Rt-1973-598

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-05-19
Publisert:	Rt-1973-598
Stikkord:	Eiendomsrett til skoggrunn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79/1973.
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Sigmund Thue - til prøve) mot 1. Anders Bergem, 2. Sigrid Bergem, 3. Gjertrud Marie Engesveen (høyesterettsadvokat Sverre Lied).
Forfatter:	Lorentzen, Tønseth, Hiorthøy, Gundersen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899) §3, Jordskifteloven (1950) §2

Dommer Lorentzen: Gården Or (gnr. 18) i Frei herred har fra gammel tid vært delt i to bruk: Nordre Or (bnr. 1) som nå eies av Gjertrud Marie Engesveen, og Søndre Or (bnr. 4) som nå eies av Anders Bergem. Den vesentlige del av den skog som hørte til bnr. 1, ble i 1900 og 1907 kjøpt av staten. Videre kjøpte staten i 1900 hele bnr. 4, men solgte straks gårdsbruket med et mindre utmarksområde tilbake til selgerens svoger. Den skog staten kjøpte fra bnr. 1 og beholdt fra bnr. 4, har nå bnr. 15.

Anders Bergem fremsatte 15. juni 1970 krav om jordskifte av utmarken på Or. Det var uenighet om eiendomsforholdene i utmarken, og Søre Nordmøre jordskifterett avsa 17. desember 1970 kjennelse med slik slutning:

«Skogeieren eier skogen og grunnens naturlige evne til å produsere skog i sine teiger. Beite, grunn og mulige andre herligheter ligger fortsatt i sameie mellom gnr. 18, bnr. 1 og 4 på Or med de reservasjoner som er hjemlet de fraskilte bruk.»

Videre traff jordskifteretten slikt «vedtak»:

«Det jordskifte som Anders O. Bergem har forlangt i brev av 15/61970 over utmarka til Or, gnr. 18 i Frei herred blir å fremme.

Jordskiftefeltet grenser i sør til Or innmark, i vest til nabogården Ner-Frei, i øst til nabogården Bjerkestrand og i Nord til Bolgen.»

Staten v/Landbruksdepartementet anket over jordskifterettens kjennelse og vedtak. Ankemotparter var Gjertrud Marie Engesveen, Anders Bergem og hans hustru Sigrid Bergem. Frostating lagmannsrett avsa 9. november 1971 dom som etter rettelse av 29. desember 1971 har slik domsslutning:

«I. I utmarken til gården Or, gnr. 18 i Frei, er skogeieren eier av skogen og grunnens naturlige evne til å produsere skog i sine teiger. Beite, grunn og mulige andre herligheter ligger i sameie mellom gnr. 18 bnr. 1 og bnr. 4, med unntak av Søndre Ors statsskog, hvor beite ligger i sameie mellom bnr. 1 og bnr. 4 og grunnen og mulige andre herligheter ligger i sameie mellom bnr. 1 og bnr. 15, alt med de reservasjoner som er hjemlet de fraskilte bruk.

2. Jordskifterettens vedtak om å fremme jordskifte over utmarken på Or, gnr. 18 i Frei, stadfestes.

Side:599

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Staten v/Landbruksdepartementet har anket over lagmannsrettens dom, og har hevdet at både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen er uriktig. Departementet mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at staten ikke ble eier av grunnen ved kjøpet av skogteigene. Enten fulgte grunnen med skogen allerede ved skogdelingen i 1823, eller så var rettsoppfatningen på stedet endret slik at oppfatningen i 1900 var at skogeieren også eide grunnen. Subsidiært hevder Landbruksdepartementet at staten ved hevd har fått eiendomsretten til grunnen i statens skog. Atter subsidiært hevder departementet at det følger av hjemmelsdokumentene at staten ved kjøpet av bnr. 4 ervervet dette bruks andel av eiendomsretten til grunnen i de skogteiger staten kjøpte fra bnr. 1, og at denne rett ikke fulgte med ved videresalget av gårdsbruket under bnr. 4.

Overfor motanken, som jeg senere vil redegjøre for, hevder Landbruksdepartementet at lagmannsretten har rett i at staten ervervet og beholdt bnr. 4's andel av eiendomsretten til grunnen i de skogteiger som staten fikk fra dette bruk. Videre hevder departementet at jordskifterettens vedtak om å fremme jordskiftet kan påankes, fordi det i realiteten er begrunnet med at grunnen i statens skogteiger ligger i sameie, og det kan Høyesterett prøve. Dersom det ikke foreligger slikt sameie, kan det ikke være ulaglige eiendomsforhold som gir rett til jordskifte.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«I ankesaken:

1. Staten v/Landbruksdepartementet kjennes å være eier av grunnen til gnr. 18 bnr. 15 i forhold til ankemotpartene.

2. Søre Nordmøre jordskifteretts kjennelse (vedtak) av 17. desember 1970 om å fremme j ordskifte over utmarken i Or, gnr. 18 i Frei herred oppheves og krav om jordskifte av utmarken til gnr. 18 avvises.

3. I begge tilfelle: Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.

I motanken:

Lagmannsrettens dom stadfestes og Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.»

Ankemotpartene hevder at lagmannsretten i hovedsaken er kommet til riktig resultat, og de henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse. De har erklært motanke, idet de hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at staten beholdt bnr. 4's andel i eiendomsretten til grunnen i de skogteiger som staten fikk fra dette bruk. Ankemotpartene mener at andelen i eiendomsretten fulgte med gårdsbruket da staten solgte dette til Anders Knudsen Bergem. Videre hevder de at jordskifterettens vedtak om å fremme jordskiftet ikke kan påankes, fordi vedtaket også er begrunnet med at det i alle fall foreligger ulaglige eiendomstilhøve, jfr. lov om jordskifte av 22. desember 1950 §2. Det er en skjønnsmessig vurdering som ikke kan påankes.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

Side:600

«1. I utmarken til gården Ohr, g.nr. 18 i Frei er skogeieren eier av skogen og skoggrunnens naturlige evne til å produsere skog i sine teiger.

Beite, grunn og mulige andre herligheter ligger i sameie mellom g.nr. 18, b.nr. 1 og 4, alt med de reservasjoner som er hjemlet i fraskilte bruk.

2. Anken over jordskifterettens vedtak om å fremme jordskifte over utmarken på Ohr, g.nr. 18 i Frei, avvises.

3. Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige forsåvidt ankemotpartene og de motankende parter har hatt bevilling til fri sakførsel.

Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til ankemotpartene og de motankende parter i den utstrekning slike omkostninger er påløpet og som ikke dekkes av Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak ved Kristiansund herredsrett opptatt partsforklaringer fra Anders Bergem og Gjertrud Marie Engesveen og avhørt 21 vitner, hvorav 16 er nye for Høyesterett. Jeg kommer tilbake til de nye vitneforklaringer. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten, og det vises til lagmannsrettens redegjørelse for saksforholdet og partenes anførsler.

Jeg er kommet til at verken anken eller motanken kan føre fram, og kan innskrenke meg til i det vesentlige å tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg skal bare tilføye følgende:

Landbruksdepartementet har til bruk for Høyesterett ført en rekke nye vitner med sikte på å godtgjøre at det er den alminnelige oppfatning på Frei at eiendomsretten til grunnen i utmarken tilhører den som er eier av skogen. Etter disse forklaringer synes det nå å være en utbredt - men ikke enstemmig - oppfatning blant eierne av skog på Frei at de også er eiere av grunnen i skogen. Men forklaringene sier praktisk talt intet om hva som var rettsoppfatningen i forrige århundre og de første år etter århundreskiftet da staten ervervet skogen på Or. Det er omtalt tomtesalg og andre rettslige disposisjoner som skulle gi uttrykk for at skogeieren var grunneier, men det gjelder vesentlig disposisjoner på senere tidspunkter. Jeg kan ikke se at det nye materiale som er fremlagt, godtgjør at det, da staten ervervet skogen på Or, var blitt en festnet oppfatning på stedet at eiendomsrett til grunnen fulgte med ved overdragelse av skog på gårder hvor skogen var delt mellom flere bruk i første halvdel av det 19. århundre. Jeg finner således ikke grunnlag for å anta at eieren av Nordre Or (bnr. 1), selgeren av Søndre Or (bnr. 4) og kjøperen av gårdsbruket under dette bruksnummer mente at staten skulle ha eiendomsretten til grunnen i de skogteiger staten overtok. I denne forbindelse minner jeg om at jordskifteretten under jordskifte på gården Møst i 1958 kom til at grunnen i utmarken lå i sameie. Under jordskiftet som i 1964 ble påbegynt på gården

Side:601

Flatset, ble det så vidt jeg har forstått, ikke påstått at skogeierne eide grunnen i skogen.

Jeg kan ikke se at det for Høyesterett er fremkommet opplysninger som stiller spørsmålet om hevd i en annen stilling enn ved lagmannsretten. De nye opplysninger synes således å bekrefte at torvtaket i dette område har vært meget begrenset.

Landbruksdepartementet har ikke ment å motsette seg at det fremmes jordskifte for den del av gården Ors utmark som ligger utenfor statens skoger. Det er ikke omstridt at bnr. I og bnr. 4 har beiterett i statens skog på Or, men det er opplyst at kravet om jordskifte ikke sikter på å få dette forhold endret. Da jeg er enig med lagmannsretten i at bnr. 4 er sameier i grunnen i de skogteiger staten har ervervet fra bnr. I, antar jeg at Anders Bergem som eier av bnr. 4 har krav på at jordskifte fremmes også for disse teiger. Bnr. 1 antas å være sameier i grunnen i hele den skog staten har på Or, og Gjertrud Marie Engesveen kan således som eier av bnr. 1 kreve at jordskifte fremmes med virkning for alle de skogteiger staten har i gården Ors utmark. Fru Engesveen har som part i ankesaken påstått stadfestelse av vedtaket om å fremme jordskifte for hele gården Ors utmark, og jeg er enig med lagmannsretten i at staten ikke kan motsette seg dette krav.

Ankemotpartene har hatt bevilling til fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett, og jeg antar at staten v/Landbruksdepartementet ikke kan pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1953-761. Bevillingen til fri sakførsel har ikke omfattet ankemotpartenes omkostninger i forbindelse med bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Disse omkostninger er foranlediget av anken, som ikke på noe punkt har ført fram. Motanken har heller ikke ført fram, men har neppe hatt noen betydning for omkostningene ved bevisopptaket. Den ankende part bør derfor dekke ankemotpartenes omkostninger ved bevisopptaket ved Kristiansund herredsrett. Etter de foreliggende opplysninger antar jeg at disse omkostninger utgjør kr. 1.500.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger betaler staten v/Landbruksdepartementet til Anders Bergem, Sigrid Bergem og Gjertrud Marie Engesveen i fellesskap 1.500 - ett tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Gundersen og Bendiksby: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Johan Farstad med jordskiftemenn):

Side:602

Saka gjelder tvist om hvem som er grunneier i utmarka på Or, gnr. 18 i Frei herred. - - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Før 1823 var det to bruk på gnr. 18, Or, og utmarka lå i fullt sameie mellom disse to bruk.

I 1823 delte så de to oppsitterne på Or skogen mellom seg. Skogen ble delt med 4 teiger på bnr. 1, og 3 teiger på bnr. 4. Det er ikke sagt noe om hvem som er grunneiere i dette dokumentet.

Spørsmålet blir da om eiendomsretten til grunnen fulgte skogen eller beitet.

I delingsforretningen av 1823 (dok. nr. 9) heter de: «Aar 1823 den 15. juli vare vi underskrevne Eiere og Opsiddere af gaarden Ohr i Gimnes Thinglaug nemlig: Jeg Erich Ellingsen som Eier af 2/3 Parter og jeg Anders Sivertsen som ejer af 1/3 Part i gaarden, med Tiltages Mænd, Lensmand Tostrup Mishel Madzen Fredøe, Erich Robbertsøn Bierkestrand og Amund Erichsen Ohrset, for at bytte og deele Skougen imellem forbemeldte tvende Opsiddere - - - »

Forretningen er holdt - som det står - «for at bytte og dele Skougen», og under beskrivelsen av teigene er det benevnt «Skougstrekning» som blir delt. Til slutt i forretningen heter det: «Det Forestaaende, ere af os efter beste Skiønne Udbyttet og Deelt forberørte Skoug imellem forbenævnte tvende Opsiddere -».

Selve ordlyden i forretningen tyder på at det var bare skogen som ble delt. Dette er også i overensstemmelse med det som var vanlig ved slike delinger - ihvertfall på Vestlandet. Det var utnyttingsmåtene en delte etter hvert som det ble aktuelt. Spørsmålet om hvem som var grunneier tenkte vel partene ikke noe særlig over den tid.

Det er rimelig å anta at beitet var den viktigste utnyttelse av utmarken også på Or på den tid delingen av skogen fant sted. I en rekke dommer er det lagt til grunn at særlig på Vestlandet er det alminnelig regel at eiendomsretten til grunnen følger beitet når ikke annet går fram av dokumentene.

Professor Robberstad har i en artikkel i Lov og Rett 1963 stilt opp som alminnelig regel at når utmark har vært sameie, følger eiendomsretten den utnyttingsmåte som sist blir utskiftet når ikke annet er sagt.

Jordskifteretten mener at det er intet i delingsdokumentet av 1823 som tyder på at det har vært meningen å dele noe mere enn selve skogen. Beite og andre rettigheter i utmarka er ikke nevnt, og en må derfor anta at disse rettigheter sammen med eiendomsretten til grunnen fortsatt ligger i sameie. Jordskifteretten kan heller ikke se at det senere er skjedd noe som har oppløst dette sameie.

Også måten en delte på i 1823 - nemlig 4 teiger på det ene bruk, og 3 teiger på det andre - tyder på at man har ment å dele bare skogen.

I 1826 (dok. nr. 10) foretar de samme parter som delte skogen deling av innmarka på Or, med setra, sommerfjøstrøa og to husmannsplasser. I dette dok. er uttrykksmåten «Deelingen av Sameiet i Ager og Eng», og denne deling gjelder naturlig nok til full eiendom. Laksefisket er imidlertid unntatt fra delingen. De samme eiere bygsler ut husmannsplassen Hammern i 1833 (dok. nr. 11). Anders Bergem har opplyst at denne plassen ble utlagt i skogteigen til bnr. 4. At den er utlagt i

Side:603

utmarka kan være rimelig - etter som denne plass ikke er medtatt i delingen av innmarka i 1826, og at den er benevnt som «et udyrket Pladsrum». Det fremgår videre av dette dok. at partene har bortbygslet plassen i fellesskap. Dette skulle tyde på at de har betraktet seg som sameiere i utmarka.

I 1880 har gnr. 18, bnr. 1 frasolgt plassene Nordre og Søndre Ohrstrand, henholdsvis bnr. 2 og 3, begge med bl.annet fri hamnegang for de kreaturer som kan vinterfødes på brukene, samt rett til å ta rot og eine i selgerens utmark.

I 1885 er bnr. 5 utskilt fra bnr. 4 (dok. nr. 32). Som det går fram av skylddelingen av denne avholdt - - -«for efter forlangende at skyldsette en Deel af nevnte eiendom Skogteigen «Svartlien» kaldet, hvilken Skogteig med Jordbund Eieren, Ingebrigt Svendsen Ohr har solgt til Gaardbruger Ingebrigt Johansen Fladsetø».

Om en i dette tilfelle med uttrykket «skogteig med jordbund» har ment at eiendomsretten til grunnen skulle følge med er ikke lett å slutte noe sikkert om. Det kan godt være som hevdet av Anders Bergem at meningen var å presisere at salget ikke bare gjaldt standskogen, men også grunnens evne til å produsere skog.

Jordskifteretten vil i denne forbindelse peke på at det ser ut til at selgeren ikke har vært til stede under skylddelingen og at uttrykket «med jordbund» er tilføyet i kjøpekontrakten, (dok. nr. 33). Videre er eiendommen benevnt som en skogteig i skjøtet (dok. nr. 34).

I hjemmelsdokumentene for gnr. 18, bnr. 6, 7 og 8 har jordskifteretten ikke funnet noe til belysning av det foreliggende tvistespørsmål.

I 1900 kjøpte Staten eiendommen gnr. 18, bnr. 4 (dok. nr. 14), men solgte eiendommen samme år til Anders K. Bergem med alle til- og underliggende rettigheter. Staten holdt imidlertid tilbake en skogteig ved dette salget (dok. nr. 13).

Av skylddelingsdokumentet går det fram at det er skogteigen Staten har holdt tilbake, og den eneste grenselinje som er beskrevet i denne forretning er grenselinjen mellom skogteigen og hovedbruket. Det heter videre i dette dok.: «Hvad der af gno. 18, brno. 4 ligger søndenfor den beskrevne Linje udgjør Hovedbruket og hvad der ligger nordenfor og altså tilhører Staten utgjør Parsellen.»

Or seter lå inne i den skogteigen som Staten kjøpte. Da intet er nevnt verken om setra eller om de øvrige grenser for skogteigen må det være naturlig å slutte seg til at Staten kjøpte skogteigen til bnr. 4 slik denne ble tildelt bnr. 4 i delingsforretningen av 1823, og med unntagelse av setra som naturlig må høre til de rettigheter som ble tilhjemlet hovedbruket.

Også de andre parseller som Staten har kjøpt i Or utmark er benevnt som skogteiger. Beitet er ikke nevnt. Dette er for så vidt i god overensstemmelse med dok. fra 1823.

Når det gjelder den skogteig som Torolv Blomstrøm kjøpte i 1949, (dok. nr. 31), så er det i skylddelingen for denne parsell ikke nærmere presisert hvordan eiendomsforholdene var. Etter jordskifterettens oppfatning er det heller ingen grunn for at de skogteiger som er solgt i utmarka skulle stå i forskjellig stilling når det gjelder spørsmålet om hvem som er grunneier.

Side:604

Det er ingen som har bestridt at det er felles beite i utmarka på Or. Dersom beiteeieren er grunneier og grunnen dermed ligger i fellesskap, kunne ingen av eierne selge skogteiger til full eiendom.

Det er i saken gitt opplysninger fra skogeiernes side om disposisjoner og bruk som skulle tyde på at de er grunneiere i sine teiger.

Jordskifteretten finner imidlertid at de opplysninger en har om faktisk bruk og rettslige disposisjoner ikke er av en slik art at de gir tilstrekkelig grunnlag til å anta at skogeieren er grunneier.

Etter en samlet vurdering av de foreliggende dokumenter og opplysninger er jordskifteretten kommet til at beiteeieren er grunneier i utmarka på Or. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Fr. Myrdahl, kst. lagdommer, byfogd Bj. Fjærtoft og sorenskriver Hjalmar Neiden): - - -

Saksforholdet er følgende:

Det er enighet mellom partene om at inntil 1823 lå gården Ors utmark i fellesskap mellom to oppsittere og eiere, Erich Ellingsen som eide 2/3 og Anders Sivertsen som eide 1/3.

Den 15/7 1823 ble det holdt delingsforretning på Or «for at bytte og deele Skougen, imellem forbemeldte tvende Opsiddere». Utmarken ble delt i 7 teiger, hvorav Erich Ellingsen fikk 4 og Anders Sivertsen 3. Forretningen slutter slik: «Det Forestaaende, ere af os efter beste Skiønne Udbyttet og Deelt forberørte Skoug imellem forbenævnte tvende Opsiddere...»

I 1826 ble gårdens innmark delt mellom de to eiere. Samtidig ble «Sommerfjøstrøen» og seteren delt i forholdet 2 : 1. Både trøen og seteren lå i skogteiger som ved delingen av 1823 ble tillagt Anders Sivertsen.

Erich Ellingsens eiendom fikk lnr. 235, hvorav bnr. 1 idag utgjør hovedbruket. Anders Sivertsens eiendom fikk lnr. 236, hvorav bnr. 4 er hovedbruket.

I 1833 bygslet og festet Erich Ellingsen og Anders Sivertsen bort «et udyrket Pladsrum under vor eiende og paaboende Gaard Ohr». Bygselsavgiften var «1 Spd. i Penge tilsammen 3 arbeidsdage til os hver nemlig 2 i Slaataannen og 1 i Skuraannen hvorimot tillades ham at tage fri Brændeved i vor Skoug nemlig 1 Aar med os hver som bestaaer af saakaldte Smaaved og til andet Brug udugelig Skoug samt fri Fæegang om Sommeren for sine Kreature.» Plassrommet lå i en av Anders Sivertsens skogteiger.

I 1880 solgte lnr. 235 to plasser, «Nordre Ohrstrand», nå bnr. 2 og «Søndre Ohrstrand» nå bnr. 3, til fremmede. Begge plassene lå på innmarksområde som ble tildelt lnr. 235 i 1826. I skylddelingsforretningen for bnr. 2 sies det at parsellen skal ha «fri Havnegang i Gaardens Utmark for et paa Pladsen følgende Kreature, endviddere Ret til i Selgerens Udmark at tage Rot og Eine og endelig Ret til Gjærdefang i Gaardens Udmark, bestaaende af Eine...». Lignende bestemmelser ble inntatt i skylddelingsforretningen for bnr. 3.

I 1884 selger den daværende eier av lnr. 236 en av de skogteiger - «Svartlien» - som eiendommen ble tillagt i 1823. I kjøpekontrakten

Side:605

sies det at salget gjelder «den mig under samme Gaard tilhørende skogtejg i «Svartlien» kaldet med Jordbund med Ret som tilhjemlet mig». I skylddelingsforretningen sies det at forretningen gjelder «skogteigen «Svartlien» kaldet, hvilken Skogteig med Jordbund Eieren,...» har solgt. I skjøtet sies det at salget omfatter «bemeldte Skogtejg med Jordbund saaledes og med de Rettigheder og Forpligtelser som samme er mig tilhjemlet...».

Den 27.5.1900 selger eieren av bnr. 1 tre av sine skogteiger til Staten. Teigene blir senere kalt «Nordre Ohrs Statsskog». Det sies i kjøpekontrakten at kjøpet omfatter tre «skogteige» og at det som hefte på eiendommen hviler rett for bnr. 2 og bnr. 3 til å ta rot og einer. Men Staten var fullt oppmerksom på at det også var beiterett på teigene. Det fremgår av brev 20.9.1900 fra skogforvalter Preuthun til skogdirektøren hvor det bl.a. sies:

«I Teigene foregaar foruden Beiting af Gaarden Ohr og dens Husmandspladse og frasolgte parcellers Besætninger ogsaa Fællesbeiting af samtlige Brug paa Fredø i Lighed med alle de øvrige Udmarkstrækninger på Øen.

Denne Brugsret kan neppe rokkes, da den formentlig har Vundet Retsgyldighed ved Alders Tids Brug, men ihvorvel det havde været ønskeligt, at en saadan Servitut vilde kunde afløses, formenes den paa den anden Side ikke at være hindrende for Indkjøbet af de omhandlede Teige,».

I 1907 får Staten kjøpt den siste av bnr. 1's skogteiger («Ohr Statsskog»).

I 1900 fikk Staten også kjøpe hele bnr. 4. Forhistorien var at eieren, Ole Bergem, døde, og hans enke forhandlet med Oles bror, Anders, om kjøp av gården. Men så meldte Staten seg som interessert og var villig til å betale mer enn Anders. Det endte med at Staten fikk kjøpe hele eiendommen for kr. 8.000, men «paa Betingelse af, at Eierskens Svoger Anders Knudsen Bergem fik tilbagekjøbe Gaardparten for den omcontraherede Sum». Beløpet var kr. 1.750,-, men i tillegg hertil skulle Bergem overta kårforpliktelser, som antas å ha vært ganske tyngende. Hva gårdparten skulle omfatte fremgår også av brevet, idet det sies:

«Som det vil sees af det medfølgende Kroki bestaar den til Salg foreslaaede Gaardparcel af hele Brugets Indmark samt en mindre Skog-Strækning ca. 1483 are stor, der udgjøres af den nærmest Gaarden og Søen beliggende Mark. Parcellen begrændses af en ret Linie, der gaar fra et krydset Furutræ paa Pikhaugen i omtrent ret Øst til et krydset Furutræ paa Grændsen mot Gaarden Nordre Ohrs tilbageholdte Skogteig, saaledes at alt hvad der ligger søndenfor denne Linie baade af Udmark og Indmark, og som hidtil har tilhøret Bruget, fremdeles skal tilhøre dette.»

Salget av gårdparten til Anders H. Bergem (bestefar av den nåværende eier av bnr. 4) ble ordnet allerede ved kjøpekontrakt av 26.7. 1900, hvor det sies at Staten «sælger og overdrager til Anders Knudsen Bergem en parcel af gaarden Ohr, gnr. 18 bnr. 4... Parcellen omfatter hele gaardens indmark samt den tilstødende udmark indtil en ret linje trukken fra Pikhaugen i omtrent ret øst til et krydset furutræ paa grændsen mot g.no. 18 br.no. 1, Ohr's udmark, saaledes at den strækning,

Side:606

som ligger søndenfor denne linje fremdeles bliver Gaarden tilhørende». Samtidig ble det bestemt at den rett til årlig brensel som kårmannen skulle ha, skulle leveres «fra den gaarden tillagte skogteig saaledes at dette under enhver omstendighet er det offentlige og dets skogteig uvedkommende».

Den 17.12.1900 ble det så holdt skylddelingsforretning på bnr. 4 for å «skyldsætte en Skogteig, som Staten holder tilbage, idet den sælger Hovedbruget til Anders Knudsen Bergem. Paa det offentliges vegne var tilstede hr. skogforvalter Preuthun, der paaviste grænserne af den skogteig, som skal udskilles, samt paa kjøberens vegne, hans fader Knud Bergem. Grænsen mellem Hovedbruget og Skogteigen beskrives saaledes:

Fra en Røs paa Pikhaugen gaar Linjen i østlig Retning og ret Linje til en Røs i Grænsen mod GNo 18, BNo 1 Ors Udmark. Hvad der af GNo 18, BrNo ligger søndenfor den beskrevne Linje utgjør Hovedbruget og hvad der ligger nordenfor og altsaa tilhører Staten utgjør Parcellen, der skal kaldes Søndre Ors Statsskog.»

I skjøtet som er datert 29.10.1903 sies at Landbruksdepartementet er «bemyndiget til at afhende en Parcel af sin indkjøbte Eiendom Ohr GNo 18 BNo, af Skyld Mark 4,60 i Frei herred, Romsdals Amt, til Anders Knudsen Bergem for en Kjøbesum af kr. 1750,00 og forøvrigt i Henhold til Kjøbekontrakt mellem Skogforvalter Preuthun og nevnte Anders Knudsen Bergem av 26. juli 1900.

Den afhændede Eiendom er udskilt ved Skylddelingsforretning thinglæst den 5 og 6 Februar 1901, og har faaet Betegnelsen Ohr, GNo 18 BNo 4 af Skyld Mark 3,84.»

I 1914 ble Statens eiendommer i Ors utmark slått sammen til Statsskogen Or gnr. 18 bnr. 15. - - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn jordskifteretten, og skal bemerke:

Utmarken under gården Or lå frem til 1823 udelt mellom de 2 oppsittere og eiere, både for så vidt gjaldt grunn, skog og beite. Forretningen av 1823 ble holdt «for at bytte og deele Skougen». Lagmannsretten antar at det herved bare har vært ment å dele selve skogen i teiger, slik at den påstående og fremtidige skog innenfor teigene skulle tilhøre skogeieren, mens alle andre rettigheter - først og fremst beite, men også selve eiendomsretten til grunnen - fortsatt skulle ligge i fellesskap.

Dette finner lagmannsretten også en viss støtte for i innmarksdelingen av 1826, hvor man samtidig delte sommerfjøstrøen og seteren, som begge lå innenfor skogteiger som Anders Sivertsen var tildelt i 1823. Også husmannsseddelen fra 1833 støtter denne oppfatning, idet det er oppsitterne i fellesskap som bortbygsler plassrommet og skal ha lik andel av festeavgiften, enda plassrommet lå innenfor en av Anders Sivertsens teiger.

Det er ikke påvist eller sannsynliggjort at det i tiden etter 1823 er foretatt noen annen deling av fellesskapet i utmarken på Or.

Lagmannsretten er enig med Staten i at salget av «Svartlien» tyder på at selgeren har ment å være grunneier, og at salget omfattet grunneierretten. Om selgeren Ingebrigt Anton Svendsen Ohr, er det opplyst at han var født i 1860 og fikk hjemmel til løpenummer 236 allerede i

Side:607

1866, da faren døde. Moren var allerede død tidligere. Det er videre opplyst at selgeren i 1884, drev som forretningsmann på Østlandet. Det kan vel være grunn til å tro at Ingebrigt A. S. Ohr neppe har hatt noe inngående kjennskap til eiendomsforholdene i utmarken.

Salget av «Svartlia» og salget av den lille skogteig til Blomstrøm i 1949, kan tyde på at enkelte skogeiere har trodd at de som eier av skogen også var grunneier. Liknende oppfatning kom til uttrykk under utmarksjordskiftet i 1958 på gården Møst, som også ligger på Frei, ikke langt fra Or. I rettsboken for dette jordskiftet sies det:

«Fra enkelte parter har det vært framholdt at det kunne være noen tvil om hvordan eiendomsforholdet var i de deler av utmarken der skogen er delt, idet, uten at noen bestemt påstand var framsatt, det syn tildels hadde gjort seg gjeldende at skogteigeieren var fulle eiere i sine teiger.»

Spørsmålet ble avgjort ved kjennelse, med slik slutning:

«Der skogen innen jordskiftefeltet er delt i teiger, er skogteigeieren eier av skogen og den evne grunnen har til å produsere skog. Beite med grunn og mulige andre herligheter er et fellesskap mellom...»

I 1964 ble det påbegynt jordskifte over utmarken på gården Flatset, som ligger like ved Or. Eieren av et av hovedbrukene der, Kristian M. Williamsen, har under ankeforhandlingen forklart at han tidligere har ment at han som skogeier også var grunneier i sine teiger. Denne oppfatning hadde han imidlertid måttet revidere under jordskiftet på Flatset.

Under ankeforhandlingen har det også vært ført et par andre vitner som er eiere av hovedbruk på nabogårder og er skogeiere. De har gitt uttrykk for at de anser seg som grunneiere i sine skogteiger.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne det godtgjort at det er den vanlige oppfatning på Or eller i nabolaget, at den som eier skogen, også er grunneier.

Staten anfører også at den ved hevd er blitt grunneier i skogteigene. Når det gjelder den bruk Staten har gjort av teigene, legges til grunn at Staten i årene 1907 til 1926 tok opp ca. 17 km. grøft i Statsskogen Or, samtidig som det ble plantet ca. 16.000 furu. Men ellers ble det vist liten aktivitet i skogen, delvis fordi skogen kort før Statens kjøp i 1900, var blitt uthugget etter uthugstkontrakter, dels fordi Staten først i 1956 fikk egen skogfullmektig i distriktet. For 4-5 år siden ble det også påbegynt anlegg av skogsveier.

Den aktivitet som her er nevnt, går etter lagmannsrettens mening ikke lenger enn hva Staten som eier av skogen og «grunnens evne til å produsere skog» må være berettiget til.

Det er videre fremholdt at Staten har solgt jaktkort for jakt med hund på småvilt i Frei statsskoger, hvorav Statsskogen Or utgjør en del. Etter oppgave er jaktkort solgt 14 ganger i tidsrommet 1925 til 1948. Til dette er å si, at etter jaktloven av 1899 §3 tilkom jakten i sameiestrekninger «de, der har Eiendoms- eller Brugsret til Skog, Havnegang, Slaatte eller Grund i Sameiet». Dette var bestemmelsen i hele den periode jaktkort ble solgt. Ut fra den oppfatning at grunnen lå i sameie, men at Staten eide skogen, kunne neppe ankemotpartene eller deres rettsforgjengere gripe inn om Staten solgte jaktkort. I 1926 solgte Staten

Side:608

samtidig jaktkort til 2 personer, men det var først ved en lovendring i 1932 man fikk bestemmelse om at i sameie kunne jakten bare utøves «av én person om gangen for hver som har rett til jakt».

Endelig anfører Staten at den i tiden 1921 til 1948 har solgt brenntorv og myr til gjødselblanding fra Statsskogen Or. Det er noe uklart i hvilken utstrekning dette var foregått, i Ors utmark, men lagmannsretten legger til grunn at det i en viss utstrekning har foregått slikt torvtak også på det omtvistede område. Det legges også til grunn at det må oppsitterne på Or ha vært oppmerksom på. Dette er en bruksutøvelse ut over hva Staten som eier av skogen hadde adgang til, men lagmannsretten finner ikke å burde tillegge denne beskjedne utnyttelse slik vekt at området kan ansees hevdet av Staten til full eiendom. Det er intet opplyst om hvorfor oppsitterne ikke grep inn overfor denne utnyttelse, men det er godt tenkelig at de har funnet at utnyttelsen iallfall ikke skadet deres vitale interesse, nemlig beitet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Staten ikke kan antas å ha hevdet eiendomsrett til grunnen i skogteigene.

For så vidt angår skogen ervervet fra bnr. 4, har Staten også påberopt et særskilt grunnlag, nemlig selve hjemmelsdokumentene. Det er her på det rene at Staten i 1900 fikk kjøpe hele bnr. 4, men på den betingelse at «gårdparten» igjen skulle overdras til Anders K. Bergem. Denne gårdpart ble bestemt slik at det skulle trekkes en linje i utmarken fra Pikhaugen og østover til en røys i grensen mot en av bnr. 1's skogteiger, og at alt det som lå syd for denne linje, altså hele innmarken og en mindre del av utmarken, skulle overdras til Bergem, mens alt som lå nord for linjen, skulle tilhøre Staten. Hjemmelsdokumentene gir intet holdepunkt for at Staten nord for linjen, bare skulle bli eier av skogen, og at bnr. 4 fortsatt skulle ha grunneiendomsretten også i skogteigen. Det kan heller ikke sees at det var tungtveiende hensyn som talte for en slik ordning. Utmarkens verdi lå i skog og beite. Skogen skulle Staten ha, og beiterett i skogteigen var bnr. 4 sikret etter den gamle beiteordning. Etter lagmannsrettens mening kan således ikke bnr. 4 påberope seg sterke reelle hensyn som taler for at det var meningen at bruket i tillegg til beitet også skulle være grunneier. Lagmannsretten antar at man derfor må legge avgjørende vekt på hjemmelsdokumentenes ordlyd, hvoretter alt nord for utmarkslinjen skulle tilhøre Staten. Etter Preuthuns brev, må det også antas at Staten gikk ut fra at den ble grunneier, men med påhefte av den gamle beiterett.

Etter dette antas Staten å være grunneier i de skogteiger som den har ervervet fra bnr. 4. Men denne grunneierrett var en fellesrett med bnr. 1, og når Staten ikke kan påberope seg hevd som eneeier, må Staten finne seg i å respektere bnr. 1's medeiendomsrett. Bnr. 4 kunne ikke selge større rett enn hva tillå bruket.

Det gjenstår imidlertid et problem, nemlig hvem er sammen med bnr. 1 medeier i grunnen, på de teiger hvor Staten har ervervet skogen fra bnr. 1? Dette er et problem som man neppe har tenkt på ved salget i 1900 fra Staten til Anders K. Bergem. Det naturlige synes å måtte være at denne sameierett følger hovedbruket, når ikke annet er sagt.

Lagmannsrettens resultat blir således at eiendomsretten til grunnen i utmarken på gården Or, ligger i fellesskap mellom bnr. 1 og bnr. 4,

Side:609

bortsett fra i Søndre Ors statsskog, hvor fellesskapet består mellom bnr. 1 og Staten som eier av bnr. 15.

Det er ikke gjort noen innsigelser mot jordskifterettens utforming av kjennelsens slutning. Lagmannsretten bruker derfor tilsvarende utformning av domsslutningen.

Når det gjelder jordskifterettens vedtak om å fremme jordskiftet, antar lagmannsretten at den kan prøve om jordskifteretten har bygget på et riktig rettslig grunnlag. Jordskifteretten har lagt til grunn for sitt vedtak at bl.a. grunnen fortsatt ligger i sameie. Det er lagmannsretten enig i, og finner derfor at jordskifterettens vedtak må stadfestes. - - -