Rt-1973-242
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-02-24 |
| Publisert: | Rt-1973-242 |
| Stikkord: | Spørsmål om gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24B/1973 |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat J.A. Reiersrud) mot Gustav Gjestvang (høyesterettsadvokat Einar Mykleset). |
| Forfatter: | Mellbye, Tønseth, Bølviken, Stabel, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Oreigningsloven (1959) §8, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Bygningsloven (1965) §21, §33, §66, Bygningsloven (1965) |
Dommer Mellbye: Sør-Hedmark herredsrett avsa 17. juni 1969 overskjønn etter veglovens §50 til fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for grunn og rettigheter til anlegg av E 6 i Stange med tilhørende omlegging av sideveger.
Vedrørende gnr. 30 bnr. 1, Ottestad nordre, hvis eier er ankemotparten i nærværende sak, Gustav Gjestvang, gikk overskjønnets avgjørelse blant annet ut på at Gjestvangs krav om innløsning av et avskåret areal på østsiden av E 6, ca. 5,1 dekar, ikke ble tatt til følge, men at det for dette areal ble tilkjent kr. 4.500 i erstatning for «verdmink ved nærføring for tomteareal».
I forbindelse med oppgjøret for anleggsskader i 1971 ble det etter henvendelse fra vegsjefen i Hedmark til Stange kommune angående bebyggeligheten av det avskårete areal fattet vedtak i Stange bygningsråd 26. mai 1971 om at bygningsrådet av reguleringsmessige grunner ikke kan tilrå at arealet legges ut til utbyggingsformål. Det er ikke opplyst hvilken hjemmel bygningsrådet har støttet sitt vedtak til.
Under henvisning til dette vedtak begjærte Gustav Gjestvang 10. september 1971 rettidig gjenopptagelse av overskjønnet. Dette ble satt med de samme skjønnsmenn som i 1969 og med den nåværende sorenskriver i Nord-Hedmark som formann, idet den sorenskriver som bestyrte det første overskjønn, i mellomtiden var gått av for aldersgrensen. Overskjønnsretten avsa 26. mai 1972 kjennelse med slik slutning:
«Overskjønn avhjemlet 17. juni 1969 gjenopptas for takst nr. 22 Gustav Gjestvang forsåvidt angår punkt 3 og 5.»
Samme dag avsa overskjønnsretten nytt overskjønn hvorved Gjestvangs påstand om innløsning av det avskårete areal ble tatt til følge i medfør av oreigningslovens §8 mot nærmere fastsatt erstatning for dyrket, respektive udyrket mark.
Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket overskjønnet og den til grunn liggende kjennelse til Høyesterett. Det hevdes at vilkårene for gjenopptagelse ikke er til stede. Det anføres at Stange bygningsråds avgjørelse ikke er en «ny kjendsgjerning» slik tvistemålslovens §407 nr. 6 omhandler, nemlig en kjensgjerning som på tiden for det angrepne overskjønn faktisk forelå, men uten å bli opplyst for retten. Bygningsrådets avgjørelse er et etterfølgende, helt nytt faktum, hvis rettslige betydning iallfall
Side:243
ikke kan være å begrunne en gjenopptagelse. Heller ikke er bygningsrådets avgjørelse noe nytt bevis for et faktisk forhold som forelå på tiden for overskjønnet men da av mangel på dette bevis ikke ble lagt til grunn. Det erkjennes at om overskjønnet i 1969 hadde vurdert utbyggingsmulighetene på arealet på samme måte som Stange bygningsråd gjorde i 1971, måtte overskjønnets avgjørelse blitt en annen, men derav følger verken at overskjønnet den gang var uriktig ut fra sine forutsetninger eller at bygningsrådets senere vedtak kan anvendes med tilbakevirkende kraft og begrunne gjenopptagelse.
Regjeringsadvokaten har nedlagt denne påstand:
«1. Sør-Hedmark herredsretts kjennelse og overskjønn av 26. mai 1972 oppheves.
Saken avvises fra overskjønn.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge instanser i gjenopptagelsessaken.»
Gustav Gjestvang har tatt til gjenmæle. Han hevder at overskjønnets kjennelse er riktig, og har henholdt seg til dets begrunnelse. Han anfører at tvistemålslovens §407 nr. 6 ikke nødvendigvis må forstås derhen at «nye kjensgjerninger» som kan begrunne gjenopptagelse må være kjensgjerninger som faktisk forelå på tidspunktet for den angrepete avgjørelse. Også i tid etterfølgende kjensgjerninger kan begrunne gjenopptagelse når de viser at den angrepete avgjørelse åpenbart er gal. I nærværende tilfelle hevdes det for øvrig at det mest naturlige er å se bygningsrådets avgjørelse som et nytt bevis for hvorledes forholdene i 1969 rettelig måtte og skulle bedømmes, slik at vedtaket godtgjør at overskjønnet den gang vurderte verdien av arealet ut fra en feilaktig oppfatning av de faktiske utbyggingsmuligheter. Gjestvang har sterkt påberopt seg at om gjenopptagelse ikke tillates, vil resultatet bli svært urimelig. Han viser konkret til det nye overskjønns endrete resultat og generelt til Rt-1957-1244. Han har nedlagt denne påstand:
«at anken forkastes og at Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til Gustav Gjestvang.»
Om saksforholdet viser jeg for øvrig til overskjønnsrettens kjennelse.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Det problem som forelå for overskjønnsretten i 1969, var å fastsette verdien på det avskårete areal under forutsetning av at det ikke lenger ble anvendt til jordbruk men for annet formål, og da mest nærliggende som byggegrunn. En slik vurdering vil alltid måtte inneholde betydelige usikkerhetsmomenter med hensyn til hvorledes arealet vil kunne innpasses i den fremtidige offentlige planlegging, regionalt og lokalt, og hvorledes den generelle økonomiske utvikling som påvirker verdidannelsen vil komme til å arte seg, også her både lokalt og i større sammenheng. En verdivurdering av denne art er nødvendigvis et skjønn over den fremtidige utvikling, og usikkerheten er størst når den nye anvendelse ligger fjernt fra den som hittil har vært vanlig.
Side:244
Men vil man ha en vurdering, enten for frivillig salg eller fordi en ekspropriasjon gjør det nødvendig, må skjønnet over verdien baseres på en slik prognose.
Målestokken for om et skjønn av denne art er forsvarlig, er alene om det bygger på allment aksepterte vurderinger, og om det ellers er basert på fornuftige synsmåter og alminnelige erfaringer. Derimot er det intet bevis for at et skjønn er uriktig at utviklingen viser seg å ta en annen retning enn forutsatt. Og det må gjelde uansett om utviklingen er et resultat av relativt frie krefters påvirkning eller skyldes myndighetsbeslutninger.
Denne reelle vurdering av om en skjønnsavgjørelse er korrekt, korresponderer med den naturlige forståelse av gjenopptagelsesvilkårene i tvistemålslovens §407 nr. 6. Når denne bestemmelse taler om en «ny kjendsgjerning» som «aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse», forutsetter det at denne kjensgjerning forelå som en realitet da avgjørelsen ble truffet, men at den da ikke var kjent for retten. Og et nytt bevis må enten godtgjøre at en slik skjult kjensgjerning forelå alt den gang, eller det må godtgjøre at de faktiske forhold ble feilbedømt fordi dette nye bevis manglet.
Det vedtak av Stange bygningsråd som i denne sak påberopes som gjenopptagelsesgrunn, faller imidlertid utenfor den ramme jeg her har trukket opp. I tid er det henved 2 år yngre enn overskjønnet og må, som alle vedtak etter bygningsloven, anses forankret i de forutsetninger som bygningsmyndighetene aktuelt opererer med på tidspunktet for vedtaket. Om vedtaket ville vært det samme to år tidligere, kan man ikke vite. Vedtaket kan i høyden vise om utviklingen synes å ta en annen retning enn overskjønnet regnet med, men sier intet om hvorvidt denne prognose den gang var forsvarlig. Det foreligger derfor etter mitt syn her intet gjenopptagelsesgrunnlag.
For øvrig vil jeg ikke unnlate å peke på at bygningsrådets vedtak som alt nevnt ikke angir den hjemmel det bygger på. Det viser i sin begrunnelse til at en «eventuell bebyggelse vil komme i en avstand av bare ca. 30m fra E6 midtlinje. Dessuten er det ikke ordnede kloakkforhold i området.» Etter det som er opplyst for Høyesterett, foreligger det ingen reguleringsplan for området, og visstnok heller ingen generalplan. Hjemmelen for bygningsrådets vedtak synes da enten å måtte være bygningslovens §33, eventuelt §21, om midlertidig forbud mot bebyggelse i påvente av at reguleringsplan eller generalplan skal utarbeides, eller bygningslovens §66 om blant annet plikt til ordnet bortledning av skylle- og spillvann. Hvis dette er tilfellet, dreier det seg om et midlertidig vedtak, og det synes da i og for seg vanskelig av dette vedtak å gjøre seg opp noen mening om hvorledes den fremtidige utnyttelse av det omtvistede areal kan ventes å ville bli, med de følger det kan ha for verdien av grunnen. Og om den endelige ordning skulle bli at arealet gjøres ubebyggelig, lar det seg i dag neppe avgjøre om dette kan skje uten erstatning etter bygningsloven til grunnens eier.
Side:245
Jeg finner at partene hver bør bære sine saksomkostninger også for Høyesterett. Selv om anken har ført frem, legger jeg en viss vekt på at Vegvesenet i sin henvendelse til Stange bygningsråd har uttrykt seg På en måte som ankemotparten naturlig kan ha oppfattet som en støtte for sitt syn på gjenopptagelsesspørsmålet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Sør-Hedmark herredsretts kjennelse og overskjønn av 26. mai 1972 oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Stabel og Hiorthøy: Likeså.