Rt-1973-1231
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1973-10-27 |
| Publisert: | Rt-1973-1231 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141B/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Bendiksby, Mellbye, Dick Henriksen, Tønseth, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeprosessloven (1887) §332, Straffeloven (1902) §52, §31 |
Dommer Bendiksby: Lyngdal herredsrett avsa den 13. august 1973 dom med slik domsslutning:
«1. A dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven av 18.6.1965 §31 jfr. §17 annet ledd, til en straff av fengsel i 21 - enogtjue - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av strl. §52 nr. 1 og 3 med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn. I tillegg til den betingede fengselsstraff fastsettes i medhold av strl. §52 nr. 4 en ubetinget bot stor kr. 500,- - femhundre kroner. Hvis boten ikke erlegges, inntrer en straff av fengsel i 10 - ti - dager.
2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 200,- - tohundre kroner.»
Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann, 50- renskriveren, stemte for ubetinget fengselsstraff.
Politimesteren i Vest-Agder har påanket dommen til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at det burde ha vært anvendt ubetinget fengselsstraff.
Domfelte har begjært fornyet behandling og har subsidiært påanket dommen til Høyesterett. Fornyet behandling ble nektet ved kjæremålsutvalgets beslutning av 14. september 1973, mens anken ble henvist til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. Domfelte har gjort gjeldende at det var en feil at vitnet B, som ved anledningen kjørte bilen, ikke ble avhørt under hovedforhandlingen. Han har videre gjort gjeldende at domsgrunnene på forskjellige punkter er ufullstendige.
Jeg behandler først domfeltes anke over saksbebandlingen. Jeg finner at denne anke må forkastes.
Det var som allerede nevnt vitnet B som ved anledningen kjørte bilen. Han var ved forhørsrettsdom av 17. mars 1973 dømt til fengsel i 24 dager for å ha kjørt i alkoholpåvirket tilstand. Det fremgår av den dom vi har å gjøre med at forhørsrettsdommen mot B ble dokumentert under hovedforhandlingen. B hadde avgitt rettslig forklaring i sin egen sak, og han var dessuten senere avhørt av politiet i anledning av saken mot domfelte. Forklaringene fantes i sakens dokumenter. Det fremgår ikke av dommen eller rettsboken om disse forklaringer ble dokumentert under hovedforhandlingen, jfr. i denne forbindelse
Side:1232
straffeprosesslovens §332. Men domfelte møtte med forsvarer som hadde hatt dokumentene til gjennomsyn, og det ble verken av ham eller forsvareren reist noen innvending mot at saken ble fremmet, til tross for at vitnet B ikke møtte. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne at det var noen feil at saken ble fremmet til doms.
Når det dernest gjelder domsgrunnene, har domfelte gjort gjeldende at han ved anledningen var så beruset at han ikke husker hva som passerte, og at han ikke var i en slik tilstand at han kunne samtykke i at B førte bilen - eller - for å bruke lovens ord - at han kunne «la» ham bruke bilen. Han har her nevnt en rekke forhold som etter hans syn viser riktigheten av dette, og hans angrep på domsgrunnene er begrunnet med at det ikke fremgår at disse forhold er vurdert av herredsretten. Jeg finner det klart at denne ankegrunn ikke kan føre fram. Det er i domsgrunnene sagt at «Retten finner det utelukket at tiltalte var i en slik tilstand som han påstår», og videre at herredsretten hadde funnet «bevist at tiltalte, selv om han var noe påvirket, forsettlig lot B få kjøre sin bil...». Det er etter mitt syn tilstrekkelig.
Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg at påtalemyndighetens anke må tas til følge, slik at fengselsstraffen blir gjort ubetinget. Jeg legger her særlig vekt på at B som domfelte overlot kjøringen til, var påvirket i ganske sterk grad; han hadde da blodprøven ble tatt, en alkoholkonsentrasjon på 1,49 promille. Kjøringen var etter det som er opplyst, fornøyelseskjøring. Av allmennpreventive grunner er det nødvendig å reagere strengt mot forhold som dette. Jeg kan blant annet vise til avgjørelser i Rt-1971-356 og side 572.
Når fengselsstraffen blir gjort ubetinget, faller den bot som er idømt, bort.
Jeg stemmer for slik
dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringene:
1. Bestemmelsen om at fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes, går ut.
2. Boten faller bort.
Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende.
Kst. dommer Dick Henriksen, dommerne Tønseth og Eckhoff: Likeså.
Side:1233