Rt-1973-869

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1973-08-23
Publisert:	Rt-1973-869
Stikkord:	Kjøring med snøscooter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 96B/1973
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A og B (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Dick Henriksen, Michelsen, Mellbye, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §396, Friluftsloven (1957) §2, Straffeprosessloven (1887) §377, §4

Dommer Schweigaard Selmer: Politimesteren i Helgeland forela den 7. juli 1972 A, født xx.xx.1948, og B, født xx.xx.1943, hver en bot stor kr. 200, subsidiært 10 dagers fengsel, for overtredelse av straffelovens §396. Grunnlaget for foreleggene var at A og B «den 10. mai 1972 kjørte snøscooter fra Semska stasjon på Saltfjellet til Søndre Bjellåvatn og tilbake til tross for nedlagt forbud om bruk av motoriserte kjøretøyer i området gitt av Nord-Helgeland skogforvaltning den 22.3.1971».

Foreleggene ble ikke vedtatt, og politimesteren i Helgeland sendte sakene til Rana herredsrett med begjæring om pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Rana herredsrett avsa 26. april 1973 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1948, dømmes for forseelse mot straffelovens §396 jfr. kunngjøring om innskrenkning i adgang til bruk av motoriserte kjøretøyer på Statens grunn under Nord-Helgeland skogforvaltning den 22.3.1971 etter fullmakt fra Direktoratet for Statens skoger, pkt. li jfr. pkt. I b til en bot til statskassen på kr. 200,- tohundre kroner - eller hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 5 - fem - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr. 100,- etthundre kroner.

2. B, født xx.xx.1943, dømmes for forseelse mot straffelovens §396 jfr. kunngjøring om innskrenkning i adgang til bruk av motoriserte kjøretøyer på Statens grunn under NordHelgeland skogforvaltning den 22.3.1971 etter fullmakt fra Direktoratet for Statens skoger, pkt. II jfr. pkt. I b, til en bot til statskassen på kr. 200,- tohundre kroner - eller hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 5 - fem - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler B kr. 100,- etthundre kroner.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

De domfelte har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder lovanvendelsen, hevder de domfelte for det første at herredsretten har tatt feil når den bygger på at staten har den fjellstrekning det her er tale om i sin besittelse. For det annet fremholder de at kjøring med snøscooter ikke er slik

Side:870

rådighetsutøvelse over fast eiendom som beskrevet i straffelovens §396. Og for det tredje gjør de gjeldende at kjøring med snøscooter ikke går utover den fri ferdselsrett som almenheten har etter friluftsloven. Subsidiært anker de domfelte over saksbehandlingen og anfører at domsgrunnene er så knappe og dels så uklare at det ikke kan ses om loven er riktig anvendt Dette hevdes særlig å gjelde spørsmålene om staten har fjellstrekningen i sin besittelse, og om snøscooterkjøring er rådighetsutøvelse etter straffelovens §396.

Jeg finner at ankene må forkastes, og kan på vesentlige punkter slutte meg til det som er uttalt av herredsretten. Jeg finner det således ikke tvilsomt at staten, i relasjon til straffelovens §396, som eier av gnr. 147 bnr. 1 i Rana, der kjøring: fant sted, må sies å ha eiendommen i sin besittelse. Heller ikke er jeg i tvil om at kjøring med snøscooter er en rådighetsutøvelse over fast eiendom som kan forbys etter straffelovens §396 når vilkårene for dette ellers er til stede. Den dom, inntatt i Rt-1938-21, som de domfelte påberoper seg til fordel for sitt syn, gjaldt bortleie av j aktrett og er av liten interesse for nærværende sak. Jeg er videre enig med herredsretten i at snøscooterkjøring i utmark ikke er en allemannsrett som utelukker at det nedlegges forbud på annen måte enn hjemlet i friluftslovens §2. Almenhetens frie ferdselsrett i utmark ble lovregulert ved friluftslovens §2, som foruten ferdsel til fots også hjemler rett til ferdsel med «ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende». De ferdselsformer som her nevnes, representerer generelt sett liten ulempe for omgivelsene og står for så vidt i motsetning til bruk av motoriserte kjøretøyer med den støy og oftest også den fart disse utvikler. Slik jeg ser det, er motorkjøretøyer - og herunder snøscootere - prinsipielt av en annen art enn de fremkomstmidler som uttrykkelig regnes opp i §2 annet ledd. Uttrykket «eller liknende» kan derfor ikke anses å omfatte slike kjøretøyer. Sett i sammenheng med friluftslovens §4 styrkes også denne forståelse av §2. Etter §4 kan eier av privat vei forby ferdsel blant annet med sykkel med hjelpemotor på eller langs veien. Når dette gjelder for bruk av vei, taler de beste grunner for at noe annet ikke kan gjelde for bruk av utmark.

Når det gjelder ankene over saksbehadlingen, finner jeg at heller ikke disse kan føre frem. Domsgrunnene er etter omstendighetene tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Mellbye og Hiorthøy: Likeså.

Av herredsretten dom (soren5kriver Olaf Spangen med domsmenn): - - -

Side:871

Snøscooterkjøringen fant sted på Statens eiendom, gnr. 147, br.nr. 1 i Rana. Eiendommen brukes og nyttes av Staten på en måte som er vanlig for utmarksstrekninger i fjellet. Retten finner det derfor ikke tvilsomt at Staten har en eier og besitters rådighet over eiendommen og at den har den beskyttelse mot uberettiget rådighetsutøvelse over eiendommen som straffelovens §396 gir. Staten kan således også nedlegge forbud mot enhver uberettiget innskrenkning i rådigheten over eiendommen.

Etter straffelovens §396 fordres det ikke at handlingen volder skade såframt den er en av de i straffebudet spesielt nevnte handlinger eller hvor den skjer mot den berettigedes forbud. All ferdsel over annen manns grunn, enten den er lovlig eller ulovlig eller den foregår til fots eller med kjøretøy, representerer etter rettens vurdering en rådighetsutøvelse over den faste eiendom som sådan Ved å ha kjørt snøscooter over Statens eiendom har de tiltalte utøvet en slik rådighet over eiendommen at den rammes av straffelovens §396 såframt kjøring med snøscooter i utmark ikke er en allemannsrett som grunneieren ikke kan begrense eller ta fra almenheten ved å nedlegge forbud. Det avgjørende spørsmål i saka blir derfor om snøscooterkjøring i utmark er en allemannsrett.

Fra gammel tid har almenheten i en viss utsrekning hatt høve til å utøve rådighet over fremmed fast eiendom En har til alle årets tider fritt kunnet ferdes i skog og annen utmark Denne rett, den fri ferdselrett i utmark, har oppstått og utviklet seg under enklere forhold enn nåtidens og på bakgrunn av de primitive framkomstmidler som ble brukt før i tiden. I gammel tid tilfredsstillet den fri ferdsel i utmarken et behov for bygdas egne innbyggere. Den fri ferdsel var den gang nødvendig og var noe mer enn et tålt forhold - ferdselretten var så sterkt forankret i rettsbevisstheten at ingen grunneier i kraft av sin eiendomrrett anså seg berettiget til å forby den. Fra å dekke et økonomisk behov i det gamle bygdesamfunn har ferdselretten utviklet seg. I løpet av de siste par menneskealdrer har de sosiale forhold i landet undergått en sterk utvikling med den følge at almenhetens ferdselsrett har fått en ganske annen betydning for de brede lag av befolkningen enn tidligere. Retten til fri ferdsel skal også i dag dekke et behov om enn av et noe annet innhold enn tidligere. Den fri ferdsel skal idag dekke befolkningens eller almenhetens behov for å komme ut i skog og mark i sin fritid for der å søke avspenning og fornyelse ved sport og friluftsliv. Selv om ferdselsretten idag med den økte utfart i skog og mark og da særlig fra byene, har fått et helt annet omfang enn tidligere og med tildels betydelig ulempe til følge for grunneieren, så er det allikevel ikke tvilvomt at dens rett til fri ferdsel etter det tradisjonelle mønster som har vært brukt fra gammel tid, framleis består. Spørsmålet i saka er derfor om den frie ferdselsrett idag i pakt med utviklingen forøvrig, omfatter noe mer enn tidligere, - om den også omfatter rett til ferdsel i utmark med motoriserte kjøretøyer som til eksempel kjøring med snøscootere.

De sedvanerettsregler som har dannet seg om retten til fri ferdsel i utmark er bygget på gamle primitive framkomstmidler. Noen sedvanerettslig hjemmel for bruk av mer tidsmessige og motoriserte kjøretøyer i utmark finnes derfor ikke.

De sedvanerettslige regler om ferdselsretten i utmark og på fjellet var i tillegg til at de var lite tidsmessige også noe usikre. For å bøte

Side:872

på denne mangel og utilstrekkelighet som hefter ved de gamle sedvanerettsregler om allemannsrettighetene, derunder ferdselsretten, fikk en i 1957, ved lov om friluftslivet, en mer fullstendig regulering av allemannsrettighetene. Ved friluftsloven er almenheten sikret en rimelig rett til ferdsel og opphold i skog og mark. Når det gjelder ferdsel i utmark og på fjellet så er den nærmere regulert i lovens §2. I §2 første ledd slås det fast at i utmark kan enhver ferdes til fots hele året når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. I annet ledd heter det så videre: «Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller lignende på veg eller sti i utmark og overalt i utmark på fjellet såframt ikke eieren med friluftsnemndens samtykke har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger». Loven nevner her spesielt 4 ferdselsmuligheter som skal være tillatt. De tilhører alle de gamle tradisjonelle framkomstmidler som har vært nyttet gjennom lengere tid og representerer ikke noe annet og mer enn det tidligere har vært sedvanerettslig hjemmel for. Ved tilføyelsen «eller lignende» er det presisert at oppregningen ikke er ment å være uttømmende men den må forstås slik at den skal være begrenset til eldre tradisjonelle framkomstmidler av liknende art og karakter. Hvis det hadde vært lovgiverens mening å utvide den frie ferdselsrett i utmark til også å gjelde mer tidsmessige framkomstmidler og som det ikke tidligere var sedvanerettslig hjemmel for, så burde det ha vært presisert nøyere enn bare ved tilføyelsen «eller lignende». I 1957 da friluftsloven ble vedtatt var motoriserte kjøretøyer som snøscootere og weaseler så alminnelige at det burde ha vært nevnt i lovteksten om det hadde vært meningen å utvide den frie ferdselsrett til også å gjelde for motoriserte kjøretøyer. Selv om bruken av snøscooter i fjellet neppe vil påføre eieren noen synbare skader, så finner heller ikke retten at bruken av snøscooter dekker noe alment behov. En ubegrenset motorisert ferdsel på fjellet vil dessuten etter rettens vurdering heller redusere enn utvide almenhetens rett til og interesse for fri ferdsel og opphold i skog og mark for å søke helsebot og avkobling. I samsvar med det som er sagt foran finner retten at den fri ferdselsrett i utmark ikke omfatter bruken av snøscooter. Eieren må derfor også kunne forby eller regulere all kjøring med snøscooter i sin utmark på den måte som Helgeland Skogforvaltning har gjort for' sin eiendom, g.nr. 147 br.nr. 1 i Rana. Kunngjøring om innskrenkning i adgangen til bruk av motoriserte kjøretøyer på statens grunn under Nord-Helgeland skogforvaltning har da også vært innrykket i lokalavisene med opplysning om at overtredelse er straffbar etter str.l. §396.

De tiltalte kjente begge til de reguleringsbestemmelser som NordHelgeland skogforvaltning hadde fastsatt for statens eiendommer i Rana og de hadde også begge tidligere søkt om og fått dispensasjon fra bestemmelsene. Overtredelsen den 10. mai 1972 skjedde således forsettlig. Det faktum at begge de tiltalte har påberopt seg en uttalelse fra underdirektør Gunnar Germeten i Dagbladet om at hvem som helst kan kjøre sccoter hvor som helst uten å risikere å komme på kant med loven, fritar etter rettens mening ikke for straff. En finner det her tilstrekkelig å vise til Jon Skeie «Den norske strafferett» 2. bind side 516. - - -

Side:873