Rt-1972-508
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-01-22 |
| Publisert: | Rt-1972-508 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14B/1972 |
| Parter: | Fru A (advokat Halvdan Frohde) mot A (høyesterettsadvokat Erik Bryde Sundseth). |
| Forfatter: | Endresen, Stabel, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §148, §426, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §6 |
Dommerne Endresen, Stabel og Schweigaard Selmer.
I sak mellom ektefellene A og fru A avsa Oslo byrett 12. mars 1970 dom med bestemmelser om separasjon, foreldremyndighet, samværsrett, bruksrett til partenes leilighet m.m.
A påanket dommen, unntatt separasjonsavgjørelsen, til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen begjærte fru A med henvisning til tvistemålslovens §426 lagmannsrettens kjennelse for at A skulle tilpliktes straks å fraflytte leiligheten samt oppfylle byrettens dom inntil ankesaken var avgjort. Ved lagmannsrettens kjennelse av II. november 1971 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge. Avgjørelsen var enstemmig, men rettsformannen mente - i motsetning til de to øvrige lagdommere - at §426 i og for seg kunne anvendes i saken.
Fru A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet, men erklærte seg enig med lagmannsrettens formann når det gjaldt tolkningen av tvistemålslovens §426 første ledd. Utvalget bemerket:
«Det er riktignok så at bestemmelsen etter sin ordlyd synes å forutsette at når en avgjørelse om separasjon er blitt rettskraftig, kan det ikke lenger treffes midlertidig forføyning om aksessoriske krav av den art som nevnt i bestemmelsens annet punktum. En slik tolking synes imidlertid å være klart i strid med bestemmelsens naturlige formål. I kjennelse av 14. september 1948 (lnr. 158/48) har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt: «... Er det under en ekteskapssak reist tvist om underholdsbidrag eller andre aksessoriske krav som der nevnt, er behovet for midlertidige bestemmelser om disse krav det samme så lenge de ikke er avgjort under saken. Loven må derfor forståes således at midlertidige bestemmelser kan treffes av ankedomstolen også når anken er begrenset til de aksessoriske krav...» Utvalget slutter seg til denne oppfatning og tilføyer i anledning av den kjærende parts prosedyre at adgangen til å tillegge underinstansens avgjørelse foregrepet tvangskraft - jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §6 og tvistemålslovens §148 - ikke på fullgod måte vil dekke behovet for i ankeinstansen å kunne treffe bestemmelse om midlertidige ordninger med hensyn til spørsmål som nevnt i tvistemålslovens §426 annet punktum. Pålegg om sikkerhetsstillelse
Side:509
- jfr. tvistemålslovens §148 annet punktum - vil kunne gjøre et vedtak om foregrepet tvangskraft illusorisk som hjelp for en ubemidlet part. Og adgangen til foregrepet tvangskraft vil overhodet ikke være noe alternativ i de tilfelle hvor ønsket om midlertidig forføyning går ut på - for tiden inntil dommen blir rettskraftig - å få gjennomtvunget en annen ordning med hensyn til det aksessoriske krav enn den dommen selv etablerer.
Utvalget er således ikke enig med lagmannsrettens flertall når dette gir uttrykk for at det ikke blir plass for midlertidig forføyning etter §426 når kravet alt er avgjort ved dom selv om dommen ennå ikke er rettskraftig. De kjennelser av kjæremålsutvalget som flertallet henviser til - Rt-1965-251 og 1969 957 - kan ikke anses avgjørende for dette spørsmål, og Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på rekkevidden av dem.
Utvalget bygger således på at det er formell adgang til å ta tilfølge fru A's krav om at A ved midlertidig forføyning skal pålegges å fravike den felles leilighet. Men På samme måte som den samlede lagmannsrett finner man ikke at det er tilstrekkelig grunn til å gjøre det. Man finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens begrunnelse.»