Rt-1973-38
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-01-19 |
| Publisert: | Rt-1973-38 |
| Stikkord: | Betinget straff |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Bølviken, Roll-Matthiesen, Gundersen, Sandene, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §384, §382, §383, Straffeloven (1902) §147, §260, §391A, §49, §52, §54, §62, §63, Straffeloven (1902), Veitrafikkloven (1965) §24, §31 |
Dommer Bølviken: Tune forhørsrett avsa den 29. september 1972 dom med denne domsslutning:
« A, født xx.xx.1943, - - -, dømmes for overtredelse av straffelovens §260, 1. og fjerde ledd, jfr. §49, §147 og §391A, samt vegtrafikklovens §31, jfr. §24 første ledd, 1. punktum, til en samlet straff av fengsel i 5 måneder, jfr. Strl. §62 og §63 annet ledd.
I medhold av Strl. §52 nr. 1 og nr. 3 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på tre år.
I tillegg dømmes A til å betale en ubetinget bot til statskassen på kr. 400,- - kronerfirehundre 00/100 - jfr. Strl. §52 nr. 4, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.»
Det er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen at domfelte ble kjent skyldig i foruten et forsøk på også et fullbyrdet bilbrukstyveri.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Dommen er påanket av statsadvokatene i Eidsivating. Anken gjelder straffutmålingen, idet det gjøres gjeldende at det burde ha vært anvendt ubetinget fengselsstraff.
Jeg bemerker først at anken er fremsatt etter ankefristens utløp. Dommen ble forkynt for domfelte den 12. oktober 1972, slik at ankefristen for domfelte utløp den 26. oktober og for påtalemyndigheten den 9. november 1972, jfr. straffeprosesslovens §382 og §383. Anke ble uttatt den 27. november 1972 og forkynt for domfelte den 11. desember 1972. Grunnen til den sene anke er dels at straffelovens §54 ikke var iakttatt ved forkynnelsen for domfelte den 12. oktober, slik at ny forkynnelse ble foretatt den
Side:39
31. oktober 1972. Dels skyldes forsinkelsen at de to siktelser som er grunnlaget for dommen, var utferdiget av forskjellige politikamre, Romerike politikammer og Sarpsborg politikammer, og at saken før, mellom og etter de to forkynnelser passerte begge politikamre, slik at det ble en rekke ekspedisjoner frem og tilbake. Først den 24. november 1972 kom saken inn til statsadvokatembetet. Jeg antar at den sene anke må sies å skyldes omstendigheter som den ankeberettigede påtaleinstans ikke kan bebreides og finner i samsvar med tidligere avgjørelser av Høyesterett, senest i dom av 1. desember 1972, l.nr. 178/1972, at anken bør godtas som rettidig, jfr. straffeprosesslovens §384.
For øvrig er jeg kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte har riktignok sont fengselsstraff i løpet av de siste 5 år, slik at det etter straffelovens 52 nr. 2 må foreligge særlige grunner om det skal anvendes betinget straff. Det var videre strenge straffer domfelte ble idømt i 1970, likesom han begikk de nye straffbare handlinger kort etter at han den 22. februar 1972 ble løslatt på prøve med resttid 276 dager. Under henvisning til den av forhørsretten beskrevne nye situasjon for domfelte, som gir håp om at han nå vil falle til ro og avholde seg fra nye straffbare handlinger, er jeg imidlertid, alle forhold tatt i betraktning, kommet til at det kan forsvares å gi ham denne sjansen ved en betinget straff. Særlig vekt legger jeg på at domfelte siden juni i fjor har vært i fast og godt arbeid og er kommet bort fra sitt tidligere miljø. For øvrig viser jeg til forhørsrettens utførlige begrunnelse, som jeg finner å kunne tiltre.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Sandene og Bendiksby: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Jens B. Heggemsnes):
Ved påtegning av 5. mai 1972 har Romerike politikammer siktet: A, født xx.xx.1943, - - - for overtredelse av:
I. Straffelovens §260, 1. og fjerde ledd, - - -
ved natt til tirsdag 14. mars 1972 fra - - -gate, ved nr. 15 i Lillestrøm, å ha tatt Folkevogn personbil C-42015 tilhørende B, og kjørt den til Strømsveien, ved Sentralsykehuset, hvor de ble stanset av politist eller å ha medvirket hertil,
II. straffelovens §260, 1. og fjerde ledd, jfr. §49, - - -
ved natt til tirsdag 14. mars 1972 i - - - gate ved nr. 25 i Lillestrøm å ha forsøkt å ta Opel Record personbil C-700479 tilhørende C, ved å knuse venstre luftevindu og ødelegge rammen rundt dette, men avstå fra å kjøre bilen da den var låst med rattlås, eller å ha medvirket hertil,
III. vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §24 første ledd, 1. punktum. - - -
ved natt til tirsdag 14. mars å ha ført en folkevogn personbil C-42015
Side:40
på forskjellige veier mellom Lillestrøm og Skedsmo og Sentralsykehuset i Lørenskog, uten å inneha førerkort for motorvogn.
Ved påtegning av 18. august 1972 har Sarpsborg politikammer siktet: A, født xx.xx.1943, adresse som ovenfor, for overtredelse av:
IV. Straffelovens §147, - - -
ved 24. april 1972 å ha banet seg adgang til - - - Hotells mat- og ølkjeller, Y, ved å benne opp døren med et spett, slik at låsen ble ødelagt,
V. Straffelovens §391A, - - -
ved til tid og på sted som i post IV nevnt, å ha tatt øl og hermetikk som ble fortært på stedet. - - -
Vedrørende straffeutmålingen viser retten til det skjerpende moment at siktede tre ganger tidligere: i 1963 og to ganger i 1970 er dømt for brukstyveri av bil, slik at strafferammen er øket til 3 år, jfr. strl. §260, 4 ledd. Når det gjelder tyveri er han tidligere dømt 4 ganger for dette. I tillegg til dette kan man vise til at siktede i februar 1972 ble løslatt fra sin siste soning på prøve med 276 dager til rest. Til tross for dette er siktede allerede i mars 1972 med på brukstyveri av bil, som resulterer i at han blir pågrepet av politiet. Man skulle tro at dette skulle få ham på bedre tanker, men neste måned i april 1972 foretar han så innbruddet i - - - Hotells kjeller.
Når retten til tross for ovennevnte alvorlige omstendigheter akter å idømme en betinget fengselsstraff denne gang, er det ikke på grunn av at man anser ovennevnte forhold i noe formildende lys, siktedes kriminelle bakgrunn tatt med i betraktning, men rett og slett av den grunn at det etter at ovennevnte forhold ble begått, er inntrådt omstendigheter som gir håp om at siktede for fremtiden vil avholde seg fra en forbryterbane.
Siktede har i retten forklart at han i juni dette år kom sammen med sin nåværende forlovede, som han forøvrig ringforlovet seg med i august 1972. Hun arbeidet på - - - fabrikker på X og han har nå også fått seg arbeide samme sted. Siktede er fullt og helt overbevist om at hans liv har forandret seg etter at han traff sin forlovede og han mener at han nå vil være istand til å holde seg unna forbryterske gjerninger for fremtiden. Han viser til at han ble skilt fra sin første hustru i 1969 og er av den oppfatning at hans opprevne sinnstilstand etter bruddet var avgjørende årsak til at han kom på den gale siden av loven med tre dommer i 1970 som resultat, hvorav de to første for forhold som ble begått høsten 1969.
Siktede er nå 29 år gammel. Det virker på retten som om han nå er falt til ro og at han trives i sitt arbeide på X. Han ønsker nå å gifte seg med sin forlovede å bygge opp et hjem sammen med henne. Det virker som om denne miljøforandring bl.a. ved å flytte fra Y og gamle kamerater har hatt en gunstig virkning på ham.
Retten ser det slik at det er et berettiget håp til stede om at siktede vil holde seg unna forbryterske gjerninger for fremtiden på grunn av det nye liv han nå søker å etablere. Man ser det slik at en eventuell soning muligens kan virke nedbrytende her og da er det på sin plass å gi ham en sjanse til.
Etter en samlet vurdering av de forhold retten her står overfor synes det som om hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller
Side:41
hensynet til å avholde siktede fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. Prøvetiden bør imidlertid settes til tre år på grunn av sakens særlige karakter, jfr. Strl. §52 nr. 1 og nr. 3. - - -
Av betydning ved vurderingen av om betinget straff skulle gis eller ikke er naturligvis også det forhold at de forhold siktelsen gjelder nå, er av mindre alvorlig karakter, i alle fall sett i relasjon til de forhold siktede tidligere er dømt for.
Strl. §52 nr. 2 krever at utsettelse av straffen bare kan skje når særlige grunner taler for, når siktede har sont frihetsstraff i løpet av de siste fem år før den nye straffbare handling ble foretatt. Som det fremgår av rettens bemerkninger, er man av den oppfatning at det i saken foreligger slike særlige grunner. - - - - - -
Overskjønn hadde gitt ekspropriaten en tilleggserstatning, fordi han hadde tapt forhandlingsposisjon i forhold til eksproprianten. Høyesterett opphevet skjønnet. Et slikt tap som ikke hadde grunnlag i noen økonomisk verdi utenfor forholdet mellom de to parter, kunne i alminnelighet ikke kreves erstattet ved ekspropriasjon. Jfr. Rt-1963-1288.