Rt-1972-32

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-01-15
Publisert:	Rt-1972-32
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 8B/1972
Parter:	Randi Aarnes m.fl. (høyesterettsadvokat A. Abrahamsen) mot Lyngdal kommune (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Leivestad, Roll-Matthiesen, Bendiksby, Mindretall: Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonsloven (1918) §12, Forvaltningsloven (1967) §17, Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1924) §36, §41, Oreigningsloven (1959) §12, §2, LOV-1959-10-23, Bygningsloven (1965) §36

Dommer Leivestad: Kommunal- og arbeidsdepartementet gav 12. februar 1969 i medhold av bygningslovens §36 nr. l, Lyngdal kommune tillatelse til å ekspropriere i alt ca. 77 dekar utmark fra tre gårdsbruk i Lyngdal, gårdsnr. 165 bnr. l, 2 og 3, som tilhørte Engelhard Aarnes, senere hans enke Randi Aarnes, Anne Dorothea Aarnæs og Peder Omland.

Skjønn holdt av Lyngdal herredsrett 17. oktober 1969 til fastsettelse av erstatningene har denne slutning:

Side:33

«1. Erstatningene til de saksøkte settes til kr. 2,50 pr. m2 grunn etter senere oppmåling.

2. Lyngdal kommune betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

3. I saksomkostninger til de saksøkte v/h.r.advokat A. Abrahamsen betaler Lyngdal kommune kr. 1.496,- 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av skjønnet.»

De tre grunneiere begjærte overskjønn. Under dette påstod de som for underskjønnet skjønnsforutsetningene endret, idet de mente at sjø og elvegrunn som støtte til det landområdet skj ønnet gjaldt, ikke var omfattet av ekspropriasjonstillatelsen. Som ved underskjønnet ble dette forkastet. Mot to stemmer fastsatte overskjønnet som underskjønnet prisen pr. m2 grunn til kr. 2,50. Skjønnsslutningen lyder:

«1. Lyngdal kommune betaler til de saksøkte så snart skjønnet er blitt rettskraftig de erstatninger som er fastsatt foran.

2. Lyngdal kommune betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

3. Lyngdal kommune erstatter de saksøktes utgifter til h.r.advokat A. Abrahamsen, Farsund med 1.500,- ettusenfemhundre - kroner.»

Saksforholdene går frem av skjønnenes grunner.

Randi Aarnes, Anne Dorothea Aarnæs og Peder Omland anket over overskjønnet på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Under saksforberedelsen for Høyesterett er det lagt frem dokumenter de ikke tidligere hadde vært kjent med. De har gjort gjeldende at det nå viser seg at det også knytter seg feil til den administrative behandling av ekspropriasjonssaken som må få virkning for overskjønnet.

Etter forslag fra tomtekomitéen i Lyngdal vedtok kommunestyret 1. juli 1968 å søke tillatelse til å ekspropriere utmark fra de tre gårdsbruk til boligområder, uten at noe var nevnt om tilstøtende sjø- og elvegrunn. I de brev kommunens advokat sendte eierne med oppfordring til å uttale seg om saken, er helier ikke nevnt noe om sjø- og elvegrunn. Det ble vist til en kartskisse som angir grense i strandlinjen, og det ble oppgitt areal svarende til landområdet. De ankende parter hevder at de derfor ikke hadde grunn til å regne med at det var meningen at ekspropriasjonen skulle omfatte sjø- og elvegrunn. Om brev av 25. oktober 1968 fra Anne Dorothea Aarnæs kan tyde På at hun har regnet med muligheten av at elvegrunnen skulle omfattes, ligger det ikke i dette at hun var Klar over at det var kommunens hensikt. Under enhver omstendighet gir brevet bare uttrykk for hennes syn.

Når ekspropriasjonssøknaden uttrykkelig gjeider sjø- og elvegrunn, uten at grunneierne har vært kjent med dette, må det etter deres mening være en vesentlig feil som må berøre gyldigheten av ekspropriasjonstillatelsen for så vidt den oppfattes som gjeldende også sjø- og elvegrunn. I denne sammenheng gjør de ankende parter også gjeldende at departementet heller ikke har

Side:34

hatt de fornødne opplysninger om deres eiendommer, grenser til vann, fiske andre interesser m.v. for å kunne foreta en interesseavveining, jfr. oreigningslovens §2 annet ledd.

Etter de ankendes mening er det tvilsomt om bygningslovens §36 nr. I i det hele hjemler ekspropriasjon av tilstøtende vannområde; under enhver omstendighet er formålet her å erverve tomteområder for boliger. Dette formål tilsier ikke at sjø- og elvegrunn erverves. Uansett om tilstøtende vannområde pleier å følge med ved frivillig salg, kan det ikke gjelde noen tilsvarende alminnelig regel ved ekspropriasjon. Ekspropriasjonstillatelse skal ikke omfatte mer enn absolutt påkrevet etter formålet, og en gitt tillatelse må tolkes strengt, slik at den ikke gis virkning ut over det som klart går frem av den.

De ankende parter hevder at departementets brev av 11. mars 1970 til advokat Strømme viser at det har oppfattet søknaden som den bare gjaldt landarealet. Også dette må tale imot at man kan oppfatte det slik at det er gitt ekspropriasjonstillatelse for sjø- og elvegrunn.

Det er etter de ankendes mening en vesentlig saksbehandlingsfeil ved overskjønnet når det bygger sin tolkning av ekspropriasjonstillatelsen på ekspropriasjonssøknaden. Den var ikke fremlagt, er ikke nevnt i rettsboken og var ikke kjent av de ankende parter.

Når advokat Strømme hadde spurt Kommunaldepartementet om dets forståelse av ekspropriasjonstillatelsen, og tolkingen var omtvistet under overskjønnet, må det etter de ankendes oppfatning være en alvorlig feil at dette brev som var et viktig bevismiddel, ikke ble fremlagt. Det må antas å kunne ha hatt betydning for sakens utfall.

Det hevdes at det er uklart hva som er meningen når overskjønnet har fastsatt erstatningen til kr. 2.50 pr. m2, og regner med samlet areal ca. 77 dekar. Hvis sjø- og elvegrunn omfattes av ekspropriasjonen, vil arealet være større, og spørsmålet blir da om også dette skal erstattes etter samme pris pr. m2 -, eller om sjø- og elvegrunn skal være dekket av erstatningen for landområdet, uten at omfanget av vannområdene er brakt på det rene.

Særskilt for Peder Omland hevdes det at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige når det sies at tomteverdien er den høyeste, uten nærmere begrunnelse. Herredsagronomen hadde som vitne forklart seg om de særlige forhold som gjorde seg gjeldende for Omlands vedkommende, som virket at grunnen hadde større verdi for ham enn for de to andre, slik at vitnet regnet med en verdi av kr. 4 pr. dekar.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Det av Lyngdal herredsrett den 20. august 1970 avgitte overskjønn oppheves forsåvidt påanket er, og henvises til ny behandling med ny dommer og nye skjønnsmenn.

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger.»

Lyngdal kommune har tatt til gjenmæle og hevder at det ikke foreligger noen feil ved rettsanvendelsen, og at det ikke er noen

Side:35

saksbehandlingsfeil av betydning. De ankende parter fikk full adgang til å uttale seg om ekspropriasjonen på forhånd. Når det var foreslått og ble vedtatt å søke om tillatelse til ekspropriasjon av Hobdenområdet, måtte det være klart at den ville omfatte tilstøtende elve- og sjøgrunn. Den fjerde gårdbruker på Årnes, medeier i det felles laksefiske, hadde i 1967 frivillig solgt sin utmark i Hobden med tilstøtende elvegrunn, men med forbehold av laksefiske. Brevet av 25. oktober 1968 fra Anne Dorothea Aarnæs viser at hun har regnet med at ekspropriasjonen skulle gjelde stranden og utenforliggende elvegrunn. Det samme må gjelde de to andre grunneiere, som i det hele ikke kom med noe forbehold om laksefiske, enn si elvegrunn.

Når ekspropriasjonssøknaden uttrykkelig nevner at den omfatter også sjø- og elvegrunn, henger det sammen med at kommunen etterkom ønske fra Anne Dorothea Aarnæs om å unnta Årnesgårdenes laksefiske.

At selve søknaden ikke er forelagt grunneierne, kan ikke være noen feil. Disse var kjent med alle forhold av betydning, og hadde fått den anledning til å uttale seg som kreves etter oreigningslovens §12. Og departementet hadde fått alle de opplysninger til avgjørelse av ekspropriasjonssøknaden som var påkrevd, herunder kommunens brev til grunneierne.

Det må ved ekspropriasjon som ved frivillig overdragelse være slik at med mindre noe annet er sagt, eller klart går frem av forholdene, følger vannområder den landgrunn de støter til.' Dette har Kommunaldepartementet også gitt uttrykk for i sitt brev av 22. november 1971 angående den foreliggende ekspropriasjonstillatelse. Den forståelse av ekspropriasjonstillatelsen som under- og overskjønn enstemmig er kommet til, må utvilsomt være riktig.

Det må etter kommunens oppfatning være klart at bygningslovens §36 nr. I gir adgang til ekspropriasjon av vannområder som støter til land som eksproprieres. Når man eksproprierer tomtegrunn til boliger, må det naturlig ligge i formålet at tilstøtende sjø- og elvegrunn følger med, idet det vil være av stor verdi for boligene å få adgang til vannet, blant annet for bading og båtplass.

Etter kommunens mening kan det ikke være noen feil at overskjønnet viser til ekspropriasjonssøknaden; selv om det ikke er anført i rettsboken, må den jo ha vært fremlagt. Om Kommunaldepartementets brev av 11. mars 1970 til advokat Strømme om hva ekspropriasjonstillatelsen omfattet, kanskje burde vært fremlagt, kan det ikke ha noen betydning at det ikke ble gjort; den forståelse av tillatelsen retten kom frem til, var den riktige, og brevet ville ikke ha endret forståelsen.

Det kan heller ikke være noen uklarhet i at overskjønnet har satt erstatningen til kr 2.50 pr. m2 og regnet med ca. 77 dekar; uten å nevne noe om størrelsen av sjø- og elvegrunn. Det er åpenbart at det som vanlig er regnet med at bare landgrunnen erstattes, idet det ved fastsettelsen av prisen pr. m2 er tatt

Side:36

hensyn til den merverdi det betinger at tilstøtende sjø- og elvegrunn følger med.

Når det gjelder Peder Omlands utmark, hevder kommunen at skjønnsgrunnene må være tilstrekkelige når de fastslår at tomteverdien er den høyeste. Retten hadde hørt herredsagronomens forklaring og var kjent med at det ble påstått at bruksverdien var den største. Da må det være nok at overskjønnet som underskjønnet fastslår at tomteverdien etter rettens mening er den høyeste, uten at man redegjør nærmere for hvordan man er kommet til dette.

Lyngdal kommune har lagt ned slik påstand:

«Overskjønnet stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har de tre ankende parter, Peder Omlands ektefelle, ordføreren i Lyngdal og 2 vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er lagt frem flere dokumenter som er nye for Høyesterett, vesentlig fra den administrative behandling av ekspropriasjonssaken.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem, idet jeg ikke kan se at det foreligger slike feil ved saksbehandlingen i administrasjonen eller for overskjønnsretten eller ved rettsanvendelsen at det kan føre til opphevelse av overskjønnet.

Når det gjelder behandlingen av ekspropriasjonssaken før tillatelse ble gitt, kan jeg ikke se at det er gjort noen feil som kan antas å være av betydning. Ved brev av 23. september 1968 fra advokat Strømme til hver av de tre gårdbrukere på Årnes ble de underrettet om at kommunen ville søke om å få ekspropriere deres del av utmarksfeltet Hobden, som etter generalplan var forutsatt nyttet til boligområde.

Den kartskisse som fulgte brevet, viste en grense tegnet etter strandlinjen, og det oppgitte areal svarte bare til landområdet; intet var sagt om sjø- og elvegrunn; likevel kan det vanskelig tenkes at gårdbrukerne kunne gå ut fra at det var meningen at ekspropriasjonen ikke også skulle omfatte tilstøtende sjø- og elvegrunn. Det er en velkjent regel at de tilstøtende områder under vann følger stranden, når ikke annet er særskilt bestemt. Noe annet vil regelmessig være lite praktisk. Også ved ekspropriasjon vil det være naturlig å regne med at retten over sjø- og elvegrunn følger det tilstøtende landområde som eksproprieres, med mindre noe annet klart går frem av forholdene.

De tre grunneiere nabo på Årnes og medeier i det felles laksefiske, Sigurd Stuestøl, hadde høsten 1967 frivillig solgt sin utmark i Hobden, og med rettigheter i elven Lygna, dog ikke Årnesgårdenes felles laksefiske.

Det er ikke opplyst at grunneierne hadde utnyttet sjø- og elvegrunn utenfor Hobden på noen særlig måte, eller hadde noen særlig interesse her ut over lakseftsket som for øvrig synes å ha gått tilbake i betydning i de senere år.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at det er noen feil som kan gjøre ekspropriasjonstillatelsen ugyldig, at det i

Side:37

brevene til de tre grunneiere ikke ble nevnt særskilt at det var meningen at ekspropriasjonen skulle omfatte tilstøtende sjø- og elvegrunn.

Det er på det rene at den ene grunneier, Anne Dorothea Aarnæs, i et hvert fall har regnet med muligheten av at elvegrunnen skulle omfattes av ekspropriasjonen, idet hun i brev av 25. oktober 1968, som svar på brev fra advokat Strømme, gjør oppmerksom på at de fire hovedbruk på Årnes har felles fiske, og sier: «Jeg går derfor ut fra at Årnes fiskerier (garn- og notfiske) ikke berøres av den påtenkte ekspropriasjon selv om stranden og den utenforliggende elvegrunn inngår i ekspropriasjonsgjenstanden.»

Fra kommunens side ble det tatt hensyn til dette ønske. 1 søknaden til departementet ber man om samtykke til ekspropriasjon av så og så mange dekar av hver av de tre Årnesbrukene «med tilhørende utenforliggende elve- og sjøgrunn dog slik at Årnesgårdenes gamle laksefiskeri ikke for noen del medgår i ekspropriasjonen. Fiske fra land etter blege «sjørøye» anses i denne forbindelse ikke som del av laksefiskeriene».

Denne søknad ble ikke meddelt de tre grunneiere. Årsaken er vel den at man fra kommunens side har ment at man hadde imøtekommet det eneste ønsket som var kommet frem fra grunneiernes side. Likevel må en si at det ville vært mest korrekt at grunneierne var blitt kjent med søknadens ordlyd, også fordi den innebærer en tolking av hva som ligger i Årnesgårdenes gamle laksefiskeri. Noen tvist om dette foreligger imidlertid ikke. Og når det gjelder spørsmålet om elvegrunn skulle omfattes av ekspropriasjonen eller ikke, hadde grunneierne etter min mening hatt fornøden anledning og oppfordring til å uttale seg.

Når det gjelder spørsmålet om hva den foreliggende ekspropriasjonstillatelse omfatter, må dette avgjøres ved en konkret tolklng. At bygningslovens §36 nr. 1 i og for seg gir adgang til å la en ekspropriasjon av landområder også omfatte tilstøtende sjøog elvegrunn, kan jeg ikke finne tvilsomt. Og jeg kan heller ikke se at det uttalte formål å skaffe tomtegrunn til boliger i seg selv på noen måte skulle tale imot den forståelse at ekspropriasjonen også skal omfatte sjø- og elvegrunn. Ikke minst på Sørlandet, med den sterke interesse i strandområde til bade- og båtplass, må det være nærliggende at et område for boligtomter også skal omfatte den tilstøtende strand med elve- og sjøgrunn.

I samsvar med den samhørighet mellom strand og tilstøtende vann og grunn under vannet som er vanlig etter norsk rett, antar jeg at når ikke annet er sagt eller går frem av forholdene, vil det i alminnelighet være naturlig å forstå både en ekspropriasjonssøknad og en tillatelse slik at når det er tale om land med strand, er det meningen også at tilstøtende sjø- og elvegrunn skal følge med. I sin uttalelse av 22. november 1971 i tilknytning til den foreliggende sak sier da også Kommunaldepartementet:

«En bemerker forøvrig at departementet har vært av den oppfatning at den som blir eier av landarealet, også blir eier av den

Side:38

utenfor liggende elvegrunn eller sjøgrunn innenfor de grenser som følger av gjeldende tingsrettslige regler.»

På bakgrunn av den foreliggende søknad hvor det er presisert at den også omfatter utenforliggende elve- og sjøgrunn, dog ikke Årnesgårdenes laksefiske, fremstiller en slik forståelse seg for meg som helt klar. Men også ordlyden i ekspropriasjonstillatelsen peker i samme retning. Når det sies at retten til laksefiske ikke omfattes av ekspropriasjonen, kan dette bare ha mening når elve- og sjøgrunnen er omfattet.

Over- og underskjønnets forståelse av ekspropriasjonstillateisen er således etter min mening riktig.

Det synes å være begått visse feil når ekspropriasjonssøknaden ikke er lagt frem ifølge overskjønnets rettsbok, men dette likevel bygger på den i skjønnsgrunnene; det er også påfallende at Kommunaldepartementets brev av 11. mars 1970 til kommunens advokat om forståelsen av ekspropriasjonstillatelsen ikke ble lagt frem når tolkingen av tillatelsen var omtvistet. Disse feil har imidlertid ikke hatt betydning, idet retten er kommet til den forståelse som nå finnes å være den riktige.

Jeg kan heller ikke finne at det er noen feil eller uklarhet i overskjønnets grunner når retten setter erstatningen til kr. 2.50 pr. m2 «for grunnen inklusive den tilliggende elvegrunn for alle tre saksøkte, etter oppmåling foretatt av Lyngdal kommune». Etter sammenhengen må det være klart at meningen er at det skal betales etter oppmåling av landområdene, idet godtgjørelse for tilstøtende sjø- og elvegrunn er inkludert i kvadratmeterprisen, uten at det er nødvendig å måle opp det som ligger under vann.

Jeg kan heller ikke finne at det er noen mangel ved skjønnsgrunnene som kan lede til opphevelse at det ikke for Peder Omlands utmarks vedkommende er gitt en nærmere begrunnelse for at tomteverdien er den høyeste. Overskjønnet er enstemmig kommet til samme oppfatning som underskjønnet, som her uttrykker seg noe mer utførlig. Hva som er høyeste verdi beror på et skjønn, og retten behøver ikke gjøre nærmere rede for hvordan den er kommet til sitt resultat.

Jeg finner etter dette at overskjønnet må stadfestes.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid frembudt noen tvil, og det kan i noen grad bebreides ankemotparten at ikke alle opplysninger er kommet frem i tide. Etter forholdene antar jeg at saksomkosninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Når det gjelder spørsmalet om departementets ekspropriasjonstillatelse også omfatter sjø- og elvegrunnen utenfor de ankende parters eiendommer, er jeg kommet

Side:39

til det samme resultat som førstvoterende, og jeg kan på dette punkt også i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Derimot er jeg kommet til et annet resultat for så vidt angår spørsmålet om det foreligger feil ved den administrative saksbehandling i forbindelse med ekspropriasjonstillatelsen.

På vegne av kommunen sendte advokat Strømme den 23. september 1968 skrivelser til de ankende parter i anledning av «ekspropriasjon til boligtett-bebyggelse av endel av Deres utmark...», nærmere betegnet som «den del av Hobden som ligger under Deres gård...». I hvert av brevene ble det satt frist for eventuell uttalelse, og det ble samtidig gitt en beskrivelse av det område som skulle eksproprieres. Det heter således i brevet til Anne Dorothea Aarnæs blant annet: «Til Deres orientering legger jeg ved en kartskisse datert 25/7.68 hvor de aktuelle områder er tegnet inn. Som De vil se gjelder det områder, som etter generalplanen for Lyngdal forutsettes nyttet til boligområde. Deres areal er 25 da.» Tilsvarende angivelser av arealene ble sendt til de 2 andre grunneiere. I disse varselsbrevene var således landområdene nøyaktig avgrenset, mens det ikke var nevnt noe om at sjø- og elvegrunnen skulle tas med.

Som det fremgår av overskjønnet, ble det i brevet av 10. desember 1968 søkt om tillatelse til å ekspropriere de 3 landområder med grenselinjer som var inntegnet På et kart. Her var det uttalt at ansøkningen gjaldt disse områdene «med tilhørende utenforliggende elve- og sjøgrunn dog slik at Årnesgårdenes gamle laksefiskeri ikke for noen del medgår i ekspropriasjonen». Innholdet av denne ansøkningen fikk imidlertid grunneierne først kjennskap til lenge etter at departementets tillatelse var gitt. De hadde således den gang ikke kjennskap til at sjø- og elvegrunnen var tatt med i ansøkningen. En av grunneierne, Anne Dorothea Aarnæs, hadde riktignok - som nevnt av førstvoterende - sendt et brev til advokat Strømme den 25. oktober 1968. Jeg forstår ikke dette brevet slik at hun for sitt vedkommende gikk ut fra eller samtykket i at ekspropriasjonen også skulle omfatte «stranden og den utenforliggende elvegrunn». Etter min mening ligger det nær å forstå brevet på den måten at hun gjorde oppmerksom på retten til laksefisket uten at hun dermed mente å gi uttrykk for noen bestemt oppfatning om hva ekspropriasjonen ville komme til å omfatte. De to andre grunneiere uttalte seg overhodet ikke om dette spørsmålet.

Slik som varselsbrevene var utformet, kan jeg ikke se at det var naturlig for grunneierne å regne med at sjø- og elvegrunnen her fulgte med. Heller ikke var det etter min mening oppfordring for dem til ved henvendelse til kommunen eller departementet å reise dette spørsmålet før ekspropriasjonstillatelsen ble gitt. Således som ansøkningen lød, var det naturlig for departementet å gå ut fra at grunneierne ikke hadde noe å innvende mot at ekspropriasjonen også gjaldt den utenforliggende sjø- og elvegrunn.

I §12 annet ledd i loven om ekspropriasjon av 23. oktober 1959

Side:40

er det blant annet bestemt at «kvar ein som inngrepet råkar, skal få høve til å seia si meining». Jeg ser denne bestemmelsen som en spesialutforming av det viktige administrativrettslige prinsipp som nå har fått et mer generelt uttrykk i §17 i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Behovet for varsling gjør seg særlig sterkt gjeldende hvor den administrative behandling - som her - tar sikte på å åpne adgang til tvangsinngrep. I slike tilfelle bør det etter min mening stilles strenge krav til det varslet som skal gis til den som inngrepet er rettet mot. Jeg finner at grunneierne i dette tilfelle ikke på forhånd hadde fått adgang til å uttale seg om ekspropriasjonens omfang på en slik måte som loven krever. Etter min mening er det således her gjort en feil fra kommunens side når det gjelder forberedelsen av ekspropriasjonssaken. Spørsmålet blir så om det er grunn til å regne med at denne feilen kan ha virket bestemmende for departementets avgjørelse. Grunneierne, også Anne Dorothea Aarnæs, har i sine forklaringer under bevisopptaket uttalt at de - særlig av hensyn til retten til laksefisket i elven - ville ha motsatt seg at sjø- og elvegrunnen ble tatt med i ekspropriasjonstillatelsen dersom de var blitt gjort kjent med at det var kommunens mening at disse arealer skulle følge med. Jeg finner å måtte gå ut fra at grunneierne i tilfelle vil ha gått frem slik som de nå har nevnt i sine forklaringer. Dersom grunneierne før eksprpriasjonstillatelsen ble gitt hadde fremsatt sine protester på dette punkt, måtte departementet ha vurdert og avgjort om tillatelsen også skulle ha omfattet sjø- og elvegrunnen. Departementet måtte således her ha foretatt en avveining av kommunens og grunneiernes interesser etter reglene i §2 siste ledd i loven om ekspropriasjon. Feilen under forberedelsen av ekspropriasjonssaken har således ført til at departementet ikke fikk det nødvendige materiale til å avgjøre om tillatelsen også skulle omfatte sjø- og elvegrunnen. Jeg finner ikke å kunne ta standpunkt til hvilken avgjørelse departementet her ville ha truffet dersom grunneierne for så vidt hadde fått anledning til å fremkomme med sine innvendinger. For meg er det avgjørende at jeg må regne med at denne feilen ved saksbehandlingen kan ha vært bestemmende for innholdet av ekspropriasjonstillatelsen. Mitt resultat blir således at både underskjønnet og overskjønnet av den grunn må oppheves. Jeg tilføyer at jeg finner støtte for dette resultat i Høyesteretts dom i Rt-1955-569 flg. I det tilfellet er drøftet en situasjon der det overhodet ikke var gitt noe varsel - etter den da gjeldende bestemmelse i bygningsloven av 22. februar 1924 §41-, men vurderingen må prinsipielt bli den samme når det som her er gitt et varsel som ikke inneholder de nødvendige opplysninger.

Selv om saken etter min mening er tvilsom, finner jeg etter sakens art at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Da jeg etter konferansen vet at mitt syn ikke deles av rettens flertall, utformer jeg ikke noe forslag til dom.

Side:41

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Dommer Bendiksby: Likeså.

Dommer Bahr: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Nygaard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av oevrskjønnet (Fredrik Greipsland med skjønnsmenn): - - -

Retten bemerker:

I den søknad som advokat Ragnar Strømme på vegne av Lyngdal kommune den 10/12 1968 sendte kommunal- og arbeidsdepartementet om samtykke til ekspropriasjon, er det anført: «På vegne av Lyngdal kommune, etter oppdrag, søker jeg under henvisning til forannevnte anførsler og vedlegg - samtykke etter bygningslovens §36 gitt for Lyngdal kommune til ekspropriasjon av: ca. 17 dekar av gnr. 165 bnr. 1 i Lyngdal, eier Engelhard Aarnes, ca. 20 dekar av gnr. 165 bnr. 2 i Lyngdal, eier Anna D. Aarnes, ca. 40 dekar av gnr. 165 bnr. 3 i Lyngdal, eier Peder Omland, med tilhørende, utenforliggende elve- og sjøgrunn dog slik at Årnesgårdenes gamle laksefiskeri ikke for noen del medgår i ekspropriasjonen. Fiske fra land etter blege «sjørøye» anses i denne forbindelse ikke som del av laksefiskeriene».

I brev av 12/2-1969 fra kommunaldepartementet er det gitt samtykke til ekspropriasjon av de nevnte utmarksarealer. Om grensene for ekspropriasjonen er det her anført: «De nevnte arealer er vist med gule grenselinjer samt gnr. og bn.r. På vedlagte kart. Den rett til laksefiske som tilligger de ovennevnte eiendommer omfattes ikke av ekspropriasjonen.» Det er således ikke uttrykkelig uttalt at ekspropriasjonen skal omfatte den elvegrunn som tilligger parsellene. Imidlertid finner retten at dette likevel må ha vært forutsetningen. En ekspropriasjonsgrense som stanser ved vannkanten, etablerer en såvidt unaturlig grense for eiendomsgrensen mot vassdrag og gir en så upraktisk løsning, at det fra departementets side ville ha vært uttrykkelig presisert om man på dette punkt ikke ville imøtekomme kommunens søknad. Saksøkte nr. 2 Anne Dorothea Aarnæs har forøvrig gitt uttrykk for at hun har oppfattet saken på samme måte som saksøkeren, idet hun i brev av 25/10-1968 til advokat Ragnar Strømme har anført: «Jeg går ut fra at Årnes fiskerier (garn- og notfiske) ikke berøres av den påtenkte ekspropriasjon selv om stranda og den utenforliggende elvegrunn inngår i ekspropriasjonsgjenstanden.»

Etter dette legger retten til grunn de skjønnsforutsetninger som er fremlagt av saksøkeren. Erstatningen.

De arealer som eksproprieres er for samtlige tre saksøktes vedkommende utmarksterreng, tildels sterkt brattlendt med ur og ufser, men med tildels bra beite. Retten har lagt til grunn bestemmelsen i Grunnlovens §105 om at de saksøkte skal ha full erstatning for avståelse av grunn og for skader og ulemper som tiltaket medfører og finner at det er tomteverdien av grunnen som gir den høyeste verdi. Når det

Side:42

gjelder erstatningen har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, formannen Fredrik Greipsland, Anders Røiseland, Lars Barstad og Trygve Spilling stemmer for at erstatningen settes til kr. 2,50 pr. kvadratmeter for grunnen inklusive den tilliggende elvegrunn for alle tre saksøkte, etter oppmåÅing foretatt av Lyngdal kommune. Mindretallet Jens Heggelund Smith og Gabriel Hoven stemmer for kr. 3,50 pr. kvadratmeter. - - -