn av Trøseids negative standpunkt til dette spørsmål, fant trygderetten «at vilkårene for tilståelse av uførepasjon etter folketrygdlovens §8-3 for tiden ikke foreligger».

Saksbehandlingen ved herredsretten ble deretter fortsatt. Dom ble avsagt 20. april 1970 med denne domsslutning:

«Norsk Gjensidig Forsikringsforening Samtrygd dømmes til å betale Per Reidar Trøseid kr. 20.000, - tyvetusen kroner - med 5 - fem - prosent årlig rente fra denne dom.

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble påanket av Trøseid, og Samtrygd erklærte

Side:1242

motanke. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble partene enige om at Trøseids samlede økonomiske tap skulle settes til kr. 80.000,- med 5 prosent rente fra 20. april 1970. Videre ble partene under hovedforhandlingen enige om at den oppdeling av saken som hadde funnet sted i herredsretten, ikke skulle opprettholdes for lagmannsretten; retten skulle ta standpunkt også til omfanget av en eventuell erstatning til Trøseid.

Eidsivating lagmannsrett avsa dom i saken 10. september 1971 med denne domsslutning:

«Samtrygd, Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale Per Reidar Trøseid kr. 30.000,- - kroner trettitusen - med 5 - fem - prosent årlig rente fra 20. april 1970.

1 saksomkostninger for lagmannsrett betaler Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening til Per Reidar Trøseid kr. 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Samtrygd har anket til Høyesterett. - Samtrygd hevder at rettsanvendelsen er uriktig når lagmannsretten på basis av det hendelsesforløp som den har lagt til grunn, har funnet at Trøseid er berettiget til erstatning etter §7 i bilansvarsloven. Både herredsretten og lagmannsretten har fastslått at det ikke er noe å bebreide bilføreren. Etter lovbestemmelsens premisser tilsikter da ikke bilansvarslovens §7 første ledd å åpne adgang til å tilkjenne noen erstatning når skadelidte har utvist en så høy grad av uaktsomhet som de to retter har fastslått. I tilslutning til dette hevdes det at ankemotpartens tap i årene etter skaden har vært lite, og at hans fremtidige økonomiske ervervsevne ikke kan anses nevneverdig påvirket av skaden. Ankemotparten er for øvrig ugift og uten forsørgelsesbyrde. Det foreligger da ikke noe ekstraordinært tilfelle med så svære økonomiske skadevirkninger at det er grunn til å gi erstatning. Forholdet var annerledes i Rt-1966-886. Her dreiet det seg nettopp om en økonomisk katastrofe. Skadelidte fikk i den saken tilkjent noen erstatning, selv om han hadde vært uaktsom, mens det ikke kunne reises noen bebreidelse mot bilføreren. - Samtrygd har nedlagt påstand om frifinnelse med tilkjenning av saksomkostninger for alle retter.

Ankemotparten, Trøseid, har tatt til gjenmæle og dessuten motanket. Han mener at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har tilkjent full erstatning. Han hevder at bilføreren kan bebreides for uaktsom kjøring, og at skadelidtes egen uaktsomhet er lite vesentlig og forøvrig forklarlig på grunnlag av den foreliggende situasjon. - Han har nedlagt slik påstand:

«1. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale Per Reidar Trøseid kr. 80.000,- med 5 % årlig rente fra 20. april 1970.

Side:1243

2. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening tilpliktes å betale saksomkostninger til Per Trøseid og til det offentlige for samtlige tre instanser.»

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Partene godtar i det vesentlige den fremstilling av det faktiske hendelsesforløp som lagmannsretten har lagt til grunn for sin rettslige vurdering av uaktsomhetsspørsmålene. I samsvar med dette standpunkt har det ikke vært påkrevd med noe bevisopptak forut for Høyesteretts behandling av saken. Partene har således vært enige om at det som bevismateriale er tilstrekkelig å benytte det stoff som allerede forelå for lagmannsretten. - Videre har partene også for Høyesterett vært enige om at Trøseids samlede tap settes til kr. 80.000,- med 5 prosent rente fra 20. april 1970.

Trøseid hadde for herredsretten bevilling til fri sakførsel og var for lagmannsretten fritatt for å betale rettsgebyr. Han har fri sakførsel for Høyesterett.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. En reservasjon må jeg dog ta: Fartsgrensen den gang da ulykken fant sted, var 70 km i timen. Berg kjørte med en fart som lå godt under den maksimale, og lagmannsretten har ikke noe å utsette på farten i tiden like før Berg fikk øye på de to personer som stod ved vegkanten. Dette er jeg enig i. Det er imidlertid nærliggende å lese lagmannsrettens beskrivelse av det deretter følgende handlingsforløp slik at Berg ikke satte farten ned da han skiftet fra fjernlys til nærlys. Hastigheten kan da ha vært for stor, jfr. trafikkreglenes §19, 2, annet ledd, sammenholdt med §22, 1, annet ledd. Etter bevisstillingen, slik den foreligger for Høyesterett, må jeg imidlertid anta at Berg uten noe avbrudd hadde full oversikt over vegstrekningen frem til det sted hvor skadelidte befant seg, og at ulykken ville ha inntruffet selv om farten hadde vært noe mindre.

Skadelidte Trøseids forhold var slik at det ikke med rette kan sies at det bare er lite som kan legges ham til last, jeg mener, som lagmannsretten, at han i ganske høy grad selv har skylden for at han ble påkjørt. Men det var ikke noen bevisst uaktsomhet han utviste. Jeg tror det er riktig når lagmannsretten tilbakefører den til ren tankeløshet eller distraksjon. Når jeg da etter lovens anvisning skal foreta en samlet bedømmelse av atferden på begge sider og av forholdene for øvrig - herunder skadelidtes økonomiske situasjon - kommer jeg til at Trøseid bør tilkjennes delvis erstatning. Som alt nevnt, slutter jeg meg på dette grunnlag til det resultat som lagmannsretten kom til.

Samtrygds anke fører da ikke frem, men det gjør heller ikke Trøseids motanke. Denne motanke har imidlertid bare i liten grad belastet ankeforhandlingen, og jeg antar at Samtrygd bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett for så vidt angår hovedanken, mens omkostningene vedkommende motanken oppheves.

Side:1244

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett vedkommende hovedanken betaler Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening til staten v/Justisdepartementet 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger vedkommende motanken tilkjennes ikke.

Dommer Sandene: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter Trøseids medvirkning til skaden mener jeg at det erstatningskrav han ellers ville hatt etter bilansvarslovens §4, bør falle helt bort etter samme lovs §7 første ledd.

Jeg slutter meg til herredsrettens og lagmannsrettens vurdering av bilførerens og skadelidtes forhold i forbindelse med påkjørselen. Dette betyr at jeg er enig i at bilføreren, Lars Berg, ikke legges noe til last, mens skadelidte, Per Trøseid, må anses i ganske høy grad selv å ha skylden for at han ble påkjørt. Som lagmannsretten fremhever, var det helt uforsvarlig av Trøseid å legge av sted tvers over veien like foran bilen uten å se seg tilstrekkelig om.

Bilansvarslovens §7 første ledds annet punktum angir at den skjønnsmessige avgjørelse om minsking eller helt bortfall av erstatningen «skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles». - Bare i begrenset utstrekning er i motivene til denne lovregel uttalt noe om hva domstolene bør legge vekt på ved vurderingen. Det er imidlertid pekt på at hvor bilføreren ikke er noe å bebreide, mens skadelidte har utvist grov uaktsomhet, vil adgangen til å tilkjenne erstatning ikke få stor reell betydning (side 43 første spalte i innstilling av april 1957 fra Motorvognansvarskomitéen av 1951, vedlegg til Ot.prp. nr. 24 (1959 - 60), eller erstatning vil bare unntaksvis bli innrømmet (side 29 første spalte, jfr. side 27 annen spalte (Samferdselsdepartementets uttalelse) i Ot.prp. nr. 24 (1959 _ 60)) om lov om erstatning for skade voldt av motorkjøretøy (bilansvarsloven) og Innst. O. II (1960 - 61) side 13, jfr. side 8 første spalte). Skal noen erstatning gis i slike tilfelle, må således etter lovmotivene forholdene ellers spesielt tilsi det. Motivene viser for øvrig at et generelt bærende moment for oppmykingen gjennom bilansvarslovens §7 av reglene om skadelidtes medvirkning knytter seg til et ønske om å unngå støtende og sosialt uforsvarlige resultater, således ved store og alvorlige personskader hvor det kan være urimelig å redusere erstatningen sterkere enn at skadelidte sikres et noenlunde forsvarlig, levelig grunnlag (side 28 - 29 i Ot. prp.nr.24 (1959 - 60)).

Ut fra det jeg i denne sak anser godtgjort om de subjektive forhold hos bilføreren og skadelidte, kan det etter dette bare bli spørsmål om noen erstatning til Trøseid hvis man i «tilhøva

Side:1245

elles» (bilansvarslovens §7 første ledds annet punktum) finner særlige grunner for et slikt resultat. - Noen slike særlige, erstatningssosiale grunner kan jeg imidlertid ikke se er til stede til fordel for Trøseid. Jeg peker på at han er 47 år gammel, ugift og uten forsørgelsesbyrde, og at han etter som før ulykken er skogsbestyrer hos sin mor. Sammenhengende med dette nevner jeg at han ikke har ønsket å forsøke omskolering eller attføring.

Jeg finner grunn til å fremheve at denne sak etter min mening på vesentlige punkter skiller seg fra den sak som tidligere er pådømt av Høyesterett om bilansvarslovens §7 hvor skadelidte, men ikke bilføreren, hadde utvist skyld, og hvor skadelidte fikk tilkjent redusert erstatning, jfr. Rt-1966-886 flg.

Jeg stemmer etter dette for at anken fra Samtrygd tas til følge, men da jeg etter rådslagningen er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gundersen.

I anledning av annenvoterendes bemerkninger finner jeg grunn til å tilføye:

Så vel lovens tekst som forarbeidene viser at hensikten med den nye, elastiske regel i bilansvarslovens §7 ved større grader av uaktsomhet har vært helt å overlate «til domstolenes frie skjønn å avgjøre om det overhodet skal foretas noen nedsetting av erstatningen, og i tilfelle med hvilken sum» (Ot.prp. nr. 24/1959 - 60 side 28, annen spalte). Hvorvidt Trøseids uaktsomhet etter den tidligere lov ville bli å karakterisere som grov, finner jeg ikke grunn til å drøfte. Slik loven i dag lyder, finner jeg på samme måte som førstvoterende at Trøseids uaktsomhet ikke er av den art og tyngde at han overhodet ikke bør tilkjennes noen erstatning, men den veier dog så tungt at erstatningen bør settes ned.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sandene.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gundersen, og tiltrer også dommer Leivestads bemerkninger.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Svendsen):

Den 24. oktober 1964 ved 22.30 tiden om aftenen ble saksøkeren, Per Trøseid, påkjørt av motorvogn D 42220 ført av Lars Gudbrand Berg, å fylkesvei 48 mellem Sander og Mo i Nord Odal.

Påkjørselen fant sted på en rett veistreking nord for kjøpmann Grennes' forretning idet saksøkeren skulle krysse veibanen. - - -

Med hensyn til skyldspørsmålet hevder saksøkeren at saksøkte er erstatningspliktig for skaden efter Bilansvarsl. §4. På grunn av omstendighetene ved ulykken kan saksøkte ikke være berettiget til å påberope seg ansvarsfrihet efter lovens §7.

Side:1246

Subsidiært hevder han at denne bestemmelse i alle fall ikke leder til mer enn en skyldfordeling.

Bilen kom ved anledningen kjørende mot Mo gjennem en slakk sving forbi en bensinstasjon med sterke lys og endel bebyggelse langs veien.

Politiefterforskningen viser at forholdene blant annet var slik at bilens lys falt sammen med lysene fra bensinstasjonen og bebyggelsen, og derfor ikke var så lett synlig fremover. Det var lav tåke og nattemørke ved anledningen.

Saksøkeren og Knut Skogheim befant seg ved høyre veikant i retning mot Mo med Skogheim sittende på saksøkerens motorsykkel med front nordover og saksøkeren stående ved siden litt ut i veibanen. Sykkelens motor var igang, og motorduren bevirket at han ikke hørte bilen komme. Bilen passerte mot dem med dimlys og var over i sin venstre kjørebane under passeringen.

Da saksøkeren forlot Skogheim for å passere på skrå over veien ble han slått ned av bilen omtrent midt i veibanen efter sporene på lensmannens skisse å dømme.

Han mistet bevisstheten og kan derfor selv ikke gi noen forklaring om ulykken. Det siste han har noen erindring om var at han stod ved siden av Skogheim i høyre side av veien. Han kan ikke erindre at han hverken så eller hørte bilen komme. - - -

Retten legger saksøktes anførsler angående hendelsesforløpet til grunn og bygger dette på de avgitte vidneforklaringer sammenholdt med skissen og den foretatte befaring.

Det bemerkes her at Knut Skogheim, som var sammen med saksøkeren, har forklart seg i alle vesentlige detaljer overensstemmende hermed.

Retten finner ikke at det er ført noe bevis for at bilens fører, Lars Berg, kan påføres noen uaktsomhet eller skyld i ulykken.

Han ser fra det øyeblikk han passerer bakketoppen saksøkeren og Skogheim plassert i ro på høyre side av veien og varsler bilens ankomst ved blending av lyset. Det var ingen omstendigheter ved eller omkring disse to som tydet på annet enn at de fortsatt ville forholde seg i ro mens bilen passerte.

Efter bilansvarslovens §4 har saksøkte som ansvarsforsikrer objektivt erstatningsansvar.

Spørsmålet er derfor om saksøkeren på sin side har medvirket til skaden efter samme lovs §7 i en sådan utstrekning at hans uaktsomhet gjør det berettiget å «minka skadebotkravet eller lata det falla heilt bort».

På grunn av hjernerystelsen han fikk ved påkjørselen har han ingen erindring om hendelsesforløpet og har ikke kunnet bidra med faktiske opplysninger. Retten er enig med ham i at denne omstendighet ikke bør skade ham, men vil på den annen side anføre at det ikke skjerper kravene til bevis fra saksøkte.

Retten finner efter bevisførselen og åstedsbefaringen ikke godtgjort at lysene fra bensinpumpen og bebyggelsen rundt denne har hindret sikten mot bilen, eller at blending av bilens lyskaster kan ha spilt noen rolle.

Side:1247

Vidnet Skogheim, som var sammen med saksøkeren, har forklart at han så tydelig lyskeglen fra bilen både før og efter blendingen.

Retten anser det ikke tvilsomt at saksøkeren ved anledningen viste «aktløyse» som nærmest må karakteriseres som grov, men finner efter en samlet vurdering av alle omstendigheter, ikke at det bør føre til at saksøktes ansvar helt faller bort.

Retten legger i denne forbindelse endel vekt på at ulykken fant sted på en fylkesvei med liten trafikk i sin alminnelighet, og praktisk talt ingen trafikk på en såvidt sen tid på døgnet som ved 22 - 23 tiden.

Dette er en omstendighet som vanligvis og erfaringsmessig nedsetter veifarendes oppmerksomhet og stiller mindre krav til deres aktsomhet.

Saksøkte blir derfor å kjenne delvis erstatningspliktig, således at saksøkeren på grunn av sin egen ubevisste uaktsomhet selv må bære en vesentlig del av skaden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne G. Sverdrup-Thygeson og Karl Lous og tilkalt dommer, byfogd Hans Kolle):

Lagmannsretten finner likesom herredsretten at det ikke er noe å legge bilføreren, Lars Berg, til last for hans kjøring ved anledningen. Det var rett, oversiktlig vei, og farten forsvarlig og ikke større enn tillatt for veistrekningen, antakelig i hvert fall ikke over 60 km i timen. Hverken det lette tåkelag like over bakken eller veidekkets tilstand ga etter rettens mening grunn til å holde lavere fart enn normalt. Da Berg ble oppmerksom på de to personer som sto ved veikanten med en motorsykkel, skiftet han fra fjernlys til nærlys som foreskrevet i Trafikkreglenes §19 nr. 2 og la antagelig bilen noe over til venstre. Det er ikke i saken fremkommet noen opplysning om noe forhold som kunne gi Berg det inntrykk at noen av de to ville gå ut i eller over veien. Det var da ingen oppfordring for Berg til å sette farten ned av den grunn. Trøseid begynte antagelig å gå eller småløpe på skrå over veien da bilen var ca. 20 - 25 m borte, og det kan da ikke ha vært mulig for Berg å unngå påkjørslen. Han slo igjen over til fjernlys for å påkalle Trøseids oppmerksomhet, bremset, prøvde å vri bilen over til venstre og manøvrerte i det hele tatt så fornuftig som tiden og forholdene tillot.

Trøseid har derimot etter rettens mening i ganske høy grad selv skylden for at han ble påkjørt. Det var helt uforsvarlig av ham å legge av sted tvers over veien like foran bilen uten å Se seg tilstrekkelig om. Hans opptreden kan vanskelig oppfattes som annet enn utslag av ren tankeløshet eller distraksjon.

Retten finner allikevel at Trøseids erstatningskrav ikke bør falle helt bort etter bilansvarsl. §7 første ledd. Til hans unnskyldning tjener at veien er lite trafikkert, spesielt ved nattetid, og at han derfor neppe var innstillet på at det skulle komme noen bil. Det kan etter rettens mening heller ikke ses bort fra at lysskjæret fra bensinstasjonen og duren fra motorsykkelen, som muligens har vært i gang, kan ha redusert billyktenes og bilstøyens effekt når det gjaldt å påkalle fotgjengeres oppmerksomhet.

Lagmannsretten er blitt stående ved at Trøseid bør tilstås erstatning

Side:1248

med en tredjedel av den økonomiske skade som han etter partenes avtale skal regnes å ha lidt, avrundet til kr. 30.000.-. En mener å ha støtte for dette resultat i HRD i Rt-1966-886 hvor skaden riktig nok var stor, og skadelidte var ubemidlet og hadde stor forsørgelsesbyrde, men hvor de trygdeytelser han ville få, til gjengjeld var meget betydelige. - - -