Rt-1973-559

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-05-05
Publisert:	Rt-1973-559
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 64B/1973
Parter:	Anne Marie Hotvedt (høyesterettsadvokat Alf Skogly) mot Matias Wold (høyesterettsadvokat Per Odberg).
Forfatter:	Sandene, Bølviken, Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Ryssdal
Lovhenvisninger:

Dommer Sandene: Denne sak gjelder spørsmålet om Matias Wold kan bruke en innløsningsrett, fastsatt i skjøte av 18. mai 1942 og kjøpekontrakt av 29. april 1942, til landeiendommen Vold, gnr. 146 bnr. 2 i Våle, i forbindelse med at eiendommen ved kjøpekontrakt av 25. november 1969 ble solgt av Matias Wolds yngre bror, Harald Wold, til sistnevntes datter, Anne Marie Hotvedt.

Horten herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 20. januar 1971 dom med domsslutning:

«1. Anne Marie Hotvedt frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine sakskostnader.»

Matias Wold anket til Agder lagmannsrett, som kom til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens dom av 10. desember 1971 har slik domsslutning:

«1. Anne Marie Hotvedt tilpliktes å overdra eiendommen Vold gnr. 146 bnr. 2 i Våle til Matias Wold for 20.500 - tyve tusen fem hundre - kroner med tillegg av forbedringer efter 29. april 1942 efter takst.

2. Saksomkostninger for herredsrett eller lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Anne Marie Hotvedt har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. - Hun hevder at klausulen i skjøtet av 18. mai 1942 om løsningsrett for Harald Wolds søsken etter alderen tok sikte på å hindre at eiendommen skulle gå ut av slekten, dersom Harald forble ugift og solgte til fremmede. Hun mener at det bare er Harald Wold som kjøper og hans far, Karl Wold som selger, som var parter i avtalen om løsningsrett. Rett nok har Matias Wold 16. mai 1942 fraskrevet seg sin odelsrett til Vold, men Anne Marie Hotvedt bestrider at det i den forbindelse ble truffet avtale mellom Karl og Matias om at Matias skulle ha løsningsrett. Hun har i den forbindelse vist til at Karl Wold i skjøtet omformulerte klausulen om løsningsrett uten at han fant det nødvendig å bringe spørsmålet frem for Matias. Matias må ha bevisbyrden for at det foreligger en særlig avtale mellom ham og Karl Wold, hvoretter Matias skulle tilsikres en løsningsrett av et bestemt innhold. Denne bevisbyrde er ikke oppfylt. Haralds forpliktelser overfor søsknene må være begrenset til det som fremgår av skjøtet fra 1942. Bestemmelsen her om løsningsrett for Haralds ti søsken etter alderen

Side:560

må anses som en avtale til gunst for tredjemann. - Anne Marie Hotvedt har ellers fremhevet at Karl Wolds salg av eiendommen til Harald var resultat av en naturlig utvikling, der Harald hadde arbeidet på Vold i lengre tid og forpaktet eiendommen i henhold til kontrakt av februar 1941. - Når det gjelder forståelsen av klausulen om forkjøpsrett, hevder Anne Marie Hotvedt at det må legges vekt på at verken Karl eller Harald Wold i 1942, da kjøpekontrakten ble inngått og tilskjøtningen foretatt, hadde i tankene at Harald kunne komme til å gifte seg og etterlate livsarvinger. Klausulen må derfor tolkes eller utfylles med sikte på å finne frem til partenes formodede vilje i den situasjon som faktisk er oppstått. Denne vilje finner man sikrest frem til - hevder Anne Marie Hotvedt - hvis man vurderer klausulen med det utgangspunkt at løsningsspørsmålet hadde meldt seg ved Harald Wolds død. Hun mener at det da måtte være klart at løsningsretten etter klausulens ordlyd ikke kunne vært utøvet til fortrengsel for livsarvinger. Det kan ikke gjøre noen forskjell at Harald, mens han levde, overdrog eiendommen til den best berettigede livsarving. Overdragelsen var nemiig en skiftelignende transaksjon, et naturlig ledd i et generasjonsskifte. - Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Anne Marie Hotvedt frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Matias Wold, fremholder at klausulen om løsningsrett ble tatt med bare fordi han insisterte på det. Det var utelukkende på grunnlag av den tilsikrede løsningsrett, slik den var formulert i kjøpekontrakten av 29. april 1942, at han 16. mai 1942 - to dager før skjøtet ble utferdiget - fraskrev seg odelsretten. Klausulen om løsningsrett er formulert noe annerledes i kjøpekontrakten enn i skjøtet. Kjøpekontraktens formulering må være avgjørende. Det var nemlig denne Matias Wold gikk ut fra da han fraskrev seg odelsretten. Mellom Karl og Matias Wold var det muntlig avtalt at Matias skulle sikres ved løsningsrett, om han fraskrev seg sin odelsrett. Det var Karl Wold som formulerte klausulen, og han gikk lenger enn Matias hadde ytret ønske om, således hadde Matias ikke betinget seg rett til å overta for en bestemt pris, og han hadde heller ikke krevd noen rett for de øvrige søsken. I forhold til Matias var avtalen mellom Karl og Harald ingen rettshandel til gunst for tredjemann; her var det en trekantavtale om løsningsrett. At Karl Wold formet klausulen til fordel også for de øvrige søsken, endrer ikke forholdet for Matias' vedkommende. - Da Vold var odelseiendom, har det lite for seg at klausulen hadde til hensikt å sikre eiendommen for slekten. - Matias Wold fremholder ellers at selvom partene i 1942 ikke spesielt hadde i tankene den mulighet at Harald Wold kunne komme til å gifte seg og få barn, men denne situasjon likevel inntrer, vil løsningsretten like fullt kunne gjøres gjeldende ved overdragelse av eiendommen til et av barna. Hvordan det skulle forholdes med løsningsretten i denne situasjon, var overhodet ikke drøftet mellom partene. Skulle løsningsretten ikke gjelde i et slikt

Side:561

tilfelle, måtte utrykkelig forbehold være tatt. Klausulen har imidlertid intet forbehold eller unntak. Var det tatt forbehold, vet man for øvrig ikke om Matias hadde vært villig til å fraskrive seg sin odelsrett. - Matias Wold kan ikke se at det er noe skifteelement i overdragelsen fra Harald Wold til datteren Anne Marie Hotvedt. Overdragelsen til henne er et ordinært salg, ingen skiftelignende transaksjon. - Matias Wold har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er i september 1972 holdt bevisopptak ved Horten herredsrett med avhør av partene og fem vitner. Tre av vitnene er nye for Høyesterett, således den ankende parts prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Alf Skogly. Han har ved bevisopptaket gitt enkelte opplysninger, meddelt ham av Harald Wold, som døde 14. august 1972. For Høyesterett foreligger noen nye dokumenter, således om arveavgift, fordi salget av eiendommen Vold til Anne Marie Hotvedt er ansett som avgiftspliktig godtkjøp, og om planer og dimensjoner vedrørende nybygging av driftsbygninger på Vold og på naboeiendommen Undrum, som Matias Wold kjøpte i 1930. - Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Som herredsretten antar jeg at Matias Wold ikke kan gjøre gjeldende innløsningsrett til eiendommen Vold ved overdragelsen fra Harald Wold til datteren.

I likhet med herredsretten kan jeg ikke se at klausulen om løsningsrett har fått noe annet innhold i skjøtet enn i kjøpekontrakten. Derimot finner jeg at skjøtets formulering er klarere og mer presis enn kjøpekontraktens når det gjelder forholdet ved Haralds død. - Bestemmelsen om løsningsrett har følgende ordlyd i skjøtet av 18. mai 1942:

«Skulle min sønn Harald ved en eller annen inntreffende omstendighet ville selge eiendommen, eller eiendommen skulde fallbys tilsalgs på grunn av Haralds død, skal enhver av hans søskende efter alderen være fortrinnsberettiget til kjøp av gården snau for kr. 20.500,-, tyvetusen femhundrekroner - med tillegg for forbedringer av hus og det øvrige av eiendommen efter takst.»

Matias Wold kjente til klausulen om løsningsrett i kjøpekontrakten da han 16. mai 1942 fraskrev seg odelsretten. Men odelsfraskrivelsen inneholder intet om løsningsretten, således ikke noe om at den er et vilkår for odelsfraskrivelsen. Det er på det rene at Matias Wold ikke hadde noen innflytelse på utformingen av klausulen. Heller ikke var han avtalepart når det gjelder kjøpekontrakten og skjøtet, og det er ikke godtgjort å foreligge noen særlig avtale om løsningsretten mellom Matias og Karl Wold. Under disse forhold antar jeg at det må være uten betydning for fortolkingen av klausulen hvilken særlig forståelse Matias Wold måtte ha av den, og hvilke særlige forutsetninger han måtte ha hatt for å fraskrive seg odelsretten. Det avgjørende blir hvilken mening og hvilke forutsetninger avtalepartene hadde - Karl Wold

Side:562

som selger og Harald Wold som kjøper. Ut fra dette må klausulen gis en naturlig og rimelig fortolking og utfylling.

Jeg antar at det kan legges til grunn som et utgangspunkt ved fortolkingen at Karl Wold ikke ville ha medvirket til en ordning hvoretter hans barnebarn kunne bli fortrengt fra gården - som følge av løsningsretten - etter at sønnen Harald hadde overtatt og drevet gården en årrekke. - En naturlig fortolking av klausulen må lede til at den heller ikke kan ha slike konsekvenser. Som herredsretten fremhever, må ordlyden av klausulen vurderes på bakgrunn av at Harald på skjøtetidspunktet var 34 år gammel, ugift og barnløs. Jeg ser det da slik at meningen med klausulen var å sikre Haralds søsken, hver etter alderen, dersom Harald skulle selge eiendommen eller dø uten avkom. Vel er det så at Matias, som var den best odelsberettigede, også var den eldste i søskenflokken, slik at han ville ha førsteretten til å utøve løsningsretten etter skjøtet. Men dette betyr ikke at klausulen var uten betydning for de yngre søsken. I den forbindelse nevner jeg at løsningsretten kunne utøves bare av søsken, ikke også av søskens avkom. I betraktning av at Matias var 5 år eldre enn Harald, måtte det derfor i 1942 være uvisst om det ville være Matias eller en av de øvrige i søskenflokken som i sin tid kunne komme til å gjøre bruk av løsningsretten. - Jeg er videre enig med den ankende part i at en vurdering av løsningsspørsmålet, slik det ville meldt seg ved Haralds død, gir et godt utgangspunkt for fortolkingen av klausulen. Dens ordlyd ville i denne situasjon etter min mening ikke gitt grunnlag for bruk av noen løsningsrett, hvis Anne Marie Hotvedt hadde overtatt gården i forbindelse med arveskifte etter faren. I motsetning til lagmannsretten mener jeg at overdragelsen i 1969 må likestilles med overgang av eiendommen ved arv, og at overdragelsen derfor ikke utløser noen løsningsrett for Matias Wold. Det er - som hevdet av den ankende part - naturlig å se salget i 1969 som en skiftelignende transaksjon, som ledd i et generasjonsskifte. Jeg legger da særlig vekt på at overdragelsen skjedde til den eldste og best odelsberettigede av barna, at Harald Wold på overdragelsestiden var 62 år gammel med sviktende helbred, at han i de senere år hadde bortforpaktet innmarken, og at kjøpesummen var satt lavt, samtidig som hans to yngre døtre gjennom detaljerte bestemmelser i skjøtet var tilsikret forholdsmessig andel i mulig tomtegevinst ved salg eller ekspropriasjon innen 15 år etter overdragelsen.

Etter det resultat jeg er kommet til, må ankemotparten betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Når det gjelder saksomkostningene for herredsretten, antar jeg at det etter omstendighetene ikke bør gjøres noen endring i herredsrettens dom, hvoretter hver av partene bærer sine omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler

Side:563

Matias Wold 9.000 - ni tusen - kroner til Anne Marie Hotvedt.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Roll-Matthiesen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Per Longva med domsmenn):

Karl Mathiassen Vold var eier av gården Vold, gnr. 146 bnr. 2 av skyld mark 6,71 i Våle. Han hadde 5 sønner og 6 døtre. Den eldste sønnen var Mathias, født xx.xx.1903 og den nest eldste Harald, født xx.xx.1908.

Mathias kjøpte nabogården til Vold, gården Undrum i Sem i 1930. Der var ikke driftsbygning på denne gården. I 1931 satte han opp en del av driftsbygningen, mens fjøsbygningen ble bygd en gang mellom 1935 og 1940. Gården Vold er på ca. 100 mål innmark og ca. 100 mål skog. Gården Undrum er litt mindre når det gjelder innmarken, men har omlag like stort skogareal.

Mathias Wold overdro i 1964 gården Undrum til sin eldste sønn Sverre.

Mathias Wold hadde også kjøpt 2 andre eiendommer, nemlig Roberg, gnr. 102 bnr. 7 av skyld mark 2,68 i Sem med ca. 48 mål innmark og ca. 50 mål skog og Roberg vestre, gnr. 104 bnr. 2 av skyld mark 3,96 i Sem med ca. 53 mål innmark og ca. 102 mål skog. Dette er nabobruk.

Mathias Wold har foruten Sverre, 2 yngre sønner, som begge for tiden arbeider på fabrikk.

Harald Wold som var ungkar bodde og arbeidde på hjemmegården, bortsett fra at han arbeidde noen måneder på en fabrikk og var på hvalfangst i 5 sesonger. 1 1941/1942 forpaktet han gården. Karl Mathiassen Vold var nå kommet så langt opp i årene at han ville selge gården.

Mathias Wold som hadde beste odelsretten fraskrev seg denne og den 29. april 1942 ble det opprettet kjøpekontrakt mellom Karl Vold og sønnen Harald Wold om eiendommen. Kjøpesummen var kr. 27.500,- og med i handelen fulgte «tilhørende besetning, maskiner, gårds- og kjøreredskap, dog stasredskap unntatt, dessuten medfølger i salget den på gården værende avling av ethvert slag...»

Dessuten skulle Harald Vold svare et nærmere spesifisert kår til selger og hustru. Videre heter det under pkt. J i kontrakten følgende:

«Skulde kjøperen ved død eller inntreffende tilfeller ville avhende eiendommen, skal enhver av hans søskende efter alderen være fortrinnsberettiget til kjøp av gården snau for kr. 20.500,- - tyvetusenfemhundrekroner - med tillegg for forbedringer av hus og det øvrige av eiendommen efter takst, naturligvis under forbehold av statsmyndighetenes samtykke.»

Ved skjøte av 18. mai 1942, tinglyst 22. s.m. overdro Karl Mathiassen Vold eiendommen til sin sønn Harald Wold for den kjøpesum som er nevnt i kjøpekontrakten og det heter videre blant annet:

«Følgende kår har jeg forbeholdt meg og min hustru på levetid:»

Under dette følger en oppregning under litra A-M.

Under L heter det:

Side:564

«Skulde min sønn Harald ved en eller annen inntreffende omstendighet ville selge eiendommen, eller eiendommen skulle fallbys tilsalgs på grunn av Haralds død, skal enhver av hans søskende efter alderen være fortrinnsberettiget til kjøp av gården snau for kr. 20.500,- - tyvetusenfemhundrekroner - med tillegg for forbedringer av hus og det øvrige av eiendommen efter takst.»

Harald Wold giftet seg i 1948 og den 30. august s.å. fikk de en datter som ble kalt Anne Marie. Senere fikk de en datter til og de har også en pleiedatter.

Den 29. august 1950 fikk Harald Wold fra Sissel og Knut Settingsgårds dødsbo skjøte på gnr. 148 bnr. 5 i Våle for kr. 1.800,-.

I de senere år har Harald Wolds helse både fysisk og psykisk vært svekket. Han paktet bort jorden på Wold til sin brorsønn Sverre Wold i 1967, 1968 og 1969.

Ved kjøpekontrakt av 25. november 1969 solgte han eiendommene Vold gnr. 146 bnr. 2 og Lefsaker gnr. 148 bnr. 5 til sin eldste datter Anne Marie, født xx.xx.1948 for kr. 72.000,- og et mindre kår.

Det heter under pkt. 4 i skjøtet:

«Kjøper er gjort kjent med bestemmelsen i pkt. L. i skjøte av 18.5.1942 om forkjøpsrett for selgerens barn.

Partene legger til grunn at denne forkjøpsrett ingen virkning har overfor en overdragelse som denne. Skulle det imidlertid bli gjort krav etter forkjøpsretten, er partene enige om at selgeren i så fall skal ha en ubetinget gjenkjøpsrett til samme pris som han herved har overdratt eiendommen for.»

Skjøte på eiendommene til Anne Marie Wold er tinglyst den 5. januar 1970. Den 15. mai 1970 giftet hun seg med Halvor Hotvedt, Skollenborg. Han er gårdbrukersønn og har best odelsrett til sin fars gård som er på ca. 120 dekar innmark og ca. 600 dekar skog. De bosatte seg på denne gården og de har drevet både den, sammen svigerforeldrene hennes, og gården Vold i 1970. - -

Retten er, men under en viss tvil kommet til at saksøkeren ikke kan få medhold.

Det kan ikke sees at klausulen om forkjøps- eller inniøsningsrett for Harald Wolds søsken etter alderen har fått noen annen mening i skjøtet enn i kjøpekontrakten. Klausulen har bare fått en klarere utforming i skjøtet.

Forkjøpsretten kan etter klausulen gjøres gjeldende under to alternative forutsetninger:

a. Om Harald «ved en eller annen inntreffende omstendighet» vil selge eiendommen.

b. «eller eiendommen skulle fallbys til salgs på grunn av Haralds død.»

Det var Karl Vold som sto for utformingen av klausulen. Mathias Wold hadde ingen innflytelse i så måte. Det ble ikke da eller senere drøftet mellom Mathias og hans foreldre hvordan løsingsretten var å forstå.

Retten er kommet til at det avgjørende for Karl Vold har vært å sikre gården for slekten.

Utformingen må sees på bakgrunn av at Harald den gangen var 34 år gammel, ugift og barnløs.

Den omstendighet at alle Harald Wolds søsken etter alder fikk

Side:565

forkjøpsrett peker også i retning av at meningen har vært å sikre at eiendommen ble i slekten. Hvem av søskenene som i tilfelle kom til å løse inn eiendommen om den ble tilsalgs var jo helt på det uvisse. Etter naturens orden var det ikke grunn til å tro at det nettopp ble Mathias, som er 5 år eldre enn Harald. Det kan derfor ikke sees at klausulen er tatt inn for spesielt å sikre ham.

Når det gjelder tolkingen av klausulen må det, mener retten, legges avgjørende vekt på ordlyden fordi verken Mathias, Harald eller deres 2 søstre, som ga forklaring som vitner, under utformingen av klausulen eller senere hadde drøftet innholdet med sine foreldre, slik at de kunne gi nærmere opplysning om hva deres far har ment. Det de har forklart synes bare å styrke det som en må legge i ordlyden.

Mathias forklarte at han hadde «betinget seg forkjøpsrett for å fraskrive seg odelsretten», men han hadde ingen innflytelse på utformingen av klausulen om forkjøpsretten.

Søstrene forklarte begge at Mathias fraskrev seg odelsretten på den betingelse at han fikk førsterett til å kjøpe gården om Harald døde eller av en eller annen grunn vil selge den. Hvordan Klausulen ble utformet må da være avgjørende og etter ordlyden kan forkjøpsretten bare brukes om Harald ved «en eller annen inntreffende omstendighet ville selge...» eller eiendommen «fallbys til salgs på grunn av Haralds død...».

Retten kan ikke se at uttrykket «en eller annen inntreffende omstendighet» dekker det forhold at Harald som ledd i et naturlig generasjonsskifte overdrar eiendommen til sin datter. Etter dette må saksøkte bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev og Rolf E. Schreiner og ekstraordinær lagdommer Gabriel Lund): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det har for lagmannsretten vært en del omprosedert hvorledes stillingen ville være dersom eiendommen hadde gått over fra Harald Wold til fru Hotvedt ved arv eller som et ledd i en skiftelignende transaksjon. Lagmannsretten går ikke inn på dette spørsmål. Den finner det nemlig klart at man her står overfor en vanlig inter vivos overdragelse av eiendommen. Det er riktignok et salg fra far til datter, og utformningen av bestemmelsene i overdragelsesdokumentene bærer preg av dette. Således er salget antagelig skjedd til underpris. Fru Hotvedts søsken er tilsagt visse rettigheter, og føderådet er antagelig utformet under hensyntagen til at det er en datter som får eiendommen. Allikevel finner lagmannsretten at overdragelsen må karakteriseres som et vanlig salg som ikke bærer preg av å være noe ledd i en slags skifteordning.

Fru Hotvedt har anført at klausulen i kjøpekontrakt og skjøte i 1942 om forkjøpsrett for Matias Wold var en 3-mannsrettshandel, inngått mellom Karl og Harald Wold. Lagmannsretten kan ikke være enig heri. Den ser forkjøpsretten som et ledd i en avtale mellom Karl og Matias Wold. Sistnevnte fraskrev seg odelsretten til eiendommen Vold for å bane veien for farens overdragelse av eiendommen til Harald Wold. Til gjengjeld ble Klausulen om forkjøpsrett tatt med.

I 1942 ønsket Karl Wold å disponere over eiendommen Vold. Det

Side:566

var på det rene, ut fra vanlig tankegang på landsbygden en selvfølge, at den eldste sønn Matias skulle ha eiendommen. Dette gjaldt uansett at Matias Wold i 1930 hadde kjøpt eiendommen Undrum, som var naboeiendom til Vold. Dette kunne ikke påvirke det vanlige syn på landet at eldste sønn, som også hadde best odel, skulle ha Vold. Dette syn belyses av at Matias Wold i 1930-årene oppførte en driftsbygning som han tok sikte på å kunne bruke for Undrum og Vold under ett. Dette var Karl Wold klar over.

Men på grunn av Harald Wolds voldsomme reaksjon ble det ikke overdragelse til Matias av Vold. Harald Wold mente at han burde ha Vold. Han hadde arbeidet hjemme siden han var gutt, og var nesteldst efter Matias Wold som nå hadde Undrum. Matias Wold var uenig i dette. Både han og Harald Wold hadde vært ute på hvalfangst og skaffet seg kontantinntekter, og Matias Wold hadde også arbeidet hjemme på Vold - likesom alle de andre søsken - og det også delvis efterat han hadde kjøpt Undrum. Men Matias Wold lot seg overbevise av foreldrenes frykt for at Harald Wold kunne begå overilte handlinger om han ble nektet å få overta Vold. Matias Wold samtykket derfor i å fraskrive seg odelen til Vold, men han forlangte og fikk gjennomført at han fikk forkjøpsrett fastsatt i overdragelsesdokumentene til Harald Wold.

Forkjøpsretten gjelder til fordel ikke bare for Matias Wold, men også til fordel for de øvrige søsken som alle hadde dårligere odel enn Harald Wold. Efter de forklaringer som Matias Wolds to søstre har gitt i lagmannsretten, finner man det imidlertid godtgjort at forkjøpsretten ble istandbragt for å sikre Matias Wold gården efter Harald Wold.

Ved utformning av klausulen ble så også de andre søsken tatt med. At de øvrige søsken kunne fordrive Matias Wold fra eiendommen ved hjelp av odel, synes disse søsken ikke å ha tenkt seg.

Når man på den skisserte bakgrunn skal bedømme om Matias Wolds forkjøpsrett kan komme til anvendelse ved Harald Wolds overdragelse av eiendommen Vold til datteren fru Hotvedt, legger man for det første vekt på at ordlyden i forkjøpsrettsklausulen ikke gir holdepunkter for unntak i det foreliggende tilfelle. Dette må skjerpe kravet til bevis for fru Hotvedts påstand.

Det er visstnok så at Harald Wold i 1942 var ugift, og det foreligger ingen opplysninger om at man under forhandlingene i 1942 uttrykkelig nevnte hvordan saken ville stille seg for tilfelle av at Harald Wold giftet seg og fikk barn. Imidlertid var Harald Wold den gang 34 år, og det var ingen særlig grunn til å tro at han ikke kom til å gifte seg - faren Karl Wold hadde giftet seg 36 år gammel og fikk 11 barn. Når det i forkjøpsrettsklausulen intet står om unntak for rettens anvendelse overfor Harald Wolds efterkommere, er det efter dette grunnlag for å anta at partenes mening har vært at noe unntak som nevnt ikke skulle gjelde, og iallfall må tvil på dette punkt gå ut over den som hadde oppfordring til å få kontrakten klar i denne henseende, nemlig Harald Wold.

Det er anført at det måtte ansees som en forutsetning for Karl og Harald Wolds handel i 1942 med opprettelsen av klausulen om forkjøpsrett for Matias Wold at Harald Wold var ugift og ikke efterlot seg livsarvinger, selv om dette ikke var uttalt. At Harald Wold skulle ha hatt en slik forutsetning, kan muligens godtas.

Side:567

Derimot er det ikke ført noe bevis for at Karl Wold har hatt en slik forutsetning - snarere kan hans innstilling overfor Matias Wold og dennes selvfølgelige rett som eldste sønn til å overta gården tyde på det motsatte. Men under enhver omstendighet kan ikke Matias Wold tillegges en slik forutsetning. Han gjorde i 1942 krav på å få seg overdratt eiendommen. Når han bøyde av og fraskrev seg odelsretten, var det av hensyn til de spesielle forhold med Harald Wold, hvis sinnslikevekt foreldrene var redde for. Hadde det spørsmål kommet opp om Matias Wold ville medvirke til ordningen under forutsetning av at forkjøpsretten ikke skulle kunne gjøres gjeldende overfor Harald Wolds fremtidige livsarvinger, er det all grunn til å tro at han hadde avslått og dermed veltet ordningen. Med en slik forutsetning ville han ha utsatt seg for at han for alltid mistet muligheten for å erverve eiendommen, og det er det ikke naturlig å anta at han ville ha gjort.

Lagmannsretten finner det Klart at Matias Wold har full adgang til å gjøre forkjøpsretten gjeldende overfor fru Hotvedt, uansett at hun har odelsrett til eiendommen, mens han ikke har det lenger, jfr. dom i Rt-1960-874. Efter denne dom er det et uavgjort spørsmål om odelsretten derefter kan gjøres gjeldende mot forkjøperen, men fru Hotvedt som mener at den kan det, har pekt på at det er en urimelig ordning med frem- og tilbakeoverdragelse av samme eiendom. Hertil er å si at når Matias Wold nå forkjøper eiendommen for den pris som er fastsatt i klausulen om forkjøpsrett, er det for det første i høy grad et spørsmål om fru Hotvedt eller de andre odelsberettigede vil komme til å løse på odel. Her spiller taksten og mange andre forhold inn. Dernest er å si følgende: Matias Wold har ikke odel og kan komme til å måtte gi fra seg eiendommen på odel. Men hans forkjøpsrett innebærer en fordel nemlig til å utnytte Vold ved bruk, efterat den er ervervet til billig pris. Om han avskjæres fra bruken ved en odelsløsning, er det ingen grunn til å ta fra han også den økonomiske fordel som forkjøpsretten betyr for ham.

Endelig har fru Hotvedt anført at forkjøpsretten er bortfalt. Hun hevder at den var et ledd i det kår som i skjøte av 18. mai 1942 ble forbeholdt Karl Wold og hans hustru. Disse er nå begge døde, lengstlevende i 1969, hvormed kåret er bortfalt, og dermed er også forkjøpsretten bortfalt, hevder hun. Denne anførsel kan ikke føre frem. Forkjøpsretten har intet med kåret å gjøre, men er opprettet for å sikre Matias Wold. Det er ikke ført noen beviser for at det var Karl Wolds mening ved opprettelsen av skjøtet at forkjøpsretten skulle tjene hans og hans hustrus interesser. Plasseringen som punkt L i rekken av føderådsytelser må skyldes en uoppmerksomhet ved dokumentets skrivning. Dette belyses av det påfølgende punkt M og videre av forkjøpsrettsklausulens plassering i kjøpekontrakt av 29. april 1942. - - -

Side:568