Rt-1973-229

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-02-21
Publisert:	HR-1973-23-B - Rt-1973-229
Stikkord:	Tingsrett, Veirett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om veirett over naboeiendom og om grunneieren kunne sette opp låst bom.
Saksgang:	Lier, Røyken og Hurum herredsrett 06.11.1969 - Eidsivating lagmannsrett 15.10.1971 - Høyesterett HR-1973-00023-B, L.nr. 23B/1973
Parter:	Magnhild Wilhelmsen (advokat Elling Follestad - til prøve) mot Oddbjørn Hagen (høyesterettsadvokat Hallvard Austlid)
Forfatter:	Heiberg, Gundersen, Schweigaard Selmer, Blom, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Servituttlova (1968) §2, §3, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dommer Heiberg: Saken gjelder to hovedspørsmål: 1. Har eieren av «Bråten» i Hurum - som består av gnr. 35 bnr. 62 Smedstuen og bnr. 63 Smedaasen - rett i forhold til eieren av «Store Ranvik» - gnr. 35 bnr. 3 Trondstad Søndre - til uhindret bruk av den såkalte Nilsenveien eller Kjoserudveien som er del av en vei som fører fra Tronstad gård over Store Ranviks grunn til Bråten og videre til Ertsviken? 2. Er eieren av Bråten i tilfelle berettiget til å gi eiere eller brukere av parseller som er eller vil bli utskilt fra Bråten, rett til uhindret bruk av veien?

Saken ble reist av fru Magnhild Wilhelmsen mot Oddbjørn Hagen ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett, og Ove Hagen trådte inn som hjelpeintervenient på saksøktes side.

Herredsretten, som var satt med domsmenn, avsa 6. november 1969 dom med domsslutning:

«1. Eieren av «Smedstuen» gnr. 35 bnr. 62 og «Smedaasen» gnr. 35 bnr. 63 i Hurum har i relasjon til eieren av «Trondstad Søndre», gnr. 35 bnr. 3 i Hurum, rett til uhindret bruk av den vei som i dag fører fra «Trondstad Gård» og til Ertsvigen over saksøktes eiendom. Samme rett har de parseller som utskilles, eller som er utskilt, i det prosjekterte hyttefelt På gnr. 35 bnr. 62 og 63.

2. Oddbjørn Hagen og Ove Hagen betaler til Magnhild Wilhelmsen kr. 1.500,- - et tusen fem hundre - kroner i saksomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Oddbjørn Hagen med Ove Hagen som hjelpeintervenient påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Retten ble satt med to domsmenn, oppnevnt utenfor rettskretsen, med kjennskap til opparbeidelse og vedlikehold av private gårdsveier. Lagmannsretten avsa 15. oktober 1971 dom med domsslutning:

«1. Eieren av Bråten, gnr. 35 bnr. 62 og 63 i Hurum, har i relasjon til eieren av Tronstad Søndre (Store Ranvik) gnr. 35, bnr. 3 i Hurum, rett til uhindret bruk av den så kalte «Nilsenvei» over Tronstad Søndres grunn.

2. Eierne av parseller som er eller blir utskilt fra Bråten, gnr. 35,

Side:230

bnr. 62 og 63 i Hurum, har ikke rett til bruk av «Nilsenveien» over Trondstad Søndre, gnr. 35, bnr. 3 i Hurum.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»

De to domsmenn dissenterte og stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Magnhild Wilhelmsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er anført at anken gjelder rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og saksbehandlingen, men anken over saksbehandlingen er ikke opprettholdt.

Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet bevist at eieren av Bråten fikk rett til å bruke Nilsenveien allerede da den ble bygd i 1902-03. Det er også uriktig når lagmannsretten har nektet parseller utskilt fra Bråten å bruke denne vei, blant annet med den begrunnelse at bruken vil kunne sjenere eierne av Ranvik og parseller utskilt fra den. Iallfall overskrider ikke disse ulemper «tålegrensen», jfr. nå §2 i servituttloven av 1968. Det avgjørende er ikke, som lagmannsretten legger til grunn, hvilken utvikling eieren av den tjenende eiendom i sin tid måtte regne med i retning av utparsellering og dermed øket bruk av veien. Avgjørende er hvilken bruk en naturlig utvikling i pakt med tiden nødvendiggjør. Den utparsellering som er skjedd fra Bråten, er nettopp et ledd i en slik utvikling. Hagen, som eier av den tjenende eiendom, har selv foretatt en lignende utparsellering. Men han kan ikke ensidig utvide sin bruk til fortrengsel for servitutthaveren, eieren av Bråten og dem som utleder sin rett fra denne eiendom, jfr. servituttlovens §3. Det er også en feil når lagmannsretten har tillatt motparten å ha en bom over veien som vil medføre betydelige ulemper for atkomsten til Bråten.

Den ankende part henholder seg for øvrig til det som er uttalt av herredsretten og av mindretallet i lagmannsretten.

Oddbjørn Hagen har erklært motanke og hevder prinsipalt at fru Wilhelmsen overhodet ikke har rett til å bruke Nilsenveien. Subsidiært henholder han seg til lagmannsrettens dom.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har begge parter ellers i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som for de tidligere instanser.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett og ved Oslo byrett med avhør av partene og i alt 25 vitner. Av vitnene er 6 nye for Høyesterett.

Magnhild Wilhelmsen har nedlagt påstand:

«I. Prinsipalt (hovedanken):

1. Eieren av «Smedstuen» gnr. 35, bnr. 62 og «Smedåsen», gnr. 35 bnr. 63 (Bråten) i Hurum har i forhold til eieren av «Trondstad Søndre» gnr. 35, bnr. 3 (Store Ranvik) i Hurum rett til uhindret bruk av den vestre veg som fører fra Tronstad gård til Ertsviken over Store Ranvik slik at vegen ikke kan stenges med bom.

2. Eieren av Bråten (jfr. under pkt. 1) er berettiget til å gi eiere

Side:231

eller brukere av parseller som er eller vil bli utskilt fra Bråten rett til uhindret bruk av den under pkt. l nevnte veg.

3. Ankemotparten dømmes til å betale den ankende part sakens omkostninger for alle retter.

II. Subsidiært (motanken):

1. Eidsivating lagmannsretts dom av 15. oktober 1971 stadfestes.

2. Ankemotparten dømmes til å betale den ankende part sakens omkostninger for Høyesterett.»

Oddbjørn Hagen har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt (i motanken): Eieren av gnr. 35 bnr. 62 og 63 i Hurum samt eiere eller brukere av parseller som er eller blir utskilt fra gnr. 35 bnr. 62 og 63 i Hurum, har ikke rett til bruk av «Nilsenveien» over Trondstad Søndre, gnr. 35 bnr. 3 i Hurum.

2. Subsidiært: Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2, stadfestes.

Eieren av gnr. 35 bnr. 3 i Hurum har rett til å ha stående ved Nilsenveien nåværende bom med lås.

3. I begge tilfelle: Oddbjørn Hagen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg behandler først motanken - spørsmålet om eieren av Bråten har rett til selv å bruke Nilsenveien. Her er jeg kommet til samme resultat som de tidligere instanser, og min begrunnelse faller i vesentlige punkter sammen med den herredsretten har gitt.

Ved tre-delingen av den gamle «Trondstad Gaard med underliggende Strøegods» ble i delingsforretningen av 1846 blant annet bestemt: «Under Delingen bliver at bemærke at enhver af Parcellerne reserveres fri Vei til Skovdrift og Fæedrift over hinandens Udmark og Havnegange uden at saadan Rettighed skal være til Hinder for Nogens Jordopdyrkning; saa og fremdeles fri Oplægningsret paa Søstranden for Træmaterialer og Baade og fri Veipassage paa den brugte almindelige Vei over Jordene.»

Ved denne bestemmelse ble hvert av brukene sikret fri vei over de andres grunn, herunder også «fri Veipassage paa den brugte almindelige Vei over Jordene». At dette må omfatte Kjosveien fra Trondstad over plassene Kjos og Bråten til stranden i Ertsviken, kan ikke være tvilsomt. Det må videre være klart at da Bråten i 1900 ble skilt ut fra Store Ranvik og solgt til ingeniør Haare, fikk Bråten rett til bruk av Kjosveien, selv om intet uttrykkelig ble sagt. Som nevnt i lagmannsrettens dom, erkjennes også dette fra Hagens side.

Anlegget av Nilsenveien skjedde omkring 1902-1903 etter initiativ fra konsul Anton B. Nilsen for å unngå å måtte bruke elven eller den bratte «Kjoskleiven» under vintertransport av tømmer mellom Tronstad og den sag han hadde bygd i Ertsviken. Jeg er enig med lagmannsretten i at den var et høyst uferdig anlegg da Haares skjøte ble utstedt i 1905, og at det er forståelig at et eventuelt spørsmål om adgang for Bråten til å bruke veien ikke er

Side:232

berørt i skjøtet. Men jeg kan ikke slutte meg til lagmannsrettens syn at hvis det skulle ha vært meningen å gi en slik rett, måtte det ha kommet til uttrykk i skjøtet.

Jeg ser det som er skjedd, som en gradvis omlegging av den gamle veiforbindelse, med den følge at Nilsenveien er trådt i stedet for Kjosveien som etter hvert er grodd igjen og praktisk talt ikke brukes. Men da må også Bråten som bruksberettiget, på samme måte som Ranvik ha rett til å bruke den nye trasé, uten at det kreves noen særskilt hjemmel.

Bråtens forskjellige eiere har da også brukt Nilsenveien i tillegg til hovedforbindelsen vestover over naboeiendommen Knatvold. Til å begynne med skjedde bruken mer sporadisk, men i økende utstrekning etter hvert som behovet for forbindelse østover med det nye industrisentrum på Tofte vokste og veien ble forbedret. Jeg finner det ikke nødvendig å gå i detalj, men innskrenker meg til å peke på at fra ca. 1927 i omkring 30 år drev eierne av Bråten med kortere avbrudd fast kjøring av melk på Nilsenveien til Tronstad, og de tok del i vedlikeholdet etter nærmere avtale. Innholdet og betydningen av de avtaler som ble truffet med de forskjellige eiere av Bråten, behøver jeg ikke å gå inn På. Det bestrides ikke fra fru Wilhelmsens side at veiretten var betinget av at Bråten deltok i vedlikeholdet av veien Det sier seg da selv at det var nødvendig å drøfte gjennomføringen med de enkelte eiere, uten at det i dette ligger at selve veiretten måtte etableres på ny og bare gjaldt for vedkommendes eiertid.

Jeg er enig med de tidligere instanser i at retten ikke er gått tapt ved frafallelse eller manglende utøvelse fra Bråtens side.

Etter dette mener jeg at det følger av veirettens opprinnelse, den omlegging som fant sted og den senere bruk at Bråtens rett til bruk av Nilsenveien påhviler Store Ranvik som en reell servitutt. Spørsmålet om adgangen til å sperre veien med en låst bom kommer jeg tilbake til.

Jeg går så over til å behandle hovedanken - spørsmålet om fru Wilhelmsen som eier av Bråten har adgang til å gi eierne av parseller som er eller blir utskilt fra eiendommen, rett til bruk av veien. Her er jeg - med et visst forbehold - kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall.

Av det jeg før har sagt fremgår at Bråten etter mitt syn har en selvstendig rett til å bruke Nilsenveien som atkomst til sin eiendom, På linje med den rett som tilkommer Ranvik, og at den ikke - som lagmannsrettens flertall gir uttrykk for - kan sies å hvile på et noe tilfeldig grunnlag. En viss utbygging i form av hytter og landsteder må etter forholdene i distriktet i dag ses som en naturlig utvikling, og er da også skjedd både fra Ranvik, Bråten og naboeiendommen Knatvold. Fra Bråten er 8 tomter fradelt og solgt, derav er 6 bebygd. Etter en godkjent utparselleringsplan forutsettes ytterligere 5 tomter fraskilt, men planene er stilt i bero På grunn av at det for tiden er nedlagt generelt forbud mot å bygge hytter i kommunen. Ranvik på sin side har gitt rett til bruk av veien til 8 hytter som er utskilt fra eiendommen. Slik

Side:233

som forholdene ligger an i dette tilfellet, kan jeg ikke se at Ranvik kan ha noe fortrinn fremfor Bråten når det gjelder å gi utskilte hyttetomter veirett. Jeg tilføyer at Bråten etter det opplyste er en eiendom på ca. 350 dekar, og at utparselleringsplanen omfatter mellom 30 og 40 dekar av gårdens utmark.

Det avgjørende blir da om en slik bruk av veien «urimeleg eller uturvande» er til skade eller ulempe for Ranvik eller dem som utleder sin rett fra ham, jfr. §2 i lov av 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom. Det kan jeg ikke anta, og jeg viser for så vidt til herredsrettens begrunnelse som jeg i det vesentlige kan tiltre. Også hytteeiernes rett til bruk av veien er selvsagt betinget av at de bærer sin forholdsmessige del av utgiftene til vedlikehold av veien.

I sin vurdering av ulemper legger lagmannsrettens flertall vekt på de ulemper en videre utbygging på Bråtens grunn kan tenkes å medføre. Jeg finner imidlertid ikke å kunne ta standpunkt til hvordan saken kan stille seg dersom en slik videre utparsellering skulle komme på tale. Som nevnt gjelder for tiden byggeforbud i kommunen, og jeg antar derfor at det er riktig bare nå å gi dom for veirett for de 8 tomter som allerede er fradelt og solgt. Skulle en ytterligere utbygging medføre større belastning enn Ranvik plikter å finne seg i, må dette i tilfelle bli gjenstand for særskilt prøvelse og vurdering, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1968-750.

Når det gjelder Ranviks adgang til fortsatt å holde Nilsenveien stengt med bom, er jeg enig med lagmannsrettens flertall. For å muliggjøre kontroll og hindre at veien blir brukt til alminnelig ferdsel med bil av uberettigede, antar jeg at det er behov for et slikt arrangement. Selv om det nok kan medføre noen ulemper, kan jeg ikke se annet enn at det også må være i Bråtens og hytteeiernes interesser at veien holdes stengt med en bom, og at bommen bør bli stående der den nå står. Forutsetningen må imidlertid være at fru Wilhelmsen og de som utleder sin rett fra henne, får nøkler til låsen.

Hovedanken har ført fram, bortsett fra tvistepunktet om bommen som må anses for å være av liten betydning og har voldt uvesentlige utgifter, og motanken har vært forgjeves. Hagen bør derfor betale fulle saksomkostninger for Høyesterett etter reglene i tvistemålslovens §180, jfr. §174 annet ledd. Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for de tidligere instanser.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Eieren av Bråten, gnr. 35 bnr. 62 Smedstuen og bnr. 63 Smedaasen i Hurum, har i forhold til eieren av Store Ranvik, gnr. 35 bnr. 3 Tronstad Søndre, rett til bruk av Nilsenveien (Kjoserudveien) over Store Ranviks grunn.

2. Eieren av Bråten er berettiget til å gi eiere og brukere av de parseller som er utskilt fra Bråten rett til bruk av veien.

Side:234

3. Eieren av Store Ranvik har rett til å holde veien stengt med bom, forsynt med lås.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oddbjørn Hagen til Magnhild Wilhelmsen 10.000 - ti tusen - kroner innen 2 to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Blom og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Daniel Rogstad med domsmenn):

Eiendommen «Trondstad Søndre» (Store Ranvik) gnr. 35 bnr. 3 i Hurum, ble utskilt fra Trondstad Gods ved delingsforretning i 1846. I delingsforretningen ble 3 plasser lagt til Tronstad Søndre og det fremgår av forretningen at disse utgjorde eiendommen «Bråten». Ved delingsforretning i 1900 ble plassene utskilt som egne bruk fra Tronstad Søndre og fikk benevnelsen «Furulund», «Smedstuen» og «Smedaasen» som samtlige ble solgt til Johan Haare i 1905. Saksøkerens eiendom, som også i dag går under betegnelsen «Bråten», omfatter nå bare «Smedstuen», gnr. 35 bnr. 62 og «Smedåsen», gnr. 35 bnr. 63, mens «Furulund» eies av en 3. mann. Saksøkte er eier av «Store Ranvik», gnr. 35 bnr. 3.

Fra den offentlige vei ved den nåværende Tronstad Gård, går en vei forbi Bråten og ned til Ertsvika. På et stykke går veien over Store Ranviks grunn. På initiativ av den daværende eier av Tronstad Gård, konsul Anton B. Nilsen, ble veien, kort tid etter århundreskiftet, omlagt på et stykke nedover mot Bråten. Veien er senere utbedret og kan i dag benyttes som bilveg. Saksøktes far, Ove Hagen, som inntil 1964 var eier av Store Ranvik, satte omkring 1960, bom for vegen der den tar av fra oppkjørselen opp til tunet på Store Ranvik og fortsetter nedover Store Ranviks grunn. Saksøkeren, og de tomteeiere som bygsler tomter av henne, ble ikke enige med Hagen om bruk av veien, og den 11. september 1968 uttok saksøkeren, fru Magnhild Wilhelmsen, forliksklage - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkerens eiendom Bråten, ble utskilt fra Ranvik som igjen gikk ut fra Tronstad gods ved delingsforretning av 26. juni 1846. I delingsforretningen fikk de utskilte bruk fri vei over hverandres jorder, og Ranvik har således hatt fri vei over Tronstad. Da ingeniør Johan Haare fikk tilskjøtet eiendommene Smedstuen gnr. 35 bnr. 62, Smedaasen gnr. 35 bnr. 63 og Furulund gnr. 35 bnr. 64, hvorav Smedstuen og Smedaasen utgjorde det som er eiendommen Bråten idag, fikk han en rekke rettigheter på Ranviks grunn, men veirett inn til den offentlige vei i bygda ble ikke nevnt. Derimot er nevnt «rett til vei til stranden». Imidlertid fikk Haare «fri strandret for oplag af varer og materialer m.v., samt fri ret til anlæg af brygger, hvor han finder for godt, - - - » og det ligger derfor nær å tro at vegretten ble tatt med som et naturlig aksessorium til disse rettigheter. At man ikke samtidig har nevnt noe om veirett den andre vegen behøver derfor ikke bety at man positivt har ment at en

Side:235

slik veirett ikke skulle foreligge. Ser man på det fremlagte kart fra 1895, har Bråtens beboere også den gang hatt to muligheter for adkomst over land, veien over Ranvik opp til Tronstad og veien over Knatvold. Sistnevnte vei er imidlertid inntegnet bare som en strek og har vel bare gitt en smal adkomst over jordene. Veien over Ranvik er derimot inntegnet med to streker og har vel derfor vært en adskillig bredere og mer opparbeidet vei. Den gikk dessuten like forbi bebyggelsen på Bråten og fortsatte ned mot Ertsviken. Selv om veien over Knatvold førte ut til den raskeste hovedvei til Holmsbu, ga veien over Ranvik og Tronstad den raskeste adkomst til de sentrale deler av Hurumlandet, og sentraene på østsiden av halvøen. Veien gikk et godt stykke fra bebyggelsen på Ranvik og benyttelsen kan ikke ha vært til sjenanse for dem som bodde på gården. Mente man at Haare skulle utelukkes fra den opparbeidede vei over Ranvik til Tronstad, en vei som gikk like forbi Bråtens tun og fortsatte, like god, nedover mot sjøen hvor han skulle utnytte de strandrettigheter som positivt ble gitt ham i skjøtet, må man etter rettens skjønn ha holdepunkter for å anta at hovedeiendommens eier hadde en særlig grunn til å holde ham borte fra veien. Noe slikt kan ikke ses å være påvist her. Veiens kvalitet og beliggenhet, en godt opparbeidet vei fra hovedvei ved Tronstad gård og ned mot Ertsviken, med rett for de bruk som ble utskilt ved delingsforretningen av 1846 til fritt å benytte den som adkomstvei, må tilsi at Bråtens eier ved utskillelsen i 1905 fikk rett til adkomst på veien selv om intet positivt er sagt om dette i skjøtet.

Imidlertid var det i årene umiddelbart før tilskjøtingen til Haare, antagelig i 1903 og 04, opparbeidet en vei som tar av i den første svingen nedover fra Tronstad, et lite stykke før veien tar av opp til bebyggelsen på Ranvik, og som møtte den gamle veien etter at denne gikk i en relativt bratt bakke, ikke langt fra bebyggelsen på Bråten. Veien ble laget på foranledning av den daværende eier av Tronstad, konsul Anton B. Nilsen, som ville lage en bedre tømmervei fra sine skoger. Han tok imidlertid kontakt med flere av oppsitterne langs den gamle veien for bidrag til vedlikehold, og de fikk også muligens en ordning med vedlikehold av hver sin teig. Den nye veien må derfor ses som et fellesforetagende for de som var interessert, og som fra før hadde veirett over Ranvik. Denne veien var det som senere ble utbedret og som i dag er den beste adkomstvei over Ranvik. Den gamle veitraséen ligger der fremdeles og gir mulighet for adkomst, også med mindre biler, men «Nilsenveien» er av langt bedre kvalitet og holdt i samme stand som veien ovenfor og nedenfor. Den går også gjennom Ranvik utmark og lenger fra bebyggelsen enn den gamle veitraséen. «Nilsenveien» måtte derfor ses som en hensiktsmessig omlegging av veitraséen over Ranvik og retten til å benytte adkomstvei over Ranviks grunn måtte derfor, i relasjon til Ranvikeierne, også omfatte rett til å benytte «Nilsenveien».

Ut fra det som er opplyst om den etterfølgende benyttelse av adkomstvei over Ranvik, kan ikke ses at det er skjedd noe som gjør at veiretten må anses bortfalt. Vel har Anton Gulbrandsen, eier av Bråten fra 1906 til 1925, for retten avgitt vitneprov om at han bare benyttet Knatvoldveien som adkomstvei den tiden han satt på Bråten, og de senere eiere har også for en del benyttet «Knatvoldveien». Imidlertid er «ikke

Side:236

bruk», i den periode det her dreier seg om, ikke tilstrekkelig til at retten faller bort, og det er på det rene at senere eiere av Bråten har benyttet vei over Ranvik uten at det ble gjort noen innsigelser mot veiretten. Det man forlangte etter at veien ble opparbeidet, var at brukerne skulle delta i vedlikeholdet og dette har man også hatt avtaler om, ikke bare med Bråtens eiere, men også med eierne av de eiendommer som etterhvert ble utskilt nede ved Ertsvika, hvoriblant fru Viel-Jørgensen og advokat Gram, som begge har avlagt vitneprov for retten. En dokumentert utskrift av forpaktningskontrakt, datert 19. mars 1947, mellom den daværende eier av Bråten, T. S. Stanley og Anders Eriksen, omfatter også et punkt om vedlikehold av vei til Trondstad. Selv om Ove Hagen, som eier av Ranvik fram til 1964, tok initiativet til opparbeidelse av veien i 1930-årene, kunne han ikke derved frata de gamle bruksrettshavere deres veirett når disse fortsatt brukte veien og etterhvert deltok i vedlikeholdet.

Retten finner det således unødvendig å drøfte hvorvidt Bråtens veirett også måtte være hjemlet ved hevd eller alders tids bruk da det anses godtgjort at veiretten over Ranvik, på den omstridte veitrasé, tillå Bråten ved utskillelsen i 1905, og at den ikke senere er tapt. At saksøkerens mann, Kolbjørn Wilhelmsen, med bindende virkning skulle ha frasagt seg vegretten over Ranvik, etterat han det året han overtok Bråten, i 1950, ble pålagt vedlikeholdplikt på et stykke av veien over Knatvold, kan ikke anses godtgjort med tilstrekkelig grad av sannsynlighet. Det er dessuten opplyst at han benyttet veien etter denne tid, bl.a. til å kjøre melk opp til Tronstad så lenge han drev med dyr, opp til 1956-57.

Det må derfor være på det rene at fru Wilhelmsen, som eier av Bråten, har rett til adkomstvei over Ranvik, selvfølgelig mot å bidra sitt til vedlikehold av veien. Det kan imidlertid spørres om de tomte-eiere som utleder sin rett fra henne har rett til den samme adkomst. Etter saksøkerens forklaring er mellom 30 og 40 mål av eiendommen ned mot Ertsvika stukket ut til hyttetomter, med ca. 12 tomter. Fem tomter er allerede bebygget. Selv om hytte-eierne hovedsaklig vil trafikkere veien i ferier og week-ends i sommerhalvåret, vil deres bruk av veien representere en ikke ubetydelig økning sammenlignet med den bruk fru Wilhelmsen selv kan tenkes å gjøre av veien. Imidlertid har veien fra gammelt gitt en alminnelig adkomst for all ferdsel til og fra Bråten, den ferdsel som da ikke fant veien over Knatvold. Over Ranviks eiendom går veien desuten gjennom utmark og den økte trafikk vil derfor, for Ranviks vedkommende, ikke medføre noe økt ubehag eller ulempe. Den transport av skogsvirke Ranvik måtte drive på veien, kan ikke bli vesentlig hindret av den økte trafikk som jo stort sett vil foregå på andre tider av året. Selvfølgelig vil det bli et ytterligere vedlikehold på veien, men dette forutsettes dekket av en vedlikeholdsavgift, og det er allerede et ikke ubetydelig antall tomte-eiere og festere som benytter veien mot en slik avgift og som utleder sin rett fra saksøktes eiendom. Veiens karakter av adkomstvei, ikke bare for de tilliggende bruk, men også for hytteeiere med tomter fra Ranvik, må tilsi at den også kan brukes av de tomteeiere som utleder sin rett fra Bråten. Retten finner derfor at de tomter som utskilles, eller som er utskilt, i det prosjekterte tomtefelt under Bråten, må ha samme rett som Bråtens eier til å benytte veien over

Side:237

Ranvik, men i likhet med denne, selvfølgelig delta forholdsmessig i vedlikeholdet av veien. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Reidar Dick Henriksen, lagdommer Hans Østgaard og kst. lagdommer K. Strømsted med domsmenn):

Det nevnes at den opprinnelige vei fra Tronstad Gård til Ertsviken gikk over husmannsplassen Kjos under Store Ranvik. Denne vei ble benevnt «Kjosveien». I 1902-03 ble forbindelsen ned til Ertsviken på et stykke over Store Ranviks grunn lagt lenger vest og omtrent parallelt med «Kjosveien». Dette nye veistykke ble kalt «Nilsenveien» etter konsul Anton B. Nilsen, som sto for arbeidet, og saken gjelder spørsmålet om eiendommen Bråten har adkomst etter denne vei og om slik rett kan overføres til parseller som utskilles fra Bråten. - - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Det er uklart hvorvidt anlegg av «Nilsenveien» var et fellesforetagende med deltagelse av de næimest boende oppsittere, eller om Anton B. Nilsen utførte arbeidet helt for egen regning. Avgjørelsen av dette får imidlertid ingen avgjørende betydning i saken, og man finner ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet. Vedlikehold av veien ble for endel ordnet blant annet ved at enkelte ble tildelt et veistykke å holde i stand. Det foreligger ikke opplysning om at eieren av Bråten var med På anlegg av veien på noen måte, og deltagelse i vedlikehold fra Bråtens eieres side hører man først om i Kvams eiertid, 1925-1938.

Eiendommen Bråten ble utskilt og solgt til Haare i 1900, et par tre år før «Nilsenveien» ble anlagt. Det erkjennes fra Hagens side at eiendommen da fikk og nå har rett til adkomst over Kjosveien. Ved utstedelsen av skjøte i 1905 er det ikke nevnt noe om hvorvidt eiendommen skal ha rett til adkomst etter den nye vei som i mellomtiden var kommet på en strekning over Store Ranviks grunn nedover mot Bråten. Veien var anlagt som driftsvei for tømmer. Om veiens beskaffenhet den første tid er det få eksakte opplysninger. Vitnet Anton Gulbrandsen, avhørt ved bevisopptak, som kom til Bråten i 1906 og var eier fra 1908 til 1925, har forklart at veien var bygd «ved at man bare hadde brutt opp noen stubber og laget en renne på den ene side». Ellers foreligger det opplysning om at det ble fraktet kubb og grus på veien i 1907-08 og kjørt høy der sommeren 1909. På bakgrunn av dette er det forståelig at eventuelt spørsmål om adgang for Bråten til å bruke veien ikke er berørt i skjøtet. Det gjaldt da et høyst uferdig anlegg, adskilt fra den tidligere vei. Under de foreliggende omstendigheter kan man ikke se det som noen selvfølge eller stilltiende forutsetning at Bråten ved skjøtet fikk rett til å benytte «Nilsenveien». Hvis det skulle ha vært meningen, måtte det kommet til uttrykk i skjøtet.

Det foreligger sterkt motstridende forklaringer om den bruk de forskjellige eiere av Bråten har gjort av «Nilsenveien». Etter hvert som veien ble utbedret har bruken økt, særlig etter at det ble aktuelt å levere melk til meieriet, idet transporten gikk til en melkerampe ved Tronstad

Side:238

Gård. Markus Kvam, eier av Bråten i tiden 1925-1938, fikk da etter særskilt avtale med eieren av Store Ranvik adgang til å bruke «Nilsenveien» mot å påta seg vedlikehold av et stykke av veien. Om veirettens omfang foreligger det ikke nærmere opplysning, men da hans etterfølgere på Bråten, Stanley, 1938-1950, i 1942 inngikk tilsvarende avtale, må man anta at retten kun gjaldt i vedkommendes eiertid. Foruten vedlikeholdsplikt ydet Stanley også en særskilt godtgjørelse i form av en slåmaskin som kostet ca. kr. 700,-. Det kan reises spørsmål om dette endret veirettens karakter, slik at det nå var ervervet en veirett som reell servitutt til eiendommen. Slåmaskinen representerte på den tid en langt større verdi for Store Ranvik enn beløpet tilsier, og det er nærliggende å legge det i denne avtale at det var ervervet en veirett som fulgte eiendommen Bråten. Lagmannsretten mener at det er holdepunkt for denne forståelse av avtalen i den omstendighet at den etterfølgende eier av Bråten, uten å inngå noen ny avtale med eieren av Store Ranvik, brukte «Nilsenveien» og utførte vedlikeholdsarbeid på det veistykke hans forgjenger hadde holdt i stand.

Kolbjørn Wilhelmsen, som kjøpte Bråten i 1950, fortsatte å bruke «Nilsenveien» til transport av melken frem til 1955/56 og som adkomst til Bråten ellers, frem til 1959, mot vedlikehold som nevnt ovenfor. Da Wilhelmsen har brukt veien uten innsigelse, må man se dette som erkjennelse av at det tillå eiendommen Bråten rett til å bruke «Nilsenveien» mot vedlikehold. At Wilhelmsen også brukte veien over Knatvold og fra 1959, da han anskaffet en større bil, med den bare kjørte over Knatvold, får ingen betydning for retten til å bruke «Nilsenveien».

Som herredsretten finner lagmannsretten ikke bevist at Kolbjørn Wilhelmsen i 1950 eller senere har frasagt seg veiretten, og den omstendighet at han ikke har utført vedlikeholdsarbeid på veien etter at den ble stengt med bom i 1960/61 kan heller ikke tillegges den virkning at veiretten er gått tapt. Det er etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til om veiretten er ervervet ved hevd.

Den rett som nå fru Wilhelmsen har til «Nilsenveien» hviler på et noe tilfeldig grunnlag. En adgang til å tillegge utskilte parseller del i veiretten vil representere en betydelig øket belastning sammenlignet med den bruk eieren av Bråten kunne tenkes å ville gjøre og ligger utenfor det eieren av Store Ranvik i sin tid måtte regne med. Hensett til dette finner lagmannsretten at tomter som utskilles fra Bråten ikke har rett til å benytte «Nilsenveien».

Det bemerkes i denne forbindelse at fru Wilhelmsens nåværende utparselleringsprosjekt, som er godkjent av de kommunale myndigheter, er på 12 tomter, hvorav 6-7 er bortfestet og de fleste av disse bebygget. Ytterligere hyttebebyggelse i Hurum tillates for tiden ikke. Hvis myndighetene endrer sin stilling til dette, kan, såvidt skjønnes, ytterligere utparsellering komme på tale. Det kan etter dette ikke sees bort fra at en rett som den fru Wilhelmsen påstår kunne medføre en trafikkøkning, som vanskelig kunne bringes under kontroll og som på den meget smale vei med små passeringsmuligheter kunne bli generende både for Store Ranvik selv og for det betydelige antall hytteeiere som etter det opplyste har festet eller kjøpt tomter av Store Ranvik.

Når det i herredsrettens dom uttales at eieren av Bråten har

Side:239

«uhindret» adgang til å bruke «Nilsenveien», antar lagmannsretten at det ikke er noe til hinder for at Ranviks eier av hensyn til kontrollen kan stenge veien med bom når fru Wilhelmsen får utlevert nøkkel. - - -

Rettens mindretall domsmennene Tormod R. Gilje og Kristen A. Mørk bemerker:

Flertallet har funnet det uklart hvorvidt anlegg av «Nilsenveien» var et fellesforetagende.

Ifølge vitnene nr. 17 - 18 - 22 - 23 synes det klart at konsul Nilsen sendte bud rundt i Kana etter folk som var villige til å delta i anlegg og delvis vedlikehold av veien, og det må tas som et bevis på at bøndene i Kana brukte denne veien til Ertsvika etter sand, høy o.a., og at det ble betraktet som en vesentlig forbedring av fremkomstmulighetene. Det er antydet at det ikke er noe som beviser at Bråtens eiere har deltatt i anlegget av veien, men det er heller ikke noe sted nevnt hvem som var med på dette arbeidet - unntatt et navn.

Vi er enige i domsslutningens punkt 1 som gir Bråten «rett til uhindret bruk av «Nilsenveien» over Tronstad Søndre's eiendom».

Men vi kan ikke innse at det er «rett til uhindret bruk» når eieren kan sperre veien med en låst bom.

Har en gård rett til uhindret bruk av en vei, har gårdens eier også rett til å få varer av forskjellig slag bragt uhindret til gården - eller å motta besøk av venner eller andre som har ærend til gården.

Har gården Bråten rett til uhindret bruk av veien til sine behov, synes det for oss helt klart at dette også omfatter rett til vei for parsellbygslerne. Det er en følge av utviklingen i samfunnet - «det tredje alternativ» i gårdsdriften - og det synes å ha vært så selvfølgelig at det ikke er nevnt i noe dokument. (Skjøtet fra Ole Hagen til Johan Haare.) Det er ikke noe sted nevnt noe om Store Ranviks veirett over Tronstad og det er ikke tvil om at bygslere under Ranvik har veirett over Tronstad. Hvorfor skulle da ikke bygslere under Bråten ha samme rett til vei over Ranvik.

Det er ikke tvil om at bygsleres veirett over hovedbølet både i Hurum og andre steder regnes som en selvfølge.

All veirett er selvfølgelig mot plikt til å være med på vedlikeholdsutgiftene. - - -