Rt-1972-773

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-08-26
Publisert:	Rt-1972-773
Stikkord:	Skifteoppgjør i separasjonsbo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 72B/1972
Parter:	A (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt) mot fru A (advokat Ørnulf Hagen - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Endresen, Tønseth, Mellbye, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Skifteloven (1930) §45, Aksjeselskapsloven (1957) §29, Straffeloven (1902) §207, Tvistemålsloven (1915) §421, §67, §47, §50, §67, Aksjeselskapsloven (1957)

Dommer Hiorthøy: Under offentlig skifte ved Oslo skifterett av fellesboet til de separerte ektefeller A og fru A oppstod det tvist om hvorvidt 1) A kunne kreve å få ta ut visse eiendeler forlodds etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, og 2) om «udekket nettoforpliktelse som formelt påhviler - - -A/S» ved booppgjøret blir «å anse som fellesgjeld som avlegges på skiftet med kr. 36.277.25», jfr. skiftelovens §45. I tilknytning til det førstnevnte spørsmål ble det av fru A prinsipalt gjort gjeldende

Side:774

at det ved Oslo byretts separasjonsdom av 30. mars 1968 var rettskraftig avgjort at deling etter ekteskapslovens §37 ikke skulle finne sted, idet dommen blant annet gikk ut på følgende:

«2. A gis rett til alene å intre i leieforholdet vedrørende leiligheten i - - -gate og kjennes berettiget til ved skifte av partenes fellesbo å utta de 18 aksjer i A/S - - -, som er knyttet til leieforholdet.

3. Forøvrig frifinnes fru A for A's krav om særrettigheter ved skifte av partenes fellesbo.»

Tvisten ble av skifteretten overført til behandling i søksmåls former og avgjort ved dom av 25. februar 1970 som har denne domsslutning:

«1. Kravet om deling av A og fru A's felleseie etter reglene i ekteskapslovens §37 avvises.

2. Udekket gjeld som formelt påhviler A/S - - -blir ved oppgjør av felleseiet å avlegge etter skiftelovens §45 med kr. 36.277,25.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Skifterettens dom ble av begge parter påanket til Eidsivating lagmannsrett, punkt 1 domsslutningen av A og punkt 2 av fru A. Lagmannsretten, som gjorde oppmerksom på at skifterettens avgjørelse om avvisning med rette skulle ha hatt kjennelses form med kjæremål som det riktige rettsmiddel, fant etter henstilling fra partene å kunne ta avvisningsspørsmålet opp til behandling og i tilfelle også tvisten om A's krav om deling etter reglene i ekteskapslovens §37.

Lagmannsrettens dom i saken er av 28. juni 1971 og har denne domsslutning:

«1. Kravet om deling av A's og fru A'9 fellesbo etter reglene i ekteskapslovens §37 tas ikke til følge.

2. Gjeld som påhviler A/S - - -blir ved oppgjør av felleseiet å avlegge etter skiftelovens §45 med 20.000 - tjuetusen - kroner.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens for så vidt angår punkt li domsslutningen, idet en av lagdommerne fant at det var grunnlag for å imøtekomme A's krav om deling av felleseiet etter reglene i ekteskapslovens §37.

A, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har anket over lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. På fellesskiftet mellom A og fru A blir A å utlegge forlodds i samsvar med ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, følgende aktivaposter:

a. Samtlige 30 aksjer pålydende hver kr. 100,00 i A/S - - -

b. Aksjebrev nr. 134-151 pålydende kr. 9.000,00 i A/S - - - .

c. A's boksamling.

2. Oslo skifteretts dom stadfestes for så vidt angår avleggelsen av den udekkede gjeld som formelt påhviler A/S - - - .

Side:775

3. Fru A dømmes til å betale til A saksomkostninger for Skifteretten og Lagmannsretten, samt til å betale sakens omkostninger vedrørende Høyesterettssaken til det offentlige.»

Fru A har tatt til gjenmæle i ankesaken og har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt angår domsslutningens punktene 1 og 2.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 1. februar 1972 med avhør av partene i saken samt ett vitne. Det er dessuten lagt frem en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Ankemotparten har for Høyesterett frafalt påstanden om avvisning, men fastholder at den annen part må anses for å ha gitt avkall på kravet om deling etter reglene i ekteskapslovens §37. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg det samme bevis som for skifteretten og lagmannsretten. Når det gjelder spørsmålet om hvor vidt han ved å endre påstand i separasjonssaken må sies å ha frafalt sitt opprinnelige krav om anvendelse av ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, har han vist til lagmannsrettens uttalelse om at etter det som var fremkommet under saken, må det ha vært en åpenbar forutsetning for endringen at kravet skulle kunne tas opp igjen under skiftebehandlingen, hvis det viste seg av betydning. Han viser til den erklæring om den nærmere sammenheng som er gitt av advokat Fredrik Platou i det for Høyesterett fremlagte brev av 19. mai 1972, og som korresponderer med hva lagmannsretten har bygget på i denne henseende. Han har understreket at det generelt sett må vises varsomhet med å legge et bindende avkall i en påstandsendring av den foreliggende art. Ved å unnlate å reise innvending må ankemotparten anses for å ha samtykket i at kravet skulle holdes utenfor i byretten og i tilfelle behandles senere i skifteretten, jfr. tvistemålslovens §67 og §421 annet ledd.

Med hensyn til spørsmålet om fravikelse av likedelingsprinsippet har den ankende part vist til den rommelige uttrykksmåte i ekteskapslovens §54 fjerde ledd: «når hertil finnes grunn», som gir retten anvisning på et skjønn. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at man har regnet med en temmelig liberal praksis, men det erkjennes at det er skjedd en tilstramning gjennom domstolspraksis, som også har en viss tilslutning i teorien, slik at det må foreligge «særlige grunner». Derimot er det å gå for langt å kreve særlig tungtveiende grunner, idet enhver sak må undergis konkret prøvelse, slik at eventuelle urimelige følger av en likedeling kan søkes avbøtet. Som særlige forhold i tilknytning til ekteskapslovens §37 har den ankende

Side:776

part, i tilslutning til mindretallet i lagmannsretta, på den ene side påberopt seg de grove krenkelser han har vært utsatt for fra hustruens side eller med hennes medvirkning. Disse gir i og for seg langt på veg grunnlag for å imøtekomme da ankende parts krav. Det dreier seg om alvorlige krenkelser av fysisk og psykisk art, og de gav seg også sosiale utslag. Spesielt for den foreliggende sak er at flere av krenkelsene hadde økonomisk siktepunkt og økonomisk tap til følge, idet den ankende parts forretningsdrift led avbrekk, og hans ervervsevne ble nedsatt. - På den annen side har den ankende part bygget sitt krav på en vurdering av partenes økonomiske stilling og har anført som et vesentlig moment hustruens særeiemidler, arv fra foreldrene ca. 73.000 kr., som mannen ved ekteskapets inngåelse var uvitende om at hun var sikret som særeie. Videre har han fremholdt at hustruen er 12 år yngre, er i fullt arbeid og er sikret bolig i den eiendom hennes særeie omfattet. Mannen har vanlig alderstrygd + en tjenestepensjon kr. 4.800, tilsammen ca. kr. 15.000. Hertil kommer hva han måtte kunne utbringe av sin forretning, men hensett til hans fremrykkede alder og den stagnasjonsperiode virksomheten tydeligvis er inne i, kan ikke dette tillegges særlig vekt.

Når det gjelder kravet om gjeldsavleggelse, har den ankende part henholdt seg til skifteretten som hevdes å ha avgjort spørsmålet riktig. Han har vist til bestemmelsen i aksjelovens §29, 2. ledd som i dette tilfelle fører til at den ankende part er personlig og solidarisk ansvarlig for hele selskapets gjeld Det er ikke, som antatt av lagmannsretten, grunnlag for noe skjønn.

Ankemotparten har med hensyn til spørsmålet om avkall pekt på uttrykket «på sin lodd» i separasjonsdommen som indikerer at den ankende part hadde frafalt kravet om forlodds utlegg. Det ville ha vært naturlig om retten hadde gjort oppmerksom på det hvis kravet var holdt åpent. Det ville også ha vært naturlig om hans prosessfullmektig, advokat Platou, hadde tatt forbehold i skiftebegjæringen. Først ca. ett år etter dette tidspunkt ble det krevd fravikelse av likedelingsregelen - til tross for at det for lengst ved avholdte takster hadde vist seg at det kunne ha økonomisk betydning å påberope ekteskapslovens §37. Grunnen må være at den ankende part var klar over at kravet var frafalt.

Subsidiært har ankemotparten med hensyn til anvendelsen av ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, gjort gjeldende at det må anses fastslått i praksis at det må foreligge «særlige og vektige grunner» for innrømmelse av forlodds utlegg; han har i denne forbindelse blant annet vist til avgjørelsen i Rt-1966-867 (868) og side 1096 (1099) samt 1967 674. Ved tolkingen av bestemmelsen må det has for øye at den primært tar sikte på tilfelle av omstøtelse. Det som er påberopt i saken som «særlige grunner», er etter ankemotpartens mening ikke tilstrekkelig til å underbygge den ankende parts krav. For så vidt angår de påståtte krenkelser fra hustruens side, gjelder at krenkelser i forbindelse med en separasjonssak ikke kan tillegges vekt vedkommende

Side:777

formuesoppgjøret mellom ektefellene. Hertil kommer at bortsett fra borttakelsen av de kr. 4.000 i frimerker, er det ikke noe å bebreide ankemotparten i forbindelse med de forskjellige episoder, og har krenkelsene ledet til økonomisk tap, er i hvert fall ikke ankemotparten ansvarlig.

Når det gjelder varigheten av ekteskapet, er ankemotparten enig i at dette moment i og for seg ikke er avgjørende, men hvor et ekteskap har vart så lenge som her, 27 år, må det foreligge mer enn alminnelig tungtveiende grunner for fravikelse av likedelingsregelen.

Partenes økonomiske utsikter for fremtiden er tilnærmelsesvis likeverdige, og vanskeligheter med hensyn til utløsning kan ikke tillegges vekt, jfr. Rt-1960-1302. Av hustruens særeiemidler etter salget av hennes faste eiendom, ca. kr. 73.000, er nå bare i behold kr. 3540.000.

Når det gjelder kravet om gjeldsavleggelse, aksepterer ankemotparten lagmannsrettens ansettelse, kr. 20.000, fordi dette gir et rimelig resultat, men ser beløpet som den ankende parts gjeld til selskapet. Bare den del av selskapsgjelden som den ankende part er gjort personlig ansvarlig for, kan kreves avlagt. Senere betalt gjeld må være fellesboet uvedkommende.

Jeg er kommet til et annet resultat i realiteten enn skifteretten og lagmannsretten, men ser, når det gjelder de formelle spørsmål, saken på samme måte som lagmannsretten og kan i hovedsaken vise til dens begrunnelse. Jeg er således enig i at det ikke kan få betydning at avvisningsspørsmålet er innbrakt for høyere rett gjennom anke, og ikke - som korrekt - ved kjæremål. Likeledes ser jeg det etter opplysningene i saken slik at spørsmålet om forlodds utlegg av praktiske grunner og uten innvending fra den annen side er holdt utenfor behandlingen i separasjonssaken, og viser spesielt til advokat Platous erklæring av 19. mai 1972. Det oppstår da ikke noe spørsmål om avvisning på grunn av tidligere rettskraftig avgjørelse, og på denne bakgrunn kan det heller ikke være grunnlag for å konstatere noen frafallelse fra den ankende parts side.

Spørsmålet om det i dette tilfelle er grunnlag for å fravike likedelingsregelen til fordel for den ankende part, har jeg funnet meget tvilsomt, men jeg er blitt stående ved samme resultat som mindretallet i lagmannsretten. Jeg legger riktignok ikke vesentlig vekt på de krenkelser den ankende part har vært utsatt for fra hustruens side, men antar likevel at dette er et moment som til en viss grad må telle med når det etter en helhetsvurdering skal avgjøres om det er tilstrekkelig grunn til å innrømme den krenkende part det beneficium som er hjemlet i ekteskapslovens §54, 4. ledd, jfr. §37. Jeg nevner at så vel byretten som lagmannsretten, både flertallet og mindretallet, har konstatert at den ankende part har vært utsatt for alvorlige overgrep. Byretten går endog så langt at den er tilbøyelig til å anta at hustruen og barna ønsket ham av vegen for å få leiligheten for seg selv og drive forretningen uten ham.

Side:778

Det som for meg har vært avgjørende, er partenes økonomiske forhold og fremtidsutsikter, herunder spesielt den skjevhet i formuesstillingen som henger sammen med opprettelsen av særeie for hustruen. Det ligger meget nær å anta at mannen, dersom han ved inngåelsen av ekteskapet hadde kjent til den testamentariske bestemmelse om særeie for hustruen, på sin side, ved å opprette ektepakt ville ha forbeholdt seg de eiendeler han brakte inn i ekteskapet. Det synes en rimelig ordning at begge parter på denne måte får beholde den bolig de opprinnelig har hatt særskilt tilknytning til. For øvrig viser jeg til det som er anført av den ankende part angående partenes alder og arbeidsforhold, og peker på at etter forretningens art vil de fremtidige inntektsmuligheter for den ankende part helt ut avhenge av hans personlige arbeidsinnsats.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand punkt 1 a-c blir tatt til følge, idet jeg bemerker at når det gjelder boksamlingen (litr. c), er det enighet mellom partene om at det som skal utlegges forlodds ikke er boksamlingen i dens aktuelle omfang, men etter skifterettens vurdering det som opprinnelig ble innbrakt tillagt eventuelle erstatningsanskaffelser.

Den ankende parts krav om gjeldsavleggelse. jfr. skiftelovens §45 første ledd, har gitt anledning til atskillig uklarhet under saken, og jeg har verken kunnet slutte meg til skifterettens eller lagmannsrettens resultat. Selskapets revisor har som vitne for Høyesterett uttalt at privatforbruket har vært for høyt i forhold til det regnskapene viser om selskapets stilling. Dette er det så vidt jeg forstår ikke uenighet om. Dette må naturlig føre til at A hadde et aktuelt personlig ansvar, ikke bare for den fordring på ham som var bokført og for den manglende kassebeholdning - de to poster lagmannsretten har lagt til grunn for sin dom - men også for det bokførte underskudd i selskapets balanse som i denne forbindelse må være oppstått ved for høye lønnsuttak. Det er sannsynlig at han i medhold av aksjelovens §29 også var ansvarlig for hele selskapets gjeld, men i forholdet til fellesboet kan han ikke kreve avlagt mer enn det selskapet manglet av egne midler for å være solvent.

Tar man da - hva partene er enige om - utgangspunkt i selskapets status pr. 31. desember 1966 som er inntatt i lagmannsrettens dom, kan A ikke kreve avlagt noe til dekning av selskapets aksjekapital og reservefond. Det må videre legges til grunn at han på det tidspunkt hadde liggende pålydende kr. 4.000 i kurante frimerker, tilhørende selskapet, likesom hans advokat i et brev til skifteretten av 10. mars 1969 gav uttrykk for at man kunne regne med at den forhåndenværende kassebeholdning var ca. kr. 1.600. Tar man hensyn til disse tre poster, blir det beløp A kan kreve avlagt til dekning av sitt ansvar i forbindelse med selskapet født xx.xx.1966 kr. 27.000. Jeg bemerker at den ankende part har gitt tilsagn om at noe krav om utløsning ikke under noen omstendighet vil bli fremsatt overfor ankemotparten.

Side:779

Anken har i vesentlige deler ført frem, men under hensyn til de særlige forhold i saken antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. På skifte av fellesbo mellom A og fru A blir A å utlegge forlodds i samsvar med ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, følgende aktivaposter:

a. Samtlige 30 aksjer pålydende hver kr. 100,- i A/S

b. Aksjebrev nr. 134-151 pålydende tilsammen kr. 9.000,- i A/S - - - .

c. A's boksamling.

2. Gjeld som formelt påhviler - - -, blir ved skifte av felleseiet å avlegge etter skiftelovens §45 med kr. 27.000.

3. Saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Mellbye og Eckhoff: Likeså.

Av skifterettens dom (skifteforvalter Nils B. Hohle):

Ektefellene fru A, f. xx.xx.1912 og A, f. xx.xx.1900 ble gift 5/4.1939. Det er 3 barn i ekteskapet, nemlig tvillingene B og C f. 1942 og D f. 1944. A har 2 myndige særkullsbarn for et tidligere ekteskap.

Fru A har partielt særeie til sin arv etter foreldrene i henhold til deres testamentariske påbud om særeie for arvemidlene. Fru A's foreldre døde henholdsvis 1946 og 1951. - - -

Skifteretten finner at saksøktes påstand om at Oslo byrett rettskraftig har avgjort retningslinjene for oppgjør av felleseieskifte mellom fru A og A må tas til følge. Riktignok vil man innskyte at det ikke av domsslutningen eller premissene tydelig fremgår hvorledes den uttaksrett A er tilkjent, skal utøves. Man leser imidlertid dommen slik at påstanden om anvendelse av restitusjonsreglene, som i realiteten er en forloddsrett, ikke er tatt tilfølge. Ved at det i dommen kun gis uttaksrett for A til aksjene med tilknyttet leierett, forstår skifteretten nemlig slik at den mer omfattende påstand om skjevdeling ikke er etterkommet.

Det er grunn til å anta at byretten kunne ha unnlatt å realitetsbehandle spørsmålet om skifte av felleseiet og isåfall overlatt det til skifteretten. Ved at byretten imidlertid innlot seg på realitetsbehandling og traff sin avgjørelse, er skifteretten dermed bundet. Skifteretten forstår byrettens avgjørelse dithen at A's uttaksrett er rettet mot det beholdne felleseie, etterat dette er delt i samsvar med skiftelovens §47. Den tilkjente uttaksrett er kort og godt en anvendelse av samme lovs §50 som innebærer at A tar ut på sin boslodd en av de aktivposter som var undergitt hans rådighet i felleseiet.

Byretten kan imidlertid ikke antas å ha kompetanse til å binde skifteretten når det dreier seg om uttaksrett til dekning av gjeld, et ledd i felleseieskiftet som foregår før man kommer frem til netto bodelene hvorav bosloddene beregnes. På selvstendig grunnlag må derfor

Side:780

skifteretten - uavhengig av omtalte byrettsdom - kunne avgjøre hvorvidt A skal kunne utta midler etter skiftelovens §45 til dekning av gjeld som han står ansvarlig for.

Retten har befunnet seg i adskillig tvil vis-a-vis den anførte varegjelds beskaffenhet. Alle forhold tatt i betraktning er retten blitt stående ved at det her dreier seg om gjeld som A må antas personlig ansvarlig for. Det er vedlagt prosesskrilt av 24/9.1969 tre purringsskrivelser fra forskjellige kreditorer hvor A avkreves oppgjør for restanser som gjelder - - - . Disse purringer godtgjør etter rettens mening det som er sakens realitet, nemlig at A/S - - -s gjeld må ansees for å være A's personlige gjeld. Riktignok er nevnte firma i navnet et aksjeselskap, men denne formen har i lengere ild ikke vært i overensstemmelse med de faktiske forhold. Som ovenfor fremstillet har gjennom flere år firmaet ikke hatt det lovbestemte antall aksjonærer, og det er ikke etablert styre i samsvar med aksjeloven. Det kan heller ikke sees å ha vært avholdt generalforsamlinger. Denne likegyldighet overfor formkravene må - sett i relasjon til den minimale aksjekapital - antas å kunne utløse et mulig krav overfor den daglige leder og eneaksjonær og enestyre A.

Dette fremstiller seg som en såvidt nærliggende realitet at firmagjelden bør kunne forlanges avlagt. Det lyder lite rimelig at fru A, som må antas å ha hatt fullt kjennskap til gjeldsforholdets egentlige karakter, skal kunne skyte seg inn under de formelle innsigelser med hensyn til selskapsformen som hun har påstått.

Skifteretten viser forøvrig til aksjelovens §29 annet ledd og til Marthinussens kommentarutgave 1960 16. Ifølge nevnte lovbestemmelse blir et styremedlem personlig ansvarlig for gjeld som er stiftet 5 måneder etterat aksjonærantallet synker under lovens minimum (3 + 2 mndr.).

Når det gjelder ikke avholdte generalforsamlinger henviser retten til aksjelovens §67 annet ledd hvoretter generalforsamling skal avholdes hvert år.

Retten vil forøvrig vise til dom i RG-1957-151 hvor et noenlunde tilsvarende saksforhold førte til ansvar for vedkommende styremedlem og disponent i det angivelige aksjeselskap. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Astri Rynning og byskriver H. E. Daae): - - -

Lagmannsretten ser slik på saken:

1. Avvisningsspørsmålet.

Skifterettens avvisningsavgjørelse skulle med rette ha hatt kjennelses form, og det riktige rettsmiddel mot avgjørelsen ville være kjæremål. Partene, som er gjort oppmerksom på dette, har begge bedt om at lagmannsretten på det grunnlag som foreligger, avgjør avvisningspørsmålet og eventuelt, hvis retten kommer til at avvisning er uriktig, også avgjør tvisten om A's krav om deling etter reglene i ekteskapslovens §37. Lagmannsretten har etter omstendighetene funnet å kunne imøtekomme partenes ønske.

I A's tilsvar av 11. januar 1967 til Oslo byrett i separasjonssaken har han krevd å få ta ut forretningen, leiligheten og innboet forlodds «i medhold av ekteskapslovens §54,4, jfr. §37». Påstanden her går ut på

Side:781

«rett til forlods å utta» disse aktiva. Hovedforhandlingen for byretten fant sted 18. og 19 desember 1967 og 17. januar 1968. I rettsmøtet 18. desember 1967 ble det ifølge rettsboka fra A's side lagt ned en endret påstand, idet ordet «forlods» gikk ut. Etter dette omfattet dette punkt i påstanden ikke annet enn det som i §54 fjerde ledd er kalt «rettigheter som omhandlet i annet ledd». I byrettens dom av 30. mars 1968 er påstanden gjengitt i den nye form. Byretten tilkjente A leieretten til leiligheten og fant at han da også måtte «på sin lodd få utta de aksjene som vedrører leiligheten, jfr. ekteskapslovens §54, 2. og fjerde ledd». Han fikk altså bare delvis medhold i sin nye påstand. Når byretten «forøvrig» har frifunnet fru A for A's «krav om særrettigheter» ved skiftet, forstår lagmannsretten dette slik at det bare er tale om krav i den nye påstanden. En kan da ikke se at byretten har avgjort spørsmålet om A kan kreve skjevdeling etter reglene i §37 En avgjørelse av om de aktuelle aktiva kan uttas eller ikke kan uttas på egen lodd, antas ikke uten videre å innebære en avgjørelse av spørsmålet om rett til forlodds uttak av disse aktiva. A's krav for skifteretten om skjevdeling av felleseiet etter reglene i ekteskapslovens §37 kan etter dette ikke avvises som tidligere rettskraftig avgjort.

Mere tvilsomt kan det være om A ved å endre sin påstand for byretten må sies å ha frafalt sitt krav om skjevdeling av felleseiet. Noe samtykke fra fru A til endringen er ikke protokollert. Det foreligger ingen forklaring fra hennes daværende prosessfullmektig. Vesentlig på grunnlag av det som er anført av A's prosessfullmektig er lagmannsretten blitt stående ved å anta at det har vært en åpenlys forutsetning for endringen av påstanden at kravet om skjevdeling skulle kunne tas opp igjen under skiftebehandlingen hvis det viste seg å få betydning.

2. Kravet om skjevdeling.

Da fru A forlangte separasjon høsten 1966, hadde partene vært gift i vel 27 år. A, som var enkemann, hadde ved inngåelsen av ekteskapet leilighet med innbo, herunder en ikke ubetydelig boksamling, og han eide og drev postordreforretningen - - -, mens fru A ikke innbrakte eiendeler av større verdi. Spesielle vanskeligheter i forholdet mellom partene synes først å ha oppstått i de senere år, vesentlig i 1960-årene, og uenighet om behandlingen av en eller flere av de tre fellesbarna har utvilsomt spilt en betydelig rolle i denne sammenhengen Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å bebreide den ene av ektefellene mere enn den andre for at det kom til brudd mellom dem.

Lagmannsretten finner det godtgjort at A siden høsten 1966 har vært utsatt for til dels meget alvorlige krenkelser. Når det gjelder fru A's beskyldning mot mannen for omgang med datteren i september 1966, er det på det rene at straffelovens §207 er blitt nevnt og likeså - det rene at noe samleie ikke har funnet sted. Det er tvilsomt om det i det hele tatt har funnet sted noen episode som A kan bebreides for. På den andre siden er det heller ikke ført bevis for at det er blitt truffet noe arrangement med sikte på å skaffe materiale for alvorlige beskyldninger mot A. Den særdeles brutale behandling som A ble gjenstand for en gang i februar 1967, da han med makt ble brakt til lege, var fru A ikke direkte med på, men retten antar at hun har et ikke ubetydelig medansvar for det som skjedde. Også på annen måte har hun

Side:782

sammen med sønnene opptrådt lite hensynsfullt mot mannen etter at hun hadde forlangt separasjon. Når omsetningen i A/S - - -gikk atskillig ned i denne tiden, skyldes det trolig i noen grad at det på grunn av hendingen i februar ble vanskelig for A å få ordnet med utekspederingen.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Fretheim og Rynning, finner ikke at fru A's opptreden overfor mannen i forbindelse med og etter at hun forlangte separasjon er grunn nok til å imøtekomme A's krav om skjevdeling av felleseiet etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. Dette er etter flertallets mening heller ikke grunn nok sammen med det forhold at det vesentlig var A som brakte midler inn i fellesboet da ekteskapet ble inngått, og videre den omstendighet at fru A's foreldre hadde gjort hennes framtidige arv til særeie. A fikk riktignok ikke kjennskap til testamentet før i 1951, da den siste av fru A's foreldre døde, men det er heller ikke godtgjort at fru A kjente til særeiebestemmelsen tidligere.

Mindretallet, byskriver Daae, bemerker:

Jeg er kommet til at det i dette tilfellet er tilstrekkelig grunn etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, til å imøtekomme A's krav om deling av felleseiet etter reglene i lovens §37. Jeg legger særlig vekt på de meget alvorlige krenkelser som mannen har vært utsatt for fra hustruens side både før og etter separasjonsbegjæringen, at hustruen nå har relativt betydelige særeiemidler, hvoriblant bolig, og at begge sønnene etter hva som er opplyst for retten bor hos sin far i - - - . Dertil kommer at A snart er 71 år gammel, mens hustruen er en god del yngre og må antas å ha evnen til å forsørge seg selv.

Når det gjelder spørsmålet om skjevdeling, vil etter voteringen fru A's subsidiære påstand bli tatt til følge.

3. A/S - - - s gjeld.

A's prosessfullmektig har under ankeforhandlingen bekreftet at det kravet A her har ment å gjøre gjeldende, som forutsatt i skifterettens dom, er et krav etter skiftelovens §45 første ledd om uttak av innbrakte midler til dekning av forpliktelser som påhviler ham.

Partene er enige om at A/S - - -fortsatt er et eksisterende aksjeselskap, men at A i henhold til aksjelovens i 29 annet ledd hefter personlig og solidarisk for selskapets forpliktelser. Som grunnlag for A's ansvar er også anført at selskapets større kreditorer har gitt kreditt i tillit til at han er ansvarlig, men så vidt retten har forstått, hevder han ikke at han for selskapets gjeld har annet ansvar enn et prinsipalt solidarisk ansvar sammen med selskapet. Det avgjørende tidspunkt for felleseieskiftet er 19. desember 1966, men partene er enige om at selskapets status pr. 31. desember 1966 kan legges til grunn. Denne status ser etter selskapets bøker slik ut: *Kassa 11.600,77 Kreditorer 46.946,65 Postgiro 8.465,17 Aksjekap. 3.000,- A 10.000,- Reservefond 600,- Utest. oppkrav 5.807,3 Skyldig oms.avg. 3.723,- Varebeholdn. 4.442,- Skyld. sk.trekk 224,- Disp.fond 1/1 510,82 Ilign. skatter for -65 498,- Undersk. 15.187,30 14.678,46 54.981,65 54.991,65

Side:783

A hevder at kassebeholdning ikke eksisterte. Ved å se bort fra denne posten og fordringen på ham selv får han som differanse mellom selskapets passiva og aktiva en «nettogjeld» på kr. 36.277,25, som han krever å få ta ut midler til dekning av. Han hevder at det ved beregningen ikke skal gjøres fradrag for aksjekapitalen og reservefondet. Begrunnelsen for dette siste har det ikke lykkes retten å forstå.

Selskapets bokførte gjeld var, som en ser, kr. 54.991,65 minus kr. 3.600,- lik kr. 51.391,65. Fra fru A's side er beløpet godtatt som selskapets gjeld på det avgjørende tidspunkt. Det er på det rene i saken at A/S - - -senere har betalt denne gjelden i sin helhet. - - -

Lagmannsretten finner ikke at A har krav på å få ta ut midler på skiftet til dekning av aksjeselskapets underbalanse eller nettogjeld etter en beregning av den art som er framlagt fra A's side. Iallfall måtte det ved beregningen av nettogjelden tas hensyn til selskapets salgsverdi. A's krav kunne være rimelig hvis aksjene, som han forutsettes å overta på sin lodd ved skiftet, hadde en negativ verdi, eller nærmere bestemt, hvis aksjene ikke kunne selges uten at boet først hadde nedbetalt eller på annen måte fått redusert selskapets gjeld med atskillig over kr. 30.000,-. Retten har ikke materiale til vurdering av aksjenes salgsverdi eller av selskapets goodwill. Men at aksjene skulle ha en negativ salgsverdi er det ikke grunn til å tro, og det har heller ikke vært antydet fra noen av sidene.

Lagmannsretten har festet seg ved et annet synspunkt. På grunnlag av de regnskapstall som er framlagt i saken og den forklaring som A har gitt for lagmannsretten, finner retten det godtgjort at A gjennom de siste årene før 1967, visstnok særlig i årene 1963-66, har tatt ut vesentlig mere av aksjeselskapet enn driften ga dekning for. Det må antas at dette er kommet familien eller fellesboet til gode, samtidig som selskapets stilling er blitt svekket. A har fra 1967 redusert sin årslønn til kr. 18.000.- fra tidligere ca. kr. 30.000.-, og det må antas at han i flere år vil måtte ta ut atskillig mindre enn det enkelte års drift tilsier, om han skal kunne få selskapets underbalanse ned på et rimeligere nivå. Det som her er nevnt innebærer at en del av selskapets gjeld pr. 31. desember 1966 i realiteten er betalt, eventuelt dels vil bli betalt, av A personlig ved at han så sterkt har redusert sine årlige uttak av selskapet. Lagmannsretten finner at han på dette grunnlag bør ha krav på å få ta ut innbrakte midler til dekning av en skjønnsmessig del av selskapetts gjeld pr. desember 1966.

Både det vesentlige av den bokførte kassebeholdning kr. 11.600,77 og fordringen på A kr. 10.000.- i selskapets status pr. 31. desember 1966 er forklart ved at disse beløp er uttatt og brutt av A ved siden av den bokførte lønn. Den i og for seg enkle tanke å kreve disse to beløp, og bare dem, godtatt ved felleseieskiftet som A's gjeld til aksjeselskapet, istedenfor å operere med selskapets gjeld eller underbalanse, har riktignok ikke vært gjort gjeldende under saken, men retten finner likevel å kunne støtte seg til regnskapet på dette punkt ved vurderingen av hvor meget A bør kunne få utta midler til dekning av. Retten ser regnskapet her som et uttrykk for at disse beløpene allerede i vedkommende år av A eller hans revisor er blitt ansett som uttak ut over en forsvarlig eller normal lønn, uttak som ut fra en vurdering av selskapets stilling

Side:784

burde betales tilbake til dette så snart som mulig. Det samlede gjeldsbeløp som A bør kunne få dekket av felleseiet, setter lagmannsretten etter dette skjønnsmessig til kr. 20.000.-.

Til slutt bemerkes at retten ikke er blind for muligheten av at avgjørelsen av dette spørsmålet vil få liten eller ingen betydning for skifteresultatet, idet den vel ikke kan bli uten virkning for aksjenes verdi. - - -