Rt-1972-374
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-04-14 |
| Publisert: | Rt-1972-374 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36/1972, skriftlig sak |
| Parter: | Ålesund kommune (høyesterettsadvokat Hallvard Austlid) mot Hans Olsen Ratviks arvinger v/Johan Ratvik m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Sølberg). |
| Forfatter: | Heiberg, Mellbye, Bølviken, Tønseth, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §380, Prisloven (1953) §24, §46, Bygningsloven (1965) §35 |
Ved overskjønn til fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon etter bygningslovens §35 annet ledd avsagt 3. mai 1971, fastsatte Ålesund byrett følgende erstatninger:
- «Takst nr. 2, Hans Olsen Ratviks arvinger, gnr. 45, bnr. 15.
Areal 16,85 da.
Erstatning for grunnavståelse kr. 17,50 pr. m2.
Takst nr. 3, Mathias Rødstøl, gnr. 47, bnr. 160.
Areal 0,47 da.
Erstatning for grunn kr. 17,50 pr. m2.
Takst nr. 4, Johanne Krohn, gnr. 47, bnr. 2.
Areal ca. 3,85 da.
Erstatning for grunn kr. 18,50 pr. m2.
Takst nr. 5, Margit Rossow, gnr. 47, bnr. 67.
Areal ca. 1,64 da.
Erstatning for grunn kr. 18,50 pr. m2.
Overskjønnet hadde denne slutning:
«Ålesund kommune kan når det er gått 2 - to - uker fra forkynnelsen kreve å bli satt inn i besiddelsen av de arealer som er betegnet takst nr. 4 og takst nr. 5 mot å betale de fastsatte erstatningsbeløp.»
I rettens begrunnelse er blant annet anført:
«Området har en sentral beliggenhet i Ålesund kommune. En større del av arealene vil ha utsikt enten mot vest eller mot syd. Retten legger til grunn at det retter seg et sterkt kjøpepress efter tomter i dette området.
Retten anser det på det rene at de områder skjønnet gjelder under en fri prisdannelse ville ha kunnet oppnå meget høye priser. Imidlertid gjelder prisbestemmelsene for tomter i Ålesund, jfr. prislovens §46 og Kgl. res. av 28.2.1969. Det er i saken fremlagt et pristakstkart hvor der er vist de pristakster som er satt på tomter i omegnene i årene 1960-1970. De fleste pristakster i områdene ligger i de senere år på mellom kr. 12,- og kr. 18,- pr. m2. Retten anser seg ikke direkte bundet av det leie pristakstene synes å ligge på. Derimot antar en at der må være et rimelig forhold mellom pristakstnivået og ekspropriasjonstakstene, når en tar i betraktning de forskjeller som foreligger m.h.t. tomtemessige kvaliteter.»
Ålesund kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett
Side:375
på grunn av feil ved Iovanvendelsen. I ankeerklæringen er blant annet anført:
«- - -Skjønnspremissene inneholder ingen konkret vurdering av de eiendommer det skjønnes over i forhold til de tidligere pristakserte eiendommer.
På bakgrunn av at overskjønnsrettens erstatningsfastsettelse synes klart å overstige de tidligere pristakster i området, kan rettens noe uklare premisser kun forståes slik at overskjønnsretten mener seg berettiget til å overskride pristakstnivået i området, dersom avviket bare ikke blir så vesentlig at det kan karakteriseres som urimelig. Dette er av skjønnsretten direkte uttalt i de foran siterte premisser, hvor retten hevder ikke å være direkte bundet av det leie pristakstene synes å ligge på. At skjønnsretten noe senere antyder at det også ved ekspropriasjonsskjønnet kan foretas en konkret vurdering av de enkelte tomter, synes ikke å ha innflytelse på erstatningsfastsettelsene i dette tilfellet da en slik vurdering ikke framgår av skjønnspremissene. Avgjørende for at overskjønnsrettens erstatningsfastsettelser er kommet til å ligge høyere enn pristakstnivået i området, må således utelukkende være rettens uttalte syn om at den ikke er bundet av pristakstnivået.
Når overskjønnsretten har lagt det forannevnte syn på prisbestemmelsene til grunn for sin erstatningsfastsettelse, mener kommunen at det foreligger en feil i rettsanvendelsen som må føre til at overskjønnet oppheves.
Prisforskriftene for overdragelse av fast eiendom, fastsatt ved kgl. res. av 28. februar 1969, i medhold av prislovens §24, er gjeldende for den del av Ålesund kommune hvor i de tomter skjønnet omfatter er beliggende. Prisforskriftene forutsetter i §5 at pristaksten på en tomt ikke skal settes høyere enn svarende til det takstnivå som før 1. april 1969, hadde dannet seg for lignende grunnarealer i samme eller tilsvarende strøk i kommunen. Prisforskriftene tillater således ingen glidning i grunnprisen etter 1.4.1969. Etter prislovens §46 annet ledd har prisforskriftene også virkning for ekspropriasjonsskjønn og skjønnsretten er således direkte bundet av pristakstnivået.»
I sitt tilsvar gir ankemotpartene uttrykk for at de er enige i kommunens forståelse av gjeldende prisbestemmelser, men de hevder at skjønnsgrunnene gir uttrykk for en konkret vurdering, ikke for en uriktig rettsanvendelse.
I prosesskrift av 1. oktober 1971 har kommunen subsidiært gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er så uklare og tvetydige at overskjønnet må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen.
I et senere prosesskrift av 29. oktober/4. november 1971, undertegnet av begge parters prosessfullmektiger, meddeles at ankemotpartene har besluttet seg til å slutte seg til kommunens påstand om at overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. Partene er enige om at hver av dem bærer sine saksomkostninger for Høyesterett.
Side:376
Samtidig anmodet partene om at saken går over til skriftlig behandling, jfr. tvistemålslovens §380.
Justitiarius i Høyesterett besluttet deretter 18. november 1971 å overføre saken til skriftlig behandling.
Ingen av partene har ønsket å avgi ytterligere uttalelse i saken.
Høyesterett finner at anken må tas til følge.
Ved sin taksering var overskjønnsretten bundet til å følge prisforskriftene for overdragelse av fast eiendom, gitt ved kongelig resolusjon av 28. februar 1969 med hjemmel i prislovens §24 jfr. §46. Paragraf 5 første ledd i disse lyder: «Taksten må ikke settes høyere enn rimelig under hensyn til grunnarealets beliggenhet, beskaffenhet og aktuelle anvendelsesmulighet, og ikke høyere enn svarende til det takstnivå som før 1. april 1969 har dannet seg for liknende grunnarealer i samme eller tilsvarende strøk i kommunen eller i omliggende områder som det ellers er naturlig å sammenlikne med.»
På denne bakgrunn er det uklart hva overskjønnsretten har ment når den i skjønnsgrunnene uttaler: «Retten anser seg ikke direkte bundet av det leie pristakstene synes å ligge på. Derimot antar en at der må være et rimelig forhold mellom pristakstnivået og ekspropriasjonstaksten, når en tar i betraktning de forskjeller som foreligger m.h.t. tomtemessige kvaliteter.»
Det fremgår av prisforskriftenes §5 at retten ved takseringen er bundet av det takstnivå som før 1. april 1969 hadde dannet seg for sammenlignbare grunnarealer, og at de hensyn som bør tas til individuelle særegenheter ved den enkelte tomt må forankres i dette takstnivå. Jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1971-780. Noen sammenligning og konkret vurdering har overskjønnsretten ikke foretatt, og skjønnsgrunnene er også ellers for knappe og uklare til at Høyesterett kan bedømme om retten har gått ut fra en riktig forståelse av prisforskriftenes §5.
Overskjønnet må etter dette oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen og hjemvises til ny behandling.
Saksomkostninger for Høyesterett er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Side:377