Rt-1972-1311
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-12-20 |
| Publisert: | Rt-1972-1311 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 130B/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Per Brunsvig), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.). |
| Forfatter: | Gundersen, Michelsen, Tønseth, Hiorthøy, Mindretall: Lorentzen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidervernloven (1956) §5, §64, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §40, §65 |
Dommer Gundersen: Politimesteren i Kristiansand utferdiget 21. oktober 1971 forelegg mot direktør ved Kristiansand Mekaniske Verksted A/S, A, og teknisk direktør i samme firma, B, for overtredelse av arbeidervernlovens §64 punkt 1, jfr. §5 første ledd og annet ledd punkt 1 og 4. Boten ble for hver av dem satt til kr. 3.000, subsidiært fengsel i 30 dager. Foreleggene ble ikke vedtatt, og de kom så i henhold til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd under pådømmelse ved Kristiansand byrett. Ved byrettens dom av 24. juni 1972 ble de tiltalte frifunnet og tilkjent saksomkostninger, hver med kr. 7.000.
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene, der det også er redegjort for de tiltaltes stillinger og arbeidsområder i bedriften.
Politimesteren har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene som hevdes å være mangelfulle. Det er en feil at det ikke i domsgrunnene er redegjort for om de siktede visste at det skulle monteres CO2-anlegg i m/t Pollo, og om de hadde kjennskap til CO2 gassens farlige egenskaper.
Jeg kan ikke se at det kleber noen feil ved domsgrunnene. De er særdeles utførlige og nøyaktige, og jeg må anta at retten har tatt det for gitt at de siktede, som begge hadde lang erfaring fra skipsbyggings- og reparasjonsvirksomhet, hadde helt tilstrekkelig kjennskap både til CO gassens egenskaper og til risikomomentene under montering av CO2-anlegg i skip. Retten fastslår at Kristiansand Mekaniske Verksted A/S tidligere har montert 26 slike anlegg.
Anken over lovanvendelsen bygger på den oppfatning at byretten har et for snevert syn på omfanget av de siktedes plikter med henblikk på å etablere et tilfredsstillende vern mot ulykker av den art som det er tale om i denne sak, og at retten stiller for små krav til den aktsomhet som bedriftsledere for så vidt må utvise. Det var deres plikt å holde indre justis gjennom et adekvat regelverk som tok sikte på, så vidt gjørlig, å eliminere faren
Side:1312
for at arbeidet med C02-anlegget skulle føre til ulykker - en nærliggende fare, etter påtalemyndighetens mening. Men forskrifter eller påbud med dette siktemål var ikke utarbeidet. Retten har lagt for stor vekt på at heller ikke Arbeidstilsynet hadde utarbeidet slike forskrifter, plikten til å treffe vernetiltak hviler på arbeidsledelsen, uavhengig av om myndighetene har gitt eller ikke gitt konkrete pålegg eller regler om det. Byretten tar også feil når den gir uttrykk for den oppfatning at påtalemyndighetens krav til de siktedes forutseenhet og aktsomhet bygger på etterpåklokskap. Det som kyndige og erfarne bedriftsledere før ulykken visste, eller med omtanke og aktsomhet burde ha visst om den risiko som arbeidet på Pollo medførte, gir full dekning for det krav som er stillet.
Jeg er kommet til at ankene bør forkastes.
Jeg nevner først at det for byretten ikke på noe vesentlig punkt var uenighet eller tvil om det faktum som foreleggene bygger på. Retten har hørt de siktede og 22 vitner og vært på åstedsbefaring, og den har så langt det har vært mulig å oppklare forholdene, gitt en inngående beskrivelse av den begivenhetsrekke som ledet til ulykken. Også anførslene fra begge sider er meget utførlig gjengitt, og det er for så vidt ikke kommet noe vesentlig nytt til under prosedyren for Høyesterett.
Jeg har ikke kunnet finne at byretten har bygget sin avgjørelse på noen uriktig oppfatning av loven. Den handleplikt for arbeidsgiveren som er instituert ved arbeidervernlovens §5, er ikke gitt i form av faste og vel avgrensede påbud. De uttrykk som loven bruker, gir anvisning på et skjønn, og de må tolkes slik at de får konkret innhold i relasjon til de forhold som skal bedømmes. For meg synes de betraktninger som byretten for så vidt anstiller å være treffende og i samsvar med lovens intensjoner.
Når det gjelder tiltalte nr. 1 A, kan jeg uten videre slutte meg til byrettens begrunnelse for frifinnelse. Jeg regner da med i begrunnelsen de uttalelser av retten som gjelder begge de tiltalte. Noe mer tvilsomt stiller spørsmålet seg for så vidt angår tiltalte nr. 2, B.
At B pliktet å holde seg orientert om den tilgjengelige tekniske viten som kunne ha betydning når det gjaldt å avverge ulykker og å bruke sin faglige fantasi i denne retning, er klart nok. Men jeg finner det også riktig når byretten sier at behovet for instrukser rettet til den som skulle lede eller utføre det praktiske arbeid på verkstedet, i noen grad ville avhenge av kvalifikasjonene hos dem som instruksen skulle ha adresse til. Påtalemyndigheten hevder - som alt nevnt - at så farlig som arbeidet med å installere et CO2-anlegg er, var det bedriftsledelsens plikt å utferdige et adekvat og bindende regelverk, som alle hadde å holde seg til og som vernetiltakene kunne ha sitt feste i. Byretten er imidlertid kommet til at den risiko som realiserte seg i ulykken, måtte fremstille seg som så fjern at B ikke kan bebreides for ikke å ha tenkt på den, og at det var ut fra en
Side:1313
erfaringsmessig begrunnet tillit til sine underordnedes kvalifikasjoner at han ikke fant det påkrevd å gi ytterligere retningslinjer. Jeg legger vekt på at retten er kommet til denne oppfatning etter umiddelbar bevisføring og åstedsbefaring. Det er - og må være - skjønnsmessige vurderinger av en rekke forhold som ligger til grunn for denne oppfatning, og jeg har ikke i domsgrunnene funnet holdepunkter for å fastslå at den bygger på eller gir uttrykk for en uriktig aktsomhetsnorm.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende i at anken bør forkastes for så vidt angår A, men stemmer for at anken tas til følge for så vidt angår B .
Når det dreier seg om virksomhet som medfører større fare enn vanlig, må det kreves at bedriftens daglige leder, selv om han ikke har teknisk utdanning, holder seg orientert om de tiltak som treffes for å avverge ulykker, fører tilsyn med at kvalifisert teknisk personale vier denne oppgave tilstrekkelig oppmerksomhet, og sørger for at sikkerhetshensyn gis høy prioritet i konkurranse med økonomiske og andre hensyn. Når jeg likevel antar at anken bør forkastes for så vidt angår A, skyldes det at monteringen av CO2-anlegg utgjorde en så liten og spesiell del av Kristiansand Mekaniske Verksted A/S's virksomhet at det ikke bør bebreides A at han ikke kontrollerte at hans teknisk kyndige medarbeidere tok seg av sikkerhetsspørsmålet i forbindelsen med dette arbeid.
Byretten har drøftet Bs forhold som et spørsmål om han som øverste tekniske leder kan bebreides at han ikke regnet med at «den tilvante arbeidsrutine skulle bli fraveket på flere punkter samtidig». Det fremgår av domsgrunnene at byretten med rutinen mener den fremgangsmåte ved monteringen som forskjellige fagarbeidere og formenn hadde praktisert på bakgrunn av kontakter med representanter for underleverandørene og kunnskaper om CO2-anlegg som enkelte hadde ervervet under fartstid til sjøs. Denne rutine var ikke til hinder for at det arbeidet et stort antall personer i maskinrommet samtidig som CO2-anlegget under monteringen ble satt i utløsningsklar stand før det ble etablert spesiell sikring av hovedventilen. Rutinens sikkerhetstiltak bestod i at man koblet ut igjen utløsningsmekanismen når CO2-anlegget var ferdig montert, slik at den spesielle risiko bare varte i et begrenset tidsrom.
Det er ikke klart om byretten har lagt til grunn at B uten å kjenne fremgangsmåten gikk ut fra at det var etablert en betryggende rutine, eller om det er lagt til grunn at B kjente fremgangsmåten og ikke forstod at den var farlig. I begge tilfelle har byretten stilt mindre krav til bedriftens tekniske leder
Side:1314
enn jeg anser det riktig å gjøre etter arbeidervernlovens §64 nr. 1 og §65, jfr. §5 første ledd og annet ledd nr. 1 og 4. Når den tekniske leder av bedriften visste at det ble montert CO2-anlegg og at slike anlegg medførte spesielle faremomenter, pliktet han enten selv å kontrollere hvilke sikkerhetstiltak som ble truffet, eller å sørge for at en teknisk kvalifisert person ble pålagt å kontrollere den sikkerhetsmessige side av arbeidet. Det kan Ikke antas å tilfredsstille lovens aktsomhetskrav at en bedrifts tekniske leder bare går ut fra at kyndige og ansvarsbevisste arbeidere og arbeidsledere får med en farlig oppgave å gjøre, og at disse selv finner fram til et betryggende sikkerhetssystem. Dersom B kjente fremgangsmåten for montering av CO2-anlegg ved Kristiansand Mekaniske Verksted A/S, kan jeg ikke se at man kan la være å bebreide ham som uaktsomhet at han ikke innså at fremgangsmåten medførte en ikke ubetydelig fare som for den vesentlige del kunne elimineres med enkle midler.
Jeg mener således at byrettens domsgrunner viser at det er lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm, og at byrettens dom derfor bør oppheves for så vidt angår B på grunn av uriktig lovanvendelse.
Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gundersen.
Dommerne Tønseth og Hiorthøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (hjelpedommer Håkon Børresen med domsmenn):
I. Sakens gjenstand:
Politimesteren i Kristiansand har den 21. oktober 1971 utferdiget forelegg mot direktør ved Kristiansands Mekaniske Verksted A/S, A, født xx.xx.1917, og assisterende direktør i samme firma, B, født xx.xx.1926, begge for overtredelse av: Lov om arbeidervern av 7. desember 1956 nr. 2 §64 pkt i, jfr. §5, 1.ledd og annet ledd pkt. 1 og 4 - - - derved at A:
som administrerende direktør og ansvarshavende for Kristiansands Mekaniske Verksted A/S, Kristiansand, i tiden oktober og november 1970 under montering av CO2 anlegget på M/T «Pollo» som lå i Kristiansand ikke påså i tilstrekkelig grad at arbeiderne ble gjort kjent med de farer som arbeidet måtte føre med seg og heller ikke kontrollerte at det ble gitt fornøden instruksjon om hvorledes disse skulle unngås, samt ikke påså at det ble truffet spesielle sikringstiltak på grunn av de særlige alvorlige risikoforhold som forelå under monteringen av CO2 anlegget idet det blant annet var en stor gruppe arbeidere som var utsatt for gassutløsningsfare under arbeid i maskinrommet - og at det ikke eksisterte noen dobbel sikring mot utløsning under monteringen slik som under drift hvor ventilskap med hovedventil og utløserhåndtak er montert i et låst skap samtidig som CO2 rommet er avlåst,
Side:1315
og derved at B:
som assisterende direktør og daglig teknisk leder for Kristiansands Mekaniske Verksted A/S, Kristiansand, i tiden oktober og november 1970 under montering av CO2 anlegget på M/T «Pollo» ikke sørget for i tilstrekkelig grad at arbeiderne var kjent med de farer som arbeidet måtte føre med seg og ikke ga fornøden instruksjon om hvorledes farene skulle unngås, samt ikke lot treffe spesielle sikringstiltak på grunn av de særlige alvorlige risikoforhold som forelå under monteringen av CO2 anlegget idet det blant annet var en stor gruppe arbeidere som var utsatt for utløsningsfaren med hensyn til gass under arbeidet i maskinrommet - og at det ikke eksisterte noen dobbel sikring mot utløsning under monteringen slik som under drift hvor ventilskap med hovedventil og utløserhåndtak er montert i låst skap samtidig som CO2 rommet er avlåst. - - -
II. De tiltaltes personalia:
1. Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1917 og er direktør ved Kristiansands Mekaniske Verksted A/S. Etter eksamen ved handelsgymnasiet i 1935 ble han ansatt ved bedriften i 1936. Fra 1939 var han innkjøpssjef, fra 1954 soussjef, 1957 disponent, og fra 1963 administrerende direktør, mens Sverre Walter Rostoft var industriminister. Denne stilling innehadde tiltalte fortsatt på den tid forelegget gelder. - - -
2. Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.19X og er teknisk direktør ved Kristiansands Mekaniske Verksted A/S. Etter eksamen ved skipsmaskinbygningslinjen ved N.T.H. i 1952 har han vart vitenskapelig assistent og senere instituttingeniør ved NTH. Etter 3 år ved Kockums Verft i Malmø med skipsverftspraksis i de fleste avdelinger og dessuten fartstid til sjøs i maskin, ble han 1. september 1957 ansatt som assisterende overingeniør ved KMV, overingeniør 1958, assisterende direktør fra 1.1.1970 og fra 1.11.1971 teknisk direktør ved KMV. Han var på den tid forelegget gjelder bedriftens øverste tekniske leder og hørte som sådan direkte under tiltalte nr. 1. - - -
III. KMV's organisasjon m.v.
Gjerningsbeskrivelsen i foreleggene - som praktisk talt er enslydende - bygger på de tiltaltes ansvar og oppgaver som henholdsvis øverste administrative og tekniske leder av bedriften KMV. Etter bevisførselen legger retten, når det gjelder hovedtrekkene i bedriftens organisasjon m.v., til grunn følgende faktiske forhold:
Kristiansands Mekaniske Verksted ble grunnlagt i 1855 og utgjør i dag - og på den tid tiltalen gjelder - et mellomstort skipsbyggeri med ca. 700 ansatte, hvorav ca. 120 i kontor og arbeidsledelse. Årsomsetningen ligger på ca. 80 mill. kr. og det utføres årlig ca. 1.2 mill. arbeidstimer.
Som aksjeselskap ledes virksomheten av et styre hvor bl.a. den administrerende direktør er medlem. Under ham som bedriftens øverste daglige leder er virksomheten organisert som det fremgår av utdraget 212 med tre hovedområder for henholdsvis salg, personale og produksjon. Det sist nevnte av disse hovedområder som ledes av B, omfatter såvel nybygg, som reparasjon, samt tegnekontor, innkjøpskontor og vedlikeholdskontor med hver sine sjefer. På reparasjonssiden hører virksomheten under to overingeniører, Hansen og Holmboe, som til sin
Side:1316
assistanse har flere ingeniører som driftsassistenter i stabsstilling, samt - felles for reparasjon og nybygg - følgende fire avdelingsmestre: Skipsbyggmester Lauritzen (plate- og sveisearbeide), avdelingsmester Fosseli (maskin ute), avdelingsmester Kjølberg (div. avd.), og avdelingsmester Bakkevold (maskin inne). Under hver avdelingsmester hører flere arbeidsformenn. For disse er fastsatt instruks som fremgår av dok. nr. 39.
For koordinering av hovedoppgavene innen bedriftens virksomhet holdes dessuten faste møter:
1. Et daglig driftsmøte mellom overingeniører, avdelingsmestre og driftsassistenter. Her deltar også ass. direktør når dette er ønskelig.
2. Et ukentlig driftsmøte hver torsdag med de samme personer, der det legges særlig vekt på bemanningsproblemer, behovet for overtid, skiftarbeid og spesielle problemer med avslutning av oppdrag og planlegging av kommende ukes drift.
3. Et ukentlig møte hver fredag med direktører, overingeniører, personalsjef, innkjøpssjef, tegnesjef og vedlikeholdssjef. Bedriftens produksjonsprogram gjennomgåes. Spesielle koordinasjonsproblemer når det gjelder f.eks. forholdet mellom produksjon, innkjøp og konstruksjon gjennomgåes.
Videre har bedriften ansatt egen verneleder i heldagsstilling. Han er organisasjonsmessig underlagt personalsjefen. Vernelederen fungerer som formann for verneutvalget ved bedriften og leder det daglige vernearbeide etter normalinstruks for verneleder, jfr. utdr. 5.3. Vernetjenesten omfatter dessuten ialt 21 valgte verneombud som det er fastsatt instruks for, jfr. utdr. 5. - - -
IV. Arbeidet med M/T POLLO.
Ved kontrakt av 21.10.1969 mellom Svend Foyn Bruun, disponent for Sameiet POLLO som eier av M/T «POLLO», ex «MOBIL APEX», og Kristiansands Mek. Verksted A/S, påtok KMV seg å utføre en omfattende ombygging av fartøyet, en tidligere turbintanker som etter maskin- og pumperomsbrann hadde fått hele akterskipet med maskineri og innredning ødelagt. Oppdraget beløp seg i anbudssum til vel 20 mill. kroner. - - -
Prosjektleder for KMV's arbeide på M/T Pollo var overingeniør ved reparasjonsavdelingen Tor Hansen som også hadde kontraktsforhandlingene med rederiet. Til assistanse med driftsoppfølging, planlegging og koordinasjon hadde han som driftsassistent ingeniør Oddvar Jensen. Til prosjektet var videre knyttet en tegneprosjektgruppe som sto for konstruksjon, tegnearbeide og bestillingsarbeide. Videre var samtlige fire avdelingsmestre med sine arbeidsformenn og fagarbeidere involvert i arbeidet på Pollo.
I begynnelsen av ombyggingsperioden, særlig under første del av arbeidet med «strippingen», var man spesielt opptatt av å søke avverget brannfare i forbindelse med bruk av brennere på grunn av mulige olje- og gassforekomster ombord i fartøyet, bl.a. fordi båtens siste last hadde vært nafta. - - -
Verkstedets oppdrag med ombyggingen av M/T Pollo omfattet også å utstyre fartøyet med CO2-anlegg for maskin- og kjelerum, komplett
Side:1317
og med fullt tilbehør, jfr. spesifikasjonene til kontrakten, utdr. 22. Et slikt anlegg har til formål å slukke mulig brann ved at det fra et batteri av gassflasker slippes CO2-gass gjennom et rørsystem til det eller de rum som skal betjenes. Den brannslukkende effekt beror på at CO2- gassen fortrenger surstoffet og forutsetter at det brennende rum mest mulig momentant blir tilført en CO2 mengde som er avpasset etter brannrummets volum, hvorved ilden blir kvalt.
Av slike anlegg hadde KMV installert ialt 26 i sine nybygg i tiden fra 1949. - - -
Arbeidet med å montere CO2 anlegget hørte etter sin art under avdelingsmester Fosseli. Oppdraget ble av ham overlatt til maskinformann Langfeldt som samtidig hadde ledelsen av andre arbeidsoppgaver i maskinen. De som utførte selve monteringen av CO2-anlegget var to av Langfeldts fagarbeidere, maskinarbeiderne Jørgensen og Thorsen.
Etter at det nødvendige rørsystem var lagt fra maskinrunnnet til rummet hvor flaskene skulle stå - CO2-rummet som ligger på hoved dekket på babord side i forkant av brooppbyggingen som er akter - ble gassflaskene, ialt 67 stk., montert i 2 grupper med 3 rekker i hver gruppe. Flaskene sto på et fundament av tre og var for hver av de to grupper bundet sammen ved hjelp av festerammer av tre, forsterket med stålskinner og boltet til skottet. Hver flaske er utstyrt med en hurtigutløsningsventil forsynt med en ca. 13 cm lang avtagbar hendel. Hår anlegget er i operasjonsklar stand er ventilhendlene på de enkelte flasker forbundet ved hjelp av en gjennomgående wire med avpasset slakk. Utløsning av anlegget skjer da ved at man fra utløsningsskapet åpner hovedventilen og deretter trekker i et utløsningshåndtak som åpner for 2 av flaskene som er startflasker. Gassen fra disse går til trykkutløserne som har et stempel. Når dette presses av gassen fra startflaskene, strammes wiren til de øvrige flasker og gassen fra samtlige flasker strømmer da gjennom et rørsystem - manifolden - derfra gjennem den åpne hovedventil og videre til maskinrummet.
Ca. kl. 15 den 4. november 1970 var monteringen av CO2-anlegget på M/T Pollo på det nærmeste ferdig. Samtlige flasker var på plass og koplet til rørsystemet, hendlene var satt på utløsningsventilene på 54 av flaskene og trekkwiren fra disse til trykkutløserne var strtikket. Det gjenstod å sette på hendler og strekke wire på den siste rekke med de øvrige flasker, å strekke wire fra hendlene på de to startflaskene og til utløserhåndtaket i utløserskapet, samt å montere det elektriske alarmanlegg som skal gi varsel når døren til utløserskapet åpnes. Videre gjenstod en del sveising på utløserskapet.
Den vanlige fremgangsmåte ved verkstedet i forbindelse med montering av CO2-anlegg var - i henhold til tidligere muntlig orientering fra leverandørfirmaenes folk - å ta av samtlige hendler til hurtigutløsningsventilene på gassflaskene når hekkwiren var strukket og tilpasset.
Ved monteringen av anlegget ombord i Pollo, oppdaget imidiertid vedkommende fagarbeider henimot arbeidstidens slutt den 4.11.1970 at de manglet wire til den siste flaskerekke. Da de ikke straks kunne få ny wire fra verkstedets materiallager, måtte de avslutte monteringsarbeidet før det var helt ferdig, og de allerede påsatte hendler med trekkwire ble
Side:1318
stående. De forlot stedet ca. kl. 15 etter å ha kontrollert at hovedventilen var stengt. Dørene i skapet til hovedventilen sto åpne og også døren til CO2-rummet var åpen.
Parallelt med maskinarbeidernes virksomhet med monteringen av CO2-anlegget, var også skipsbyggmesterens folk engasjert med enkelte arbeidsoperasjoner i tilknytning til dette anlegg. Platearbeider Lauvnes som hører under plateformann Moe, var således sammen med platearbeider Jensen i dagene 2.4. november 1970 i virksomhet med å lage og montere skapet for hovedventil og utløserhåndtak - CO2skapet. - - -
Den siste man vet om som iakttok hovedventilen den 4. november var maskinformann Langfeldt som etter overtidsarbeide i maskinen passerte det åpne CO2-skapet ved 20-21 tiden og som da konstaterte at ventilen var stengt, idet markeringsstreken på spindelen sto vannrett. Selve hendelen mener han sto akterover.
Den 5. november 1970 satte sveiseformann Jacobsen sveiseren X i gang med å sveise fast CO2-skapet, som platearbeiderne Lauvnes og Jensen hadde laget dagen i forveien, samt sveise et leidertrinn fra terskelen. Dette arbeid skulle X utføre inne i CO2-ruuunet. Han gikk ut fra at han da også skulle se etter at det ikke gjenstod noe som ikke var sveiset i rammet, og da han oppdaget at der på skottet rett innenfor CO2-flaskene var et klammer som han mente han burde kontrollere, steg han opp på flaskenes festeramme for å se etter. Under dette tok han fatt i hendelen til en av flaskene - som var den ene av startflaskene -, hendelen svingte da til siden og anlegget ble utløst med den følge at 12 mann som arbeidet i maskinrummet omkom og 38 ble skadet. Da X hadde åpnet ventilen, hørte han en kraftig susing, forsto at han hadde gjort noe galt og skjøv hendelen tilbake, men susingen opphørte ikke og han ble helt sjokkert. Den som fikk stanset gassutstrømmingen var maskinarbeider Tveitdal som klarte å komme seg opp fra maskinrummet, tok seg frem til CO2-rummet og videre til utløserskapet hvor han fikk stengt hovedventilen.
Som det fremgår av det hendelsesforløp som det foran er redegjort for, er hovedventilen i tiden fra kl.20-21 den 4. november til ulykken inntraff neste dag - hvilket var ca. kl. 09.30 - blitt åpnet helt eller delvis, uten at det har latt seg gjøre å bringe på det rene hvordan dette har skjedd.
V. De tiltaltes forhold.
Påtalemyndighetens oppfatning er - i samsvar med innstilling herom fra Direktoratet for arbeidstilsynet (utdr. 202-204) - at arbeidsgiverens hovedansvar for arbeidernes sikkerhet etter arbeidervernlovens §64, pkt. 1 jfr. §65 ligger hos begge de tiltalte, og at de uaktsomt har unnlatt å oppfylle de generelle plikter som - når utfyllende forskrifter ikke er gitt av arbeidstilsynet - påhviler dem i denne egenskap etter lovens §5 første ledd og annet ledd pkt. 1 og 4.
De tiltalte var begge, som henholdsvis adm. direktør og som øverste tekniske leder, i den stilling at de i arbeidsgiverens - den juridiske person Kristiansands Mek. Verksted A/S - sted ledet bedriften. - - -
VI. Rettens bemerkninger.
Tiltalen gjelder for begge de tiltaltes vedkommende forseelse mot
Side:1319
arbeidervernloven gjennem unnlatelse. Det er ingen uenighet om og retten legger til grunn at forseelse mot arbeidervernlovens §5 jfr. §64 også omfatter unnlatelse, jfr. strl. §40.2. og Rt-1933-1179, og at den skyldgrad som kreves hos de tiltalte er uaktsomhet. Retten er videre enig i og bygger på at de tiltalte som henholdsvis adm. direktør og ass. direktør på den tid foreleggene gjelder, ledet bedriften og således etter arbeidervernlovens §65 bar arbeidsgiverens ansvar, slik aktor har anført og som heller ikke er bestridt av de tiltalte og deres forsvarere.
Når det gjelder det faktum som foreleggene bygger på, er det heller ikke på noen vesentlige punkter uenighet eller tvil om dette. Retten viser i så henseende til den beskrivelse som er gitt foran under pkt. II, III og IV. Av hensyn til den strafferettslige bedømmelse av de tiltaltes forhold er det imidlertid nødvendig for retten å se noe nærmere på enkelte sider av det faktiske hendelsesforløp. De supplerende opplysninger om hva retten i så henseende har funnet bevist og legger til grunn, vil for sammenhengens skyld bli gitt i forbindelse med rettens drøftelse av de rettsspørsmål hvor vedkommende side av faktum antas å være av særlig betydning.
Som utgangspunkt for den videre drøftelse legger retten til grunn som bevist at den innsikt og viten som man ved KMV generelt hadde når det gjelder montering av CO2-anlegg bygget på de enkelte fagarbeideres og deres nærmeste overordnedes praktiske erfaring med montering av slike anlegg gjennom over 20 år og på den veiledning som noen av dem hadde fått av leverandørfirmaenes folk ved første gangs montering av vedkommende merke. På grunnlag av denne praksis var det innarbeidet en viss rutine, uten noen fullstendig muntlig eller skriftlig instruks, men med i et hvert fall to fundamentale regler, nemlig at hovedventilen skulle være stengt og at ventilhendlene på de enkelte flaskene skulle tas av når trekkwiren var strukket og tilpasset. Det siste var i et hvert fall maskinmester Fosselis monteringsfolk - maskinformann Langfeldt og maskinarbeider Jørgensen og Thorsen - fullt orientert om. Disse som forøvrig også hadde maskinistutdannelse og fartstid til sjøs som henholdsvis maskinsjef og 1. maskinist i en rekke år, var alle kjent med et CO2-anleggs virkemåte. Jørgensen hadde montert slike anlegg før, Langfeldt og Thorsen derimot ikke, men Langfeldt hadde vært med ved skifting av flasker i eksisterende anlegg. At hovedventilen måtte være stengt var enhver uten videre klar over.
Platearbeider Lauvnes som laget CO2-skapet hadde arbeidet ved KMV i 24 år. Han hadde ikke fått noen instruks om forsiktighet med CO2-anlegget og var heller ikke klar over at anlegget var intakt den 4. november 1970. Det han imidlertid åpenbart var klar over og innrettet seg etter var at han etter å ha beveget hendelen på hovedventilen for å ta mål til skapet, måtte stille den tilbake i samme stilling som den sto i. Sveiseformann Jacobsen som hadde arbeidet ved KMV i 36 år var heller ikke klar over at anlegget var intakt og regnet derfor ikke med noen fare. Det samme var tilfellet med sveisearbeider X, som er libaneser, utdannet elektrosveiser og som hadde vært ansatt ved KMV siden mars 1968 etter forutgående verkstedspraksis i Libanon ca. 1 år og Tyskland i 2 3/4 år. Heller ikke disse hadde fått noen instruks om forsiktighet med CO2-anlegget.
Side:1320
Det som etter dette har skapt den situasjon som forelå før ulykken inntraff - hvor sikkerheten sviktet så katastrofalt - var således at den vanlige rutine ble fraveket på flere punkter. Etter påtalemyndighetens oppfatning representerte muligheten for at dette kunne skje et særlig alvorlig risikoforhold som de tiltalte burde ha tenkt på og derfor på forhånd ha søkt avverget gjennem et bedre system for koordinering og instruksjon. De tiltalte mener derimot at det var et helt upåregnelig sammentreff av uheldige omstendigheter som hver for seg var uvanlige og uventede, og som samlet representerte en så usannsynlig situasjon at den lå langt utenfor hva de burde ha tenkt seg.
I drøftelsen av dette spørsmål er det flere momenter av sentral betydning som må vurderes nærmere.
Når det for det første gjelder adgangen for en arbeidsgiver til å overlate til andre - helt eller delvis - å ta seg av sikkerhetsspørsmålene i bedriften, må utgangspunktet være at han ikke på den måte kan fri seg fra sitt ansvar etter loven. Han må selv sørge for at det nødvendige blir gjort for å sikre arbeiderne. De midler arbeidsgiveren rent faktisk kan gjøre bruk av for å oppfylle sin omsorgsplikt for arbeidernes sikkerhet er imidlertid forskjellige bl.a. etter virksomhetens art og størrelse. At den administrerende direktør og den øverste tekniske leder av en bedrift som KMV ikke selv kan overkomme å beskjeftige seg med annet enn å trekke opp retningslinjene for sine underordnedes virksomhet også når det gjelder sikkerheten, kan etter rettens oppfatning ikke være tvilsomt. Dette betyr ikke at de kan legge ansvaret fra seg, men at de i de retningslinjer de trekker opp må sørge for at arbeidet kan bli tilrettelagt, ledet og kontrollert på en slik måte at man oppnår både sikkerhet og arbeidskvalitet. Å følge retningslinjene må de overlate til sine underordnede og disse må de kunne stole på innen rammen av de oppgaver de er tillagt og de kvalifikasjoner de har.
Det neste spørsmålet blir derfor hvor detaljerte retningslinjer bedriftens ledere må gi for å oppfylle de plikter som foran er nevnt. En generell regel om at alle må vise forsiktighet kan ikke være nok. Den nærmere avgrensning, som nødvendigvis må bli skjønnsmessig, vil etter rettens oppfatning særlig være avhengig av de nærmeste medarbeideres kvalifikasjoner og av hva slags farer som kan tenkes å true arbeidernes sikkerhet i den virksomhet det gjelder. For så vidt angår de faremomenter som tradisjonelt følger med vedkommende virksomhet vil det normalt foreligge utfyllende forskrifter fra Arbeidstilsynet og arbeidsgiverens plikt vil da først og fremst bestå i å gi de retningslinjer som skal til for å sikre seg at forskriftene blir fulgt. Men han kan ikke nøye seg med det. Uansett om forskrifter er gitt eller ikke, må han sørge for at nye og hittil ukjente faremomenter kan bli kartlagt så tidlig som mulig og søkt avverget før det skjer ulykker.
Når det gjelder denne side av arbeidsgiverens omsorgsplikt må første del av oppgaven nødvendigvis være å legge forholdene slik til rette at man kan bli oppmerksom på de nye faremomenter. Skal dette fungere må alle ledd i bedriftsorganisasjonen være våken overfor faremulighetene innenfor deres arbeidsfelt og de risikable forhold som oppdages må bli meddelt vedkommende overordnede som har adgang til å treffe de nødvendige tiltak.
Side:1321
De midler de tiltalte har tatt i bruk for å oppnå dette er for det første at de har organisert en omfattende vernetjeneste i samsvar med normalinstruks utarbeidet av Vern og Velferd. Lederen for dette arbeidet, verneleder Henriksen, er elektrisk sveiser av yrke og har arbeidet i 10 år ved Pusnes mek. Verksted og 3 år ved Tangen Verft, før han for 15 år siden ble ansatt ved KMV. Her har han siden 1.1.1965 vært verneleder og før det i 4 år hovedverneombud. Foruten de instrukser som er fastsatt for den organiserte vernetjeneste er det gitt skriftlig instruks til arbeidslederne som generelt pålegger dem ansvar for sikkerheten jfr. dok. nr. 39.
Inntil Pollo-ulykken har dette systemet fungert tilfredsstillende og ikke medført noen bemerkninger fra Arbeidstilyynet. Systemet har medført at farer er blitt kartlagt og avverget, at arbeidsuhell og tilløp til slike er blitt rapportert, årsaksfaktorene analysert, og tiltak truffet for å øke sikkerheten, jfr. utdr. 129-161.
Med dette har etter rettens vurdering tiltalte A som administrerende direktør oppfylt sine plikter. Å bebreide ham for at han som øverste bedriftsleder med merkantil utdannelse og med en stab av vel kvalifiserte teknisk kyndige fagfolk som sine nærmeste medarbeidere, ikke har gjort seg særlige overveielser om der var noen risiko for teknisk tenkelige faresituasjoner som den etablerte organisasjon og arbeidsrutine ikke kunne avverge, er det etter rettens vurdering ikke grunnlag for.
Tiltalte nr. 1 blir derfor å frifinne.
For tiltalte B som øverste tekniske leder må pliktene også omfatte den tekniske vurdering som han visste at den administrerende direktør ikke selv hadde forutsetninger for å foreta. Tiltalte pliktet å holde seg orientert om den tilgjengelige tekniske viten og å bruke sin faglige fantasi med tanke på muligheten av ulykker. Som allerede nevnt kan man imidlertid heller ikke av ham forlange at han skal beskjeftige seg med detaljene i de enkelte arbeidsoppgaver ombord. Spørsmålsstillingen må derfor bli om det kan bebreides ham at han ikke har tatt initiativ til å få supplert de gjeldende retningslinjer for arbeid og sikkerhet, med særskilte instrukser m.v. som beskrevet i forelegget for å sikre arbeiderne mot en slik fare som man opplevet ved monteringen av CO2-anlegget på M/T Pollo.
Ved besvarelsen av dette spørsmål kan man etter rettens oppfatning ikke - som aktor synes å gjøre - se bort fra den omstendighet at verkstedets fagarbeidere var meget erfarne og ansvarsbevisste folk, til dels med mange års fartstid til sjøs i tillegg til sin verkstedspraksis. Behovet for instrukser må i noen grad avhenge av kvalifikasjonene hos dem som instruksene skal ha adresse til. Å fastsette i skriftlig instruks at ingen må fingre med ventiler ville blant de formenn og arbeidere det her er tale om lett kunne oppfattes som uttrykk for ubegrunnet mistillit.
Det avgjørende blir derfor om det kan bebreides B at han ikke tenkte på muligheten av at den tilvante arbeidsrutine skulle bli fraveket på flere punkter samtidig, slik at den katastrofale situasjon kunne oppstå. Etter rettens vurdering skyldes det hverken uforsvarlig forhold, lettsindighet eller tankeløshet at han ikke gjorde det. Ut fra det B den gang visste og det den tilgjengelige viten ga ham mulighet
Side:1322
for å vite, måtte risikoen fremstille seg som så fjern at han ikke kan bebreides for ikke å ha tenkt på den. Når han har gått ut fra at rutinen ville bli fulgt og den vanlige sikkerhet mot feilutløsning blir opprettholdt, er det riktig nok i tillit til at hans underordnede ville sørge for dette på Pollo som det også var blitt gjort ved alle tidligere monteringer, men det var etter rettens vurdering ikke i blind og uforsvarlig tillit til at så skulle skje. Det var etter rettens oppfatning ut fra en erfaringsmessig begrunnet tillit til sine underordnedes kvalifikasjoner at tiltalte ikke fant det påkrevet å gi ytterligere retningslinjer. Her kommer også det forhold inn at arbeidstilsynet ikke hadde gitt supplerende forskrifter. Dette fritar selvsagt ikke arbeidsgiveren for ansvar, men det må nødvendigvis medføre at hans vurdering må tillegges øket vekt når den faller sammen med oppfatningen hos vedkommende fagmyndighet som jevnlig hadde inspisert både hans bedrift og andre som fulgte samme fremgangsmåte. At det usannsynlige likevel inntraff og dermed avdekket et hittil ukjent behov for særlige sikkerhetsforanstaltninger, som i dag fremstiller seg som selvfølgelige, er dypt tragisk, men kan ikke få noen virkning for den strafferettslige bedømmelse av Bs forhold forut for ulykken.
De krav påtalemyndigheten gjennem forelegget har stillet til de tiltalte når det gjelder forutseenhet beror etter rettens oppfatning på at man ikke har maktet å holde utenfor sin vurdering den viten som både de tiltalte, andre skandinaviske verkstedledere, og Arbeidstilsynet først fikk som et resultat av ulykken. Den opplysning som retten fikk på hovedforhandlingens siste dag om at en lignende ulykke hadde funnet sted i Holland i 1961, jfr. dok. nr. 46, fikk de tiltalte først kjennskap til umiddelbart etter ulykken. Når Arbeidsdirektoratet ble kjent med den, er ikke opplyst, men den kan åpenbart ikke være blitt rapportert på vanlig måte gjennem ILO.
Også når det gjelder omfanget av de sikkerhetstiltak som de tiltalte bebreides for ikke å ha sørget for, stiller påtalemyndigheten etter rettens oppfatning for strenge krav for så vidt som aktor krever at der skulle vært etablert et «idiotsikkert» vern. En slik grad av sikkerhet er det ikke praktisk mulig å oppnå ved et skipsverrt og neppe heller på andre arbeidsplasser.
Etter dette vil også B bli å frifinne. - - -