Rt-1972-42

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-01-21
Publisert:	Rt-1972-42
Stikkord:	Vassdragsregulering
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6/1972
Parter:	Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot 1. Lenvik kommune, 2. Måselv kommune, 3. Balsfjord kommune, 4. Troms Felleskjøp, 5. Hans Grimstad m.fl. (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Gundersen, Nygaard, Hiorthøy, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §375, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §19, Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Gundersen: Denne ankesak gjelder Senja herredsretts overskjønn av 19. februar 1971 i anledning av en tilleggsregulering av Altevatn i samsvar med Kronprinsregentens resolusjon av 13. juni 1957. Saksøker ved skjønnet var Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, i det etterfølgende kalt NVE. Saksøkt var for det første en rekke grunneiere og rettighetshavere langs Malangsfjorden som forlangte erstatning for skader og ulemper som de mente at reguleringen hadde påført dem. Som saksøkt opptrådte videre de tre kommuner hvis innbyggere i større eller mindre grad følte sine interesser krenket ved reguleringen, nemlig Balsfjord, Målselv og Lenvik i Troms fylke. Samtlige saksøkte krevde tiltak iverksatt til vern for bygdefolkets interesser.

De avgjørelser vedrørende erstatningskravene som overskjønnsretten traff, er ikke påanket fra noen av sidene. Heller ikke er omkostningsavgjørelsen angrepet. Anken gjelder således bare avgjørelsen av tiltakskravet, som i skjønnets slutning var formet slik:

«1. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen pålegges for et tidsrom av 10 - ti - år regnet fra 1. november 1971 å anskaffe, drive og vedlikeholde et egnet fartøy med det formål å hindre islegging i Indre Malangen.

2. Den endelige fastsettelse av tiltak utstår til 1. november 1981.»

Side:43

Den foreliggende sak har en forhistorie som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Den fremgår av skjønnsgrunnene, jfr. Høyesteretts kjennelse og dom i Rt-1969-1220, for tiltakskravets vedkommende særlig side 1227-28.

NVE har nedlagt påstand om at overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket, og påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Ankemotparten har henholdt seg til den begrunnelse som overskjønnsretten har gitt, og nedlagt denne påstand:

«1. Senja herredsretts overskjønn av 19. februar 1971 stadfestes i den utstrekning det er påanket, dog slik at tidspuriktet for når tiltaket skal være satt i drift settes til 1. november 1972.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om partenes anførsler for overskjønnsretten viser jeg til skjønnsgrunnene. Deres anførsler for Høyesterett skal jeg gjengi etter hvert som jeg kommer til dem under min gjennomgåelse av ankegrunnene.

NVE angriper både rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, er utgangspunktet følgende uttalelse i skjønnsgrunnene:

«At disse interesserer - (nemlig visse like i forveien nevnte ferdsels- og transportinteresser) - blir skadelidende ved den forverring av isforholdene som reguleringen medfører, finner man ikke tvilsomt. Det kan være et spørsmål om ikke vassdragsreguleringslovens §19, nr.1, slik som denne lød før lovendringen av 1959, alene kunne danne hjemmel for et tiltak som det som her er krevet. Overskjønnsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet man er kommet til at forverrelsen av isforholdene har vært og fortsatt vil bli til så stor skade og ulempe ikke bare for ferdslen, men også for bygdefolkets interesser at det forsåvidt kan være tale om å påby tiltak med hjemmel i denne bestemmelse sammen med bestemmelsen i konsesjonsvilkårenes §8. Man mener også på samme måte som ved det forrige skjønn at sistnevnte bestemmelse isolert sett kan gi hjemmel for å påby tiltak, hvis vilkårene for dette forøvrig er tilstede.»

Partene er enige om at for så vidt vassdragsreguleringsloven av 1917 skal gi direkte hjemmel for et slikt tiltak som kreves i denne sak, er det lovens §19 nr. 1 slik bestemmelsen lød før endringsloven av 10. april 1959, som får anvendelse. Men NVE hevder at denne bestemmelse etter sin ordlyd bare gjelder «anordninger ved anlegget og i tilfelle i vassdraget nedenfor dette». Verken enkeltpersoner eller representanter for allmennheten kan kreve tiltak iverksatt i eller langs sjøen utenfor elvemunningen. Verken lovens forarbeider eller tidligere rettspraksis, anføres det, gir grunnlag for en slik utvidelse av regulantens ansvar. NVE har også reist andre innsigelser mot anvendelsen av §19 nr. 1 i det foreliggende tilfelle.

Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på tolkingen av

Side:44

lovbestemmelsen slik den lød før endringen i 1959. Det kan neppe i dag være av noen praktisk betydning å drøfte de tvilsspørsmål som her måtte kunne reise seg. Det er iallfall overflødig i dette tilfelle, idet jeg er enig med ankemotpartene i at konsesjonsvilkårenes §8 gir den rettslige hjemmel for å pålegge tiltaket gjennomført, dersom de konkrete vilkår for anvendelsen av bestemmelsen er til stede, det vil si: dersom det er oppstått skader og ulemper for bygdefolkets interesser og dersom byrden ved det tiltak som regulanten pålegges står i et rimelig forhold til de interesser som er skadelidende.

Når det så gjelder anvendelsen av konsesjonsbetingelsenes §8, reiser NVE to innvendinger:

For det første hevdes det at de interesser som overskjønnet har tatt i betraktning ikke er av den art og tyngde at de kan tillegges betydning under avveiningen mot den byrde som tiltaket vil legge på regulanten. Under prosedyren er hver enkelt av de skadevirkninger som er omtalt og vurdert i skjønnsgrunnene gjennomgått, og flere av dem er av den ankende part karakterisert som enten irrelevante eller for fjerne og avledede eller som økonomisk betydningsløse.

Jeg kan ikke slutte meg til de synspunkter som NVE har gjort gjeldende, og finner det tilstrekkelig å si at etter min mening kan ingen av de skadevirkninger som overskjønnet peker på, etter sin art være utelukket fra å komme i betraktning når man skal søke å finne fram til og summere sammen den skade som «bygdefolkets interesser» påføres. En annen sak er hvilken vekt man skal legge på hvert enkelt moment og hvorledes de sammenlagt skal verdsettes. Dette har nok - som det sies i skjønnsgrunnene - budt På vanskeligheter, men denne skjønnsmessige vurdering kan ikke overprøves gjennom anke.

For det annet hevder NVE at det er gjort en feil under rettsanvendelsen og/eller saksbehandlingen som har ført til at utgiftene ved tiltaket er vurdert altfor lavt, slik at det i virkeligheten foreligger et klart misforhold mellom disse utgifter og de skader og ulemper som antas å foreligge. Dette er nærmere begrunnet slik: Retten har bygd På Håkon Hansens tilbud om å utføre isbrytningen og har vurdert utgiftene ved tiltaket under den forutsetning at tilbudet enten er, eller vil bli, akseptert av NVE. Men tilbudet verken er eller vil bli akseptert. En slik ordning ville representere en uforsvarlig sammenblanding av offentlige og private interesser. Tilbudet forutsetter at statens båt kan benyttes til private gjøremål når den ikke anvendes til isbrytning. Både ansvaret som båteier i relasjon til tredjemann og fordelingen av faktisk medgåtte utgifter ved driften, herunder utgifter som følge av slitasje, vil imidlertid medføre en helt uholdbar situasjon for NVE. Dessuten vil selve tiltaksplikten kunne tenkes misligholdt som følge av den private bruk av fartøyet, for eksempel ved rene uhell som maskinhavari eller lignende, med de følger dette kan få for Vassdragsvesenets ansvar overfor partene i skjønnet.

Side:45

NVE hevder at for så vidt ikke annet positivt var opplyst, måtte skjønnsretten ha bygd på at båten skulle anskaffes og anvendes utelukkende til isbrytning for NVE's regning med de utgifter dette nødvendlgvis ville medføre. Det er en feil i rettsanvendelsen å legge til grunn at NVE skulle eller kunne benytte tilbudet fra Håkon Hansen. Men dette kan også ses som en feil ved saksbehandlingen, skjønnet fremtrer på dette punkt som en vilkårlighet overfor regulanten. Uansett om det antas at feilen kleber ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen, må den etter den ankende parts mening lede til at overskjønnet oppheves.

Mot denne ankegrunn har ankemotpartene protestert på prosessuelt grunnlag. De hevder at NVE under forhandlingene i overskjønnsretten ikke gjorde gjeldende noe som helst om NVE's vanskeligheter med å godta Håkon Hansens tilbud. Slike helt nye anførsler kan etter deres mening ikke bringes inn for ankeinstansen.

Jeg kan ikke se at den prosessuelle innsigelse kan føre frem. Det dreier seg ikke om noen ny påstand eller noe nytt krav, men om en ny ankegrunn. Og denne ankegrunn fremkom i prosessskrift av 11. juni 1971 før forberedelsen av ankeforhandlingen var ferdig, jfr. tvistemålslovens §375. Jeg kan imidlertid ikke finne at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil.

Jeg nevner først at Håkon Hansens tilbud ble fremlagt ved et prosesskrift av 16. september 1970. Hansen var så til stede under et rettsmøte den 25. november 1970, der hans tilbud ble gjennomgått og vurdert. Det må i enhver henseende ha vært kjent for NVE da saken ble sluttprosedert i overskjønnsretten, og jeg må gå ut fra at retten i sin gjengivelse av NVE's anførsler har tatt med de viktigste av de innvendinger som ble gjort gjeldende mot Hansens tilbud. Blant dem er ikke den innvending at NVE ikke kan og ikke vil benytte seg av tilbudet. Jeg må i det hele gå ut fra at retten har bygd sitt skjønn på de opplysninger og argumenter som fremkom for den, og den kunne ikke På egen hånd tillegge NVE det standpunkt som først er kommet til uttrykk under ankesaken. Noen feil ved saksbehandlingen har retten etter min mening ikke gjort. Heller ikke kan jeg se at det på dette punkt kleber noen feil ved rettsanvendelsen.

NVE hevder at det er et tydelig misforhold mellom den byrde som tiltaket medfører - idet utgiftene til anskaffelse og drift av et passende fartøy må settes betydelig høyere enn gjort av retten - og de skader og ulemper som skal søkes avhjulpet. Retten har imidlertid bygd på det materiale som partene fremla for den, og dens egne beregninger stemmer godt med det som er opplyst om NVE's eget anslag. Verken ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen kan det her klebe noen feil.

Etter det jeg har sagt, kan NVE's anke ikke føre frem, og overskjønnet må stadfestes. Under denne forutsetning har NVE erklært seg enig i at den frist som overskjønnet fastla til 1. november 1971 i samsvar med ankemotpartenes påstand forlenges med et år. Ankemotpartene har for øvrig erklært at de ikke i

Side:46

anledning av fristforlengelsen vil gjøre ytterligere erstatningskrav gjeldende.

NVE må erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket, dog slik at tidspunktet for når tiltaket skal være satt i verk settes til 1. november 1972.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen 5.000 - fem tusen - kroner til Lenvik kommune, Målselv kommune, Balsfjord kommune, Troms Felleskjøp, Hans Grimstad, Kristoffer Kristoffersen, Inggjerd og Simon Riise, Malangen Samvirkelag, Hilmar Hanssens sønner og Jens Mathisen i fellesskap. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (lagdommer Carl Tank med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsretten vil først behandle tiltakskravet.

Man finner det på samme måte som ved overskjønnet av 27. juni 1967 ikke tvilsomt at den økende utslipning av ferskvann om vinteren som er en følge av reguleringen, har medført en forverring av isforholdene i indre Malangen. - - -

Som hjemmel for tiltakskravet er påberopt vassdragsreguleringslovens §19, nr. 1, slik som denne lød før endringsloven av 1959, og konsesjonsvilkårenes §8 som lyder slik:

«Tilleggsreguleringens eier plikter å treffe nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen fører med seg for bygdefolkets og samenes interesser. Spørsmålet om hvilke tiltak som skal treffes avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn, som i tilfelle kan fremmes i forbindelse med skjønnet etter vassdragsreguleringslovens §16, eventuelt §19.»

Som gjengivelsen av partenes anførsler viser, er det her tvist om tiltak bør pålegges, og overskjønnsretten må derfor ta standpunkt til spørsmålet.

De ferdselsinteresser som knytter seg til indre Malangen er for det første den trafikk som har direkte sammenheng med fisket og for det annet den varetransport som foregår over kaiene på Målsnes, Mortenhals og Mestervik. Det finnes også en viss annen trafikk på fjorden som f.eks. fra Sultindviksiden til Gromstads forretning på den annen side av elvemunningen. At disse interesser blir skadelidende - - -(se sitat i Høyesteretts dom).

Det avgjørende vil da være om det er en rimelig forholdsmessighet

Side:47

mellom tiltakets kostende og omfanget av de skader og ulemper som særskilt skyldes reguleringen, og som må antas å ville bli avhjulpet ved tiltaket. Overskjønnsretten står her overfor en særdeles vanskelig avgjørelse av utpreget skjønnsmessig karakter. Det er for det første ikke lett nå å angi med noen tilnærmet nøyaktighet hva et tiltak som det som her er krevet, vil koste, hverken i anskaffelse eller drift. Men man har da i all fall noen støtte i det materiale som er fremlagt for retten. Enda vanskeligere er det å gi et pengemessig uttrykk for de interesser som tiltaket skal verne, idet det som uttalt i Høyesteretts dom av 22. november 1969, er mot omfanget av de skader og ulemper som særskilt skyldes reguleringen, at utgiftene ved tiltaket skal avveies når man skal vurdere om de er uforholdsmessige. Det er også vanskelig nå å ha noen sikker formening om i hvilken grad et tiltak som det her er spørsmål om, vil avhjelpe alle de skader og ulemper reguleringen medfører for grunneiernes og bygdefolkets interesser. Konsekvensene av det siste skal man senere komme tilbake til, men man finner her grunn til å beklage at det ikke er lyktes partene å finne frem til en praktisk løsning i fellesskap - en tanke som overskjønnsretten var inne på i forrige skjønn og som Høyesterett har gitt sin tilslutning til.

Overskjønnsretten ser det slik at dens oppgave må være å foreta en vurdering av om det her - ikke bare etter et rent erstatningsmessig - men også ut fra et mere samfunnsmessig synspunkt vil være rimelig å påby et tiltak i form av anskaffelse og drift av et fartøy som kan holde åpen de deler av indre Malangen hvor det er behov for dette, og hvor det ikke også før reguleringen regelmessig la seg is om vinteren. Man føler seg i forbindelse med denne oppgave, ikke forpliktet til å fremkomme med noen fullstendig tallmessig oppstilling av alle de poster det her kan ble spørsmål om å veie mot hverandre. En slik oppstilling ville da også være av noe tvilsom verdi, jfr. det som er uttalt i forrige avsnitt. Det kan ikke være avgjørende om omkostningene ved tiltaket i noen grad vil overstige verdien av de interesser som skal avhjelpes. Hvis man etter en forsvarlig skjønnsmessig vurdering - alle forhold tatt i betraktning - skulle komme til at omkostningene ved tiltaket vil bli så store at de må anses som uforholdsmessige, må derimot tiltakskravet avslåes. Man kan også si det på den måte at Vassdragsvesenet som ekspropriant ikke i medhold av vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 og/ eller konsesjonsvilkårenes §8 kan pålegges å treffe et tiltak som ville virke urimelig i forhold til de interesser som er skadelidende ved den økede isdannelse reguleringen medfører.

Da det i denne sak har vært stor uenighet mellom partene om forholdsmessigheten mellom omkostningene på den ene side og omfanget av skader og ulemper på den annen - eller om man vil si det slik - om rimeligheten av å pålegge Vassdragsvesenet et slikt tiltak, finner overskjønnsretten det riktig å trekke frem de viktigste av de momenter man bygger på ved utøvelsen av skjønnet.

Man er kommet til at anskaffelsen av et egnet fartøy med maskin og øvrig nødvendig utstyr levert i Mestervik etter dagens pris sannsynligvis vil komme på et beløp et eller annet sted mellom kr. 400.000.- og kr. 500.000.-. Når det så gjelder driftsutgiftene, er overskjønnsretten enig med de saksøkte i at man kan regne med en vesentlig lengere

Side:48

avskrivningsperiode enn Vassdragsvesenet mener. Man må trygt kunne sette perioden til 20, ja kanskje til 30 år. Derimot er man enig med Vassdragsvesenet i at man på utgiftssiden også må regne med renter av kapitalen, men er kommet til at det må være forsvarlig å operere med en rentefot på 5% p.a. Når det gjelder de øvrige driftsutgifter, beveger man seg over på et område som er ennå mere skjønnsmessig, idet de vil variere fra år til annet alt etter som værforholdene legger forholdene til rette for islegging. Etter en samlet vurdering finner overskjønnsretten å burde anslå de gjennomsnittlige driftsutgifter - utover avskrivning og forrentning - til ca. kr. 20.000.- pr. år, idet man da bygger på at Vassdragsvesenet benytter seg av Håkon Hanssens bindende tilbud om å drive båten over en 10 års periode for kr. 5.000.- pr. år. Skulle det benyttes mannskap som ikke er bosatt i indre Malangen og som ikke kan være beskjeftiget på annen måte i isleggingsperioden da fartøyet stadig må være i beredskap, ville nok driftsutgiftene bli adskillig større.

Overskjønnsretten er videre etter en samlet vurdering av forholdene i indre Malangen kommet til at det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at en isbryting foretatt etter de retningslinjer som er skissert av de sakkyndige i vesentlig grad vil avhjelpe de skader og ulemper forverringen av isforholdene reguleringen medfører, selv om det som man før har vært inne på er vanskelig å ha noen sikker formening om dette, sålenge det ikke er vunnet nærmere erfaringer. De opplysninger man har fått i så henseende fra Ranafjorden og Holmsundfjorden gir ikke megen støtte for dette skjønn fordi de geografiske og topografiske forhold er så forskjellige.

Man skal deretter gå over til i rekkefølge å omtale omfanget av de enkelte skadevirkninger som tiltaket er ment å skulle avhjelpe og vil her gjenta at man står overfor vanskelige skjønn. Når det for det første gjelder de skader og ulemper som reguleringen må antas å medføre for det fiske som i isleggingstiden utøves av bygdefolket - eller oppsitterne i Malangen - er det ganske umulig å gi noe pålitelig tallmessig billede av dette. Men man er kommet til at det dreier seg om virkninger av et relativt betydelig omfang. Det kan i den forbindelse henvises til at de av hjemmefiskerne som ved det nå opphevede overskjønn fikk erstatning, samlet ble tilkjent kr. 17.200.- pr. år, (eksklusive 25% tillegget etter vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3). I tillegg til dette må det tas hensyn til de skader og ulemper som reguleringen påfører de grupper av fiskere fra indre Malangen, som ikke ble tilkjent noen erstatning, heller ikke ved overskjønnet. Det henvises forsåvidt til rettsboken for dette 31-34.

Man vil for ordens skyld nevne at overskjønnsretten antar at de skadevirkninger som reguleringen medfører for landingsvorrer og sauebeite i fjæren også antas å ville bli vesentlig avhjulpet ved en isbryting etter de retningslinjer som er trukket opp av de sakkyndige. Det dreier seg her riktignok ikke om store poster, idet de erstatninger som ble tilkjent ved skjønnet av 27. juni 1967 samlet kun utgjorde henholdsvis kr. 650.- og kr. 530.- pr. år (25% tillegget ikke medregnet).

Når det gjelder reguleringens skadevirkninger på kaier, finner overskjønnsretten at et tiltak som det er krevet, også i noen grad vil virke avbøtende. Et visst øket vedlikehold må man allikevel regne med, idet

Side:49

isen under selve kaiene når gunstige værforhold ikke motvirker det, vil legge seg noe tidligere enn før og gå opp noe senere, og dette vil ikke fullt ut kunne avhjelpes av isbryting eller «oppbølging» av isen. Men risikoen for skadevirkninger som følge av isgang må ved en fornuftig drift av en isbryter antas å ville bli redusert.

Større betydning vil tiltaket måtte antas å få for den sjøverts sport som foregår over de skipskaier som fremdeles er i bruk i indre Malangen og som man må regne med vil bli opprettholdt i fremtiden. Det dreier seg her om en rekke varer som tas inn med frakteskuter hele året rundt og for firmaet Hilmar Hanssens Sønner i Mestervik også om olje som kommer med mindre kysttankskip. Man finner det riktig for å gjengi i korthet de opplysninger overskjønnsretten legger til grunn når det gjelder omfanget av denne transportvirksomhet. Tallene er anslagsvise og gjelder antatte gjennomsnittlige kvanta pr. år.

1. Hilmar Hanssens Sønner, Mestervik (takstnr. 419). 600.000 liter olje (lagerkapasitet 10.000 1.) 40 tonn sement, trefiberplater, trelast, isolasjonsplater, murstein og andre bygningsartikler.

Kristoffer Kristoffersen, Mortenhals (takstnr. 416). 25 standard trelast 25 tonn matmel 250 tonn kraftfor 10-15 tonn bygningsartikler.

3. Malangen Samvirkelag, Mestervik (takstnr. 418). 390 tonn kraftfor 255 tonn kunstgjødsel 85 tonn kull 80 tonn sement 60 tonn bygningsartikler.

4. Troms Felleskjøp, Målsnes (takstnr. 412). 960 tonn formel 600 tonn kunstgjødsel 720 tonn matmel.

Når det gjelder kunstgjødsel, er forholdet det at det ytes tilskudd ved levering fra fabrikk til grossist tidlig i sesongen og størrelsen av dette er synkende utover høsten. Malangen Samvirkelag og Troms Felleskjøp har derfor uten hensyn til reguleringen interesse av å holde så stor plass for kunstgjødsel at denne vare kan tas inn til en tid prisen er stig og den vil falle utenfor isleggingssesongen. Overskjønnsretten finner det derfor ved vurderingen riktig å se bort fra sjøverts transport av kunstgjødsel. Når det gjelder de øvrige varer som foran er nevnt, er alternativet til båtfrakt å ta dem inn til lagrene over land (for hals og Mesterviks vedkommende over Vikran og for Målsnes vedkomende over Tromsø eller Finsnes). Håkon Hanssen har opplyst at oljen når adkomsten sjøveis er sperret av is, må tas med tankbiler fra Sørreisa, noe som vil medføre en fordyrelse på 5 øre pr. liter. For de øvrige varers vedkommende vil fordyrelsen bli noe forskjellig alt etter lengden av landtransporten, og arten av de varer det dreier seg om. Det er vanskelig å angi eksakte tall, men man må skjønnsmessig kunne operere med fra kr.30.- til kr. 50.- pr. tonn. I den utstrekning de nevnte forretninger

Side:50

ikke av konkurransemessige grunner er nødt til å bære tapet selv, må det antas at det vil bli overført på forbrukerne, som vel her må kunne henføres under begrepet «bygdefolket» i konsesjonsvilkårenes forstand. Den dyrere landtransport kunne unngås hvis forretningene utvidet sin lagerkapasitet med henblikk på å kunne dekke behovet når sjøveien var sperret av is uten å behøve å benytte seg av lastebiler. Men ikke alle varer tåler særlig lagring (formel og matmel) og også en forbedring av lagringsmulighetene vil trenge kapital som igjen skal forrentes og avskrives.

Vassdragsvesenet har reist spørsmålet om de ansvarsmessige konsekvenser det måtte få om det nå skulle vise seg at isbrytingen eller «oppbølgingen» av fjorden en eller annen gang skulle komme til å gjøre skade f.eks. på fartøyer eller kaier, og mener at overskjønnsretten må ta standpunkt til dette. I den anledning skal man innskrenke seg til å henvise til det som foran er sagt - at man mener at risikoen for skader ved isgang må antas å bli redusert ved en fornuftig drift av en isbryter. Forøvrig mener overskjønnsretten at det må ligge utenfor dens oppgave å uttale seg om hypotetiske erstatningsspørsmål som måtte kunne tenkes å oppstå i fremtiden.

Etter en samlet vurdering av de forskjellige momenter som er nevnt foran, er overskjønnsretten kommet til at det, når man på den ene side tar hensyn til omfanget av de skader og ulemper som reguleringen - og den alene - fører med seg for den alminnelige ferdsel og for bygdefolkets interesser, og på den annen side utgiftene for Vassdragsvesenet, ikke vil virke urimelig eller uforholdsmessig å ta oppsitternes og kommunenes påstand om tiltak til følge. Men på grunn av de tvil som er tilstede, finner overskjønnsretten at den endelige fastsettelse av tiltaket bør utstå i medhold av vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4 og at man foreløpig bør innskrenke seg til å pålegge Vassdragsvesenet å anskaffe, drive og vedlikeholde et egnet fartøy til å hindre islegging i indre Malangen for en periode på 10 år regnet fra 1. november 1971. - - -