Rt-1973-669

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-05-26
Publisert:	Rt-1973-669
Stikkord:	Ekspropriasjon etter jordloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71B/1973
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Ingemund Tjelmeland (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Stabel, Sandene, Lorentzen, Heiberg, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, §20, Jordloven (1955), Oreigningsloven (1959) §2, Forvaltningsloven (1967) §41, Forvaltningslov ikrafttredelseslov (1969) §41

Dommer Stabel:Ved kgl. resolusjon av 6. desember 1970 ble etter innstilling av Landbruksdepartementet gjort vedtak i henhold til jordlovens §20 jfr. §1b, jfr. oreigningslovens §2 siste avsnitt, om at eiendommen «Tysseland» gnr. 73 bnr. 2 i Suldal skulle avstås til staten v/Rogaland fylkeslandbruksstyre for å legges til naboeiendommen «Tysseland» gnr. 73 bnr. 1.

Under skjønn ved Ryfylke skjønnsrett til fastsetting av erstatning for avståelsen gjorde eieren av bnr. 2, Ingemund Tjelmeland, gjeldende at den kgl. resolusjon var ugyldig, og at skjønnet derfor måtte avvises. Han fikk imidlertid ikke medhold av skjønnsretten, som den 23. juli 1971 avsa skjønn med slik slutning:

«1.Alternativ a:Vederlaget for gnr. 73 bnr. 2 i Suldal settes til kr. 165.000 - kroneretthundreogsekstifemtusen - under

Side:670

forutsetning av at sameiet i heiområdet strekker seg ned til Tysselandsstølens omkringliggende område.

Alternativ b:Vederlaget for gnr. 73 bnr. 2 i Suldal settes til kr. 169.000 - etthundreogsekstinitusen - under forutsetning av at sameiet i heiområdet strekker seg til gjerdet i øvre ende av nybygd vei.

2. Vederlaget for bnr. 2's stølshytte på Tysselandsstølen kommer i tillegg til takstene under pkt. 1. Det settes til kr. 10.000 - titusen.

3. Staten v/Rogaland Fylkeslandbruksstyre betaler de med saken forbundne utgifter til det offentlige.

4. Staten v/Rogaland Fylkeslandbruksstyre betaler i saksomkostninger til saksøkte v/h.r.advokat Anders Rekve kr. 6.464,50 - kronersekstusenfirehundreogsekstifire 50/100.»

Fra begge sider ble det forlangt overskjønn. Ingemund Tjelmeland fastholdt at den kgl. resolusjon måtte anses ugyldig, og fikk medhold av overskjønnsretten, som den 16. august 1972 avsa kjennelse med slik slutning:

«Underskjønnet oppheves og saken avvises fra overskjønnet og underskjønnet.

Staten v/Rogaland Fylkeslandbruksstyre betaler i saksomkostninger m.v. til Ingemund Tjelmeland v/h.r.advokat Anders Rekve innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse kr. 5.745 - femtusensyvhundreogførtifem - og til dekning av utgifter til sakkyndig utredning fra A/S Norsk Skogkontor kr. 6.000 - sekstusenkroner.»

Staten v/Landbruksdepartementet har anket til Høyesterett over kjennelsen. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Anken tar utgangspunkt i den oppfatning av kjennelsen at overskjønnets avgjørelse utelukkende er bygget på at ekspropriasjonen mangler lovlig hjemmel. Avgjørelsen kan ikke ses å være bygget på at det ble gjort saksbehandlingsfeil under forberedelsen av den kgl. resolusjon, og heller ikke på at noe uriktig faktum er lagt til grunn i resolusjonen. Heller ikke Høyesterett vil, hevdes det, kunne legge til grunn at slike feil foreligger. Hva faktum angår, er det ingen divergens mellom på den ene side departementets tilråding, som støtter seg til blant annet uttalelse fra fylkesskogssjefen og fylkeslandbruksstyret i Rogaland, og på den annen side de senere uttalelser fra A/S Norsk Skogkontor og den oppnevnte sakkyndige for overskjønnet. En annen sak er at det har vært meningsforskjell av rent vurderingsmessig art, således om i hvilken grad skogen skal anses økonomisk drivverdig, og om hvilke deler av jordveien som bør anses dyrkbare ut fra en jordbrukspolitisk Iønnsomhetsbetraktning. Dette siste må være forklaringen på at departementet i sin tilråding har operert med andre tall for «produktiv skog» og «dyrket jord» enn de sakkyndige som har uttalt seg i tilknytning til overskjønnet. Her foreligger ingen faktiske misforståelser som kan påvirke gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket.

Side:671

Det er etter statens oppfatning uriktig rettsanvendelse fra overskjønnets side når saken er avvist på grunn av manglende lovhjemmel. Avgjørelsen er begrunnet med at tvangsavståelse vil være i strid med jordlovens formål, fordi det her «vil bli spørsmål om en skogbruksenhet som skapes, hvor skogen utgjør det vesentlige og jorden nærmest må betraktes som et overflødig appendiks...». Denne vurdering er imidlertid klart i strid med den oppfatning departementet og Kongen bygget på da vedtak om ekspropriasjon ble truffet. For å komme frem til sitt resultat, har overskjønnsretten måttet sette til side administrasjonens skjønnsmessige vurderinger i strid med de grunnsetninger som gjelder for domstolenes overprøving av administrative avgjørelser. Men selv om man vil forutsette at overskjønnsretten ikke har overskredet grensene for sin overprøvingsadgang, er kjennelsens rettsanvendelse uholdbar for så vidt tvangsavståelsen i dette tilfellet er ansett for å falle utenfor jordlovens ramme. Det bestrides i og for seg ikke at skogbruket på Tysseland har størte betydning økonomisk sett enn jordbruket i snever forstand, men dette er uten betydning ved tolkingen og anvendelsen av jordlovens §1. Situasjonen er for så vidt den samme for en lang rekke gårdsbruk både i Suldal og andre steder i landet.

Anken over saksbehandlingen har jeg oppfattet som subsidiær. Den er rettet mot overskjønnets begrunnelse, som anses uklar på enkelte punkter, særlig i den setning hvor overskjønnsretten - etter sammenhengen tilsynelatende umotivert - trekker inn i sitt resonnement at saksøkte på det bruk hvor han nå bor ikke har fjellbeite, og at det kan være et spørsmål om ekspropriasjonen tvillaust vil være til mer gagn enn skade. Dette kan muligens forstås derhen at overskjønnsretten har ment å konstatere faktisk feilvurdering fra departementets side, og har villet trekke rettslige konsekvenser av det, konsekvenser som det imidlertid ikke er redegjort nærmere for. Den forståelse er heller ikke utelukket at overskjønnsretten i åpenbar strid med sin kompetanse har villet overprøve administrasjonens skjønnsmessige vurdering om at inngrep utvilsomt vil være mer til gagn enn skade. Rent generelt er fra statens side anført at i den utstrekning overskjønnet måtte etterlate tvil om hvilken rettsanvendelse som er lagt til grunn, vil dette være en feil i saksbehandlingen, som må lede til opphevelse av skjønnet.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Ryfylke overskjønnsretts kjennelse oppheves. Saken hjemvises til overskjønn med ny bestyrer og nye skjønnsmenn.

Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Ingemund Tjelmeland hevder at overskjønnets kjennelse er riktig i resultatet og begrunnelsen. Han oppfatter avgjørelsen derhen at den bygger på et dobbelt grunnlag: For det første på at vilkårene for tvangsavståelse etter jordloven ikke er til stede på grunn av eiendommens art, og dessuten på at departementet i tilrådingen til den kgl. resolusjon har bygget på uriktige faktiske opplysninger, slik som anført fra hans side for underskjønnet og

Side:672

overskjønnet. Disse anførsler er gjentatt også for Høyesterett - med særlig vekt på de sakkyndige uttalelser i forbindelse med overskjønnet som godtgjør at produktivt skogareal og påregnelig årlig hugstkvantum er vesentlig større og dyrket mark vesentlig mindre enn forutsatt av departementet og Kongen da ekspropriasjonsvedtaket ble truffet. Disse forhold var av stor betydning for den vurdering som skulle foretas, og det offentlige hadde plikt til av eget tiltak å få dem klarlagt. - Etter teori og rettspraksis er det ingen begrensning i domstolenes adgang til å prøve om et ekspropriasjonsinngrep har hjemmel i loven og om det bygger på et riktig faktisk grunnlag.

Tjelmeland har nedlagt påstand om at overskjønnsrettens kjennelse stadfestes, og om at han tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for underskjønnet og overskjønnet henviser jeg til grunnene for de to skjønn.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av Ingemund Tjelmeland og av Sverre Marvik, eieren av det bruk som forutsettes å få tillagt bnr. 2 når avståelsen er gjennomført. Dokumentmaterialet er i det vesentlige det samme som for overskjønnet.

Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen må tas til følge.

Overskjønnsrettens begrunnelse er ikke helt entydig når det gjelder grunnlaget for å anse ekspropriasjonsvedtaket ugyldig. Det er nok så at retten i sin argumentasjon bygger på andre tall med hensyn til utstrekningen av skog og dyrket jord enn dem som departementet holdt seg til i tilrådingen. Men på samme måte som den ankende part, forstår jeg begrunnelsen slik at denne forskjell i seg selv ikke har vært ansett avgjørende for resultatet. Når overskjønnsretten har avvist skjønnssaken, er det fordi retten med utgangspunkt i sin egen vurdering av faktum er kommet til at jordlovens §20 jfr. §1 rett fortolket ikke gir hjemmel for tvangsavståelse i dette tilfellet, siden skogen utgjør det vesentlige i den driftsenhet som det er meningen å skape gjennom ekspropriasjonen, mens jordveien er ansett for a være av underordnet betydning. Denne rettsoppfatning er jeg ikke enig i.

Under prosedyren for Høyesterett har det i denne forbindelse vært diskutert mellom partene om jordloven oppstiller snevrere grenser for tvangsavståing til fordel for skogbruksenheter enn når det gjelder enheter som helt eller hovedsakelig har preg av jordbruk. Ankemotparten har støttet seg til uttrykksmåten i lovens §1 første ledd og tilNærstadskommentar, der det blant annet uttales at loven neppe kan brukes til «å startenyebruk som i hovedsaken bygger på skogarealet»; man må ha for øye under vurderingen «at det ikke erskogbruksenhetersom skal skapes, dvs. bruk hvor skogen utgjør det alt vesentlige, og jorden nærmest må betraktes som et mer eller mindre overflødig appendix...».

Side:673

For min del anser jeg det unødvendig å ta standpunkt til holdbarheten i sin alminnelighet av disse uttalelser, idet de ikke synes å ha for øye tilfeller av den art som foreligger i vår sak. Det er her ikke treffende å tale om opprettelse av et nytt bruk. Forholdet er tvert imot at ekspropriasjonsvedtaket tar sikte på sammenslåing av to nabogårder som opprinnelig har vært ett og samme bruk. Etter det opplyste har det vært våningshus og driftsbygninger på begge bruk, og på begge har det vært drevet kombinert jord- og skogbruk med fast bosetting på stedet, for bnr. 1's vedkommende helt frem til 1969. Vedtaket om ekspropriasjon er begrunnet ut fra ønsket om gjennom rasjonalisering å opprettholde jord- og skogbruk på stedet og skape et bæredyktig familiebruk, et formål som utvilsomt omfattes av jordlovens målsetting. Den ting at skogen nå er blitt langt mer betydningsfull enn jordveien og skogsdriften av tilsvarende større betydning, kan - slik saken ellers ligger an - ikke være avgjørende for at tilfellet faller utenfor jordlovens ramme.

Etter dette antar jeg at overskjønnets avvisning av skjønnssaken ikke kan opprettholdes på det grunnlag som er anført av overskjønnsretten.

Spørsmålet om hvor vidt ekspropriasjonsvedtaket må anses ugyldig på annet grunnlag, har overskjønnet som nevnt ikke tatt standpunkt til, i alle fall ikke noe klart standpunkt, og jeg finner det vanskelig for Høyesterett på det foreliggende grunnlag å vurdere de spørsmål som her reiser seg av partenes prosedyre. Jeg tilføyer at om det skulle være så at departementet og Kongen har bygget på uriktige fakta da vedtak om ekspropriasjon ble truffet, så vil vedtaket ikke være ugyldig av den grunn, med mindre det må antas at feilen kan ha påvirket vedtakets innhold, jfr. forvaltningslovens §41. Også denne side av saken trenger nærmere belysning. Jeg antar at de her nevnte spørsmål bør behandles av overskjønnsretten på fritt grunnlag etter at overskjønnets avvisningskjennelse er opphevet og saken hjemvist til ny behandling i samsvar med den ankende parts påstand.

Videre antar jeg etter omstendighetene at overskjønnsretten ved den nye behandling bør settes med ny bestyrer og nye skjønnsmenn i samsvar med den ankende parts påstand om dette.

Spørsmålet om saksomkostninger for det opphevede overskjønn antar jeg bør vurderes av det nye overskjønn i sammenheng med saksomkostningene for dette. Om den rettslige side av spørsmålet henviser jeg til Rt-1973-107, særlig side 114-115. I betraktning av sakens art antar jeg at ankemotparten bør fritas ior å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnsrettens kjennelse av 16. august 1972 oppheves. Saken hjemvises til nytt overskjønn med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:674

Dommer Sandene:Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Heiberg og Bendiksby:Likeså.

Av overskjønnet(sorenskriver Helge Maroni med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsrettens bemerkninger.

Retten må først ta stilling til saksøktes påstand om avvisning. - - -

Overskjønnet er - som underskjønnet - kommet til det resultat at de mangler som kleber ved saksbehandlingen og som er nevnt foran, ikke medfører vedtakets ugyldighet, jfr. forvaltningsl. §41.

Spørsmålet blir dernest om vedtaket er Iovstridig. Retten har etter gjeldende rettspraksis adgang til å prøve om vedtaket er innenfor lovens ramme, mens den derimot ikke kan prøve den skjønnsmessige side av vedtaket. Bare hvis vedtaket er vilkårlig, usaklig, åpenbart urimelig eller det kleber lignende mangler ved vedtaket, kan retten sette vedtaket til side.

Retten har ikke funnet at forvaltningens skjønn lider av slike mangler. Det foreligger ingen opplysninger som tyder på at avgjørelsen ikke er truffet etter en saklig vurdering av forholdene.

Hjemmel for vedtaket er jordlovens §20 jfr. §1 og oreigningslovens §2.

Betingelsene etter §20 er forsåvidt til stede, idet det forgjeves har vært forsøkt med frivillig kjøp.

Derimot finner retten at betingelsene etter jordlovens §1 annet ledd punkt b ikke er til stede. - - -

Skjønnsretten har under befaringen og forhandlingene fått oppgitt at de to bruk tilsammen bare vil få et samlet areal av 28 dekar dyrket jord og ikke som det er lagt til grunn for den kgl. res. 42 dekar. Det er skogen som på begge bruk er det vesentlige og som vil danne grunnlaget for driften. Ved den undersøkelse A/S Norsk Skogkontor har foretatt av den produktive skog på bnr. 2 er arealet på 874,4 da. og ikke 500 da. som departementet har bygget på. Det vil ikke bli jordbruk av betydning, og det vil neppe være hensiktsmessig å bygge ny driftsbygning, selv om brukene blir slått sammen. Saksøkte har på det bruk han bor ikke fjellbeite, og det kan være et spørsmål om ekspropriasjonen tvillaust vil være mer til gagn enn skade. Ingen av brukene er i dag bebodd. Det er ikke helt korrekt at Marvik har bygget nytt våningshus. Han har bare reparert det gamle hus.

Det vil selvsagt by på en rasjonalisering hvis brukene slås sammen og det arbeides etter en driftsplan. Men slik som saken fremstiller seg for overskjønnet, vil det her bli spørsmål om en skogbruksenhet som skapes, hvor skogen utgjør det vesentlige og jorden nærmest må betraktes som et overflødig appendiks. Dette faller utenfor jordlovens formål, jfr. §1 annet ledd, pkt. b. Etter de opplysninger som nu foreligger og som avviker til dels fra de opplysninger som ble lagt til grunn for den kgl. res., finner overskjønnet at Iovens betingelser for ekspropriasjon ikke er til stede, og den kgl. res. blir derfor å kjenne ugyldig. - - -

Side:675