Rt-1972-694
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-06-23 |
| Publisert: | Rt-1972-694 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Erik Wilberg). |
| Forfatter: | Leivestad, Bølviken, Schweigaard Selmer, Gundersen, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Heimevernloven (1953) §33, §34, §4, §32, §4, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§1, Militærnekterloven (1965) §1 |
Dommer Leivestad: Onsøy herredsrett avsa 24. mars 1972 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1932, frifinnes for overtredelse av den militære straffelovs §35, jfr. §34.»
Rettens formann stemte for fellelse i samsvar med tiltalen, og en straff av fengsel i 90 dager.
Saksforholdet går frem av domsgrunnene.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over lovanvendelsen, og vist til rettsformannens votum som uttrykk for den riktige forståelse av loven.
Aktor har påstått herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet.
Forsvareren har påstått anken forkastet. Han har gjort gjeldende at den militære straffelovs §35 jfr. §34 ikke er anvendelig på tiltalte As forhold, idet han har avtjent verneplikt på vanlig måte, førstegangstjeneste i 1951/52, repetisjonsøvinger til 1965, og heimevernstjeneste til 1969. Det er bare en liten del av As ordinære tjeneste som nå står igjen og som han av overbevisningsgrunner vegrer seg for å utføre. Han kan da ikke sies aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt.
Videre har forsvareren hevdet at §34 annet ledd i den militære straffelov ikke kan komme til anvendelse, idet A ikke er krigsmann; dette følger av at han er overført til heimevernet, jfr. vernepliktslovens §1. Den bestemmelse det i tilfelle kunne vært tale om, måtte vært heimevernslovens §33, som tiltalen imidlertid ikke gjelder.
Jeg finner at anken må tas til følge, og skal i tilknytning til forsvarerens anførsler og domsgrunnene bemerke:
Den ting at A på ordinær måte har utført sin militærtjeneste fra 1951 helt frem til 1969 da han søkte om å bli fritatt av overbevisningsgrunner, medfører ikke at den militære straffelovs §35 ikke kommer til anvendelse. Denne bestemmelse rammer den som på det tidspunkt det er aktuelt vil helt unndra seg sin militære tjensteplikt, enten det er meget eller lite som gjenstår av den samlede tjenestetid.
Heimevernslovens §33 har en lignende strafferamme som den militære straffelovs §35 første ledd. Jeg finner det imidlertid
Side:695
utvilsomt at det er den militære straffelovs §35 jfr. §34 som kommer til anvendelse på As forhold, ikke heimevernslovens §33. Det må riktignok erkjennes at det ikke er så helt klart etter ordlyden av heimevernslovens §33. Men det vil likevel gå frem av henvisningen i heimevernslovens §33 til §32 nr. 1 og 2, at denne bestemmelse ikke sikter på tilfeller av den art denne sak gjelder, nemlig unndragelse fra militær tjenesteplikt i det hele. Det er i forarbeidene til heimevernsloven uttalt at den militære straffelov får samme anvendelse for heimevernsmenn som for vernepliktige. Jeg kan her vise til kjennelse i Rt-1961-1298 hvor disse spørsmål er nærmere behandlet, og hvor det også er vist til tidligere dommer. Praksis har vært fast; det er alltid den militære straffelovs §35 jfr. §34 som har vært brukt i disse saker overfor heimevernspliktige som overfor andre.
Jeg finner det klart at det ikke følger av vernepliktlovens §1 at de som gjør tjeneste i heimevernet ikke er vernepliktige. Bestemmelsen sier bare at denne lov gjelder verneplikt i det militære forsvar unntatt heimevernet. Den sier intet om at det ikke skulle kunne være vernepliktige i heimevernet. Og heimevernslovens §4 første ledd nr. 1 fastslår at heimevernet omfatter vernepliktige som ikke forutsettes kalt inn til annen militærtjeneste. En vernepliktig heimevernsmann vil således kunne være krigsmann etter definisjonen i den militære straffelovs §4 nr. 2 og kunne rammes av den militære straffelovs §34 annet ledd.
Når herredsretten har frifunnet A med den begrunnelse at den militære straffelovs §35 jfr. §34 ikke kan få anvendelse på den som har oppfylt det meste av sin militære tjenesteplikt, bygger dette på en uriktig lovforståelse. Herredsrettens dom må derfor oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Gundersen og Nygaard: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Markus Endresen med domsmenn):
A, født xx.xx.1932, er journalist i dagspressen - - -
Flertallet, domsmennene lærer Jorunn Lundh og kommunekasserer Yngvar D. Olsen, finner det tvilsomt om betingelsene for å anvende den militære straffelovs §35, jfr. §34, er til stede. Etter bevislighetene kan det etter deres mening vanskelig sies at tiltalte ved sin unnlatelse av å møte frem til 2 dagers øvelser i Heimevernet har handlet i hensikt
Side:696
«aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt ...» Denne strenge bestemmelse som setter en minimumsstraff på 3 måneder, kan slik den lyder ikke ta sikte på en vernepliktig som har oppfylt den overveiende del av sin militære tjeneste. Etter opplysningene har tiltalte avtjent sin førstegangstjeneste i Tysklandsbrigaden i 1951/1952 fullt ut, har senere frem til 1965 vært med på de repetisjonsøvinger som han har vært innkalt til og har deretter gjort tjeneste etter egen søknad i heimevernet, hvor man hadde behov for instruktører, frem til 1969. Flertallet finner at det forhold som tiltalte er funnet skyldig i, må bli å henføre under straffebestemmelsene i loven om heimevern og ikke under den militære straffelov. Da tiltalebeslutningen ikke har tatt straffebestemmelsene i heimevernsloven i betraktning, finner flertallet at tiltalte må frifinnes. De finner støtte for avgjørelsen i at det ville gi et urimelig resultat å dømme tiltalte til en straff på 90 dagers fengsel slik omstendighetene er i saken. Om flertallets avgjørelse skulle bli omgjort i høyere rett ved eventuell anke, vil flertallet henstille til vedkommende myndigheter at disse finner frem til en slik ordning av saken at tiltalte i samsvar med sitt ønske blir overført til Sivilforsvaret for den tid som står til rest av hans tjenstgjøringsplikt i det militære.
Mindretallet - sorenskriveren - finner at tiltalte ved forsettlig unnlatelse av å møte frem til omhandlede heimevernsøvelse, har handlet i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt. Tiltalte var klar over at vilkårene for å frita ham for militærtjeneste etter § li lov av 19. mars 1965 ved rettskraftig dom var funnet ikke å være tilstede for hans vedkommende, og han handlet således forsettlig i strid med dommen. Det blir da den militære straffelov som kommer til anvendelse på forholdet, som finnes å være rettelig henført under §35, jfr. §34. Til flertallets standpunkt om at forholdet må subsummeres under straffebestemmelsene i loven om heimevern av 1953 nevnes at tiltalte under tjenesten i Heimevernet utfører militær tjenesteplikt idet Heimevernet er en del av landets krigsmakt. Det følger ikke av Heimevernsloven at denne lovs straffebestemmelse trer istedenfor - erstatter - bestemmelsene i den militære straffelov, og det er sikker rettspraksis for at §35 i den militære straffelov har anvendelse på den som gjør tjeneste i Heimevernet.
Mindretallet er etter omstendighetene i saken enig i krigsadvokatens påstand om at straffen settes til 90 dagers fengsel, som er minstestraffen etter den militære straffelovs §35 første ledd. - - -